På denne bloggen har vi mange ganger diskutert hvordan det andre Vatikankonsilet korrekt skal forstås, og jeg er glad for at Dom Elias Carr i sin artikkel i den nye boka om pave Benedikt (boka som jeg har skrevet om mange ganger den siste uka) understreker og forsterker de argumentene jeg har prøvd å komme med flere ganger. Han skriver bl.a.:
«Det finnes en rekke ulike tolkninger av konsilet. Den ene ytterlighet representeres av dem som simpelthen bestrider konsilets gyldighet og forkaster alt hva det avstedkom. Den andre fløy bebos av dem som ser på konsilet som en stadig pågående revolusjon. Disse sistnevnte anser mer konservative elementer i konsildokumentene som resultater av uheldige kompromisser som hindret konsilets egentlige ånd i å tre klart frem. Denne egentlige ånd må følgelig frigjøres fra de mer moderate dokumenters tekst, og dette er den postkonsiliære tids oppgave. Slik implementeres konsilets sanne ånd.
Det er interessant å merke seg at begge disse tilsynelatende diametralt motsatte tolkninger av konsilet har et felles utgangspunkt: De anser konsilet som et grunnleggende brudd i Kirkens historie. Begge tolkninger skiller skarpt mellom Kirkens pre- og postkonsiliære identitet. De førstnevnte ser i konsilet et svik mot mer enn nitten århundrers katolsk tradisjon, mens de sistnevnte anser konsilet som Kirkens befrielse fra en tridentinsk og motreformatorisk tvangstrøye. Blant de førstnevnte finnes grupper som er lojale mot den avdøde erkebiskop Marcel Lefebvre; de sistnevnte består blant annet av de innflytelsesrike Bologna-teologene, hvis autoritative trebindsverk History of Vatican Two beskriver en kirke som reformeres i henhold til deres egen visjon og ideologi.
Mellom disse to ytterpunkter finnes et bredt spekter av tolkninger som alle har det til felles at de – til tross for alle forandringer – ikke anser Det annet vatikankonsil som slutten på én kirke og begynnelsen på en ny. I dette selskap befinner pave Benedikt XVI seg. Som kardinal blandet hans røst seg med de mange andre som konkurrerte om oppmerksomhet i en mediastyrt verden som foretrekker budskap om skandaler, kontroverser, nymotens påfunn og revolusjoner, fremfor tale om kontinuitet, stabilitet og trofasthet. Nå har den fordums kardinal ikke lenger noen likemenn; som pave når hans røst til verdens ende.
Med sin karakteristiske sans for den symbolske betydning som ligger i et velvalgt tidspunkt, benyttet Benedikt førtiårsdagen for konsilets avslutning (8. desember 2005) til å henlede Kirkens oppmerksomhet på konsilets betydning. … … Paven er seg bevisst den bibelske klangbunn for en førtiårsdags resonans av inntogets øyeblikk i det lovede land etter ørkenvandringen. Han grunner På Kirkens egen førtiårige vandring fra konsilets Sinai til en nølende og usikker ankomst i det lovede land:
Minnene leder oss til spørsmålet: Hva har vært resultatet av konsilet? Er det blitt godt mottatt? Hva har vært godt, og hva har vært utilstrekkelig eller feilaktig, i måten konsilet er blitt mottatt på? Hva er det som fortsatt gjenstår?
Paven siterer St. Basilios den Stores billedbruk om Kirken etter konsilet i Nikea som et sjøslag i en mørk storm, full av forvirring og splid. … … Paven haster umiddelbart videre til det sentrale spørsmål: «Hva skyldes det at den praktiske gjennomføring av konsilet i store deler av Kirken har vært så vanskelig? » Dertil repliserer han: «Vel, alt avhenger av en korrekt fortolkning av konsilet, eller – som vi sier det nåtildags – en riktig hermeneutikk, den korrekte nøkkel til fortolkning og iverksettelse.»
Paven kontrasterer to ulike hermeneutiske innfallsvinkler: «På den ene side finnes det en tolkning som jeg vil kalle ‘bruddets og omveltningens hermeneutikk’ [ … ] På den annen side finnes ‘reformens hermeneutikk’, hvor fornyelse skjer i overensstemmelse med kontinuiteten i den ene Kirke Herren har gitt oss.» For Paven representerer «bruddets og omveltningens hermeneutikk» en sterk dialektisk konfliktmodell, der tese og antitese stilles opp mot hverandre, for eksempel det prekonsiliære versus det postkonsiliære eller konsilets tekster versus konsilets ånd. Ifølge Paven avslører en slik innfallsvinkel en mangelfull ekklesiologi utledet på statsvitenskapens og samfunnsfagenes premisser.
[Konsilet] blir således å betrakte som en slags konstituerende forsamling som tilintetgjør en eksisterende konstitusjon og etablerer en ny. Det er imidlertid slik at en konstituerende forsamling først trenger et gyldig utstedt mandat og siden en bekreftelse fra mandatets giver, altså folket konstitusjonen skal tjene. Konsilfedrene manglet et slikt mandat; ingen hadde gitt dem det. Ingen kunne heller gi dem det, fordi Kirkens grunnleggende konstitusjon kommer fra Herren, og ble gitt oss slik at vi kan vinne evig liv, og med dette som utgangspunkt være i stand til å opplyse livet i tiden, ja tiden selv.
Det er altså klart at «omveltningens hermeneutikk» bunner i en forfeilet forståelse av Kirken som guddommelig institusjon. Mens denne innfallsvinkelen tar utgangspunkt i Kirken som «Guds folk», makter den ikke å ta genitivsformens funksjon alvorlig … … «
Ja, på den ene side har vi tradisjonalister som slett ikke kan akseptere Vaticanum II og på den annen side har vi radikale bevegelser som «Også vi er Kirken» etc. Begge grupperinger forekommer meg å være like lite katolske. Det er bra at B16 viser vei mellom disse motpoler.
Det hadde nok vært bedre om du hadde brukt et mildere uttryk her, Augustin (og jeg måtte også redigere bort et enda sterkere ord du hadde brukt). Det er bedre om man uttrykker seg mildere og mer korrekt når man er uenig med noen, dvs. uten å ta fra dem kristen-/katolikknavnet.