apr 232010
 

Jeg har flere ganger de siste ukene syntes at det har vært upassende når mennesker har kjempet av alle krefter for å sverte pave Benedikt for overgrepsskandalene i Kirken – fordi det er ikke han som har vært problemet. Nå melder katolsk.no (og jeg er glad for at de følger med i den ypperlige tidsskriftet First Things, som jeg har lest siden 1991) at “George Weigel – skribent og forfatter av blant annet biografien om pave Johannes Paul II – omtaler Küngs brev som et grovt angrep på pave Benedikt XVI, og kaller det “en ondsinnet fordømmelse av en gammel venn”.”

Videre skriver katolsk.no: “I et åpent brev til verdens biskoper, publisert i The Irish Times, skriver den teologiske dissidenten Hans Küng at Kirken står overfor den største krisen siden reformasjonen.

Küng hevder i brevet at pave Benedikts pontifikat er en serie av tapte muligheter for dialog med blant annet islam og jødedom, og påstår samtidig at paven er ansvarlig for en global hemmeligholdelse av seksuelle misbrukssaker.

Angrepet fra Küng – publisert i anledning pave Benedikt XVIs femårsjubileum – føyer seg inn i rekken av flere svært aggressive anklager fra den sveitsiske teologen.”

George Weigels artikkel kan leses i sin helhet her, og her skriver han bl.a.:
… your April 16 open letter to the world’s bishops, which I first read in the Irish Times, set new standards for that distinctive form of hatred known as odium theologicum and for mean-spirited condemnation of an old friend who had, on his rise to the papacy, been generous to you while encouraging aspects of your current work. … …

What has happened, I suggest, is that you have lost the argument over the meaning and the proper hermeneutics of Vatican II. That explains why you relentlessly pursue your fifty-year quest for a liberal Protestant Catholicism, at precisely the moment when the liberal Protestant project is collapsing from its inherent theological incoherence. And that is why you have now engaged in a vicious smear of another former Vatican II colleague, Joseph Ratzinger. Before addressing that smear, permit me to continue briefly on the hermeneutics of the Council. … …

apr 232010
 

Denne teksten har jeg fra en av bloggens lesere, tatt fra Adresseavisa i dag – men så langt har jeg ikke funnet den på nettet:

“Da Trondheims innbyggere tirsdag fikk utlevert Byavisa, må de ha blitt både sjokkert og rasende. På første side står det å lese at Birgittasøstrene på Tiller holdt en forsvarstale for tidligere biskop Georg Müller, der de ga offeret noe av skylden for overgrepene som hendte for tjue år siden.

Jeg kan forsikre leserne om at vi i Birgittaklosteret ble like sjokkerte og sine som dere, da vi åpnet avisen. Reportasjen er på vesentlige punkter tvers gjennom usann. Byavisa har aldri hatt en intervju med oss. Vi har heller ikke ønsket å gå ut i offentligheten med tanker og følelser rundt overgrepssaken, men Byavisa har ringt og mast utallige ganger for å få et intervju. Ord og bruddstykker sagt i telefonen er så blitt smurt sammen til et sammensurium uten røtter i virkeligheten.

Vi har aldri holdt en forsvarstale for Georg Müllers ugjerning. Det vi vel har sagt – og her har vi alle kristne på vår side – er at vi ikke skal dømme våre medmennesker. Dommen hører Herren til, og at Gud tilgir den angrende synder, uansett hvor stor synder han har begått. Men at vi skal ha hevdet ovenfor Byavisa at overgrepsofferet selv hadde en del av skylden for ugjerningen er blank løgn.

Å hevde at et barn skulle befinne seg i en valgsituasjon ansikt til ansikt med en mektig overgriper er en vanvittig tanke, som intet oppegående menneske med fornuften i behold ville våge å hevde.

At vi skulle ha krenket offeret for – i tiden rundt overgrepet – ikke å ha bedt mange nok “Fader Vår”, er en uhyrlig påstand. Det vi vel har sagt, er at vi søstre daglig ber Herrens bønn.

At denne reportasjen – til tross for mine dementier – kan bli skadelig for Birgittasøstrenes virksomhet i fremtiden er ikke det verste onde. Det som er langt mer alvorlig, er at Byavisas reportasje må ha skadet og såret offerets selvfølelse enormt. Vi kan ikke be offeret om tilgivelse for noe vi aldri har sagt, men vi kan forsikre han om at vi i Birgittaklosteret daglig ber for ham, midt i en mediestorm han aldri har ønsket seg.

Moder Patrizia Telese O.Ss.S.
Priorinne ved Birgittaklosteret i Trondheim”

apr 222010
 

I boka “De søkte de gamle stier” har jeg nå kommet til Lars Eskelands bidrag. Mot avslutninga av sin tekst skriver han:

… det fyrst og fremst var eit livskrav som førde meg inn i den katolske kyrkja. Det var ein trong til å få all den hjelp til kristeleg livsframgang som til var. Særleg må eg nemna eitt av desse indre kravi som vakna med stigande styrke alt som åri leid, og det var trongen til skriftemål og absolusjon. Denne trongen vart etter kvart so uvinneleg at eg kjende meg tvinga til å søkja herbyrge i den katolske kyrkja. …

Der absolusjonen og skriftemålet var med Kristi fullmakt, der måtte eg vera. Det fanst ikkje val. Eg måtte gjera meg blind for alle hindringar og dauv for alle tilrop og gå, til den livskjelda som eg måtte drikka av til ny livskveik og æveleg helsa. So djupt og so høgt låg dette livskravet under og over all tenkjing og all filosofering og alle tankesystem.

Ei stund drøymde eg store draumar um at den lutherske kyrkja kunde få att dei fullmakter ho hadde mist då ho kom utanfor den livsstraumen frå Herren som heiter den apostoliske succesjonen – den sakramentale prestevigsla med alle fullmakter frå Herren.

På eit stort prestemøte på Voss Folkehøgskule sa eg at den lutherske kyrkja måtte gå i grus til slutt, dersom ho ikkje fekk skriftemålet og absolusjonen att. Biskop Hognestad svara at ho hadde både skriftemål og absolusjon. Men professor Taranger var samd med meg og sa nei. Han trøysta seg med – liksom eg då – at det ho hadde mist kunde ho få att. Men di meir dette arbeidde inni meg, di vissare vart eg um at ho aldri kunde få att det ho hadde sagt frå seg.

So, vart eg katolikk, og kann ikkje vera noko anna. Det var ein stor nåde, høgst ufortent.

Men når eg nemner dette, vil eg gjerne leggja til: Eg visste og veit at ein protestant kann vera mykje betre kristen enn eg er. Likevel synest eg det er usegjeleg sårt at kristne i ovstore mengder må sakna den underfulle hjelp og styrkjing som den katolske kyrkia, Kristi sanne Kyrkja, einast kann gjeva.

Dei som kjem til å sjå og kjenna det so som eg, dei har berre ein veg å gå. I småting kann ein lyda andre menneske, endå det kann bera imot eins eigen vilje. Men i dei største – ting må ein lyda Gud. Det er einaste vegen til frigjering.


Her er hele teksten – fra starten av: Continue reading »

apr 222010
 

Nonnen i Trondheim er birgittasøstrenes priorinne, Patricia Telese, og hun vil ikke være seg bekjent måten hun er blitt sitert på – fra Byavisa i dag:

Torsdag sendte priorinne Telese ut følgende pressemelding, der hun beskylder Byavisas vaktsjef Karina Lein for å ha fabrikkert sitatene:
“Jeg vil med dette på det sterkeste ta avstand fra den reportasjen som ble publisert i Byavisa den 20. april. Reportasjen har ingen hold i virkeligheten. Den er direkte usann. Det er skrevet og referert til utsagn jeg ikke har kommet med.” … …

Reportasjen er laget på bakgrunn av flere samtaler med priorinne Patricia Telese. Telese fikk også mandag ettermiddag tilsendt artikkelen for gjennomlesing, der hun ble gitt mulighet til å komme med tilføyinger til artikkelen og kommentere kritikken hun får av Barnehusets Hilde Leinslie. … …

… Hun fikk saken til gjennomlesning, og ønsket da å «sensurere» saken, som hun utrykte det. Det ble ikke etterkommet.

Det siste her virker svært så underlig: Hun fikk teksten til gjennomlesning, ville ikke vedkjenne seg det som stod der, men så ble det trykt likevel??!!

apr 222010
 

Enhver skal fortsatt ha urokkelig trygghet for at katolske prester ikke kommer til a røpe hva de får høre under skriftemål.

Slik starter msgr. Torbjørn Olsen et interessant innlegg i Vårt Land om skriftemålets taushetsplikt i dag. Der skriver bl.a. følgende:

Mulige konflikter mellom den absolutte taushetsplikt ved det katolske skriftemål og varslingsplikten når presten får kjennskap til for eksempel et forestående overgrep mot en mindreårig, er kommet i fokus. Gjennom mitt mangeårige pastorale arbeid har jeg knapt vært borti dette som praktisk problemstilling. Har det dukket opp ting som kunne trenge en litt friere behandling enn skriftemålet muliggjør, har jeg vanligvis foreslått at vi avbryter det formelle skriftemål. Så har vi gått i gang igjen med samme. sak, nå ved at vedkommende har lagt frem sin problemstilling i en vanlig sjelesørgerisk samtale. Her gjelder den ordinære taushets- og varslingsplikt.

Så voldsomt kulturministeren og justisministeren har kjørt ut mot selve skriftemålstaushetsplikten minner det derfor om å skyte spurver med kanon.

… … Det burde ikke være noen motsetning mellom kirkens kanoniske rett og statlig rett. Rettssystemene ivaretar hver sine anliggender. En del rettskonflikter har vi vendt oss til å leve med på en praktisk måte, for eksempel i synet på skilsmisse. Men en reell konflikt om skriftemålstaushetsplikten er et eksempel på at staten forsøker å trenge inn på kirkens område. Da må vi som kristne gjenta det eldgamle svar, koste hva det koste vil: «En må adlyde Gud fremfor mennesker.» (Apg 5, 29)

Dersom presten bryter skriftemålstaushetsplikten, rammes han umiddelbart av kirkestraffen «ekskommunikasjon etter selvfelt dom forbeholdt Den apostoliske stol». Det innebærer i praksis at prestetjenesten er til ende og kanskje at hans livsvalg ligger i grus. Dersom han ikke bryter den, kan han ifølge straffelovens § 139, første ledd, bli bøtelagt eller havne i fengsel, men ikke lengre enn ett år. Skal denne trussel bli effektiv, må nok de statlige straffer økes voldsomt. I hvert fall er ikke jeg i tvil om hvilke straff jeg foretrekker.

Nå har justisministeren flere utfordringer om han skal få slått hull på skriftemålstaushetsplikten. Først må han fjerne annet ledd i nevnte § 139. Det gir nemlig straffrihet dersom brudd på taushetsplikten setter prestens velferd i fare. Det vil den anførte kirkestraff gjøre. Dernest må han antagelig få endret Grunnlovens § 2 om religionsfrihet. Han, kan kanskje også ha noen prosessrettslige utfordringer om bevisførsel. For bare to er til stede ved skriftemål. Presten har ingen mulighet til å gi sin versjon av hva som ble sagt Den som har skriftet, kan ikke løse ham fra taushetsplikten.

To ting er sikkert: justisministerens faktiske mulighet til få katolske prester til å begynne å røpe skriftemålshemmelighetene er ikke-eksisterende. Og hans initiativ på dette område vil i hvert fall ikke være potensielle overgrepsofre til nytte. Men kanskje kan det gjøre deres situasjon mer farlig ved at noen som kunne hatt nytte av å snakke med en prest om disse ting under et skriftemål, nå skremmes bort av justisministeren.

Torbjørn Olsen, katolsk prest i Tromsø

apr 222010
 

Vårt Land melder i dag at “Den katolske kirken i Norge har fått meldinger om elleve overgrep som skal være begått av ansatte i kirken.”

Vi kan også lese mer om dette:
“… Det er til dels meget gamle saker. De som angivelig skal ha begått overgrepene er døde eller ute av landet, sier Rønnaug Aaberg Andresen, som er leder av (den katolske kirkes fagetiske) råd …

Ett av ofrene har varslet at han vil gå til politiet med sin sak, melder TV 2. … man kjenner ikke til detaljer i overgrepet som er varslet politianmeldt, men anslår at det kan ha skjedd for over 20 år siden. Mann vet ikke om den påståtte overgriperen var prest eller kirkelig ansatt.

… Noen henvendelser til kirkens fagetisk råd gjelder mistanker om at andre kan ha vært utsatt for overgrep.

Hva gjør dere da?
Vi oppfordrer vedkommende om å ta kontakt det de som kan ha noe å si om det, men det sitter ofte veldig langt inne å konfrontere noen med mistanker …

Noen uttrykte at de var redde for å skade kirken. Da sier vi uttrykkelig at det tvert imot er til det beste for kirken at dette kommer frem i dagen.

Den eldste saken skal være fra 40-tallet, og flere av sakene er fra 50- og 60-tallet.

apr 212010
 

Byavisa i Trondheim har et oppslag i dag (som jeg ble tipsa om gjennom en kommentar påbloggen), fra en utenlandsk nonne hos Birgittasøstrene i byen, som er svært så uheldig – men forhåpentligvis vil ikke mange legge mye vekt på det. Først står det:

Nonnen på Tiller synes det har vært altfor mye omtale av saken.
“Vi har ikke kunnet åpne ­avisene den siste tiden uten at det har stått noe om dette. Sakene som har stått er bare dumme. Jeg ønsker ikke å lese om slike ting, sier nonnen som ønsker å være anonym.”

Så kommer det verste
:
“Ser man dypt på det, har også gutten vært med på handlingen. Han er dermed heller ikke uten feil. Jeg har også spurt meg selv om hvor mye fadervår han har bedt, sier nonnen som understreker at hun ikke kjenner Müller personlig.”

Men det står også helt på slutten av avisartikkelen:
“Nonnen sier i en kommentar til Byavisa … at hun aldri har sagt at hun ikke har omsorg for offeret.

apr 212010
 

” … … Jeg hadde ikke annet å gjøre enn gå til en prest og be om å bli undervist i alt hvad den katolske kirke egentlig lærer. At den katolske kirke var identisk med den kirke som Kristus hadde stiftet, hadde jeg i og for sig aldri tvilt på – for mig var spørsmålet om den katolske kirkes autoritet utelukkende et spørsmål om Kristi autoritet. jeg hadde aldri opfattet reformasjonens historie som annet enn historien om et oprør mot kristendommen, selv om det var et oprør av troende kristne som – subjektivt fromt – håpet at den sanne kristendom var noe som stemte bedre med deres subjektive kristendomsidealer enn den faktiske, slik dens fremtoningspreg ofte måtte bli i en verden hvor det hellige farer ille i uhellige menneskehender.

De sedvanlige innvendinger mot katolicismen som jeg hadde hørt, hadde aldri gjort større inntrykk på mig – skjønt jeg hadde fått en slags ubestemt forestilling om at noe var der vel i de fordommer mot Kirken som var så vidt utbredte. Det er der også – der er især to gode grunner. Den ene er vår ulyst til å opgi våre yndlings-fantasier, som vi er redde for at en lærende kirke skal ta fra oss. Den annen er forargelsen som dårlige katolikker til enhver tid har avstedkommet. Det siste er den mørke baksiden av det lysende dogme om de helliges samfund. … …”

Slik skriver Sigrid Undset mot slutten av sitt lange og grundige bidreg til samlinga av katolske omvendelsesforetellinger fra 1937. Her er hele hennes stykke, som hun begynner slik:

Hvis alle konvertitter som er vendt tilbake til den katolske kirke skulde skildre sin vei til Rom, vilde Det kanskje vise sig at neppe to har fulgt akkurat samme ruten. Det kan ikke undre oss som har akseptert Kirkens påstand om å være “Sannhetens støtte og grunnvold” at der fører like mange veier til den som der er menneskesinn.

Når menneskene så hårdnakket holder fast ved håpet om at det skal være umulig for oss å finne noen absolutt sannhet, kommer det av at vi innbiller oss, livet vilde miste hele sin fortryllelse, og det vilde være ute med vår frihet, hvis der virkelig skulde eksistere en sannhet – en eneste, som alle andre sannheter går op i, og kan de ikke gå op i den, så er de ikke sanne. De fleste av oss har vel somme tider følt, det er utålelig at to ganger to alltid skal være fire. Har man først akseptert dette kjedelige dogme, viser det sig nok at på grunnlag av det kan man utvikle en hel del av sine individuelle anlegg og ferdigheter. Forbeholder man sig friheten til å handle og regne ut fra en personlig overbevisning om at to ganger to er fem eller null eller syv, får man jo ta følgene Continue reading »

apr 212010
 

Aftenposten trykker i dag et leserinnleg fra en 17 år gammel jente, som bl.a. sier:

Er det en samfunnsfigur jeg har hatt en utrolig voksende respekt for i det siste, er det biskop Bernt I. Eidsvig.

… … Bare noen få dager etter påske ble det klart at Eidsvig selv satt på overgrepssaker han hadde hold skjult for pressen. Han avslørte da sitt kjennskap til en 20 år gammel overgrepssak som ble holdt hemmelig etter ønske fra offeret. Eidsvig hadde selv ikke vært involvert i saken på noen måte, men ble informert om den da han overtok bispedømmet i Trondheim.

Dette var noe mediene utnyttet maksimalt, med store overskrifter og anklager mot ham og den katolske kirken. … … Han har håndtert en utrolig alvorlig og vanskelig sak på en klok måte.

Han har vært flink til å vise saken fra kirkens perspektiv, og understreke viktigheten av skrifteløftet, som jeg tror mange ikke er klar over. For det er faktisk slik at å bryte taushetsplikten sin som katolsk prest, er å misbruke tilliten til kirken. Det er ting som blir tatt opp i skriftemål av syndere eller ofre, som de ikke ønsker skal bli sagt videre. Dette er en frihet en som troende er blitt gitt; presten kan veilede og gi råd, men ikke blande seg direkte inn hvis dette ikke er ønsket.

Han greier å være lojal mot kirken, samtidig som han oppfordrer til debatt om både kvinnelige prester og sølibatet. Som han igjen sier selv «Jeg ønsker ingen forstokkelse, det frelser ingen». Dette er kloke ord fra en utrolig klok mann. Jeg syntes han fortjener og få ros og anerkjennelse for den fantastiske jobben han gjør og jeg vil bare si: Tusen takk, Bernt I. Eidsvig!

Marie (17)

apr 212010
 

Catholic World Report har samlet synspunkter fra 10 personer om pave Benedikt XVIs første fem år, og mercatornet.com har under sinde sider Justb16, tatt følgende utdrag derfra. På tross av dårlig presse har dett vært fem svært fruktbare år for Kirken:

Fr Joseph Fessio SJ on Benedict and Islam

As prophet, he not only exposed a false prophet whose followers threaten to overwhelm Europe demographically, but he laid another solid foundation, the only one on which genuine dialogue with Muslims can be constructed: the affirmation of the validity of human reason. He did this in his remarkable address at the University of Regensburg on September 12, 2006. But his prophetic critique was not only, or even primarily, directed at Islam. He called the West back to a deeper understanding of reason that goes beyond the self-limitation of modern science to what can be counted and measured—to reason that is open to transcendence.

Philip Lawler on the desperation of the Pope’s critics

Still, with the passage of time, the overall trend of this pontificate has clearly emerged. Pope Benedict is aiming to end decades of confusion, to challenge an increasingly hostile world to recognize the authority of the Church’s Magisterium. That goal is inimical both to secularists outside the Church and to dissidents within. It is not surprising, then, that today we find the secularists and the dissident Catholics united in a common cause: to portray this Pope, who has been the leading champion of reform in the Vatican hierarchy, as a foe of reform. The charges themselves cannot be sustained. The ferocity of the campaign betrays the desperation of the Pope’s critics.

Tracy Rowland on Benedict’s historical sense

In general one might summarize the first five years by saying that this papacy has been focused on healing the schisms of the 11th and 16th centuries and the problems created by the “hermeneutic of rupture” approach to the Second Vatican Council, including the schism of 1988. It has been a papacy devoted to Christian unity. This has required a certain sensitivity to historical and theological differences not often possessed by the average secular journalist. Someone with Benedict’s intellectual ability and “nose for history” is very well placed to do this and he has bravely taken the flack, especially from people who either can’t think beyond the present or want it to be forever 1968.

Les gjerne hva alle disse 10 personene skriver her.

apr 202010
 

Jeg har sagt det før; at jeg var svært glad da pave Benedikt ble valgt som pave Johannes Paul IIs etterfølger for fem år siden, og jeg har aldri i disse fem årene ønsket at vi hadde en annen pave. Likevel kommer min beundring for vår pave litt til kort i forhold til det vi kan lese HER:

Fem år med femskritt
Fem år siden Joseph Ratzinger ble valgt som pave. Jeg var på jobben da, og min mann ringte og fortalte det. Det var en like overveldende lykkefølelse som da han fridde. Jeg ba straks Te Deum, gråt av lykke og mine muslimske kolleger gratulerte meg, glade på mine vegne.

En side av saken var at en god og rettroende mann ble valgt, noe som aldri skader, men jeg ble egentlig enda mer rørt av at det ikke står så dårlig til med kardinalene da de presterte å velge den riktige. … disse fem år har vist at hans pontifikat brakte enda mer, betydelig mer enn vi hadde håpet på.

apr 202010
 

Jeg leste selv messen for pave Benedikt i St Hallvard kirke i går – det fins en egen messe på årsdagen for pavevalg – men jeg holdt ingen preken for de (få) frammøtte. Men et sted i England hadde man en større messe, der Father Tim Finigan holdt en fin preken – som i sin helhet kan leses her. Her er et utdrag:

… … Most of you will remember that afternoon, on 19 April 2005, watching on the television screen or hearing from friends, the news that Cardinal Ratzinger had been elected Pope and the great joy that this had happened. The exuberant faces of young seminarians and women religious remain a happy memory of that great day. … …

His pontificate, if you accept the propaganda of the mainstream media, or the liberal Catholic press, has been “dogged by controversy.” We could put it another way – his work for the Lord has been subject to furious opposition from the world because he stands for Christ and is unafraid to say what needs to be said. … …

Most recently our beloved Holy Father has been the target of furious attacks attempting to smear him with what he himself called the “filth” that has infected the Church. He remains innocens manibus et mundo corde (innocent of hands and of a clean heart) most especially in the scandalous tale of bribery and corruption that enabled Fr Marcel Maciel to be shielded for so long – until Cardinal Ratzinger stepped in against his senior colleagues in the Curia. As Pope, within his first year, he had the man dismissed and sent for perpetual penance. (And we should pray that God may have mercy on his soul.)

The hallmark of the papacy of Pope Benedict has been his idea of the “hermeneutic of continuity”, an idea which is, as you know, close to my own heart. Joseph Ratzinger is a great theologian in his own right. My own theory is that Pope John Paul II appointed him as prefect of the Congregation for the Doctrine of the Faith precisely because he could meet the likes of Hans Kung, Karl Rahner, and Edward Schillebeeckx on equal terms.

The affirmation that Vatican II should be understood in continuity with the tradition of the Church goes clean contrary to most of the theological prejudice which was current during my own days as a student. The usual theme was that in the old days we used to thing one thing but now we think differently. Before the Council, we used to pray in one way but now we pray differently. Most important of all, it was asserted that our manner of worshipping God in the Sacred Liturgy was radically changed by a complete break with the past. Pope Benedict’s idea of the hermeneutic of reform and continuity within the one subject Church allows us once again to take up without scruple the whole of the tradition of the Church in all of these areas. … …

Thanks be to God we have a great and good Pope. When we pray for him, we are praying to his immediate superior to support and encourage him in his ministry. Let us pray to God for him now asking for many years and for strength and determination to do what is necessary for the reform of the Church.

apr 202010
 

I går hadde pave Benedikt en lunch sammen med 46 kardinaler, og ved slutten av lunchen holdt han en liten tale, der han (ifølge L’osservatore Romano) hadde som hovedpoeng; takknemligheten over at kardinalene hjalp ham i det krevende arbeidet. Under kan man lese på italiensk hvordan avisa presenterer saken.

Norske (nett)aviser ser nesten alle ut til å ha følgende NTB-melding som oppslag:
“Paven: – Jeg leder en såret og syndig kirke
På femårsdagen for sin inntreden som den katolske kirkens overhode innrømte pave Benedikt at kirken har store problemer.”

Det er korrekt at paven nevnte problemene med overgrepssakene i sin korte tale, men saken blir jo ganske vridd iher i Norge. På zenit.org får vi kanskje det fyldigste referatet i dag:
Benedict XVI Says He Doesn’t Feel Alone

Addresses Cardinals on 5th Anniversary of Pontificate

Benedict XVI told a gathering of cardinals that he doesn’t feel alone in the midst of the difficulties and attacks that he and the Church have received in recent weeks. The Pope said this today at a celebratory luncheon in the Apostolic Palace, attended by 46 cardinals.

“At this moment the Pope feels very intensely that he is not alone, he feels he has around him the College of Cardinals and shares with it his tribulations and consolations,” reported L’Osservatore Romano.

“The Pope wished to thank the College of Cardinals for the help he receives everyday,” the newspaper continued. “Above all, at the moment when St. Augustine of Hippo’ s words, quoted by Vatican Council II, seem to be confirmed, according to which the Church journeys between ‘the persecutions of the world and the consolation of God.'”

The semi-official Vatican newspaper said that the Holy Father “mentioned the sins of the Church, reminding that the latter, wounded and sinful, experiences even more the consolations of God.” “In particular, the College of Cardinals is of great consolation to the Pope,” it added.

According to the newspaper, the bishop of Rome acknowledged that in “the Church there are two principles: one personal and one of communion. The Pope has a personal responsibility, which he cannot delegate; but the bishop is surrounded by his presbyters.

“And the Pope is surrounded by the College of Cardinals which could be called, according to Eastern terms, almost his ‘synod,’ his permanent company which helps him, supports him in his work.”

apr 192010
 

Her er første kapittel i boka “De søkte de gamle stier”:

Foredrag holdt av p. Haakon Berwitz i St. Olavs kirke, Oslo, høsten 1935.

To begivenheter som begge er hendt i den senere tid, er årsak i at jeg vil fortelle litt om hvordan jeg blev katolikk og hvorfor jeg er en overbevist katolikk like fullt idag som da jeg for mer enn ti år siden tok skrittet og gikk over til den gamle katolske kirke.

Den første begivenhet angår mig selv direkte.

Hele min slekt og en vesentlig del av min omgangskrets var og er protestanter. For ikke få av dem har det vært, det inntrykk har jeg iallfall fått, noe av et problem hvordan jeg kunde falle på å gå over til den katolske kirke. Et større problem har det kanskje vært at jeg har fortsatt med å være katolikk, at jeg til og med har valgt å bli katolsk prest. – Mitt standpunkt blir nok respektert, men de synes det er ufattelig at noen i vår moderne tidsalder vil vende tilbake til et efter deres mening så tilbakelagt stadium som det den katolske kristendom representerer. Noen spør også: Kan han være helt ut ærlig og opriktig i denne religion? Eller må han ikke i mangt og meget, for lydighetens skyld, bøie sig under katolsk åndstvang? Må han ikke ofte hevde og forkynne ting som han, dersom han var fri og ikke stod i den stilling han gjør, med den katolske kirkes mektige autoritet over sig, ikke vilde hevde og forkynne?

Denne påstand vet jeg er blitt fremsatt nylig av en person jeg setter pris på. For å gi denne og for øvrig alle som måtte dele den samme mening om konvertittene et svar, er det først og fremst at jeg taler i kveld.

Den annen begivenhet angår ikke mig selv direkte. Men den har allikevel nøie tilknytning til mitt virke som prest.

Da nylig en person som har stått det lutherske menighetsliv i vår by nær, blev optatt i kirken, ytret en av dennes bekjente, som hadde vært til. stede ved optagelseshøitideligheten: “At De kunde avlegge en slik trosbekjennelse! Ved det binder De Dem jo på hender og føtter og finner aldri mere veien ut igjen. Vi lutherske kristne har da virkelig frihet til å tro hva vi vil –.”

Også denne uttalelse. krever et svar, en redegjørelse for hvorfor lutherske kristne ikke sjelden går over til den katolske tro Continue reading »

apr 192010
 

John Allen skriver at pave Benedikts tur til Malta gikk bra:

“The pope arrived in Malta with the church under a cloud, and he must have left here satisfied that his visit had gone a long way to lifting it.” … …

Large crowds flocked to the pope wherever he went, including more than 40,000 people who turned up for an open-air Mass on Sunday in the Granaries Square in Floriana, so named because it once conserved Malta’s food supply. Despite some early morning drizzle, the sun broke out shortly before the pope arrived, and he was greeted with warm applause and cries of “Viva il papa!” … …

Prior to the trip, some media outlets had anticipated scattered protests against the pontiff, and there were indications of potential blowback. Days before the pope arrived, a few posters had been defaced with Hitler moustaches and the word “pedophile.” In the end, however, no anti-papal demonstrations materialized, and most people seemed pleased the pope was in town.

All in all, if one were to assess the state of Benedict’s papacy exclusively on the basis of his reception in Malta, it would be difficult to sustain the notion that the pontificate is in meltdown – or, to use the maritime image that ran throughout the weekend, that it’s on the brink of shipwreck.

(The official motive for Benedict’s trip was to mark the 1,950th anniversary of St. Paul’s famous shipwreck on Malta, described in chapters 27-28 of the Acts of the Apostles. The image was so pervasive during the trip that Air Malta christened the flight carrying the pope back to Rome “Flight 1950.”)

For the first time in a long time, Benedict XVI even seemed to make a bit of progress on the sex abuse front. The pontiff met with a group of eight victims of abuse in a local church-run orphanage in the 1980s and 1990s, and afterwards participants described a moving encounter in which even the pope had tears in his eyes. … …

apr 192010
 

Dette skrev jeg på denne bloggen for akkurat fem år siden:

Litt før klokken seks i kveld kom det hvit røyk fra det Sixtinske kapell og snart begynte kirkelokkene å ringe. Da den nye paven en knapp time seinere kom ut for å hilse folket, begynte han slik:

“Kjære brødre og søstre. Etter den store Johannes Paul II har kardinalene valgt meg, en enkel og ydmyk arbeider i Herrens vingård.
Jeg trøster meg med det faktum at Herren vet hvordan han skal arbeide og handle, selv med utilstrekkelige redskaper, og jeg stoler særlig på deres bønner.

I gleden over vår oppstandne Herre, i tillit til hans stadige hjelp, går vi fremover, sikre på Guds hjelp. Og Maria, hans elskede mor, står ved vår side. Takk.”

En fin åpning på en ny paves virke, og jeg må si at jeg hadde håpet at Ratzinger ble vår nye pave.

apr 192010
 

For noen få dager siden mottok jeg en del gamle katolske bøker, fra en katolikk i Oslo-området. Blant disse bøkene var også “De søkte de gamle stier”, konvertitthistorier fra Norge, samla og utgitt i 1936 av p. Haakon Bergwitz.

Boka inneholder historier skrevet av følgende personer (om ikke lenge legger jeg ut første kapittel):

Haakon Bergwitz, prest
Erl. Eek Larsen, lektor.
Lars Eskeland, folkehøgskulestyrar
Jan Greve, læge
Andrea Brandt Hansen, husmor
Nanna M. Hoch Nielsen, kontordame
Stein Mehler. forfatter, tannlæge
Ivar Ruyter, førstefullmektig
P. Storbekken, postekspeditør
Gina Sæther, ordenssøster
Kr. Tangstad, politiordonans
S. B. Tønnesen, diakon
Andr. Vollaug, blind gårdbrukersønn
Sigrid Undset, forfatter

apr 192010
 

Jeg har lest en del i St Josephsøstrene av Cambérys historie i Norge fra 1965, og lagt ganske nøye merke til kapellene de hadde alle steder der de bodde. Først viser jeg et bilde av St Josepgs kapell (nå kirke) i Oslo fra 1940 – klikk her for å se en større utgave av bildet. (Det er faktisk nesten ingen forskjeller; bare kommunionsbenken som er borte, og det ekstra alteret og platformen foran som er kommet til.)

Dernest kan man se bilder av flere andre kapeller søstrene hadde rundt om i landet (fra søstrenes historie fra 1915 til 1940), kapeller som nå vel alle er borte – pga den liturgiske forandringa og fordi søstrene ikke lenger bor der.

apr 182010
 

Igjen skriver Astrid Meland i Dagbladets magasinet (bare på nett, dessverre) en interessant og annerledes artikkel om skesuelt misbruk i en helt annet miljø enn Den Katolske Kirke; på en progressiv, vestreorientert skole i Tyskland:

” … den progressive Odenwaldschule og barnehjem i Hessen. Over hundre elever skal ha blitt misbrukt regelmessig på eliteskolen for venstresidens barn. Skolen står i den reformpedagogiske tradisjonen og organiseres etter et prinsipp om at lærere får sine egne «familier» av elever som de bor sammen med på skoleområdet. Kritikerne mener at pedofile har fått utfolde seg i dette miljøet og at det liberale synet på sex har utartet til det groteske.

Tidligere elever ved Odenwald-skolen beskriver systematiske overgrep fra 1970-tallet fram til 1990-tallet. Overgrepssaken ble først kjent i lokalavisa Frankfurter Rundschau i 1999, men ignorert av tysk presse og offentlighet.

De siste ukene har åtte tidligere lærere ved kostskolen på nytt fått alvorlige anklager mot seg. Over 30 tidligere elever har kommet med anklagene. En av lærerne underviste ved skolen fram til 2003. … “

Man kan lese mange flere (sjokkerende) detaljer i Dagbladets artikkel.