mai 272010
 

Father Z. skriver om messen som presten kan lese for seg selv – når han har årsdag for sin prestevielse, og kanskje nå spesielt i forb. med avslutningen av ‘presteåret’. (Jeg skrev også om disse bønne i forb. med 10-årsjubieelt for min egen prestevielse 8. kanuar i år.)

Kirkebønn.
Allmektige og miskunnelige Gud, akt nådig på mine ydmyke bønner, og gjør meg, din tjener – som du har satt til forvalter av de himmelske mysterier uten mine fortjenester, men bare etter din umåtelige nådes gavmildhet – til en verdig tjener ved dine alter, så det min røst bærer fram, må få kraft ved din vigslende nåde. Ved vår Herre … …

Omnípotens et miséricors Deus, humilitátis meae preces benígnus inténde: et me fámulum tuum, quem, nullis suffragántibus méritis, sed imménsa cleméntiae tuae largitáte, caeléstibus mystériis servíre tribuísti, dignum sacris altáribus fac minístrum; ut, quod mea voce deprómitur, tua sanctificatióne firmétur.

Stille bønn.
Herre, ta ved kraften i dette sakrament alle pletter av synd bort fra meg, og gi at din nåde må gjøre meg verdig til den embetstjeneste som er lagt på meg. Ved vår Herre … …

Huius, Dómine, virtúte sacraménti, peccatórum meórum máculas abstérge: et praesta; ut ad exsequéndum injúncti offícii ministérium, me tua grátia dignum effíciat.

Bønn etter kommunion.
Allmektige evige Gud, du som har villet at jeg, synder, skulle kalles til å stå ved ditt hellige alter og prise makten i ditt hellige navn; gi meg ved dette sakraments mysterium nådig tilgivelse for mine synder, så jeg kan tjene din majestet verdig. Ved vår Herre … …

Omnípotens sempitérne Deus, qui me peccatórem sacris altáribus astáre voluísti, et sancti nóminis tui laudáre poténtiam: concéde propítius, per hujus sacraménti mystérium, meórum mihi véniam peccatórum; ut tuae majestáti digne mérear famulári.

Father Z. skriver så interessant om disse bønnen, og om prestens (ydmyke) tjeneste, og spesielt altertjeneste, bl.a. slik:
The prayer focuses on priest’s self-awareness of his lowliness and that who he is and what he does is from God’s grace and choice and not his own.

It also emphasis the relationship of the priest to the altar, that it, the bond of the priest and Holy Mass. In the older form of Holy Mass, after the consecration during the Canon at the Suppplices te rogamus… the priest bends low over the altar, puts his hands on it… they were annointed, the altar was annointed… kisses the altar, makes the sign of the Cross over the consecrated Host on the corporal, over the Precious Blood in the chalice, over himself. Christ is Victim. Christ is Priest. The priest is victim and priest as well. This moment during Holy Mass reveals the mysterious bond of altar where the priest sacrifices the victim, the sacrificial victim and the sacrificing priest. They are one. At the altar he is alter Christus, another Christ, offering and offered.

What also comes to mind as I look at this is the Augustinian reflection of the speaker of the Word and the Word spoken, and the message and reality of the Word and the Voice which speaks it. The voice of the priest and the priest himself are merely the means God uses in the sacred action, the sacramental mysteries at the altar, to renew in that moment what He has wrought. Finally, this is done through mercy. The words misericors, clementia, largitas, benignus all point to the mercy of God. … …

 Leave a Reply

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

(obligatorisk)

(obligatorisk)