Dette blir mitt siste utdrag fra den nye boka om pave Benedikts teologi (jeg lover), selv om jeg så lagt bare har presentert stoff fra to av bokas seks artikler. Det siste sitatet er også fra dom Elias artikkel om «Tre sentrale tekster fra Benedikt XVIs pontifikat», og handler om det viktige forholdet mellom tro og viten:
Den katolske kirke har i lengre tid forsøkt å forsone troen og fornuften, eller for å si det mer presist, troen og den moderne forståelse av fornuften. Kirkens fremstøt på 1800-tallet, det være seg Det første Vatikankonsils dokumenter eller utsagn fra pavene og deres betrodde medarbeidere, vitner om en tilbakeholdende og mistroisk holdning til den moderne fornuft (og fideisme). … Det tyvende århundrede så et fornyet ønske vokse frem om en tilnærming: mellom Kirken og den moderne verden. Det annet Vatikankonsil søkte å formulere den katolske tros evige sannheter på et språk som en verden formet av moderne fornuft og vitenskap kunne forstå og la seg overbevise av.
I Regensburgstalen forklarer Paven at han helt siden han var en ung teolog har beskjeftiget seg med denne selvsamme utfordring. Hans forsvar for teologiens plass blant universitetsfagene er også en kamp for å gjenerobre plassen for den kristne røst i det offentlige rom. Parentetisk bemerket kan det nevnes at denne motivasjon også var en viktig inspirasjonskilde for den økumeniske bevegelse, men det er en annen sak. … …
… (det) moderne fornuftsbegrep bunner kort sagt i en syntese av platonisme (cartesianisme) og empirisme. Denne syntese er så blitt forsterket ved teknologiens suksess. På den ene side forutsetter den materiens matematiske struktur og materiens iboende rasjonalitet som gjør det mulig å forstå hvordan materien opererer og hvorledes den virkningsfullt kan brukes: Dette grunnleggende premiss er så å si det platoniske element i den moderne forståelse av naturen. På den annen side forutsettes den mulighet at naturen kan utnyttes til vår fordel. Her er det bare verifisering og falsifisering gjennom eksperimenter som kan frembringe uomtvistelig visshet.
Det moderne fornuftsbegrep og den naturvitenskapelige metode dukket opp i reformasjonens kjølvann. Stilt overfor datidens dekadente skolastikk, avviste de protestantiske reformatorer at filosofien kunne spille noen rolle i å presentere troen, ettersom den tilsynelatende kvelte Guds levende Ord. Det utilsiktede resultat var at senere generasjoner radikaliserte dette skillet i langt større grad enn reformatorene hadde kunnet forutse: For eksempel henviste Kant troen til den praktiske fornufts område, nemlig etikken.
Det nittende og tyvende århundreders liberale teologi fortsatte den moraliserende tendens Kant representerte. Ifølge Adolf von Harnack, liberalteologiens pioner, viste ikke Jesus oss et fullkomment billede av Guds forhold til mennesket; han var isteden den nye morals grunnlegger, og således fortrengte etikken gudstjenesten. Paven er ikke blind for denne professors gode hensikter, men påpeker at denne teologis pris er for høy. En vitenskapelig teologi tuftet på den moderne naturvitenskaps premisser adskiller tro og fornuft på en måte som lemlester mennesket, idet mange fundamentale spørsmål om Gud, menneskets opphav og mål, religion og etikk simpelthen ikke passer inn i den moderne fornufts forestillingsverden. Disse spørsmål blir relegert til det subjektive felt, til følelsene og den individuelle erfaring, og endelig til irrasjonalitetens skraphaug.
Oppløsningen av troens og fornuftens syntese fører uvegerlig til relativisme og nihilisme. Til tross for at mennesket stilles overfor en forbløffende lang rekke valgmuligheter, kan det ikke treffe noen sikre valg, fordi det mangler de nødvendige kriterier for å kunne avgjøre hva som er sant og hva som er falskt, hva som er godt og hva som er ondt. Det ensomme og rotløse individ ser i friheten og ansvaret blott en forbannelse, som det flykter fra. Denne kritikks troverdighet styrkes unektelig av de voldsomme sosiale og personlige problemer som hjemsøker den utviklede del av verden. … …