jan 242010
 

Den katolske kirke katekisme skriver om økumenikk, under overskiftene Enhetens sår og Mot enhet (se sammenhengen og fotnotene HER):

817. “Allerede fra begynnelsen av oppstod det visse splittelser innenfor denne ene og udelte Kirke, og apostelen fordømmer dem i skarpe ordelag. I de senere århundrer så mere vidtrekkende stridigheter dagens lys, og forholdsvis store grupper ble adskilt fra det fullstendige fellesskap med Den katolske kirke. Ofte hadde representanter for begge de stridende parter skyld i splittelsen”. Brudd som sårer Kristi legemes enhet (man skjelner mellom heresi, apostasi (frafall) og skisma), finner aldri sted uten synd fra menneskers side:

Der hvor synden er, der er det mangfold, der er det splittelse, der er det partivesen, der er det stridigheter; men der hvor dyden er, er det enhet og den enighet som gjorde at de troende hadde bare én sjel og ett legeme.

818. De som i dag blir født innenfor samfunn som er sprunget ut av slike brudd, “og som lever i troen på Kristus”, “lar det seg ikke gjøre å laste for adskillelsen”: “De er tvertom gjenstand for Den katolske kirkes broderlige aktelse og kjærlighet (…). De som rettferdiggjøres ved troen i dåpen, blir innlemmet i Kristus, og bærer derfor med full rett kristennavnet, på samme tid som de med like god grunn betraktes som brødre i Herren av den katolske kirkes barn”.

819. I tillegg finnes “mange elementer av hellighet og sannhet” utenfor Den katolske kirkes synlige grenser: “Guds skrevne Ord, nådens liv, troen, håpet og kjærligheten sammen med andre gaver fra Den Hellige Ånd og endel synlige elementer”. Kristi Ånd benytter seg av disse Kirker og kirkelige fellesskap som middel til frelse, og deres kraft kommer fra den fylde av nåde og sannhet Kristus betrodde Den katolske kirke. Alle disse goder kommer fra Kristus og fører til Ham og trekker av seg selv i retning av “den katolske enhet”.
Mot enhet

820. Enheten “har Kristus fra først av skjenket sin Kirke. Vi tror den består urokkelig i Den katolske kirke, og vi håper den vil vokse seg stadig sterkere helt til verdens ende”. Kristus gir til alle tider enhetens gave til Kirken, men Kirken er alltid nødt til å be og arbeide for å opprettholde, styrke og fullkommengjøre den enhet Kristus ønsker for den. Det var dette Jesus selv bad om i sin lidelses time, og Han ber uten opphør Faderen om enhet mellom sine disipler: “La alle bli ett, slik som du, Far, er i meg og jeg i deg – la også dem være ett i oss, så verden kan tro at det er du som har sendt meg” (Joh 17, 21). Ønsket om finne tilbake til enhet mellom alle kristne er en gave fra Kristus og et kall fra Den Hellige Ånd.

821. For å kunne svare på dette kallet, kreves følgende:

* en stadig fornyelse av Kirken i større troskap mot dens kall. Denne fornyelsen er drivkraften i enhetsbevegelsen;
* en hjertets omvendelse for “renere å leve i overensstemmelse med Evangeliet”, for det er lemmenes troløshet mot Kristi gave som forårsaker splittelse;
* bønn i fellesskap, for “hjertets omvendelse og et liv i hellighet er, sammen med de private og offentlige bønner for de kristnes enhet, i sannhet likesom sjelen i hele den økumeniske bevegelse, og kan med rette kalles åndelig økumenikk”;
* gjensidig og broderlig kjennskap;
* økumenisk fostring blant troende og særlig blant prester;
* samtaler mellom teologer og møter mellom kristne fra forskjellige Kirker og samfunn;
* samarbeide mellom kristne på forskjellige områder som er til gagn for mennesker.

822. “Omsorgen for gjenopprettelse av enheten deles av hele Kirken, både legfolk og hyrder”. Men man må være seg bevisst “at arbeidet for å forsone alle kristne i den ene og udelte Kristi Kirkes enhet overgår menneskets krefter og evner”. Derfor setter vi alt vårt håp “til Kristi bønn for Kirken, til Faderens kjærlighet til oss og Den Hellige Ånds kraft”.

  2 Responses to “Jeg tror på én, hellig, katolsk og apostolisk kirke – Enhetens sår”

  1. Jeg har inntrykk av at det er en vesentlig forskjell mellom den pre- og postkonsiliære tolkning av hva det vil si å være uforskyldt utebliven fra Kirken. Tidligere gjaldt det iallefall dem som levde i uforskyldt uvitenhet om Kirkens lære og som dermed ikke kunne avvise den bevisst. Kirken drev derfor aktiv apologetisk virksomhet for å spre sin lære til ikke-katolikker (bøker, foredrag, katekese, misjon m.m.) Mens i dag, paradoksalt nok, i en tid hvor så godt som enhver kan finne ut hva Kirken lærer, oppfordres andre kristne lite til direkte å vurdere konversjon. Ved første øyekast kan man få inntrykk av at også ”de som i dag blir født innenfor samfunn som er sprunget ut av slike brudd” kan regnes blant dem som uforskyldt uteblir fra Kirkens fellesskap. Hadde jeg vært protestant og visst at Kirken tror at den mest sikre vei til frelse kun finnes innenfor Kirken, ville jeg blitt forundret og direkte mistenksom av å se Kirkens holdning; hvor mye energi som brukes på samarbeid og hvor lite på nestekjærlige forsøk på å overtale meg til å bli katolikk. Det vi har til felles er ikke protestantenes fortjeneste, og Kirken har aldri før nå sagt at dette fellesskapet er tilstrekkelig for felles åndelige aktiviteter – tvert imot har det alltid vært en synd bevisst å være/forbli protestant når man har mulighet til å vite bedre.
    Dersom Kirken i dag fortsatt vil konvertere ikke-katolikker, og Paven sier at enheten vi ber om forutsetter samme (katolske) tro, så hadde det vært fint å få forklart hva Kirken gjør for å oppnå dette. Bidrar bønnemøter og felles bibellesning bedre til oppklaring i doktrinen enn den prekonsiliære apologetikken? Er det ikke litt uærlig både overfor Gud og ikke-katolikkene å be sammen med dem om enhet, hvis vi ikke ber om samme enhet?
    Det at Gud kan bruke andre religioner til å lede annerledestroende til Kirken, og at alle religioner inneholder et snev av sannhet, betyr ikke at de i seg selv er gode, eller at Kirken trenger dem.
    “…det er lemmenes troløshet mot Kristi gave som forårsaker splittelse”; “Ofte hadde representanter for begge de stridende parter skyld i splittelsen”. Hva menes med dette? På hvilken måte er Den katolske kirke skyld i “heresi, apostasi og skisma”?

  2. Jeg skal prøve å svare på noen av dine innvendinger, Sara:

    “Jeg har inntrykk av at det er en vesentlig forskjell mellom den pre- og postkonsiliære tolkning av hva det vil si å være uforskyldt utebliven fra Kirken. … … “

    Det er godt mulig at vår tro på Guds barmhjertighet har vært litt for sterk de siste årene, og at vi ha vært for lite opptatt av Hans rettferdighet og vrede. (For ca 20 år siden kunne man i alle fall høre historier om at katolske prester serkt hadde frarådet folk å konvertere, fordi det ikke skulle være nødvendig – muligens er disse historiene ikke sanne, og slikt skjer i alle fall ikke nå lenger, så langt jeg vet.)

    Men det skal også litt til for en protestant å forstå at Den katolske Kirke er nødvendig for frelsen; det er etter min erfaring sjelden folk kommer fram til en slik klarhet. Men igjen kan dette skyldes at prester ikke forkynner dette i vår tid.

    Men i alle tilfeller er det ikke Kirkens lære som her er blitt forandra, det er mer hva som forkynnes i praksis. Og det kan heller ikke forklares fullt ut med hva konsilet tok opp; parktisk økumenisk arbeid hadde kommet lang innenfor Kirken før konsilet begynte – bl.a. var jo mange økumeniske observatører invitert helt fra starten av.

    “ … hvor mye energi som brukes på samarbeid og hvor lite på nestekjærlige forsøk på å overtale meg til å bli katolikk. “

    Det brukes faktisk svært lite energi på økumenikk; i Norge forsvinnende lite, i Roma var det visst bare 20 prester/seminarister som studerte økumenikk blant de flere tusen som var der.

    “ Bidrar bønnemøter og felles bibellesning bedre til oppklaring i doktrinen enn den prekonsiliære apologetikken? Er det ikke litt uærlig både overfor Gud og ikke-katolikkene å be sammen med dem om enhet, hvis vi ikke ber om samme enhet?”

    Her handler Kirken/paven ut fra en forpliktelse mot Jesu ord i Johannes 17, om at “de alle må bli ett”, og når vi ber til Gud om noe, tror vi at han svarer på den beste måten, uansett hvordan vi mennesker tenker.

    “ …det er lemmenes troløshet mot Kristi gave som forårsaker splittelse”; “Ofte hadde representanter for begge de stridende parter skyld i splittelsen”. Hva menes med dette? På hvilken måte er Den katolske kirke skyld i “heresi, apostasi og skisma”? “

    Eksempler her at hvis Kirken hadde vært mer forståelsesfull, mer korrekt, mer ledet av kjærlighet, kunne kanskje splittelsen med de ortodokse for nesten 1000 år siden vært unngått, eller splittelsen med the Polish natioan Cathiolic Church i USA for 125 år siden, med SSPX fro 20 år siden etc. Også under reformasjonen på 1500-tallet kunne Kirken ha handlet klokere, men jeg tror vel ikke den kunne ha vært unngått. Men hadde de nødvendige innstrammingene ved konsilet i Trent kommet 50 år tidligere, er det vanskelig å si.

 Leave a Reply

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

(obligatorisk)

(obligatorisk)