Enhver skal fortsatt ha urokkelig trygghet for at katolske prester ikke kommer til a røpe hva de får høre under skriftemål.
Slik starter msgr. Torbjørn Olsen et interessant innlegg i Vårt Land om skriftemålets taushetsplikt i dag. Der skriver bl.a. følgende:
Mulige konflikter mellom den absolutte taushetsplikt ved det katolske skriftemål og varslingsplikten når presten får kjennskap til for eksempel et forestående overgrep mot en mindreårig, er kommet i fokus. Gjennom mitt mangeårige pastorale arbeid har jeg knapt vært borti dette som praktisk problemstilling. Har det dukket opp ting som kunne trenge en litt friere behandling enn skriftemålet muliggjør, har jeg vanligvis foreslått at vi avbryter det formelle skriftemål. Så har vi gått i gang igjen med samme. sak, nå ved at vedkommende har lagt frem sin problemstilling i en vanlig sjelesørgerisk samtale. Her gjelder den ordinære taushets- og varslingsplikt.
Så voldsomt kulturministeren og justisministeren har kjørt ut mot selve skriftemålstaushetsplikten minner det derfor om å skyte spurver med kanon.
… … Det burde ikke være noen motsetning mellom kirkens kanoniske rett og statlig rett. Rettssystemene ivaretar hver sine anliggender. En del rettskonflikter har vi vendt oss til å leve med på en praktisk måte, for eksempel i synet på skilsmisse. Men en reell konflikt om skriftemålstaushetsplikten er et eksempel på at staten forsøker å trenge inn på kirkens område. Da må vi som kristne gjenta det eldgamle svar, koste hva det koste vil: «En må adlyde Gud fremfor mennesker.» (Apg 5, 29)
Dersom presten bryter skriftemålstaushetsplikten, rammes han umiddelbart av kirkestraffen «ekskommunikasjon etter selvfelt dom forbeholdt Den apostoliske stol». Det innebærer i praksis at prestetjenesten er til ende og kanskje at hans livsvalg ligger i grus. Dersom han ikke bryter den, kan han ifølge straffelovens § 139, første ledd, bli bøtelagt eller havne i fengsel, men ikke lengre enn ett år. Skal denne trussel bli effektiv, må nok de statlige straffer økes voldsomt. I hvert fall er ikke jeg i tvil om hvilke straff jeg foretrekker.
Nå har justisministeren flere utfordringer om han skal få slått hull på skriftemålstaushetsplikten. Først må han fjerne annet ledd i nevnte § 139. Det gir nemlig straffrihet dersom brudd på taushetsplikten setter prestens velferd i fare. Det vil den anførte kirkestraff gjøre. Dernest må han antagelig få endret Grunnlovens § 2 om religionsfrihet. Han, kan kanskje også ha noen prosessrettslige utfordringer om bevisførsel. For bare to er til stede ved skriftemål. Presten har ingen mulighet til å gi sin versjon av hva som ble sagt Den som har skriftet, kan ikke løse ham fra taushetsplikten.
To ting er sikkert: justisministerens faktiske mulighet til få katolske prester til å begynne å røpe skriftemålshemmelighetene er ikke-eksisterende. Og hans initiativ på dette område vil i hvert fall ikke være potensielle overgrepsofre til nytte. Men kanskje kan det gjøre deres situasjon mer farlig ved at noen som kunne hatt nytte av å snakke med en prest om disse ting under et skriftemål, nå skremmes bort av justisministeren.
Torbjørn Olsen, katolsk prest i Tromsø
Dette var jo klar tale. Bra. Jeg kan ikke forstå hvorfor justisministeren ikke forstår at skriftemålet med dets absolutte taushetsplikt faktisk innebærer en helt unik mulighet for å påvirke den skyldige til selv å gå til politi eller annet hjelpeapparat.
For medlemmer av Kirken vil det selvsagt være slik at en skal lyde Gud mer enn mennesker. Verdslig lovgivning står ikke over guddommelige forordninger (jf. Apg 5,29). Det innebærer at alle kristne må være beredt til å bli forfulgt for Herre Jesu skyld. Slik var det i den første kristne tid, og slik er det ennå.
Det er kanskje på tide at justisministeren klargjør om han virkelig har tenkt å prøve å forby skriftemålet, for det kan ikke praktiseres uten absolutt og ubetinget taushetsplikt uansett hva som der blir sagt. Kanskje han burde tenke seg litt om før han for alvor begir seg inn i en strid hvor han, overgrepsofre, og landet intet har å vinne, men ganske mye å tape.
Justisministeren glemmer at internasjonal lov sier at man har full religionsfrihet. Også i Norge. Bryter han selv loven, så er hans karriere finito på 1-2-3. Men ja, hans trusler er illevarslende lesning.
Kirsten: Isåfall kan han egentlig i realiteten si opp, for det bryter som sagt med internasjonale rettigheter.