jun 302010
 

Pave Benedikt tok i sin tale under messen i Peterskirken tirsdag morgen opp bl.a. to sentrale temaer; at den største faren for , og angrepet mot, Kirken kommer innenfra (ikke utenfra), og at fellesskapet alle katolikker (og spesielt biskopene) har med paven gir dem frihet, den binder dem ikke på noen måte:

… … despite the suffering they cause, are not the greatest danger for the Church. In fact it suffers greatest damage from what pollutes the Christian faith and life of its members and its communities, eroding the integrity of the Mystical Body, weakening its ability to prophesy and witness, tarnishing the beauty of its face. This reality is already attested in the Pauline Epistle. The First Epistle to the Corinthians, for example, responds to some problems of divisions, inconsistencies, of infidelity to the Gospel which seriously threaten the Church. But the Second Letter to Timothy – of which we heard an excerpt – speaks about the dangers of the «last days», identifying them with negative attitudes that belong to the world and can infect the Christian community: selfishness, vanity, pride, love of money, etc. (cf. 3.1 to 5). The Apostle’s conclusion is reassuring: men who do wrong – he writes – «will not make further progress, for their foolishness will be plain to all» (3.9). …

Communion with Peter and his successors, in fact, is the guarantee of freedom for the Church’s Pastors and the Communities entrusted to them. It is highlighted on both levels in the aforementioned reflections. Historically, union with the Apostolic See, ensures the particular Churches and Episcopal Conferences freedom with respect to local, national or supranational powers, that can sometimes hinder the mission of the ecclesial Church. Furthermore, and most essentially, the Petrine ministry is a guarantee of freedom in the sense of full adherence to truth and authentic tradition, so that the People of God may be preserved from mistakes concerning faith and morals.

Les mer om dette hos Father Z.

jun 302010
 

For noen dager siden kunne vi lese at 77 år gamle kardinal Kasper snart blir pensjonist, og i formiddag ble hans etterfølger utnevnt – fra Vårt Land:

«Onsdag formiddag kom svaret på et spørsmål mange har ventet lenge på: Basel-biskop Kurt Koch er utpekt som President i Det pavelige råd for fremme av kristen enhet … Rådet har ansvar for Den katolske kirkes forhold til andre kirkesamfunn samt jødene.

Opprettet for nøyaktig 50 år siden, med kardinal Augustin Bea som pådriver og første president, var målsettingen å arbeide for å adressere og bøte på splittelsen blant kristne. Den 77 år gamle kardinal Walter Kasper som nå forlater toppjobben har gjennom tre tiår vært en nøkkelspiller på den økumeniske scene, og har i forbindelse med jubileumsåret ledet et prosjekt som har tatt mål av seg å samle trådene fra 40 år med dialogarbeid.»

(For ei uke siden leste jeg HER om det som var i ferd med å skje.)

jun 252010
 

For en uke siden beklaget Morgenbladet at de hadde trykket negative personkarakteristikker om en navngitt katolsk prest:

» … vi trykket et brev fra forfatter og generalkonsul Knut Ødegaard som gikk til biskop Bernt Eidsvig den 12. april i år. Brevet inneholdt belastende karakteristikker av Voith. Selv om det er Knut Ødegaards beskrivelser, er Morgenbladet ansvarlig for å ha videreformidlet dem. Det som så ut for oss som en avgjørende brikke i et puslespill, var også fra vår side manglende omtanke for en enkeltperson. I dag beklager vi at vi trykket utdraget fra brevet. Det var en feilvurdering.»

I dagens Morgenbladet tar Bernt Oftestad opp denne beklagelsen, og skriver:

«Beklagelsen står under rubrikken: presseetikk. Det er både vent og vakkert. Fullt så vakkert er det ikke at redaksjonen har heftet en omfattende redegjørelse til beklagelsen. Det virker som man vil legge ved en unnskyldning for sin handlemåte og gjør det ved å målbære avisens partsbestemte oppfatning av den katolske kirkestriden i våres. Morgenbladets redegjørelse forklarer langt på vei det personfokuserte ved avisens antikatolske pressekampanje.

Morgenbladet har som flere andre hatt store vansker med å akseptere at den katolske kirkestriden dypest sett var en lærestrid om homofili, utløst av at fremtredende prester ikke var lojale mot sitt ordinasjonsløfte. …

Det er smart av læreavvikere og de som støtter dem, å se på vårens strid som en konflikt mellom personer og/eller fløyer i Kirken. Det kan etterlate inntrykk av at spørsmålet om homofili er åpent i Den katolske kirke. Det er det naturligvis ikke, og det har det aldri vært. Vi som tok fatt i Pollestads lære, har Kirkens magisterium på vår side, Skriften og Kirkens tradisjon. Vi representerer ikke noen «tradisjonalistisk fløy», slik Morgenbladet formulerer det, men opptrer i lojalitet mot Kirken.

I min «betraktning» av pressens dekning av kirkestriden vil jeg fremheve to forhold: Flere presseorganer var overraskende objektive og saksorienterte i sin dekning. De så det ikke som sin oppgave å forvrenge og/eller omtolke det katolske syn. For Morgenbladet er det derimot en journalistisk oppgave å hindre at det såkalt «homofobe» katolske syn blir videreformidlet til offentligheten, når man dekker saker som vårens kirkestrid.»

jun 242010
 

I går var jeg på en hyggelig tur til Sandefjord – 24. juni, høytiden for Johannes døperens fødsel – og var med på opprettelsen av St Johannes døperens menighet, bispedømmets 23. menighet, som ved starten har litt over 700 medlemmer. Bilder over viser biskope Bernt Eidsvig under prekenen – og er tatt fra Sandefjords blad.

Sogneprest Claes Tande ble innsatt i sin nye tjeneste – og mange av hans venner (inklusive meg selv) hadde møtt opp på denne viktige dagen.

Flere av oss benyttet også anledningen til å gratulere p. Reidar Voith med 10-årsjubileet for hans prestevielse – 24. juni 2000 – i alt var vi 10 prester til stede i messen.

OPPDATERING:
Senere i dag (fredag) er det kommet en grundigere artikkel på katolsk.no om det som skjedde i Sandefjord i går, og mange bilder er tilgjengelige HER – bl.a. bildet under.

jun 232010
 

På sin blog skriv p. Arnfinn Haram om ein sundag han vikarierte i ein av vårt lands katolske kyrkjelydar – St Svithun:

«Det fascinerande er det internasjonale preget, men også blandinga av generasjonane og kjønna. Skrukk-kinna vietnamesiske bestemødre, ungdomar, vaksne, ungar og babyar, menn og kvinner. Når eg preikar, er alle fiksert merksame og opne. Det ljomar i veggene når kyrkjelydssvara i liturgien kjem: Amen! Halleluja! Hosianna! Og med di Ånd! Herre, høyr vår bøn! Songen og musikken er ei skikkeleg blanding av norske salmar, gregoriansk messesong (kyrie, gloria, credo, agnus dei) og – i messa klokka eitt – deltaking av det vietnamesiske koret. Koret står ikkje utstilt på galleriet, men sit på dei fremste benkene og er ein del av forsamlinga. Kyrkjelyden syng med; voggande og sterkt, som på eit norsk bedehus. Alt akkompagnert på syntesizar av hjartans lyst. Nydeleg, ecclesia cantans, den syngjande kyrkja, av mange folkeslag, tungemål og stilarter. Den tradisjonelle messeliturgien held det saman i ein verkeleg einskap.

… Presten er omringa av ministrantar, gutar og jenter, også godt organiserte. Rart å sjå fjortisane med dei supraste frisyrar, rare briller og sagga bukser; i sakristiet blir det plutseleg ein ordna gjeng som bed førbuingsbønene i kor. Så formar det seg til prosesjon; med ungdomar som ber kross og ljos og røykjelse og småtassane med røykjelsebåten og diverse anna utstyr. Oppe i koret, .. finn dei sine plassar og utfører sine opppgåver med presisjon. Like sjølsagt som presten og dei vaksne medhjelparane. Ein engleskare av born og tenåringar. Og dette er ei heilt vanleg sundagsmesse. Velkomne til Guds familie!»

jun 182010
 

Jeg har vært på retrett i Karmelklosteret i Tromsø siden tirsdag; ber og feirer messe for søstrene, og leser teologiske artikler, mest om messen (overraskende!), samt om og av den hellige Teresa av Avila.

Om kvelden går jeg på turer – har ikke sett midnattssola skikkelig så langt, pga skyer, men mørkt blir det jo aldri.

jun 122010
 

Vi feiret i går Jesu hjertefest, og jeg har derfor studert denne fromhetstradijsonen (som i hovedak går tilbake til 1675 – les om det på katolsk.no) en del de siste dagene – og skal bl.a. ta opp litt om denne festen i søndagens prekener.

P. Boers skriver også noe helt konkret om denne tradisjonen i sin bok ‘Katolsk praksis’, fra en tid (1945) da denne tradisjonen stod mye sterkere enn i dag (i Norge i dag praktiseres den vel helst bare av polske katolikker):

Jesu Hjerteandakt

All den rikdom vi eier i nådens orden, har vi fra Jesus Kristus: «Av Hans fylde har vi alle fått, og det nåde over nåde». (Joh. 1, 16). Han har brutt ned den mur som skiller oss fra Gud. Han som er hodet på Kirkens legeme har makt til å meddele oss sine mysteriers guddommelige kraft, forat vi kan bli forvandlet til likhet med Ham «avglansen av Faderens herlighet og et billede av Hans vesen» – og således bli hellige.

Når vi betrakter mysteriene i Jesu liv, da er det især Hans uendelige kjærlighet som stiger fram for oss og fanger vårt sinn. Det er i kjærligheten menneskevordelsens mysterium grunner. Det er kjærligheten som fikk Jesus til å lide og dø for vår frelse. Det er absolutt nødvendig at vår tro på Kristi kjærlighet er og forblir levende i oss, nettopp fordi den er det sterkeste motiv til troskap mot Gud og utholdenhet i Hans tjeneste. Ikke noe driver oss så sterkt til å være tro og elske som det å vite og føle at vi blir elsket igjen. Her er det Jesu Hjerteandakten har sin store oppgave. Denne andakt har sin rot i selve åpenbaringen. Det vi dyrker i Jesu Hjerteandakten er nemlig Frelserens hellige person som åpenbarer oss sin kjærlighet, idet Han viser oss sitt hjerte som symbol på denne. Derfor er Jesu Hjerte den umiddelbare og spesielle gjenstand for denne andakt.

Vi ærer Jesu menneskelige hjerte med guddommelig dyrking, fordi det er en integrerende del av Jesu menneskelige natur, som er hypostatisk forenet med den guddommelige natur i Jesu Kristi person. Jesu Hjerte er verdig til all tilbedelse og den høyeste lovprisning fordi det er: «den evige Faders Sønns hjerte – etter sitt vesen forenet med det guddommelige Ord.»

Jesu Hjerteandakten er altså en dyrking og tilbedelse av Guds menneskevordne Sønn som åpenbarer oss sin kjærlighet som blir symbolisert ved Hans menneskelige hjerte. Denne kjærlighet er Frelserens menneskelig kjærlighet til oss, full av godhet og medføling med vår nød og vår svakhet. Men fordi Jesus Kristus er Guds menneskevordne sønn, åpenbarer Hans hjertes menneskelige kjærlighet samtidig Hans guddommelige kjærlighets uendelige rikdom.

Jesu Hjerteandakten i praksis.

a. Av Frelserens åpenbaring for den hl. Margaretha-Maria framgår det at feiringen av Jesu Hjertefesten er andaktens første og offisielle del. Denne fest blir holdt på den første fredag etter Kristi legemsfests oktav. På selve festdagen skal en motta den hl. kommunion som soning for de krenkelser som blir tilføyet Kristus i Alterets hl. sakrament. Samtidig skal en be en soningsbønn. Continue reading »

jun 112010
 

Slik skriver John Allen om dagens messe på Petersplassen, messen som avsluttet ‘presteåret’:

… As he has on numerous occasions in the past, the pope apologized both to God and to the victims of abuse, and pledged to prevent such abuse in the future. “We insistently beg forgiveness from God and from the persons involved, while promising to do everything possible to ensure that such abuse will never occur again,” the pope said.

“In admitting men to priestly ministry and in their formation, we will do everything we can to weigh the authenticity of their vocation and make every effort to accompany priests along their journey, so that the Lord will protect them and watch over them in troubled situations and amid life’s dangers,” he said.

Had the “Year for Priests” been merely a celebration of the human performance of priests, Benedict said, it would have been ruined by the revelations of the sexual abuse crisis. Instead, he said, the crisis should make the church embrace its faith in God with new “courage and humility.”

Later, Benedict XVI invoked the image of the shepherd’s rod, saying that using the rod to correct those who go astray can be a “service of love.” The use of the rod, the pope said, clearly applies to taking a firmer hand on the sexual abuse crisis. “Today we can see that it has nothing to do with love when conduct unworthy of the priestly life is tolerated,” he said.

On other matters, Benedict XVI rejected a “functionalist” understanding of the priesthood, treating it as comparable to other jobs or professional roles. Instead, the pope insisted, the priesthood is not an office but a sacrament. Ultimately, he said, the priesthood expresses the “audacity of God,” who considers flawed men capable of “acting and being present in his stead.” … …

In addition to being firm on sexual abuse, the pope also called for greater vigilance about deviations from the faith. It has nothing to do with love, Benedict XVI said, “if heresy is allowed to spread and the faith twisted and chipped away, as if it were something that we ourselves had invented.” That remark likewise drew applause, the only other time the crowd this morning interrupted the pope’s homily to affirm a particular line.

jun 102010
 

Zenit.org publiserte i går en artikkel som handler om den tradisjonelle latinske messen, og intervjuer en prest som tilhører prestefellesskapet FSSP … the Priestly Fraternity of St. Peter, a growing community of priests that are devoted to celebrating the extraordinary form of the Mass.

As many religious orders are desperately praying for vocations, this community has young men waiting to get into their seminary program at the Our Lady of Guadalupe Seminary in Denton.

This relatively new society of priests — founded in 1988 — has garnered the attention of, not only those who seek to go back to the Latin Mass, but also those who want to share in the beauty, the reverence and the piety of the traditional Latin Mass for the first time.

Presten som intervjues, Father Goodwin, forteller så om hva de gjør, hvordan han ble dradd inn i denne (gamle) formen av messen, og hvordan han syns messen best skal feires:

We are a community completely gathered around the Church’s traditional liturgy. It really is at the heart of our vocation. As to what drew me to the fraternity, it wasn’t my idea; it was God.

I was a member of a large religious community for a number of years when I stumbled upon a church where [the Traditional] Mass was being celebrated. I don’t think I could really say that I knew in a conscious way, but something in me knew that, after this, my life was going to be different.

…….

On Sept. 16, 1991, the Diocese of Portland celebrated its first Traditional Mass in about 20 years. It just went on from there. I was saying the Traditional Mass more and the newer form of the mass, less. After a while, I began to realize that my whole spiritual life as a priest was centered on this Mass. One of the priests of the Fraternity of St. Peter came to do a lecture on the traditional Mass and he [invited me to their] district house in Pennsylvania.

I thought, «If God has led me in this direction, then I should take responsibility for this grace.» Rather than wishing that everything around me would change, I’m the one who has to change. That’s what brought me to the Fraternity of St. Peter and I’ve been here since [1999].

…. The Traditional Mass is a very important element in the re-Christianization of the world because it so clearly and fully embodies the faith of the Church. The whole notion of Christ’s sacrifice is the central point of the Mass.

Of course, the primary objection that’s most often offered to it is «Why would you want to celebrate the Mass in a language that people don’t understand?» But that makes the assumption that the relationship of people to the Holy Sacrifice of the Mass is primarily one of comprehension; that the Mass is a piece of information to be learned and understood.

Today, Mass is most often celebrated in the world where people can see everything that is going on and understand everything that’s said. Can we honestly say that the result of this has deepened their appreciation for what’s going on? When pollsters tell us that 80% of Catholics under the age of 59 have a non-Catholic idea of what the Blessed Sacrament is, the whole communication thing may not be so successful. That should not be the primary goal. The primary goal is the worship of God. …

jun 082010
 

Både DagenMagazinet og Vårt Land skrev om dette mandag, og VL har overskrifta: «Katolsk applaus for nye Ekman» – og fortsetter slik: «Nordens fremste karismatiske vekkelsespredikant er blitt en varm talsmann for begreper vi forbinder med høykirkelig og katolsk kristendom.»

Muligens var det noen katolikker på denne samlinga i regi av Kirkelig Fornyelse (jeg var der flere ganger da jeg bodde i Bergen), men jeg kan i artiklene bare se medlemmer i det nordisk katolske kirkesamfunnet. Dagen Magazinet skriver:

For så lite som fem år siden hadde invitasjonen fra Kirkelig Fornyelse vært nokså lite sannsynlig. Og møteleder Roald Flemestad uttrykte også overraskelse over at Ulf Ekman faktisk kom da de inviterte ham. Selv sa Ekman at han liker høykirkeligheten, og han snakket varmt om å anerkjenne ulike kristne retninger. … …

Etter foredraget fikk Ekman ikke mindre enn tre runder med takknemlig applaus. Og Flemestad takket gjesten for å ha bidratt med «profetisk tale».

Det var en mangslungen forsamling Ekman talte til. Den nåværende ledelsen i Credokirken (tidligere Levende Ord) var representert, sammen med både metodister, lutheranere av ulik støpning og både nordisk-katolske og romersk-katolske deltakere. Forlagssjef Asle Dingstad, som i likhet med Flemestad tilhører den nordisk-katolske kirke, ledet an i applausen i forkant av Ekmans foredrag.

Besøket hos Kirkelig Fornyelse kan sies å representere et naturlig skritt i den utviklingen Ulf Ekman har gjennomgått de senere årene. … …

jun 082010
 

Vårt Land skriver i dag i papiravisa – og trykker bildet over i stort format på midtsidene:

For første gang siden reformasjonen har katolikkene i Bergen feiret festen for Kristi legeme og blod i byens gater. De tok den tradisjonsrike Corpus Christi ut i gatene i en to timer lang prosesjon. Tusen mennesker fra en rekke land deltok, mange av dem i fargerike nasjonaldrakter.

.. tradisjonen med at de troende bærer Det Allerhelligste Sakrament gjennom bygater, stammer fra 1200-tafiet, og mange av våre nye katolske landsmenn er kjent med denne tradisjonen fra sine hjemland.

En fantastisk fin opplevelse. Dette gjør vi gjeme igjen neste år, sier en begeistret sokneprest Alois Brodersen. … …

Brodersen tror ikke det er tilfeldig at norske katolikke år øynene opp for en gammel tradisjon som feiring av Corpti Christi i full offendighet: «Vi har bak oss noen tiår med en noe intellektuell tilnærming til troen, hvor dette med offentfige proklamasjoner av troen er kommet litt i bakgrunnen. Men ikke Minst våre mange medlem mer med bakgrunn i andre kulturer er talsmann for de gamle tradisjonene, og jeg opplevet at mange norsk-etniske katolikker slutter seg til en slik utvikling», sier Brodersen.

Om prosesjonens åndelige innhold sier han at det handler om vitnesbyrd og velsignelse. «Vi bærer et vitnesbyrd om Kristus ut i full offentlighet, og vi ber om velsignelse over kirken, byen og landet», sier han.

jun 082010
 

Mitt inntrykk er at de fleste menigheter i Norge nå har prosesjoner på Corpus Christi – kanskje leserne kan fortelle hva de opplevde i sin menighet – men at de varierer litt hvordan de gjennomføres; om man har flere stasjoner ute eller ikke, om menigheten fortsatt har en baldakin etc.

I dag har jeg lest om ulike opplevelser på Corpus Christi hos Father Z – fra de flotteste opplevelser noen steder, til menigheter der festen ikke ble nevnt med et ord. I USA virker det som liturgien er god i de fleste domkirkene f.eks. (det er også min opplevelse fra Portland, OR), mens andre steder kan det være svært dårlig. I en av kommentarene nevnes det også at det ikke var noen prosesjon ved The English College i Roma. Les alle kommentarene HER om dere vil.

jun 052010
 

I Danmark ser problemet med seksuelle overgrep innen Kirken ut til å være mye større enn i Norge, hele 31 saker er meldt til politiet. Men nå meldes det at 26 av disse sakene er henlagt av politiet, de fleste pga foreldelse:

På vegne af alle landets politikredse har Københavns Politi i dag, onsdag den 2. juni, oplyst om status for anmeldelser af seksuelle overgreb inden for Den katolske Kirke. Af de 31 sager er de 26 afsluttet, uden at der rejses sigtelse – i de fleste tilfælde, fordi sagerne er forældet. Fem sager efterforskes endnu af Sydsjællands og Lolland-Falsters Politi.

– I kirken vil vi nu nøje studere politiets tilbagemelding og nærmere overveje, om der er anledning til at rejse tjenstlige sager inden for kirkens egne rammer, udtaler biskop Czeslaw Kozon.


Samtidig sier to prester
som er blitt suspendert (for et par måneder siden) at de ikke vet hva de er anklaget for; de har ikke hørt noe fra verken biskopen eller fra politiet.

En advokat har fått som oppgave å undersøke hvilke skesuelle overgrep som er skjedd innefor Kirken de siste 120 (!) år, og mandatet for undersøkelsen er følgende (fra politiken.dk):

«1) at undersøge og beskrive samtlige henvendelser, som før den 1. august 2010 er rettet til Den Katolske Kirke i Danmark vedrørende seksuelle krænkelser af børn eller unge (umyndige) i perioden 1. januar 1890 – 31. maj 2010 («Perioden»).

2) at undersøge, i hvilket omfang Den Katolske Kirke i Danmark har haft, eller burde have haft, viden eller kvalificeret mistanke om, at der i Perioden foregik seksuelle krænkelser af børn eller unge begået af præster eller andre medarbejdere i Den Katolske Kirke i Danmark.

3) at undersøge, hvorledes Den Katolske Kirke i Danmark har forholdt sig i forhold til de mulige ofre og de pågældende præster og andre medarbejdere i Den Katolske Kirke i Danmark i relation til de forhold, som Undersøgeren måtte konstatere jf. 1) og 2).

4) at gennemgå og vurdere de for Den Katolske Kirke i Danmark i løbet af Perioden gældende regler for behandling af sager, jf. 1) og 2).

5) at fremkomme med en vurdering af Den Katolske Kirke i Danmarks behandling af de under 1) – 3) nævnte forhold, herunder undersøge, om der er grundlag for at antage, at Den Katolske Kirke i Danmark skulle have søgt at neddysse eller forhindre opklaringen af eventuelle sager om seksuelle krænkelser af børn og unge begået i Perioden af præster og andre medarbejdere i Den Katolske Kirke i Danmark.

6) efter omstændighederne at undersøge og beskrive visse henvendelser, som før den 1. august 2010 er rettet til Den Katolske Kirke i Danmark vedrørende seksuelle krænkelser af voksne (myndige) i Perioden.»

jun 042010
 

Hvert år når vi nærmer oss Kristi legemsfest tenker jeg på mitt beøk i Orvieto (litt over en time med hurtigtog nord for Roma) for fire år siden – og jeg har også skrevet om det tidligere. Sakramentsunderet som skjedde der i 1263 var en av grunnene til at vi har fått denne festen:

«I 1263 stoppet den bøhmiske presten Peter av Praha i Bolsena på vei hjem fra en pilegrimsreise til Roma. Der hadde han bedt intenst ved apostelen Peters grav for å få styrket sin tro. Han var nemlig begynt å tvile på transsubstansen i nattverden – at brødet og vinen virkelig blir forvandlet til Kristi legeme og blod. Men så skjedde miraklet. Under en messe i krypten i Bolsenas kirke Sta Cristina så Peter blodet dryppe fra nattverdsbrødet, så mye at korporalet ble gjennombløtt. Pave Urban IV, som oppholdt seg i Orvieto, hørte om miraklet og beordret korporalet til Orvieto. Dessuten besluttet presteskapet at det skulle bygges en veldig helligdom til å huse den nye relikvien, og den kan nå ses i Cappella del Corporale i domkirken i Orvieto. …»

Under kan man se bilder av denne fantastiske byen, som ligger på en grundig befestet høyde. På bilde to og tre ser man øverste og nederste del av domkirkens vestfront.

jun 042010
 

Jeg skrev for ikke lenge siden om det gamle ritualet for opptakelse av konvertitter i Kirken – se her. Siden den tid har jeg fått opplysninger som viser at det nok har vært en utvikling i ritualet i løpet av 1900-tallet. En mann som ble opptatt i 1960 sier at han ikek husker det helst slik; bl.a. hadde han bare én fadder, ikke to. En annen person har en kopi av Katolsk bønnebok fra 1933, som har en fyldigere utgave av trosbekjennelsen (se under) og også en interessant innledning til ritalet ved msgr. Kjeldstrup.

Her kan man se kopier av de sju sidene i ritualet:

Continue reading »

jun 022010
 

(Slik var ritualet for opptakelse av konvertitter fram til forandringene rundt 1970, så langt jeg vet – tatt fra Katolsk bønnebok 1944:)

Presten i korskjorte og fiolett stola, konvertitten og to vitner kneler foran alteret og ber eller synger Veni Creator. Så setter presten seg på en stol, enten midt for alteret eller på epistelsiden, dersom det er Sakramentsalteret. Han sier til konvertitten:

Er det ditt faste forsett å vedkjenne den hellige katolske tro og ta avstand fra alle villfarelser, så kunngjør og oppfyll nå ditt forsett og si fram:

Trosbekjennelse for konvertitter.

Konvertitten legger høyre hånd på evangelieboken eller innledningen til Johannes evangelium i messeboken.

Med hånden på Guds hellige evangelier og opplyst av Guds nåde, bekjenner jeg N. N. ………. den tro som den katolske, apostoliske, romerske Kirke lærer. Jeg tror at den er den eneste sanne Kirke som Jesus Kristus har stiftet på jorden, og jeg underkaster meg den av hele mitt hjerte.

Jeg tror på Gud Fader, den allmektige, himmelens og jordens skaper, og på Jesus Kristus, hans enbårne sønn, vår Herre, som er unnfanget ved den Hellige Ånd, født av jomfruen Maria, pint under Pontius Pilatus, korsfestet død og begravet, som fór ned til dødsriket, stod opp den tredje dag fra de døde, fór opp til himmelen, sitter ved Gud Faders den allmektiges høyre hånd, skal derfra komme igjen for å dømme de levende og de døde. Jeg tror på den Hellige Ånd, den hellige katolske Kirke, de helliges samfunn, syndenes forlatelse, kjødets oppstandelse og det evige liv. Amen.

Jeg tror at Jesus Kristus har innstiftet syv sakramenter til menneskehetens frelse, nemlig: dåpen, fermingen, Eukaristien, boten, den siste salving, prestevigslingen og ekteskapet.

Jeg tror at den romerske biskop er Jesu Kristi stedfortreder på jorden, hele Kirkens høyeste synlige overhode, som ufeilbart lærer det som vi skal tro og gjøre.

Jeg tror dessuten alt det som den hellige katolske, apostoliske og romerske Kirke fastsetter og erklærer at vi skal tro. Jeg slutter meg til den av hele mitt hjerte og forkaster alle villfarelser og skismer som den har fordømt.

Til dette hjelpe meg Gud og hans hellige evangelier, som jeg rører ved med min hånd.

Etter dette ber presten Salme 129: De profundis, men i stedet for «Requiem æternam», sier han: Gloria Patri et Filio et Spiritui Sancto, sieut erat in principio et nune et semper et in sæcula sæculorum. Amen.

Ære være Faderen og Sønnen og den Hellige Ånd, som det var i opphavet så nå og alltid og i all evighet. Amen.

Så reiser han seg og ber:

P.: Herre, miskunn deg.
M.: Kristus, miskunn deg.
P.: Herre, miskunn deg.
P.: Pater noster / Fader vår …… (bes stille til:)
Og led oss ikke inn i fristelse.
M.: Men frels oss fra det onde. Amen.

P.: Herre, frels din tjener.
M.: Som håper på deg, min Gud.
P.: Herre hør min bønn.
M.: Og la mitt rop nå fram til deg.
P.: Herren være med dere.
M.: Og med din and.

P.: Oremus: Deus cui proprium est misereri semper, et parcere: suscipe deprecationem nostram, ut hunc famulum. tuum, quem excommunicationis catena constringit, miseratio tum pletatis clementer absolvat. Per Christum Dominum nostrum. Amen.

P.: La oss be: Gud, det er eget for deg å miskunne deg og skåne. Hør vår ydmyke bønn, så din godhets og miskunns mildhet løse denne din tjener fra ekskommunikasjonens band som skiller ham fra din Kirke. Ved Jesus Kristus, vår Herre.
M.: Amen.

Presten setter seg nå atter, med biretten på hodet, som tegn på at han sitter som dommer, og løser konvertitten fra ekskommunikasjonen:

Auctoritate apostolica, qua fungor ex hac parte, absolvo te a vinculo excommunicationis, quam (forsan) incurristi, et restituo te sacrosanctæ Ecelesiæ Sacramentis, communioni et unitati fidelium, in nomine Patris et Filii + et Spiritus Sancti. Amen.

Med den myndighet som den apostoliske stol har gitt meg i denne sak, løser jeg deg fra ekskommunikasjonen, som du kan ha pådratt deg, og gir deg rett til den hellige Kirkes sakramenter, fellesskapet og enheten med de troende. I Faderens og Sønnens + og den Hellige Ånds navn. Amen.

Til sist pålegger presten konvertitten en eller annen bot.

jun 022010
 

Oftest kjenner jeg de katolske nyhetene før de trykkes i norske aviser, men denne gang slo Vårt Land meg! Når jeg nå leter på nettet, finner jeg dette omtalt bl.a. her og her. Men slik skriver altså VL (i papirutgaven):

Pave Benedikt XVI topper laget, skriver kirkehistorie og vil til bunns i den irske overgrepsskandalen. Til å endevende hele overgrepsføljetongen på den grønne øya har han satt noen av sine fremste og mest troverdige kardinaler. Noen lignende Undersøkelser av kritikkverdige forhold i kirken har ingen pave før ham satt i verk.

Sean Patrick O’Malley er erkebiskop av Boston, bispedømmet hvor hele overgrepsmarerittet først ble rullet opp. Han ble innsatt som pavens ryddegutt etter avsløringer i Boston Globe om hvordan forgjengeren Bernard Law hadde sett mellom fingrene med graverende overgrepssaker. Kardinal O’Malley skal stå for granskningen av Dublin erkebispedømme.

Timothy Dolan er erkebiskop av New York og har fått i oppdrag å etterforske de irske presteseminarene. Kardinalen skal også se nærmere på hele spekteret av forhold som har med rekruttering og utdanning av prester å gjøre. …

Mandag ble det kjent at Vatikanet har utnevnt en kommisjon på ni medlemmer som skal lede etterforskningen. Arbeidet starter i fire erkebispedømmer og vil etter hvert omfatte hele kirken i landet. Etterforskerne skal også se på hvordan dagens regelverk fungerer med tanke på å forhindre nye overgrep.

Selv kirkekritiske kommentatorer er imponert over tyngden i pavens konunisjon og mandatet til gruppen av kirkelige granskere. Patsy McGarry, religionsmedarbeider i Irish Times, minner om at noen lignende aldri har skjedd i Den katolske kirke.

Det er rettferdig å si at pavens beslutning om å sende ni slike tungvektere til å etterforske den irske kirke er en sterk indikasjon på alvoret i hans hensikter når det gjelder å sette den kirkelige misbruket av barn på dagsorden. …