apr 302010
 

I en kommentar til et tidligere innlegg på denne bloggen kan vi lese i en kommentar:

Lovendringen er allerede vedtatt i Statsråd i formiddag, og endringen(e) kan leses i sin helhet her: http://www.regjeringen.no/nb/dep/jd/dok/regpubl/prop/2009-2010/Prop-116-L-2009-2010/14.html?id=603373

Lovparagrafen som er endret finnes her: http://www.lovdata.no/all/hl-19020522-010.html#139

Storberget og regjeringen sier at hensikten er å avverge alvorlig kriminalitet, men lovendringen er helt åpen og gir slik jeg ser det ikke rom for særlig skjønn: “Med bot eller fengsel inntil 1 år straffes den som unnlater å anmelde til politiet eller på annen måte å søke å avverge en straffbar handling eller følgene av den, på et tidspunkt da dette fortsatt er mulig og det fremstår som sikkert eller mest sannsynlig at handlingen vil bli eller er begått. Avvergingsplikten gjelder uten hensyn til taushetsplikt […]”. Det poengteres nemlig videre at bestemmelsen gjelder uavhengig av hva andre lover gir av beskyttelse mht. taushetsplikt. Med andre ord, den prinsipielle taushetsplikten er så godt som død.

Jeg må si jeg er ganske sjokkert over hastigheten i dette lovarbeidet (som i praksis ikke vil ha noen effekt), og over at man ikke en gang prøver å presisere når en skriftefar skulle ha plikt til å orientere politiet. På en annen side er også neste setning i lovforslaget åpent for de fleste tolkninger: ” .. eller på annen måte å søke å avverge en straffbar handling eller følgene av den”. Hvis man altså sterkt oppfordrer overgriperen til å melde seg selv, eller innstendig ber offeret selv gå til politiet – kanskje det da regnes som godt nok?

Vårt Land skriver også om dette allerede i dag 30/4 (kl 13.30), rett etter biskop Eidsvigs møte med departementet – bl.a. følgende:

Utgangspunktet er prester, pastorers og forstanderes lovpålagte taushetsplikt om det de får vite i fortrolighet. I dag har de såkalt avvergingsplikt bare når de har sikker kunnskap om at en kriminell handling vil skje, dersom de har fått informasjonen i en setting der informanten vil forvente at opplysningene ikke bringes videre til en tredje part.

Innskjerpelsen innebærer ikke plikt til å gå til politiet dersom man får høre om gamle saker hvis man ikke har grunn til å tro at antatt gjerningsperson er i posisjon til fortsatt å begå overgrep.

Hovedforskjellen ser ut til å ligge i ordene “sannsynlig” eller “sikker” kunnskap – men katolske prester har vel heller ikke inntil i dag vurdert å bryte skriftemålsseglet uansett hva de har fått høre.

apr 302010
 

Jeg skrev for noen dager siden om den tradisjonelle latinske pontifikalmessen som ble feiret av biskop Slattery i USAs største katolske kirke. Forhåpentligvis vil denne typen liturgier også komme til vår del av verden om ikek lenge. Her er noen få reaksjon fra folk som var der:

It was the first Pontifical Mass I have ever attended and it was absolutely magnificent! I am profoundly grateful to all who made possible that glorious celebration of the Mass! What we were unable to see at the Mass was the actual vesting of the celebrant after the procession in the cappa magna. …

I live in the DC area and have attended many Masses at the Shrine. Not long after Summorum Pontificum was issued, I visited the office of the rector, and also approached staff at a Shrine information table, regarding the possibility of celebrating any Extraordinary Form Masses, perhaps at least in the Crypt Church. I was assured that it was highly unlikely that any such Masses would ever be celebrated at the Shrine. My thought at that time was that they had vastly underestimated the desire for the “old Mass.” I think that is essentially what was demonstrated at the Saturday Mass. There is a strong desire for it, but more importantly, not only among “nostalgic, older” Catholics (like me). There were many, many young people, and families with young children, and many young women and girls with mantillas and chapel veils. … …

———–

I attended the mass on Saturday with my wife. We’re new Catholics, and attend a parish in Northern Virginia. We’ve been to three masses (one high) in the extraordinary form before Saturday. Granted, we were seated near the very back, so it was somewhat difficult to see the front of the church. I’d like to share two impressions with you.

First, the homily was stunning. It was the first time I had heard/seen a homily delivered from a chair, and I think that the bishop’s position (and the position of those scattered around him) heightened the majestic feeling of the whole thing. For whatever reason, it struck me that I was indeed listening to a successor of the apostles who passed on the faith, once delivered.

Second, it occurred to me that what was going on at the altar was very important. Granted, I believe this on a theological level at any mass, but I really believed it in a different way on Saturday. It was somehow easier to understand that I was truly observing a very sacred mystery. …

———–

… I brought a co-worker of mine who is a very traditionalist Russian Orthodox (outside of Russia). He is quite anti-Catholic, even for an Orthodox. He thinks the Latin Patriarchy is in schism from Orthodoxy, and in heresy due to filioque.

Anyway, he had never been to a TLM before. He was awestruck with it. He noticed how similar the basic order and some details were to the Divine Liturgy. He gathered a new respect for the Latin Rite and the Catholic Church he never had before. He even got respect for our ability to kneel (he is wont to brag about his ability to stand for long periods). This was truly ecumenism at work, all because our Catholic identity was strengthened. …

Les mange flere kommentarer hos Father Z.

apr 302010
 

I vårt land er det varierende foreldesesfrist for overgrep mot barn og unge, etter hvor alvorlig overgrepet er, men ofte er det (hos oss og i andre land) 10 år etter at personen fyller 18. I Den katolske Kirke er dette også hovedregelen, men Kirken åpner for å sette til side alle aldersgrenser ved behov. I USA ble foreldesesfristen utvidet dramatisk for katolske prester etter de store avsløringene i 2002, og nå vurderer staten New York også å utvide fristen for anklager mot lærere og andre statsansatte til 40 år – men denne utvidelsen skal gjelde bare for ett år, deretter skal den vanlige 10-årsregelen gjelde igjen. I New York planla man å gjøre denne forandrinegn i fjor, men mange opplevde dette så dramatisk at det ble utsatt til i år:

… Legislation introduced to suspend the statute of limitations in claims against Catholic clergy was, “after much debate”, amended last year to include governments and their employees. They would be liable in lawsuits stretching back nearly six decades.

Suddenly, lobbyists and advocates for school boards, counties and small towns spoke out.

“Statutes of limitation exist for a reason,” said Bob Lowry, the deputy director of the New York State Council of School Superintendents. “How can anyone go back 40 years and ascertain what happened? Witnesses, responsible authorities, even the perpetrator himself or herself, may have passed away.”

And suddenly, this is not a “scandal” about benighted and devious institutions trying to save face and money. No. Jim Dwyer writes:

It is a collision of powerful civic values: the need to provide justice to people who were outrageously injured as children and manipulated into silence, and the duty of courts to decide cases based on reliable evidence.

The bill was not voted on last year (as no doubt it would have been had the Catholic Church only been at risk) but it, and a companion bill, are before the legislature again, says the Times. They would provide a one-year window for filing lawsuits that go back 40 years. Once that window had closed, the statute of limitations would run 10 years after a child turns 18. …

Mer om dette hos mercatornet.com.

apr 292010
 

Slik skrev sjefsredakstør Helge Simonnes i går:

Etter de siste ukers mediestorm er det overraskende at bare nye syv meldinger om overgrep er varslet inn til Den katolske kirke. Det ble store overskrifter da ble avslørt at den katolske biskopen Georg Müller hadde innrømmet seksuelt misbruk av en altergutt. Det er ingen overraskelse at Den katolske kirke nå er blitt gjort kjent med flere påstander om misbruk.

Ett overgrep er ett for mye. Likevel er det grunn til å reflektere over at så få personer har meldt seg. Samlet sett sitter kirken nå på 18 meldinger. Men dette gjelder for en svært lang tidsperiode. Kanskje har det ikke vært en så stygg ukultur i Norge som andre steder i verden.

Ofre for overgrep bærer ofte på sin byrde i ensomhet. Det kan ta mange år før de våger å snakke om det. Ofte er det en konkret sak i mediene som gjør at de fatter mot til å innrapportere det de har vært utsatt for. … …

Avisa skriver også i dag om de innkomne meldingene om overgrep, tatt fra en pressemelding som ble lagt ut på katolsk.no i går kveld. Pressemeldinga starter slik:

Fagetisk Råd i Oslo katolske bispedømme og Trondheim stift avholdt den 27. april 2010 møte for å gjennomgå saker som er meldt dem siden det ble kjent at tidligere biskop Müller av Trondheim har innrømmet seksuelt misbruk av en mindreårig. Fagetisk Råd er den instans som i henhold til handlingsplanen har ansvar for behandling av innkomne anklager om seksuelle overgrep eller grenseoverskridende seksuell atferd begått av kirkelige medarbeidere i Oslo katolske bispedømme og Trondheim katolske stift.

De fleste av de meldte anklagene gjelder forhold langt tilbake i tid. Alvorlighetsgraden i sakene varierer fra grovere former for overgrep til det som kan betegnes som grenseoverskridende atferd. Noen av henvendelsene har karakter av bekymringsmeldinger. Det er ikke fremkommet noen nye anklager mot Müller. …

Deretter går man i pressemeldinga detaljert gjennom saker som er kommet inn. Jeg håper inderlig at det som er skjedd av slike overgrep er kommet inn, eller vil komme inn i nærmeste framtid, og at de som er blitt utsatt for overgrep kan få nødvendig hjelp.

apr 292010
 

Slik kan vi i dag lese på katolsk.no:

Den utsatte i Müller-saken i Trondheim, som fremdeles vil bevare sin anonymitet, ønsker å kunngjøre den følgende melding via biskop Bernt Eidsvig:

Jeg vil med dette takke Kirken, biskop Bernt Eidsvig, p. Sigurd Markussen og psykolog Huan Nguyen, familien og nære for å ha hjulpet meg med å overvinne en vanskelig livssituasjon. Jeg vil også oppfordre de av dere som har opplevd overgrep om å ta kontakt med Kirken med deres historier, slik jeg har erfart vil dere både bli sett og hørt og ikke minst få hjelp til å komme videre med livet.

apr 292010
 

I dag tidlig, ca kl 10, satte jeg i gang med å oppgradere en av mine datamaskiner (en ganske ny maskin, som bare kjører Ubuntu-linux) fra Ubuntu versjon 9.10 til 10.4. Jeg måtte laste ned litt over en gigabyte (noe som gikk på et kvarter), og så tok det litt over en time før alt var installert.

Det gikk helt uten problemer, og var faktisk nesten litt kjedelig. Alt virker som før (også mitt oppsett av Virtualbox og ekstert skrivebord), og jeg ser egentlig veldig liten foskjell. Men jeg merker at jeg har nye versjoner av Firefox, Thunderbird, Open Office bl.a.

(For de uinnvidde: Linux-distribusjonen Ubuntu (og Kubuntu, Xubuntu etc.) kommer med ny versjon hvert halvår, og i dag, 29. april, er datoen som mange har sett fram til.)

apr 292010
 

Her skriver DagenMagazinet nokså dramatisk at Den katolske Kirke om nødvendig vil gå til sivil ulydighet, hvis regjeringen vil gjøre alvor av sine ‘trusler’ om virkelig å begrense taushetsplikten i skriftemålet:

“Fredag har justisminister Knut Storberget innkalt Den katolske kirke, Den norske kirke og Norges Kristne Råd for å presentere det nye lovforsalget som skal pålegge kirkene å politianmelde overgrep de blir gjort kjent med. Bakgrunnen er de mange overgrepssakene som er blitt kjent innen Den katolske kirken den siste tiden.

Biskop Bernt Eidsvig avviser tanken bak forslaget, men han tar det forbehold at han enda ikke har sett teksten i lovforslaget. Det handler om rapporteringsplikt når det gjelder forbrytelser prester blir gjort kjent med. Men dette betyr jo at skriftemålet ut fra norsk lov ikke lenger vil være absolutt taushetsbelagt, sier Eidsvig til DagenMagazinet.

En slik ordning kan Den katolske kirke ikke finne seg i. Skriftemålet er et sakrament som kirken bestemmer over, og det som blir sagt under skriftemål er det knyttet taushetsløfte til som prestene ikke kan fravike. …

… Dette vil jo også skape problemer for samvittighetsfulle prester i Den norske kirke som praktiserer privat skriftemål, og også for anglikanske og ortodokse prester, sier den katolske biskopen. Eidsvig lurer på hvordan man rent praktisk skal gjennomføre den nye loven om presters rapporteringsplikt.

Skal vi forlange legitimasjon fra de som skrifter ved starten av skriftemålet? Vi kjenner jo stor sett ikke de som skrifter. Jeg har en følelse av at dette er toppen av en stemningsbølge som har ført til at politikerne synes de må foreta seg noe, sier Eidsvig.

Han ser absolutt behovet for at overgrep blir anmeldt, men legger til at overgrepssaker hører hjemme hos politiet. Hvis man setter to goder opp mot hverandre, kan man få et dilemma. …

apr 282010
 

I 1951 ble det trykt en artikkel (på danske) om den lutherske presten og kjente teologen, Knud Carl Ansgar Krogh-Tonning, en av de kjente konvertittene i Norge fra rundt år 1900. Mot slutten av artikkelen står det:

… Det var nu tydeligt for alle, at Krogh-Tonning stod den historiske lutherdom meget fjernt. Han var ogsaa selv begyndt at forstaa, at hans stilling som præst i et luthersk kirkesamfund var uholdbar, og i september 1899 tog han sin afsked som sognepræst ved Gamle Aker kirke. Ifølge hans egen erklæring agtede han aldrig at vende tilbage til præstegerningen, uanset det resultat, som hans fortsatte forskning maatte føre ham til. Ved udgangen af 1899 ophørte hans præstegerning i den norske statskirke.

Han var paa den tid stærkt optaget af studier over den apostolske succession og dogmet om pavens ufejlbarhed. For i stilhed at overveje disse spørgsmaal tog han i april 1900 ophold hos jesuitterne i Aarhus, hvor han blev vel modtaget. Med den grundighed, som var karakteristisk for ham, tog han fat paa sine forskninger. Han var langtfra kommet til ende med dem, da han blev syg efter at have opholdt sig nogen tid i Aarhus. Nu mente han ikke længere, at noget hindrede ham i at konvertere, og den 13. juni 1900 blev han optaget i den katolske kirke. Den 29. november 1900 fik han i Aarhus meddelt konfirmationens sakramente af biskop v. Euch. Han antog ved den lejlighed navnet Ansgar. I begyndelsen af det følgende aar vendte han tilbage til Oslo, hvor han levede tilbagetrukket resten af sit liv, optaget af litterær virksomhed. Bl.a. … skrev han sin selvbiografi, “En Konvertits Erindringer” (København 1906). 1905 blev han af den romerske Congregatio pro studiis promoveret som teologisk æresdoktor. Han døde den 19. februar 1911, ramt af et slagtilfælde paa vej til højmesse i St. Olavs kirke. Et virksomt liv som præst og teolog var dermed afsluttet.

Som protestantisk teolog fremhævede Krogh-Tonning kirkeinstitutionen og det kirkelige embede, sakramenternes selvstændige betydning og det private skriftemaaI paa en tid, da man inden for protestantismen ikke tillagde disse ting nogen større betydning. Han foregreb her tanker, som i vore dage er stærkt fremme inden for protestantisk teologi. Spørgsmaalet om kirken og det kirkelige embede indtager en central plads i den teologiske debat som vel aldrig før i protestantismens historie. Hertil har særlig den svenske kirketeologi i de seneste aartier bidraget. Sakramenternes selvstændige betydning er almindelig anerkendt, og i stigende grad vender man sig mod den aabenlyse ringeagt, som især nadverens sakramente er udsat for i protestantiske kirker. … …

Derimod er der i naadelæren sket en kraftig reaktion mod de tendenser til genoptagelse af førreformatoriske tankegange, som Krogh-Tonning i sin tid paapegede. Barthianismen og et fornyet studium af Luthers skrifter har ført til en tilbagevenden til reformatorernes lære om retfærdiggørelsen. Man har reageret saa stærkt mod en bestemt teologisk retnings tilbøjelighed til at lægge vægt paa, hvad mennesket selv kunde præstere, at man ikke i tilstrækkelig grad har forstaaet, at troens frugter er gode gerninger. Der er dog en begyndende forstaaelse af, at barthianismen og nylutheranismen her er gaaet for vidt.

Gennem sit forfatterskab paaviste Krogh-Tonning, at den lutherske protestantismes livskraft beror paa de gamle katolske sandheder, som er bevaret inden for den. Det var ham ganske klart, at en bevidst fornægtelse af dem, saaledes som man var ivrig efter i hans samtid, førte til splittelse og forvirring. Han saa redningen for sit samfunds fortsatte eksistens i en besindelse paa den arv, som det havde fra før reformationen. Denne tankegang bragte ham ind paa en vej, som til sidst skulde føre ham til den katolske kirke. Adskillige af de protestanter, der er kommet ind paa den vej, som Krogh-Tonning gik, vil dog sikkert vige tilbage for tanken om overgang til den katolske kirke. 400 aars luthersk tradition lader sig ikke uden videre ignorere.

Hele dette heftet kan leses her
.

apr 282010
 

Slik skriver Vårt Land i dag (uten spørsmålstegn) – i papiravisa, og på nettet her – om noe jeg skrev om her på bloggen sist uke:

“Påstand står mot påstand etter at gratisavisa Byavisa i Trondheim sist uke siterte en ikke navngitt nonne ved Birgittaklosteret på følgende utsagn om biskop Georg Müllers overgrep mot en mindreårig gutt: “Ser man dypt på det, har også gutten vært med på handlingen. Han er dermed heller ikke uten feil. Jeg har også spurt meg selv om hvor mye fadervår han har bedt. … (Men) I et leserinnlegg i Adresseavisen avviser priorinne Patrizia Telese ved klosteret at det i det hele tatt har funnet sted noe intervju.

… Ansvarlig redaktør i Byavisa, Paul Jostein Aune, benekter at intervjuet er oppspinn. “Saken er framkommet på bakgrunn av flere samtaler med priorinnen. Jeg føler meg helt trygg på at sitatene er korrekte. Hun har fra første stund vært klar over at hun har snakket med en journalist som ønsket klosterets syn på Müller og overgrepssaken. Hun fikk saken til gjennomlesning, og ønsket da å «sensurere» saken, som hun utrykte det. Det ble ikke etterkommet,” sier Aune til sin egen avis.

Vårt Land har altså ikke undersøkt saken selv, Snakka mer med Byavisa om dette e.l., det er likevel interessant at en av landets vanlige dagsaviseret tar opp dette.

apr 282010
 

I First Things mainummer kan man lese en interesssant artikkel om konsekvensene av kunstig prevensjon, som Den katolske Kirke reserverer seg mot, men der den (stort sett) ikke har klart å argumentere særlig fruktbart for sitt syn overfor samfunnet som helhet. Her er et nytt og lovende forsøk:

Economists and other social scientists have written extensively about the impact that contraception has had on modern sexual relationships. Almost without exception, the academic establishment makes the claim that contraceptive technology is a social good. By contrast, the Catholic Church (and until recent decades the Christian establishment generally) asserts that the practice of contraception is, in fact, directly contrary to the health of individual families and to society as a whole.

The difference between these two perspectives on an issue that is central to human sexuality—and therefore human existence—is striking. But meaningful debate between the two camps has been almost nonexistent. Certainly, part of the reason for this has been an unwillingness on the part of secular social scientists to engage in honest dialogue. But an equally large part of the blame for the nonengagement should be laid at the feet of Catholics. With a few notable exceptions, the Catholic perspective has not been taken seriously by Catholics themselves. Nor, in the cases when it has, has it been articulated using the language of social science, which is the language of the mainstream. As a result, the difference in viewpoint on an issue that is central to the human person is treated by our culture as a case of faith and reason talking past each other.

With this essay, using the language and tools of modern social science, I will articulate the position that contraception is socially damaging. I will also demonstrate that contraception is in fact a sexist practice. … …

… What are the social processes that should be logically included under the rubric of contraception? First and foremost, contraception divides what was once a single mating “market,” wherein men and women paired in marriage, into two separate markets—a market for sexual relationships that most people now frequent during the early phase of their adult lifetimes (I will refer to this as the “sex market”), and a market for marital relationships that is inhabited during the later phases (I will refer to this as the “marriage market”).

Obviously, contraceptive technology provides the assurance that participation in the sex market will not result in pregnancy. It therefore lowers the costs of pre-marital and extramarital sexual activity below the level necessary for a separate sex market to form. … …

apr 282010
 

Pave Benedikt har fått mye kritikk i media i det siste (mye av det ufortjent, eller min mening), men uttalte seg likevel rosende om den nye mediesituasjonen sist lørdag, da den italienske bispekonferansen arrangerte et seminar kalt: “Digitalt vitnesbyrd; ansikter og språk i dagens mediavirkelighet”. Der sa han bl.a. (se gjerne også videoen over):

I exhort all media professionals not to tire of nourishing in their heart that passion for man that draws ever closer to the languages he speaks and to his true face. You will be helped in this by a solid theological formation and above all a deep and joyful passion for God, fed by a constant dialogue with the Lord… As I thank you for the service you give to the Church and therefore to the cause of man, I exhort you to walk the roads of the digital continent, animated by the courage of the Holy Spirit. Our confidence is not uncritically placed in any instrument of technology. Our strength lies in being Church, believing community, able to bear witness to all the perennial newness of the Risen One, with a life that blooms in fullness in the measure that it opens up, enters into relation, gives itself gratuitously.

Fra mercatornet.com

apr 282010
 

p. Arne Marco Kirsebom i St Olav menighet startet nokså nylig en blog – som jeg lenker til på min liste over katolske blogger, men som jeg så langt ikke ha omtalt så mye. Nå har han skrevet et innlegg om betongkatolisisme (etter at Ola Tjørhom på nytt har skrevet kritisk om Den Katolske Kirke, og på nytt har brukt dette begrepet, denne gang i Fedrelandsvennen). P Arne Marco skriver først om betongens egenskaper (han er utdannet sivilingeniør), før han avslutter slik:

… … Når man samtidig tenker på at den moderne verden ikke hadde vært mulig uten betong, tolker jeg bruken av ordet “betongkatolikk” som en betegnelse på en katolikk som forholder seg korrekt til Kirken og tiden. I Kirken får katolikken den oppbygging som er nødvendig for å stå fast og bestandig i samtiden.

Men nå antar jeg at ordet “betongkatolikk” ikke er ment som en positiv betegnelse, men som en som skal forsøke å utgrense noen katolikker fra helheten. Spørsmålet mitt er i så fall hvordan det motsatte av en “betongkatolikk” skal betegnes? Det motsatte må da være egenskaper som betongen ikke har, altså som ikke er faste eller bestandige, ei heller har styrke eller lang levetid og som ikke er fleksible i formbarheten. Hvilket material skulle det være?

I grunnen blir det feil å ville definere katolikker på en slik måte eller andre måter. Det blir ukatolsk. Man treffer ikke den katolske virkeligheten ved å definere katolikker som konservative eller liberale, reaksjonære eller radikale. En god katolikk vil nødvendigvis ha noe av alt, eller rettere sagt befinne seg i midten og ikke i grøftene.

Selvfølgelig vil der alltid finnes enkelte som føler seg mer hjemme i nede i en grøft, men det fører ikke til sann katolisisme. Men det fører heller ikke til utgrensning. Det katolske hus er så stort og altomfattende at det uten videre holder ut at noen står her eller der i rommet. Kirken er ikke en liten hytte for noen utvalgte …

apr 272010
 

Jeg skrev litt for et par dager siden om den tradisjonelle latiske pontfikalmessen som ble feiret i Washingtoon DC på femårsdagen for pave Benedikts innsettelse som pave. Jeg vil gjerne uttrykke at jeg selv liker høytidelige messer – og en varierende grad av høytidlighet, hverdag og fest er jo forskjellige – og jeg observerer også at den tradisjonelle latinske messen har en enda større variasjonsbredde i så henseende enn den nye messen. Men en prest i Seattle likte messen dårlig, og skriver på sin blog:

I watched the first part of the old Latin Mass (the Extraordinary Form) celebrated recently at the National Shrine of the Immaculate Conception. Lots of old fashioned vestments, the bishop wearing gloves, men with all sorts of capes and veils. But vesture is only one of the negatives so apparent in the old Latin Mass. I am familiar with this form of the Mass from seminary days in the sixties, but now the rite does appear to be a museum liturgy, a ritual of mystification rather than mystery.

I must be honest in saying that I find this rite offensive by todays’s liturgical standards. It isn’t just the endless bows, nods and genuflections, nor even the silly dancing birettas. Nor is it the bishop preaching, surrounded by vested ministers sitting undecorously on the steps, as if the basilica has run short of seating for ministers of the Mass. And to whom, exactly, are the readers proclaiming the scriptures? If it’s to the people, then this critical proclamation is in an unintelligible language. If to God, well, God already knows the readings.

I find it offensive that anyone would foster the return of a rite that is immune from the fundamental principles of good liturgy annunciated by the formal teaching of Vatican II. Why would anyone return to a rite that virtually ignores the Hebrew Bible on Sundays and feasts, that requires no homily on the scriptures, that strictly exculdes any lay ministers? The Church teaches that full participation is required by all, that our rites should be simple, short, clear, and unencumbered by useless repitions. Our rites should be within the people’s power of comprehension, and not require much explanation. The old Latin rite ignores all these fundamental principles. It is a rite that cries out for reform, just as it was crying out the day before Vatican II began.

Father Z er ikke nådig mot denne kritikken. Les det han skriver HER – samt alle (over 100) kommentarer til hans innlegg, hvis du har tid.

apr 252010
 

I går ble det i Washington DC feires en særdeles høytidelig (dvs. pontifikal) messe etter gammel ritus, for å markere at det var fem år siden pave Bendikt ble innsatt som pave.

The Basilica of the Immaculate Conception er på en måte hovedkirke for katolikker i USA, og den største i Amerika – med 3500 sitteplasser og med plass til enda mange flere – og den var ganske full i går. Det er visst første gang på 45 år at en slik tradisjonell latinsk messe er feiret her.

Les mer om messen HER og HER.

apr 242010
 

I Tyskland er det nylig foetatt en undersøkelse blant katolikker (2611 personer over 18 år er spurt – dessverre er det bare 10% av disse som går i messen hver uke eller hver måned) hva de syns om den tradisjonelle latiske messen, og de viser seg å være svært positive.

Et av spørsmålene de har fått er:
Dersom messen blir feiret på latin, med gregoriansk sang og i sin ekstraordinære form i DIN menighet, uten å skyve bort den ordinære messen feiret på tysk, ville du delta?

Katolikker som går i messen ukentlig eller månedlig svarer:
* 25% at de vil delta hver uke
* 19% en gang i måneden
* 9% på store helligdager
* 40% av og til
* 7% aldri

Fra Rorate cæli – og under er flere av spørsmålene gjengitt:

Here are the poll’s results. We are glad to offer them to the Holy Father to symbolically mark the fifth anniversary of his election to the Holy See.

Question # 1: Do you attend Mass?

Weekly: 5.9%
Monthly: 4.1%
On Holy Days: 18.9%
Occasionally (e.g. for weddings): 42.3%
Never: 28.8%

Question # 2: In July 2007, Pope Benedict XVI restated that the Mass could be celebrated both in its modern, “ordinary,” or “Paul VI” form–i.e. in German, with the priest facing the faithful, communion received standing–and in its traditional, “extraordinary,” or “John XXIII” form–i.e. in Latin and Gregorian chant, with the priest turned towards the altar, communion received kneeling. Were you aware of this?

Yes: 43.1%
No: 56.9%

Question # 3: Would you consider it normal or abnormal for both liturgical forms to be regularly celebrated in YOUR parish?

Normal: 50.6 %
Abnormal: 24.5 %
No opinion: 24.9 %

Question # 4: If Mass were celebrated with Latin and Gregorian chant in its extraordinary form in YOUR parish, without taking the place of the ordinary one in German, would you attend it?

Answers from those who practice regularly (weekly and monthy)
25% would attend weekly
19% once a month
9% for Holy Days
40% occasionally
7% never

apr 242010
 

Bilder fra det som skjedde for fem år siden:

Det passer å be for pave Benedikt – som vi gjør i absolutt alle messer, og sikkert også ofte ellers – bl.a. fordi det var det han ba om i sin innsettelsespreken på Petersplassen for fem år siden. Slik skrev jeg her på bloggen den dagen:

Kjære venner – akkurat nå kan jeg bare si: be for meg, at jeg må lære å elske Herren mer og mer. Be for meg, at jeg må kunne elske hans hjord mer og mer – med andre ord, dere, hele Kirken, hver enkelt av dere og dere alle sammen. Be for meg, at jeg ikke må flykte av frykt for ulvene. La oss be for hverandre, at Herren vil bære oss, og at vi kan lære å bære hverandre.

Les hele hans preken her på engelsk.

apr 232010
 

… Det katolske livssyn og de katolske dogmer var således til slutt de eneste som hadde mulighet for å opfylle mine krav. … Jeg skjønte at de katolske sannheter og leveregler var sunde og gode selv om de kanskje ikke inneholdt de absolutte og siste sannheter. Jeg var viss på at studiet av denne kirkes liv og lære iallfall måtte bringe mig langt fremover mot den endelige sannhet. Derfor besluttet jeg mig til å lære den å kjenne, kanskje mere dreven av nødvendigheten enn av kjærlighet til sannheten.

Da jeg begynte undervisningen, trodde jeg det var en umulighet at jeg skulde kunne akceptere dens dogmer. Jeg vilde gjerne aleceptere dem om jeg kunde, og litt efter litt akcepterte jeg dem, og til slutt var det intet dogme som jeg ikke anså for å inneholde den absolutte og nødvendige sannhet. ….

… Jeg fortsetter å være katolikk idag fordi kirken i det praktiske liv er mig til uvurderlig nytte. … Dertil lærer jeg ved å underordne mig den katolske kirkes krav lydighet og orden i mitt åndelige liv og derav kontinuitet og helhet.

Den katolske messe lærer mig å begripe den menneskelige sjels guddommelige natur og dens ubundethet av tid og sted. Hvordan den i sig selv er intet, men kun som en resonnans av Guds allmektige vesen og derfor innebærer i sig uendelighetens muligheter. …

Slik skriver legen Jan Greve i pastor Bergwitz’ bok fra 1936 om katolske konvertitterr; for ham ble Kirken det eneste sted han kunne få hjelp til sine livsproblemer. Og slik er hele hans historie: Continue reading »

apr 232010
 

Som ganske ung student kom jeg en gang inn i St. Olavs kirke i Oslo. Der så jeg noget som festet sig som et uutslettelig billede hos mig. Det var en gutt i 12-årsalderen. Han kom inn i kirken helt alene, og der var ikke mange andre mennesker i kirken heller. Han gikk hurtig frem et par skritt og knelte på stengulvet; der blev han værende et par minutter med blikket skarpt festet mot alteret; et billede på full indre sluttethet. Så gikk han ut igjen.

Mange år senere var jeg i St. Hedwigs Dom i Berlin. Kirken var fullt besatt, bare på det store rum mellem inngangen og de bakerste benkene var der helt ledig. En eldre militært utseende, meget elegant herre kom inn. Også han var helt alene, knelte der, og som om han vilde konsentrere all sin opmerksomhet og hele sin personlighet i sin bønn, festet han blikket skarpt mot alteret.

Og hos mig virket assosiasjonen fra det ene tilfelle til det annet så sterkt at jeg kunde ikke annet enn sammenligne og undre mig. De to kirker var så forskjellige, den ytre situasjon var forskjellig, og selve de to personer jeg hadde sett, var mest forskjellige. Alt var forskjellig, undtagen én ting, og den var vesentlig. Det var den samme intense andakt som. behersket dem begge. De bad begge til samme Gud, og efter hvad jeg kunde dømme, med hele sin sjels intensitet, og til en Gud som for dem begge var en levende og nær realitet – – .

Egentlig har jeg ingen konversjonshistorie; iallfall ikke slik som mange kanskje venter at en konversjonshistorie skal være. Den innbefatter ingen sjelelige kriser. Min vei til Kirken førte ikke gjennem gråt og tenners gnissel, den gikk rolig og meget, meget langsomt. Continue reading »

apr 232010
 

De siste par dagene hører vi at tre katolske biskoper trekker seg; en irsk fordi han lot ukulturen råde da han var hjelpebiskop i Dublin, en belgisk pga et seksuelt forhold til en yngre mann for flere år siden, og en tysk fordi han var svært voldelig mot barn (også for mange år siden) og også misbrukte et pengefond. Det er triste nyheter, men det er også godt at det ryddes opp, og at standarden heves.

Les om det her (irsk, belgisk) og her (den tyske).