apr 232010
 

… Det katolske livssyn og de katolske dogmer var således til slutt de eneste som hadde mulighet for å opfylle mine krav. … Jeg skjønte at de katolske sannheter og leveregler var sunde og gode selv om de kanskje ikke inneholdt de absolutte og siste sannheter. Jeg var viss på at studiet av denne kirkes liv og lære iallfall måtte bringe mig langt fremover mot den endelige sannhet. Derfor besluttet jeg mig til å lære den å kjenne, kanskje mere dreven av nødvendigheten enn av kjærlighet til sannheten.

Da jeg begynte undervisningen, trodde jeg det var en umulighet at jeg skulde kunne akceptere dens dogmer. Jeg vilde gjerne aleceptere dem om jeg kunde, og litt efter litt akcepterte jeg dem, og til slutt var det intet dogme som jeg ikke anså for å inneholde den absolutte og nødvendige sannhet. ….

… Jeg fortsetter å være katolikk idag fordi kirken i det praktiske liv er mig til uvurderlig nytte. … Dertil lærer jeg ved å underordne mig den katolske kirkes krav lydighet og orden i mitt åndelige liv og derav kontinuitet og helhet.

Den katolske messe lærer mig å begripe den menneskelige sjels guddommelige natur og dens ubundethet av tid og sted. Hvordan den i sig selv er intet, men kun som en resonnans av Guds allmektige vesen og derfor innebærer i sig uendelighetens muligheter. …

Slik skriver legen Jan Greve i pastor Bergwitz’ bok fra 1936 om katolske konvertitterr; for ham ble Kirken det eneste sted han kunne få hjelp til sine livsproblemer. Og slik er hele hans historie:

Jeg er opvokset i et fordomsfritt, harmonisk og lykkelig hjem og har ellers på skole og i omgangskrets bare lært livets lysere sider å kjenne.

Min far var både en kunstner, filosof og praktisk mann, men en egenskap må jeg dessverre fradømme ham: han var ingen psykolog. Få har derfor fått proppet i sig mere av høiere livskunnskap med et så dårlig resultat enn jeg. jeg fikk kjennskap til de vises råd, men ikke til livets vanskeligheter.

På denne måte blev jeg for livsfarten utrigget med de største og beste seil, men ballasten var det ingen som tenkte på, og da jeg selv begynte å legge ut på havet, så bøide livets bris mine store seil lett ned i vannet og gjorde min båt vanskelig og tung å manøvrere. Fra det mest sorgløse liv kom jeg så når jeg begynte å stå på egne ben i de største indre konflikter.

Disse konflikter var av forskjellig natur og hadde forskjellige årsaker.

For det første var jeg en stor drømmer. Jeg optrådte i disse som helt i alle slags livsforhold. Overstrålte alle andre på alle tenkelige felter. Blev beundret såvel av store som av små, av kvinner som av menn. Disse drømmerier frembragte en sterk impulsivitet. Jeg kastet mig altfor hurtig over en rekke opgaver, satte hver gang inn med full kraft, men jeg blev fort trett, kjed og skuffet. Alt dette måtte jo bringe mange nederlag og derav følgende ulykkes- og mindreverdighetsfølelser. Jeg var samtidig på det rene med mine feil, hvilket gjorde mine lidelser enda større, men innehar kanskje min redning.

For det annet skyldtes mine konflikter det forhold at jeg ikke så noen mening med livet. Hvorfor lever vi? Hvorfor lider vi? Livet foresvevet mig å inneholde så meget mer lidelse enn glede. jeg så mig om på ansiktene på gaten, i trikken, i butikker og i forsamlinger. Overalt så jeg meget mer skuffelse, sorg, lidelse, frykt, kjedsommelighet og andre negative følelser enn glede, lykke, ro, harmoni, og sorgløshet. Jeg syntes at menneskene hadde det best under en drømmeløs søvn og mente at det var liten mening i å leve livet hvis ikke dette i sig selv innehadde en høiere bestemmelse. Det blev mig derfor efter hvert helt nødvendig å komme til en klarhet over disse spørsmål, over om der fantes en Gud eller ikke.

Med tiden kom jeg til den slutning, at da hele livet og verden var opbygget av et så komplisert og integrerende system av lover, så kunde det umulig ha opstått av sig selv fra et kaos. Det måtte være skapt av et ordnende vesen. Særlig syntes det mig umulig at naturens skjønnhet og organismenes fine opbygning kunde skyldes hensiktsløse tilfeldigheter. Lages et så forfinet og umåtelig stort verk, så må også grunnen hertil være stor og viktig.

Tiden gikk, og jeg tumlet videre med mine tanker, drømmer, bestrebelser og skuffelser.

Den tredje sort av konflikt – en følge av de andre – optrådte snart i mitt sinn: Jeg blev stadig mer nervøs, mistet mer og mer beherskelsen over mig selv. Ulykkesfølelsen, mindreverdighetsfølelsen tiltok og jeg følte hvordan det gikk nedover med mig. jeg opdaget at jeg ikke klarte å holde fast ved mine beslutninger og jeg erkjente sannheten i det gamle ord: Veien til helvede er brolagt med gode forsetter. Det stod snart klart for mig at alene klarte jeg ikke å komme igjennem.

Til hvem skulde jeg gå? Jeg gikk til slektninger, til professorer i filosofi og psykologi, til våre mest kjente nervelæger og psykiatrikere. Hjelpen jeg fikk der varte ikke lenge. Spørsmålene om hvorfor vi lever, om livets egen verdi, om livet er verd å leve fikk jeg aldri klart besvaret.

Når man i et par år stadig har gått med slike tanker. er det ikke så rart at man også engang støter på den katolske kirke med dens enkle, men absolutte dogmer. Jeg syntes at disse dogmer var rent barnslige, og det moret mig av og til å gå til en katolsk prest og diskutere. Jeg følte mig som en gammel vis mann og presten som det evige barn, for hans urokkelige tro var ekte nok. Jeg vilde nødig ødelegge denne tro hos ham, men misunte ham den også. Det som tiltalte mig mest var at nettop de spørsmål som for mig var det viktigste, også i hans øine var de vesentligste av alle livets spørsmål. Inntil da hadde jeg bare truffet mennesker som enten rystet på hodet og sa jeg måtte kaste slike tanker ut. av mitt hode; eller de gav mig en masse temmeig uklare svar; eller de svar de gav var i lengden ikke tilfredsstillende nok.

Bøker og filosofiske verker interesserte mig mindre, idet jeg av flere grunner anså dem som lite skikkede veier til å finne sannheten på. For det første hadde nesten alle filosofer ført et temmelig ulykkelig liv. For det annet var de så tallrike og så forskjellige at jeg ikke riktig visste hvem jeg skulde ta for mig. Ingen var kommet til et endelig resultat som stod helt for sine efterfølgeres dom.

For det tredje så tiltalte boklærde mennesker mig ikke.

For det fjerde satte jeg det krav til sannheten at den måtte være tilgjengelig for alle og være den samme for alle og følgelig også for de som hverken hadde tid, evner eller anledning til å lese slike verker.

Det katolske livssyn og de katolske dogmer var således til slutt de eneste som hadde mulighet for å opfylle mine krav. Dessuten blev livet vanskeligere og vanskeligere å leve. Jeg skjønte at de katolske sannheter og leveregler var sunde og gode selv om de kanskje ikke inneholdt de absolutte og siste sannheter. Jeg var viss på at studiet av denne kirkes liv og lære iallfall måtte bringe mig langt fremover mot den endelige sannhet. Derfor besluttet jeg mig til å lære den å kjenne, kanskje mere dreven av nødvendigheten enn av kjærlighet til sannheten.

Da jeg begynte undervisningen, trodde jeg det var en umulighet at jeg skulde kunne akceptere dens dogmer. Jeg vilde gjerne aleceptere dem om jeg kunde, og litt efter litt akcepterte jeg dem, og til slutt var det intet dogme som jeg ikke anså for å inneholde den absolutte og nødvendige sannhet. Dertil visste jeg, iallfall hvad mig selv angikk, at uten de såkalte bånd som den katolske kirke la på sine medlemmer vilde et kristent liv være en umulighet. Uten kirkens autoritet ingen kristendom, kanskje en såkalt personlig kristendom, som ikke er noe annet enn en personlig dom eller subjektivitet.

Jeg fortsetter å være katolikk idag fordi kirken i det praktiske liv er mig til uvurderlig nytte. Dens hjelp består dels i samtaler jeg har med min skriftefar, hvor jeg foruten å få hjelp og gode råd med hensyn til mine egne vanskeligheter, også får innblikk i det allmenneskelige og lærer stadig hvordan man skal søke Guds dom og ikke sin egen, ei heller andres. Det vil for mig si i hvert enkelt tilfelle søke den riktigste løsning fra den videst mulige synsvinkel.

Dertil lærer jeg ved å underordne mig den katolske kirkes krav lydighet og orden i mitt åndelige liv og derav kontinuitet og helhet.

Den katolske messe lærer mig å begripe den menneskelige sjels guddommelige natur og dens ubundethet av tid og sted. Hvordan den i sig selv er intet, men kun som en resonnans av Guds allmektige vesen og derfor innebærer i sig uendelighetens muligheter. Den katolske messe hever mitt sinn utover dagliglivets småting samtidig som den efterpå forlener småtingene storhet ved å gjøre dem til ledd og nyttige midler til å nå fremover.

Idag er jeg katolikk fordi jeg i den katolske livsopfattelse har funnet et mål og mening med mitt liv. Et ansvar, en plikt og en metodisk fremgangsmåte til å virkeliggjøre mitt mål i størst mulig utstrekning.

Jan Greve
Læge, Frøya.

  One Response to “Konversjonshistorie 5: “Messen lærer mig å begripe den menneskelige sjels guddommelige natur og dens ubundethet av tid og sted””

  1. Doktor Jan Greve har en litt annen “inngangsport” til hvorfor han ble katolikk enn de øvrige i denne konversjonshistorie; nemlig livets gåte i seg selv. Hvor tom tilværelsen kan være uten mening og innhold, uten substans for å få en indre lykke og føle velvære. Hans konvertering er nesten av en psykologisk art.

    Hans setning; “Dertil lærer jeg ved å underordne mig den katolske kirkes krav lydighet og orden i mitt åndelige liv og derav kontinuitet og helhet.” forteller meg om en person, som gikk fra å være et halvt menneske – til å bli et helt menneske, takket være sin katolske tro.

    Meget varm og talende beretning.

    Tor

 Leave a Reply

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

(obligatorisk)

(obligatorisk)