Vårt Land fortsetter sin artikkelrekke om liturgien – fra sist uke, der de skrev om katolikkenes ryddesjau. Nå vurderer man Den norske kirkes planer om liturgiforandringer, og Ole martin Stamnestrø (jeg har skrevet om ham og hans oppgave bl.a.a HER, HER og HER).
«Stående mottakelse av nattverden. Brød istedenfor oblater. Alterbord plassert midt i rommet. Selv står presten vendt mot folket. Oldkirken som det store idealet. Større valgmuligheter for menighet og prest i avviklingen av det som er selve hjertet i kirkens liv: gudstjenestefeiringen.
Dette er noen av de viktigste endringene som er foreslått i forbindelse med den nært forestående gudstjenestereformen i Den norske kirke. De minner mye om det Den anglikanske kirke gjorde i sine reformer i 1980 og 2000, og ikke minst hva Den romersk katolske kirke gjorde for ganske nøyaktig 40 år siden. sier en av Norges fremste liturgieksperter, Ole Martin Stamnestrø.
Men det har skjedd mye innen den liturgiske forskningen siden den gang, påpeker Stamnestrø, som har doktorgrad i liturgikk fra Universitetet i Oxford og i dag studerer ved St. Eystein katolske presteseminar. … …
Det viser seg at det som var populært på 70-tallet, og gjerne var begrunnet ut ifra en oldkirkelig praksis, ikke var så entydig som man den gang trodde, påpeker Ole Martin Stamnestrø.
Det er mye godt med «tilbake til oldkirken»-bevegelsen. Men i en katolsk og ortodoks liturgisk tradisjon blir det problematisk hvis det fører til at vi slår en strek over den praksisen som har utviklet seg siden. Vi regner jo med at Den Hellige Ånd har ledet oss i århundrene mellom også, sier Stamnestrø.»
(Stamnestrø sier så videre at Den norske kirke selvsagt gjøre som de vil med sin liturgi, ut fra sine egne teologiske forutsetninger. Deretter avsluttes Vårt Lands artikkel slik:
«Den katolske kirke er «verdenskirken», og liturgien er noe som kommer til oss «ovenfra». Da er lokal tilpasning og valgfrihet mer problematisk enn hvis man har en protestantisk kirkeforståelse, hvor liturgien kommer «nedenfra».
– Var det protestantisk tankegods som slo inn med 2. Vatikankonsil?
Det ble jo ikke begrunnet med at det var protestantisk men at det var oldkirkelig. Ratzinger har gitt uttrykk for at det avslører en mer protestantisk kirkeforståelse enn man til da hadde vært vant til. Samtidig har det også innen den katolske kirke vært åpent for variasjon, for tanken om liturgiens objektivitet forutsetter ikke en uniformitet. Men jo nærmere man kommer sentrum i liturgien, nattverden, desto viktigere blir det objektive aspektet. For a sette det helt på spissen: At man kan ha en valgfri form på inngangssalmen er en ting, men valgfrie innstiftelsesord er noe ganske annet.»
Det er fint at dr. Ole Martin Stamnestrø begrunner uttalelsene i forhold til oldkirkens liturgi. Noen av oss hadde disse synspunktene (på Novus Ordo-messen) også på 70-tallet, og vi diskuterte dette med prester og biskoper. Jeg synes derfor det er litt forbausende at man har måttet forske på dette i så mange år, for å komme frem til nøyaktig den samme konklusjon ?
Interessant, gjengi gjerne hele artikkelen! Artikkelen til Stamnestrø i siste nummer av St Olav var også svært lesverdig. Det om liturgiens iboende autoritet ga meg i all enkelhet en aha-opplevelse.
«Det er mye godt med «tilbake til oldkirken»-bevegelsen. Men i en katolsk og ortodoks liturgisk tradisjon blir det problematisk hvis det fører til at vi slår en strek over den praksisen som har utviklet seg siden. Vi regner jo med at Den Hellige Ånd har ledet oss i århundrene mellom også, sier Stamnestrø.”
Ein interessan ting med dette er jo nettopp at mange ikkje berre ‘sette ein strek over utviklinga i praksis,’ ein sette også ein strek over oldkyrkja. Fr. Timothy Finigan poengterer dette særs godt i «Sacred and Great.» (pdf-fil). Han viser til to personar; Tertullian og Hl. Basilius Den store.
Den fyrstenemnde sa: «On the anniversary, we make oblations for the dead as birthday honours.» [s. 8; Tertullian, De Corona 3, PL 2.79] Sistnemnde, skriv Fr. Finigan, «spoke of two sources of belief and practice, the written teaching, that is to say, the scriptures; and those “handed on to us in a mystery by the tradition of the apostles”. He says that nobody even moderately versed in the institutions of the Church would reject such tradition because to do so would injure the gospel. Of the “mysteries” handed down by tradition, he mentions the sign of the cross, various prayers of the liturgy and turning to the East to pray.» [s. 8; St Basil, On the Holy Spirit 27 (66)]
Til desse sitata konkluderar Fr. Finigan: