mai 312010
 

På www.chiesa skriver Sandro Magister en oversikt over Kirkens sølibatspraksis fra den første tid – både i vest og i øst. Fra begynnelsen av ble mange gifte menn ordinert til prester og biskoper, men da var forutsetningen alltid at de ikke skulle fortsette å leve sammen med sin kone; de skulle leve avholdende. …

For many more centuries, the Western Church continued to ordain married men, but always demanded that they renounce conjugal life and separate from their wives, after receiving their consent. Infractions were punished, but they were very frequent and widespread. In part to combat this, the Church started trying to select its priests from among the celibate.

In the East, however, from the end of the seventh century onward the Church held firm the absolute obligation of continence only for bishops, who were increasingly chosen from among monks rather than from among married men. With the lower clergy, it allowed the married to continue leading a conjugal life, with the obligation of continence only «on the days of service at the altar and of the celebration of the sacred mysteries.» This was established by the Second Council of Trullo in 691, a council never recognized as ecumenical by the Western Church.

From then until now, this is the discipline that has been in effect in the East, as also in the Churches of the Eastern rite that have returned to communion with the Church of Rome since the schism of 1054: absolute continence for bishops, and conjugal life permitted for the lower clergy. On the condition that marriage must always precede sacred ordination, and never follow it. …. ….

In the West, however, the Church reacted to the great political and religious crisis of the eleventh and twelfth centuries – with the reform called «Gregorian,» from the name of Pope Gregory VII – precisely by combating vigorously the two evils that were running rampant among the clergy: simony, meaning the buying and selling of ecclesiastical offices, and concubinage. …. ….

The later crises of the Western Church also saw the question of clerical celibacy in the forefront. One of the first acts of the Protestant Reformation was precisely the abolition of celibacy. At the Council of Trent, there were some who were pushing for a dispensation from the obligation of celibacy for Catholic priests as well. But the final decision was to keep the traditional discipline in full force.

Not only that. The Council of Trent required all of the dioceses to institute seminaries for the formation of the clergy. The result was that ordinations of married men fell dramatically, almost to the point of disappearing. For four centuries, almost all of the priests and bishops in the Catholic Church have been celibate, with the sole exception of the lower clergy of the Eastern rite Churches united with Rome, and of the former Protestant pastors with families who have been ordained priests, most of them from the Anglican Communion.

From the perception that Catholic priests are all celibate, the idea has spread that clerical celibacy consists in the prohibition of marriage. And therefore that «moving past» celibacy consists both in ordaining married men as priests and allowing them to continue living conjugal life, and in permitting celibate priests to marry.

After Vatican Council II, both of these requests have been advanced repeatedly in the Catholic Church, even by bishops and cardinals. But both of them are in clear contrast with the entire tradition of this Church itself, beginning from the apostolic era, and in the case of the second request with the tradition of the Eastern Churches as well, and therefore with the journey of ecumenism.

Also, the idea that «moving past» celibacy is the most appropriate choice for the Catholic Church of today is by no means shared by the reigning pope.

Going by what Benedict XVI says and does, his intention is the opposite: not to move past, but to confirm priestly celibacy, as a radical following of Jesus in service of all, all the more so at a crucial crossroads of civilization like the present. ….

mai 302010
 

For noen dager siden skrev bl.a. Dagbladet om et brev til pave Benedikt, der noen kvinner (som alle har hatt forhold til katolske prester) ber ham se på sølibatskravet i Kirken på nytt:

Debatten om hvorvidt den katolske kirkens sølibat er nødvendig eller har negative virkninger, har knapt roet seg før den blusser opp på ny. Tidligere i måneden kom pave Benedict XVI med sine hittil sterkeste uttalelser i forbindelse med pedofiliskandalen.

– Den største trusselen mot kirken kommer fra synd innenfra, ikke fra fiender utenfra, sa han under et besøk til Lisboa.

I forhold med prester
Denne gangen er det omkring tolv italienske kvinner som setter søkelyset på sølibatet, tre av dem med åpent navn. Samtlige av kvinnene er eller har tidligere vært i intime forhold med katolske prester, og nå har de gått sammen om et åpent brev til pave Benedict XVI. Brevet finnes også oversatt til engelsk.

I dag skriver også Vårt Land om dette, og bruker (overraskende, syns jeg) noe mer upassende ordbruk – «prestesex». De legger også til:

Spørsmålet om opphevelse av sølibatet er ikke av ny dato, men ble satt på dagsorden med fornyet kraft da en av pavens nærmeste medarbeidere, kardinal Christoph Schönborn, nylig uttalte at adgang til ekteskapelig samliv kunne redusere antallet overgepssaker.

Erkebispen av Wien fikk kraftig på pukkelen fra Vatikanet og trakk forslaget raskt tilbake.

mai 292010
 

Det er vel nesten to uker siden jeg fikk min nye (og aller første smarte) mobiltelefon. Jeg har så langt brukt mobil nokså lite; slik at folk kan få tak i meg, og for å ringe ut hvis jeg ikke er i nærheten av en fasttelefon (og har derfor hatt usedvanlig små mobilregninger).

Vel, jeg har også skrevet en del sms-er, som jeg ikke kan fordra å gjøre på en gammeldags mobil, og det er vel hovedgrunnen til at jeg ønsker å få en moderne telefon.

Jeg valgte telefonen HCT Legend etter grundige studier – jeg har jo vært datainteressert i veldig mange år (siden 1982!) – og brukte en måneds tid på valget. Apple ønsker jeg egentlig ikke å bruke – av ideologiske grunner; der er man bundet til både deres hardware og software – og jeg fant fort ut at det var en Android-telefon jeg ønsket (med operativsystem bygget på Linux). Så ble det HTC Legend, bl.a. fordi jeg ikke syntes jeg trengte en større skjerm – som bl.a. HTC Desire har.

Nå har jeg altså en mobiltelefon som både har avtalekalender (synkronisert med Googles kalender i mitt tilfelle), SMS-program (med godt tastatur), e-post, avansert kontaktliste, internett-tilgang, kamera med 5 Mpix, musikkprogram, bildeprogram, radio etc, tilgang til hundrevis av gratisprogrammer gjennom Adroid Marked – og det går også an å ringe med den.

Her kan man finne en del anmeldelser av HTC Legend.

Les mer om Adroid HER, og på Wikipedia HER (engelsk) og HER (norsk).

mai 292010
 

– og folk ønsker ham derfor en langsom og smertefull død.


Jeg leste her at Canadas ledende katoslke erkebiskop hadde uttalt seg tydelig mot abort, også etter voldtekt, på et ja-til-livet-arrangement, og at dette hadde ført til voldsomme reaksjoner. Men burde det overraske noen? – «Is the Pope Catholic?» er overskrifta på artikkelen jeg siterer:

… as a spokesman for the Quebec City Archdiocese later pointed out, the Cardinal wasn’t saying anything new: Like many religious Christians, strictly observant Catholics typically regard all fetuses as carrying the divine spark of human life. And so they urge that the tragedy or rape should not be compounded by a second moral tragedy.

Not that you would know any of this from the freaked out reaction by many pro-choice politicians and pundits. Parti Quebecois leader Pauline Marois said she was «completely outraged» by the Cardinal’s remarks. A columnist with Montreal’s La Presse newspaper, Patrick Lagace, said he wished that the Cardinal «dies from a long and painful illness.» Even Intergovernmental Affairs Minister Josee Verner — whose international maternal-health policies the Cardinal supports — declared that the man’s remarks were «unacceptable.»

When, exactly, did it become «unacceptable» for a man of faith to articulate his Church’s position on a controversial bioethical issue? Are there any other issues that Ms. Marois, Mr. Lagace and Ms. Verner would like Christians to shut up about? Gay marriage? Stem cells? Pre-marital sex? Perhaps they should make a list, just so everyone can keep track.

For years now, this newspaper and other conservative outlets have been warning Canadians that the trend toward liberal dogmatism among much of Canada’s political class — buttressed by an out-of-control human-rights constabulary — is serving to muzzle religious Christians who are doing nothing else than giving voice to their cherished beliefs. The appalling reaction to Cardinal Ouellet’s speech demonstrates how serious the problem has become.

Kardinalen sier et annet sted at disse sterke reaksjonene mot tradisjonell kristen moral ikke kan forandres ved hjelpe at lovverket; det som trengs er evangelisering:
«I am aware that in Canada, in Quebec in particular, you will not reform society at the moral level by teaching morals first,» he said.

«It will be through a new evangelization. If you do not meet Jesus Christ, it is very difficult to accept the teaching, the moral teaching of the Church. I am aware of that, even if what we teach is coherent at the rational level.»

The cardinal was saddened that he has been accused of condemning women. «I have condemned nobody, not even the women that go to abortion.» Ouellet said the consequences of abortion are difficult for women, even if they are not commonly recognized. «Women go to abortion not because it is funny,» he said. «It is not funny at all; they are distressed. It is a very difficult decision to take.»

mai 292010
 

«Søndag 6. juni 2010 feirer vi FESTEN FOR KRISTI LEGEME OG BLOD – CORPUS CHRISTI med felles Messe for hele menigheten i Johanneskirken kl 13.00.

Herfra går vi i prosesjon med Det Allerhelligste Sakrament gjennom byens gater og avslutter med velsignelse og Te Deum ved St. Paul kirke. Deretter blir det menighetsfest i skolens gymsal.

Det er første gang at St. Paul menighet planlegger Kristi Legemes Fest med høytidelig prosesjon utenfor kirkens område. Mange grupper i menigheten er med i forberedelsene av prosesjonen – det er viktig at hele menigheten deltar – og viser vår trosiver og vår katolske tradisjon!

Utenom høymessen i Johanneskirken, blir det bare messe kl. 9 og kl 18 (engelsk) denne dagen.»

Jeg gleder meg over denne nyheten fra min gamle menighet (vi bodde i Bergen i 11 år) av flere grunner. For det første fordi de gamle katolske tradisjonene kommer tilbake i stadig større grad; for 10-15 år siden kunne man ikke ha gjort dette i Bergen, eller i de fleste andre menighetene i Norge. (Og i motsetning til synspunktene på den tradisjonelle latinske messen, tror jeg ikke man vil møte åpne protester mot slike prosesjoner lenger.) Etter at korherrene kom til Bergen i 2003 har det riktignok alltid vært en kort prosesjon utendørs, og også i gode, gamle dager var nok prosesjonen (jeg har sett bilder) bare rundt kirkens lille kvartal – men denne store prosesjonen gjennom byens gater skjer altså for første gang!

Jeg syns også de har lagt opp feiringen på en fornuftig måte; man har leid en kirke som kan ta 1 000 mennesker og og ligger bare 300 m fra sognekirken, man kombinerer det med en menighetsfest som vil samle mye folk, og man avlyser ikke flere vanlige messer i menigheten enn nødvendig – man beholder messene kl 09 og 18. (Jeg har vært med på flere ufornuftige opplegg av denne typen andre steder, der alle andre messer blir avlyst pga en viktig ‘hovedmesse’, og resultatet blir at messebesøket den aktuelle søndagen er under halvharpet av det vanlige – og ta taper man mer enn man vinner.)

Nyheten leste jeg på katolsk.no

mai 282010
 

Et par vennlige katolikker ga meg tidligere denne uka en engelsk utgave av Msgr. Brunero Gherardinis bok «Concilio Ecumenico Vaticano II: Un discorso da fare» – på engelsk er tittelen blitt: «.. A Much Needed Discussion».

Så langt har jeg lest halvparten av boka, og jeg kommer om ikke lenge med utdrag og kommentarer.

mai 272010
 

En kirkrettsblogger jeg ofte leser fortalte sist uke at han var blitt utnevnt av pave Benedikt XVI til Referendarius (Referendary) of the Apostolic Signatura. As one of some dozen international consultants to the Church’s highest administrative tribunal, it will be my privilege and responsibility to advise*, on an as-needed basis, the officials of that dicastery regarding matters impacting the administration of law and justice within the Church.

Han skriver også om en katolsk verdensnyhet (som jeg ikke har sett på norsk ennå) at biskoper på Malta har bedt samboende par om å ikke motta kommunion. Om dette skriver han:
It’s been chuckle time, again, reading some secular press characterizations of the Maltese bishops’ recent statement against reception of holy Communion by cohabiting couples. One would think, to judge from various secular headlines, that the bishops of Malta and Gozo had hurled some kind of anathema at quivering couples whose only sin was to love too much. Balderdash.

The bishops’ statement is, instead, a model of pastoral solicitude and firm but gentle recollection of the saving truths taught by Christ and his Church. …. Han viser så hvilken paragraf i kirkeretten som uttaler seg tydeligst om dette spørsmålet, canon 916: A person who is conscious of grave sin is not to celebrate Mass or receive the body of the Lord without previous sacramental confession …

Og her kan vi lese hva den maltesiske bispekonferansen selv skriver:
Lately, several people have been questioning whether couples who are unmarried and who cohabit are able to receive Holy Communion.

We wish to affirm that everybody – these couples included – is welcome in the Church, who shall continue to offer all the spiritual support that is necessary. As your Bishops, we encourage you, among other things, to participate in the life of the Church and attend for the celebration of the Mass.

However, the Catholic Church reiterates that those couples who live together outside of marriage are not to receive the Eucharist. The Church does not impose this as a form of punishment, but rather because their way of living is not in conformity with the Sacrament of Christian marriage. Besides this, their life-style is not consistent with the Church’s teaching regarding the Eucharist and their situation does not manifest the moral disposition which is proper in order to receive the Eucharist. The teaching of the Magisterium of the Church states that in order to receive the Eucharist, a person must be in full communion with God and the Church. … …

mai 272010
 

Et innlegg på en blog jeg ikke har lest før, sier noe som vel også kan passe på denne bloggen:
A large part of the Catholic blog sphere is centred around Catholic priest bloggers who aim to promote the Extraordinary Form of the mass. This group of bloggers attract people because they act as a conduit to express dissatisfaction and hope. The «Hermeneutic of Continuity» has attracted in access of one million visitors and «Saint Mary Magdalen» also has a very strong following. Another very influential blog, not a priest, is «Damian Thompson» who works for the Daily Telegraph.

The key point of their blogging is to address how the Liturgy «should» be celebrated. They have bought into the blog sphere an historical debate on Vatican II liturgical reforms versus pre-Vatican II liturgy. The main point is that there «should» be a continuity in our liturgical worship rather than some kind of rupture that seeks to destroy the pre-Vatican II liturgical worship.

Den første av mange kommentarer til dette innlegget begynner slik:
Ah, I wondered how long it might take you to venture into this minefield. … I am one of those who reads Fr Blake and Damian Thomson on a daily basis; I used to read the famous Fr Z as well. I gave up on Fr Z and am seriously considering doing the same with the guy from the Telegraph. Why? simply because, from my observation 90% of the posts are complaining about this or that; they are essentially negative and I am much more positive about the Church and the Divine Liturgy.

Those who have a hankering for the EF have my total support, but they live in cloud-cuckoo land if they believe that everything was better pre-Vatican II and everything will be better again if only the EF becomes the OF. … …

mai 272010
 

Father Z. skriver om messen som presten kan lese for seg selv – når han har årsdag for sin prestevielse, og kanskje nå spesielt i forb. med avslutningen av ‘presteåret’. (Jeg skrev også om disse bønne i forb. med 10-årsjubieelt for min egen prestevielse 8. kanuar i år.)

Kirkebønn.
Allmektige og miskunnelige Gud, akt nådig på mine ydmyke bønner, og gjør meg, din tjener – som du har satt til forvalter av de himmelske mysterier uten mine fortjenester, men bare etter din umåtelige nådes gavmildhet – til en verdig tjener ved dine alter, så det min røst bærer fram, må få kraft ved din vigslende nåde. Ved vår Herre … …

Omnípotens et miséricors Deus, humilitátis meae preces benígnus inténde: et me fámulum tuum, quem, nullis suffragántibus méritis, sed imménsa cleméntiae tuae largitáte, caeléstibus mystériis servíre tribuísti, dignum sacris altáribus fac minístrum; ut, quod mea voce deprómitur, tua sanctificatióne firmétur.

Stille bønn.
Herre, ta ved kraften i dette sakrament alle pletter av synd bort fra meg, og gi at din nåde må gjøre meg verdig til den embetstjeneste som er lagt på meg. Ved vår Herre … …

Huius, Dómine, virtúte sacraménti, peccatórum meórum máculas abstérge: et praesta; ut ad exsequéndum injúncti offícii ministérium, me tua grátia dignum effíciat.

Bønn etter kommunion.
Allmektige evige Gud, du som har villet at jeg, synder, skulle kalles til å stå ved ditt hellige alter og prise makten i ditt hellige navn; gi meg ved dette sakraments mysterium nådig tilgivelse for mine synder, så jeg kan tjene din majestet verdig. Ved vår Herre … …

Omnípotens sempitérne Deus, qui me peccatórem sacris altáribus astáre voluísti, et sancti nóminis tui laudáre poténtiam: concéde propítius, per hujus sacraménti mystérium, meórum mihi véniam peccatórum; ut tuae majestáti digne mérear famulári.

Father Z. skriver så interessant om disse bønnen, og om prestens (ydmyke) tjeneste, og spesielt altertjeneste, bl.a. slik:
The prayer focuses on priest’s self-awareness of his lowliness and that who he is and what he does is from God’s grace and choice and not his own.

It also emphasis the relationship of the priest to the altar, that it, the bond of the priest and Holy Mass. In the older form of Holy Mass, after the consecration during the Canon at the Suppplices te rogamus… the priest bends low over the altar, puts his hands on it… they were annointed, the altar was annointed… kisses the altar, makes the sign of the Cross over the consecrated Host on the corporal, over the Precious Blood in the chalice, over himself. Christ is Victim. Christ is Priest. The priest is victim and priest as well. This moment during Holy Mass reveals the mysterious bond of altar where the priest sacrifices the victim, the sacrificial victim and the sacrificing priest. They are one. At the altar he is alter Christus, another Christ, offering and offered.

What also comes to mind as I look at this is the Augustinian reflection of the speaker of the Word and the Word spoken, and the message and reality of the Word and the Voice which speaks it. The voice of the priest and the priest himself are merely the means God uses in the sacred action, the sacramental mysteries at the altar, to renew in that moment what He has wrought. Finally, this is done through mercy. The words misericors, clementia, largitas, benignus all point to the mercy of God. … …

mai 242010
 

Jeg har nettopp lest mange kommentarer til et blog-innlegg om at pave Pail VI i 1970 angret på at han hadde tatt bort pinseoktaven. Den ble til 1969 feiret hver dag til og med lørdag akkurat som selveste pinsedagen – som vi fortsatt gjør i påskeoktaven. Jeg har stadig vanskeligere for å forstå at alle forandringene som kom i liturgien i 1969 på noen måte skulle være nødvendige. (Men denne uka skal jeg feire to private TLMer, så da får jeg jo oppleve pinseoktaven i alle fall de to dagene.)

Av de mange kommentarene til det nevnte blog-innlegget, er det én som uthever seg; ved å være positiv og konstruktiv, og ved å vise hva som virkelig skjer av liturgiforandringer mange steder i Kirken:

Our Sunday EF Missa Cantata is in an old traditional looking church with its original high altar. The early morning low Mass is a “private” daily Mass just started in a typical modern in-the-round-church.

A half dozen years ago, our diocese probably had not seen a TLM in 35 years, and the current situation – with a half dozen priests who celebrate the TLM, all but one ordained in the last 10 years – would have seemed impossible to imagine.

Ditto (and perhaps more significantly) with the most recent daily OF Mass I attended last week. The celebrant processed in wearing a beautiful Roman chasuble carrying chalice in veil topped with burse, preceded by a single adult male server in surplice and cassock. No singing, the congregation reciting the day’s Introit. Not a single extemporaneous word preceding the Sign of the Cross (nor anywhere else in the Mass). Straight to the Confiteor, then the Kyrie in Greek after the Absolution. Silent Offertory with the priest visibly whispering his prayers, quietly recited Roman Canon with no saints nor any of the half dozen optional Through Christ Our Lord’s omitted. The Sanctus, Per ipsum ….. per omnia saecula saeculorum, and Agnus Dei in Latin, no hands held or handshakes anywhere, most everyone receiving HC on the tongue, prayer to St. Michael at the end of Mass and “Most sacred heart of Jesus, Have mercy on us” (thrice) as the celebrant and server processed out in silence.

Of course, the other side of the coin is visible hereabouts to those who want it (as many do). But I never see it myself, because I stay away from bad liturgical news, and hence account only the good.

mai 232010
 

PINSEDAGENS SEKVENS – på norsk og latin:

Kom, o Hellig Ånd, hit ned! Lysets stråle til oss led fra din høye helligdom.

Far for slekt så arm og ring! Gode gavers giver, bring lys i våre hjerters rom.

Du, som vet å trøste best, sjelens venn og milde gjest, svale tilflukts åpne dør,

hvile for hver tynget mann kjølig under solens brann, lindring når vårt hjerte blør. –

Salighetens lys, treng inn! Fyll til dypest bunn hvert sinn som i tro mot deg er vendt.

Uten lys fra guddoms vell eier ingen i seg selv noe som for deg er rent.

Avtvett urenhetens spor, kveg med dugg den tørre jord, rens og hel de syke sår.

Bøy alt det som stivnet til, smelt det frosne ved din ild, led du den som veiløs går.

Skjenk hver sjel som på deg tror, hver som liter på ditt ord, dine gaver, syv i tall.

Kraft til enden du oss unn og en salig oppbruddsstund. Oss til evig glede kall!

———————————————————–

Veni, Sancte Spiritus, Et emitte coelitus, Lucis tuae radium.

Veni pater pauperum, Veni dator munerum, Veni lumen cordium.

Consolator optime. Dulcis hospes animae, Dulce refrigerium.

In labore requies, In aestu temeries, In fletu solatium.

O lux beatissima, Reple cordis intima, Tuorum fidelium.

Sine tuo numine, Nihil est in homine, Nihil est innoxium.

Lava quod est sordidum, Riga quod est aridum, Sana quod est saucium.

Flecte quod est rigidum, Fove quod est frigidum, Rege quod est devium.

Da tuis fidelibus, In te confitentibus, Sacrum septenarium.

Da virtutis meritum, Da salutis exitum, Da perenne gaudium. Amen. Alleluia.

mai 232010
 

Pave Benedikt er rett mann, på rett sted, til rett tid, skrev Martin Mosebach i en artikkel på tysk (her oversatt til engelsk) for ca en måned siden, i forb med pavens femårsjubileum:


Pope Benedict XVI has described the hours before the election that raised him to the throne of Peter with these words: “I saw the guillotine approaching.” Nobody knew better than he what would await the new Pope. Nobody but he had a more precise assessment of the four decades that had passed since the end of the Vatican II.

This council holds an exceptional position among the councils of Church history. In the past a council decided a theological dispute which had built up and introduced a phase of consolidation. Vatican II, however, which in its constitutions had largely confirmed the traditional teaching of the Church, initiated a period of theological controversy, of uncertainty, loss of substance and manifest rupture in Tradition.

It wanted to introduce an “opening to the world” but, after forty years, one has to admit that the Church is able to make clear less than ever before her most essential concerns. She has lost the power to advocate her own mission despite transforming herself into the secular domain with the greatest assiduity. Theological chaos had as a consequence that in many countries religious instruction worthy of the name no longer existed. In Germany, Catholic Christianity became an unknown religion also among, of all people, Catholics. Many spoke of a revolution in the Church. Her internal and external appearance had changed so radically that one could hardly speak any more of “development” and “evolution,” those favorite concepts of ecclesiology.

These negative results, however, were hardly able to discourage Benedict XVI. … …

Les gjerne hele stykket – se lenke over.

mai 232010
 

Father Z har et informativt innlegg om pinsedagens kollektbønn i den gamle og den nye messen (hvorfor man valgte å bytte bønnen ut er uklart for meg):

Kollektbønn etter messeboken fra 1962:
Deus, qui corda fidelium
Sancti Spiritus illustratione docuisti:
da nobis in eodem Spiritu recta sapere,
et de eius semper consolatione gaudere.

(En mest mulig ordrett oversettelse til engelsk:)
O God, who taught the hearts of the faithful
by the light of the Holy Spirit,
grant to us, in the same Spirit,
to know the things that are right,
and to rejoice always in His consolation.

Kollektbønn etter messeboken fra 2002 (3. utgave av novus ordo):
Deus, qui sacramento festivitatis hodiernæ
universam Ecclesiam tuam
in omni gente et natione sanctificas,
in totam mundi latitudinem Spiritus Sancti dona defunde,
et, quod inter ipsa evangelicæ prædicationis exordia
operata est divina dignatio,
nunc quoque per credentium corda perfunde.

(En mest mulig ordrett oversettelse til engelsk:)
O God, who by the mystery of today’s feast
sanctify Your universal Church in every people and nation,
pour down upon the whole breadth of the earth the gifts of the Holy Spirit,
and, because divine worthiness was at work
amongst the very beginnings of the preaching of the Gospel,
make them now to flow also through the hearts of believers.

På norsk lyder denne bønna slik:
Barmhjertige, nådige Gud, ved denne pinsefest
helliggjør du din Kirke blant alle verdens folkeslag.
Utøs Den Hellige Ånds gaver over all jorden,
og la Åndens kraft som virket da Evangeliet først ble forkynt,
i dag fylle dine troendes hjerter. Ved vår Herre…

Hele messen på norsk kan leses her.

mai 212010
 

I den svenske avisa Dagen leser jeg i dag om et felles luthersk-katolsk kirkemøte som ble avholdt i München nylig

… 200 000 tyska lutheraner och katoliker samlades i München för att ära Gud och visa att gemenskap faktiskt är möjlig. … För andra gången har tyska katoliker och protestanter firat ett gemensamt kyrkomöte. Det gjordes med buller och bång – stora friluftsgudstjänster, folkfest på den centrala gågatan och musikscener runt hela gamla stan väckte mycket uppmärksamhet.

Förbundspresident Horst Köhler och förbundskansler Angela Merkel samt de flesta regeringspolitiker var i München – vissa för att hålla bibelstudier eller delta i debatter. Många besökare köpte kyrkomötets oranga sjalar, för att visa att de hörde till gemenskapen. Alla hade de lockats av uppmaningen att hitta vägar för ett kristet liv i och för världen.

De flesta var också intresserade av att kyrkorna skulle komma vidare i de ekumeniska ansträngningarna. Det är exempelvis inte ovanligt med blandäktenskap, och många längtar efter att officiellt få ta nattvarden tillsammans. Men även efter detta kyrkomöte är det bara den ena sidan (protestanterna) som inbjuder den andra till nattvarden.

Jeg er positiv til økumenikk – og må her på bloggen av og til forsvare meg mot overivrige økumenikk-motstandere – men bl.a. resolusjonene som ble vedtatt i Müchen nylig viser at kirkemøtet der hadde enkelte underlige ting fore:

7 resolutioner:
för mer ekumenik, för en högre andel förnyelsebara energikällor, en atomvapenfri värld och för ett miljövänligare jordbruk (mot genetiskt förändrade grödor). Dessutom för mer ekologisk trafik – fler tåg, samt små och energisnåla bilar. Arbetsgrupper pläderar för en särskild skatt på finanstransaktioner, som ska finansiera utvecklingshjälpen, och kräver att tvångscelibatet för katolska präster ska avskaffas.

mai 182010
 

Et nettsted kalt divinumofficium.com har tekster og bønner til messen (og tidebønnene) alle dager i året – i messens tradisjonelle latinske form. Skriv inn datoen du ønsker, velg Sancta Missa (og om du vil ha rubrikkene med), og så kommer absolutt hele messen opp.

I dag feirer man i TLM minnedag for den hellige Venantius, og da kan vi bl.a. lese følgende inngangsvers:

Protexísti me, Deus, a convéntu malignántium, allelúja: a multitúdine operántium iniquitátem, allelúja, allelúja. (Ps. 63:2)
Exáudi, Deus, oratiónem meam, cum déprecor: a timóre inimíci éripe ánimam meam.
Glória Patri, et Fílio, et Spirítui Sancto. Sicut erat in princípio, et nunc, et semper, et in saecula saeculórum. Amen
Protexísti me, Deus, a convéntu malignántium, allelúja: a multitúdine operántium iniquitátem, allelúja, allelúja.

mai 172010
 

I går møtte det svært mange ekstra mennesker opp på Petersplassen til pave Benedikts angelusbønn – ca 150 000 sies det. På bloggen ‘justb16’ kan vi lese mer om dette:

A crowd of 150,000 filled St Peter’s Square on Sunday to support Pope Benedict XVI in the midst of the clerical sex abuse scandal. The Pope said that he appreciated this «beautiful and spontaneous show of faith and solidarity» and again denounced what he called the «sin» that has infected the church and needs to be purified, a theme in his addresses which has become stronger in recent weeks.

Despite grey skies and drizzle, the crowd, mostly Italians, were enthusiastic as they gathered for the Pope’s Sunday Angelus. Banners in Bernini’s colonnade read «Together with the pope,» and «Don’t be afraid, Jesus won out over evil.»

According to Associated Press, the crowd interrupted Benedict frequently with applause and shouts of «Benedetto!» and the pontiff himself strayed from his prepared remarks to thank them again and again.

mai 162010
 

Jeg har flere ganger tenkt å legge ut den tradisjonelle angerbønnen, som den skriftende pleier å avslutte skriftemålet med – og nå gjør jeg det. Den brukes veldig mye av engelskspråklige når de skrifter, etter min erfaring, men brukes ikke så mye på norsk.

Den er slik på latin:
Deus meus, ex toto corde pænitet me omnium meorum peccatorum, eaque detestor, quia peccando, non solum pænas a Te iuste statutas promeritus sum, sed præsertim quia offendi Te, summum bonum, ac dignum qui super omnia diligaris. Ideo firmiter propono, adiuvante gratia Tua, de cetero me non peccaturum peccandique occasiones proximas fugiturum. Amen

På norsk:
Min Gud, av hele mitt hjerte angrer jeg det onde jeg har gjort og det gode jeg har unnlatt å gjøre. Ved mine synder har jeg krenket deg, du mitt høyeste Gode, du som fortjener å elskes over alle ting. Ved din nåde vil jeg gjøre bot, unngå synden og holde meg borte fra alt som kan lede til synd. For din Sønns lidelses skyld, miskunn deg over meg, Herre. Amen

Na jeg søkte etter denne bønnen på nettet, fant jeg til min overraskelse ressurser på norsk på Vatikanets nettsted http://www.fides.org; hele messen og lere andre bønner på norsk HER, og angerbønnen på mange språk HER (doc-filer).

mai 152010
 

I dag feirer katolikker (og også andre, spesielt her i Oslo) i Norge Hallvardsdagen. Her i St Hallvard kirke feirer vi ham selvsagt ekstra høytidelig – messe ved biskop Eidsvig kl 10.30. Pollestad har skrevet en fin salme om den hellige Hallvard, katolsk salmebok nr. 607:

Når vieren står gyllen med gåseunger små,
og vårens toner sildrer så lytt i berg og å,
da minnes vi Sankt Hallvard, den lyse yngling god,
som uredd ville verge en kvinne med sitt blod.

Sankt Hallvard stod i båten og talte rettferds sak.
mot dem som ville krenke en søster, redd og svak.
Et skjold var han for kvinnen da pilene ble skutt,
så led han martyrdøden, den tapre, unge gutt.

En møllesten om halsen fikk denne Kristi bror,
da drapsmennene senket hans legeme i fjord.
Men ingen kan vel gjemme en helt som falt i slag,
og ingen kan vel glemme en martyrs fødselsdag.

Når vieren står gyllen med gåseunger små,
og vårens toner sildrer så lytt i berg og å,
da feirer vi Sankt Hallvard i hele Norges land,
og ber at Gud oss lærer å gi oss selv som han.

mai 142010
 

Jeg har fått en kopi av den kjente konvertitten Krogh-Tonnings selvbiografi, som jeg nå leser. I boka lå avisutklippet som er gjengitt over, tatt fra tidsskriftet «Jesu Hjerte Budbringer», april 1954. Er det noen som kjenenr til det tidsskriftet.

Vi ser forøvrig på statistikken at Danmark da hadde svært mange flere katolikker enn Norge – nå er det ikke lenger slik.

Se en større utgave av avisutklippet her.