Jeg mottok en kommentar til bloggen fra Sigurd Hareide, som er så interessant at jeg trykker den her i sin helhet:
Ang. spørsmålet om bønneretningen i eukaristien i oldkirken, bygger jeg på Ratzinger som bl.a. bygger på Bouyer og Peterson. Ratzinger vektlegger i tråd med dem (særlig Bouyer) kirkebyggets sammenheng med synagogen: “Man ser ikke lenger i retning Jerusalem … Man ser nå mot øst, mot den oppgående sol … Kristus … historiens sanne lys.” “Bønn rettet mot Østen er i den tidlige Kirke blitt betraktet som en apostolisk tradisjon … dette har alltid vært betraktet som et vesentlig kjennetegn for den kristne liturgi.” (Ratzinger: Liturgiens ånd, St. Olav Forlag 2001, s. 48-49).
Ratzinger viser videre til Bouyer om misforståelsen av gjestebud i oldkirken: “Ideen om (at) feiringen versus populum er den opprinnelig form, og særlig svarer til det siste aftensmåltidet, hviler helt enkelt på en feilaktig forestilling om kristne eller ikke-kristne gjestebud i oldtiden. Den ledende i bordfellesskapet i den tidlige kristne tid tok aldri plass direkte overfor de øvrige deltagere. Alle satt eller lå på den konvekse siden av et sigma- eller hesteskoformet bord … I den kristne oldtid ville det aldri ha kunnet komme frem noen idé om at den som første forsetet skulle innta sin plass versus populum. Måltidets fellesskapskarakter ble understreket nettopp gjennom den motsatte ordning: nemlig den kjensgjerning at alle befant deltagere befant seg på samme side av bordet.” (Samme, s. 55) Ratzinger tilføyer at “de kristnes eukaristi overhodet ikke kan bli tilstrekkelig beskrevet med begrepet “måltid”.” Men det er jo delvis en annen sak!
For en grundigere gjennomgang av bønneretningen i kristen gudstjeneste, bl.a. hvordan overgangen fra bordefellesskapet til større gudstjenester med alter kan ha skjedd, viser jeg til Langs bok: Turning Towards the Lord. Orientation in Liturgical Prayer – Her er innledningskapitlet hans.