mar 292010
 

(Fra en preken over Herrens lidelse av den hellige Augustin, biskop av Hippo.)

Vår Herre og Frelser Jesu Kristi lidelse er pant på herligheten og undervisning i tålmodighet. For hva kan vel ikke de troendes hjerter forvente seg av Guds nåde, når Guds eneste Sønn, evig som Faderen, ikke nøyde seg med å fødes som menneske av et menneske, men også var villig til å omkomme ved menneskers hender, han som hadde skapt mennesket? Store ting er det Herren stiller i utsikt for oss, men enda større er det vi minnes, og som allerede er gjort. Hvor var vi og hva var vi da Kristus døde for syndere? Er det noen grunn til å tvile på at han vil gi sitt liv til de hellige, han som allerede har gitt dem sin død? Hvorfor nøler mennesket i sin svakhet med å tro det som skal skje, nemlig at mennesker engang skal leve sammen med Gud? Det som allerede har skjedd, er jo mye mer utrolig, nemlig at Gud døde for mennesker.

Kristus er Ordet som “var i begynnelsen, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud”. Dette Guds Ord “ble menneske og bodde iblant oss”. Det var ikke noe i ham som skulle kunne gjøre ham i stand til å dø, om ikke det dødelige legeme han tok opp i seg fra oss. Slik var det den udødelige kunne dø, slik var det han ville gi liv til dødelige; han ville senere gi dem del i det han er, han som først tok del i det de er. For ikke hadde vi i oss noe som skulle gjøre oss i stand til å leve, heller ikke hadde han i seg noe som skulle gjøre ham i stand til dø. Han foretok altså med oss et vidunderlig bytte: det var vårt han døde ved, det er hans vi skal leve ved.

Derfor skal vi slett ikke skamme oss over vår Herres og Guds død, tvert imot, vi skal være meget stolte av den og rose oss høylytt av den. Han tok opp i seg døden som var i oss, og troverdig som han er, gav han oss sikkerhet for at han skal gi oss livet i seg, det liv vi ikke kan få av oss selv.

Han som elsket oss så høyt at han, som er uten synd, sonet den straff vi var skyldige til på grunn av vår synd, skulle ikke han gi oss rettferdighetens lønn, han som rettferdiggjør? Skulle ikke han, som er sanndru i det han lover, belønne de hellige, når han, som er uten skyld, tok på seg straffen for de straffskyldige?

La oss derfor, brødre, frimodig bekjenne, ja, erklære i full offentlighet, ikke fryktsomt, men jublende, ikke skamfullt, men stolt, at Kristus ble korsfestet for oss. Apostelen Paulus ser i dette god grunn til å rose seg og oppmuntrer til det. Det fantes mange og guddommelige gjerninger han kunne trekke frem hva Kristus angår, som for eksempel at da han var hos Gud Fader, skapte han verden, og at mens han var menneske som vi, styrte han verden, men han nøyer seg med å si: Men jeg vil aldri rose meg av noe annet enn av Jesu Kristi kors”.

 Leave a Reply

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

(obligatorisk)

(obligatorisk)