Sist søndag leste man i alle katolske kirker i Norden (så langt jeg forstår) opp et hyrdebrev fra de norske biskopene om ‘voksenkatekumenatet’. Når mennesker ønsker å bli katolikker, må de forberedes først. I tdiligere tider ble man oftest forberedt individuelt av en prest, mens i senere år har de fleste menigheter i Norge hatt grupper på 5-10-15-20 personer som forberedes sammen – fortsatt undervises disse gruppene helst av en prest.
Etter Vatikankonsilet gjeninnførte Kirken en litt annen type forberedelse av katekumener (dvs. dåpskandidater), og ofte innkluderes konvertitter (de som er døpt i andre kirkesamfunn) i dette opplegget. I den engelskspråklige verden (og i Frankrike tror jeg, mens land som Tyskland og Italia vet jeg her lite om) er den nye ordninga svært utbredt, og er kjent av alle katolikker under navnet RCIA (Rite of Catholic Initiation of Adults). Hver menighet i disse landene har store grupper av faddere, kateketer og en prest som tar seg av de som ønsker å bli katolikker; denne prosessen er svært tydelig i menighetene og bispedømmene, bl.a. gjennom noen viktige liturgier i løpet av året.
Jeg var selv med i et slikt opplegg i London for 12-14 år siden, og ser både de positive sidene ved dette opplegget, og de negative; som at man ikke klarer å formidle nesten noe lærestoff i denne prosessen, og at det etter mitt syn blir helt feil når man prøver å behandle svært kirkevante protestanter og ferske dåpskandidater på samme måte. Det er selvsagt utfordringer i alle opplegg, men i år har jeg en god venn i California (svært kirkelig aktiv i 25 år) som er svært fornøyd med sitt RCIA-program.
De nordiske biskopenes hyrdebrev (som kan leses i sin helhet her) omtaler dette opplegget, og legger en hel del vekt på den positive effekten det kan få på hele menigheten (noe jeg vil slutte meg til), når de bl.a. skriver:
«Katekumenatet som vei inn i Kirkens hus, er … alltid en vei som gås i fellesskap med andre. Dette fellesskapet blir sikret gjennom katekumenatsgruppen (lik en miniatyrkirke). Til denne hører, ved siden av katekumenene eller konvertittene, noen medlemmer fra menigheten, presten og også fadderne, som i egenskap av nære ledsagere, står søkeren nær. …
Katekumenatet åpner ikke bare en mulighet for dem som ønsker dåp, eller ønsker å konvertere, til å tre inn på veien som fører inn i Kirkens hus. I katekumenatet ligger det også en stor mulighet for de aktuelle menighetene. Når en har opplevd hvordan en voksen dåpskandidat trer frem for menigheten og uttrykker sitt ønske om å bli døpt og bli tatt opp i menighetens fellesskap, da trer plutselig spørsmålet etter ens egen dåp, ens egen kirketilhørighet og ens egen tro frem. Her blir det tydelig at Kirken ikke bare har en misjon, den er misjon, og hun kan derfor ikke gi avkall på å være misjonerende.
Katekumenatet synliggjør at misjonsoppdraget er utstedt til alle: Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler! Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende (Matt 28, 19f). Her blir det tydelig at når mennesker kommer til oss og spør: ”Hvor er inngangen hos dere?” da holder det ikke at vi viser dem videre til presten eller en annen pastoral medarbeider. Da trengs det i tillegg mennesker fra menigheten som sørger for at nykomlingen får en god og vennlig mottagelse, og som er beredt til å dele sin egen tro med ham. Ved dette vil en også selv oppleve at ens tro styrkes og ens egen dåp blir fornyet.
Katekumenatet, med sine forskjellige liturgiske feiringer og riter, bidrar dessuten til en gjenopplivning av de sakramentale tegn og riter. Vår katolske liturgi er i særlig grad rik på slike symboler og riter, skjønt, ved å la dem bli en vane og noe selvfølgelig, gjemmer det seg en fare for at disse hellige handlinger blir tilslørt for tanke og sinn. Når menigheten følger en dåpskandidat eller konvertitt på katekumenatsveien, kan denne ledsagelse fremstå som en menighetskatekese. Gjennom denne prosessen kan også gode katolikker nyoppdage liturgiens rikdom og på ny øse av denne.
I våre nordiske land praktiseres katekumenatet allerede i noen få menigheter. Men om vi nå ser for oss at flere og flere menigheter bestemte seg for å innføre katekumenatet, og flere og flere som søker dåp ville vokse inn i Kirken langs den vei som er beskrevet, hvordan skulle dette kunne få innvirkning på våre menigheter? Man kunne se for seg dannelsen av nye grupper, at menighetsmedlemmene fikk sjansen til å nyoppdage sin egen tro, at de nydøpte, enn si mennesker tilskyndet av Den Hellige Ånd, ville engasjere seg aktivt i menigheten, for eksempel som kateketer, lektorer etc. Videre skulle man kunne se en vekst i det å ta ansvar for hverandre, fordi mennesker i menigheten ville hatt konkret ansvar som ledsagere for dåpskandidatene. Bevisstheten om menighetens og hele Kirkens misjonerende sendelse ville vokse, og sammenhengen mellom tro og liv ville bli mer synlig. Den positive utstrålingen fra menighetene ville øke, og ved det ville den tiltrekke seg nye søkende. Slik kunne innføringen av katekumenatet bidra til å fornye hele menigheten.