jul 312010
 

I sagaen om dobbeltregistrering i to trossamfunn, der vår kirke taper flere millioner kroner hvert år, og der vi til og med blir anklaget for å prøve å lure staten, fikk vi for et par dager siden hjelp av Vårt Land. De hadde ringt til flere fylkesmenn, og hos én av disse fikk de opplyst litt om en “angiverordning”, der den som er registrert to steder, og ikke vet hvilket trossamfunn man står i i tillegg til der man ønsker å stå, kan ringe et nummer og så få dette opplyst pr brev. Og så må man dernest selvsagt kontakte dette andre trossamfunnet, og sørge for at man blir strøket.

Det er ikke lett å ordne opp i dette rotet, altså, og enda mer underlig er det at ingen i Den katolske Kirke hadde fått noen opplysninger om denne tjenesten – som man kan lese om her, og der det bl.a. står:

“I samarbeid med departementet har Brønnøysundregistrene etablert en tjeneste som gjør det mulig per telefon å be om innsyn i hvilke(t) tros- eller livssynssamfunn, inkludert Den norske kirke, man eventuelt står oppført som medlem i. En utskrift av hvilke(t) tros- eller livssynssamfunn som den enkelte er registrert som medlem i, sendes i brevs form til den det gjelder.

Telefonnummeret til Brønnøysundregistrene, der den registrerte kan kreve innsyn i opplysninger om seg selv, er 75 00 75 00.”

jul 312010
 

Se denne flotte videoen fra livet til dominikanere i USA fra 1964, den viser løftesavleggelse, messefeiring og andre ting fra deres daglige liv. (Jeg viser ikke til denne videoen av annen grunn enn at jeg finner den inspirerende, og finner ikke noen grunn til å sette et kunstig skille mellom før og etter 1970.)

Følgende tekst er lagt ut sammen med videoen:

Excerpts from “And the world looks at us”, a 1964 Dominican Province of Saint Joseph vocation film written by Fr. Dominic Rover, O.P., and narrated by Dana Elcar. The original film was 28 min in length.

The scenes included here were filmed at St. Stephen Priory in Dover, MA, the Dominican House of Studies, Washington, D.C., and St. Dominic Church, Washington, D.C.

From the archives of the Dominican Theological Library http://www.dhs.edu at the Dominican House of Studies, Washington, D.C.

Audio lectures by Fr. J.F. Hinnebusch on the history of the Dominican Order are available at http://dominicanhistory.blogspot.com

For information about the Dominican vocation visit http://www.dominicanfriars.org

http://dhspriory.org

jul 312010
 

Jeg fikk i dag mitt leserinnlegg om avlat på trykk i Vårt Land – i et ganske stort oppslag, der de bare hadde redigert ganske litt av mitt (reviderte) innlegg, bl.a. hadde de tatt bort alle sitater fra forrige ukes artikkel (som jeg reagerte på). Slik framstod mitt innlegg i Vårt Land:

Har avlat noe med syndstilgivelse å gjøre? Alle som kjenner katolsk lære, vet at svaret på det spørsmålet er: nei.

Den katolske kirkes katekisme definerer avlat slik i artikkel 1471: “Avlat er ettergivelse overfor Gud av timelig straff for synder hvor skylden allerede er slettet ut.”

Forklart med enkle ord handler det om at synden har to effekter i oss; skyld overfor (mennesker og) Gud, og en forringelse av vår relasjon til mennesker og til Gud, uvaner som det senere kan bli vanskelig å bryte med etc. Syndeskylden blir tilgitt av Gud, av nåde, uten at vi har fortjent det, gjennom sakramentene dåp og skriftemål – og ved mindre synder rett og slett ved å be Gud om tilgivelse. Effekten av synden, som ofte kalles syndestraffen, må vi arbeide mer med selv. Mennesker som lever i nådens stand, dvs har fått sine synder tilgitt, skal komme til himmelen etter sin død, men da må de fleste av oss første få renset bort den negative effekten av vår synd i skjærsilden, før vi kan se Gud åsyn til åsyn. Og det er her avlat kommer inn; ved at effekten av vår synd, den timelig straffen for våre synder, blir ettergitt.

Sammenblandingen av syndens skyld og syndens effekt/timelige straff var en av hoved-misforståelsene under reformasjonen, men etter svært mange runder med oppklaring de siste tiårene trodde vi katolikker at uklarheten var ryddet av veien. Jeg lurer da på hvorfor Vårt Land har en stor artikkel lørdag 24. juli, med overskrifta “Syndfri i sommersol”, skrevet av en av avisas egne journalister, der vi bl.a. kan lese at pilegrimene til Santiago loves full syndsforlatelse.

Artikkelen er ganske morsomt skrevet, og tar opp bl.a. at ikke alle pilegrimer er like fromme eller katolske, og at det også er en del turistgimmik i Santiago. Det er helt sikkert korrekt og må gjerne skrives, men samtidig venter vi at en avis som Vårt Land vet forskjell på avlat og syndstilgivelse. Dessuten bør alle som er teologisk oppegående vite at denne muligheten for å motta avlat gjelder katolikker, og at bare katolikker kan motta kommunion og skriftemålets sakrament i vår Kirke. (For ordens skyld: Jeg utelukker her at hele artikkelen er satirisk ment, og at journalisten skriver om “syndstilgivelse” vel vitende om at han selv og alle lesere selvsagt vil vite at katolikker aldri ville kunne tenke seg å knytte syndstilgivelse til slike ytre handlinger – men til Guds nåde alene.)

Avslutningsvis kan jeg forklare litt mer om ikke-katolikkers adgang til sakramentene i Den katolske kirke. Det er en viss åpning for ortodokse kristne, men for andre ikke-katolikker er regelen at de ikke har adgang til noen av vår kirkes sakramenter – bortsett fra om man ber om dem når man er i dødsfare. I Norge klager en hel del protestanter på at vi ikke åpner for felleskommunion, og dermed skulle man jo tro at dette er godt kjent. På den annen side kunne vi nok ha kommunisert dette oftere og tydeligere, og det bør vi kanskje gjøre – men så vil vi heller ikke framstå som for altfor uvennlige.

Min reaksjon på Vårt Lands artikkel sist lørdag handler mest om at vi katolikker er blitt vant med at avisa viser forståelse for og innsikt i katolsk lære og trosliv – men der skuffet altså denne artikkelen oss ganske mye.

Oddvar Moi – katolsk prest, Oslo

jul 312010
 

Det siste jeg tar med fra den katolske (danske) katekismen fra 1958 handler om de siste ting:

“Kjødets oppstandelse og det evige liv. Amen.”

MENNESKELIVETS AVSLUTNING

Vår prøvetid her på jorden ender med døden og den særskilte dom. Deretter kommer vår sjel enten i Himmelen eller i skjærsilden eller i helvetet.

Døden og den særskilte dom

I forfølgelsestidene i det 3. århundre hadde den hellige biskop Cyprian styrket sine troende med disse ord: “Kun den frykter døden som ikke kjenner Kristus.” Da han selv en dag blev slept for retten og hørte sin dødsdom, sa han: “Gud skje takk.” På retterstedet knelte han for siste gang ned og bad. Derpå reiste han seg, og etter at der var blitt utbetalt 25 gullstykker til bøddelen, bandt han selv bindet for øynene og tok imot det drepende hugg.

Alle mennesker skal dø, fordi Adam, det første menneske, syndet. “Ved ett menneske kom synden inn i verden, og døden ved synden” (Rom.5,12).

Kristus har tatt døden på seg i fullkommen lydighet og reneste kjærlighet. Etter hans forbile skal også vi i lydighet og gudhengivenhet ta imot døden av den himmelske Faders hånd.

Kristus har gjennom sin død skjenket oss det evige liv. Han har forvandlet døden, så den nå for det menneske som dør i Kristus, er porten til det evige liv.

Vi vet ikke når og hvor og hvorledes vi skal dø. Men ett vet vi: når vi dør som Guds barn, er vi frelst i all evighet; men dør vi i dødssyndens tilstand, er vi evig fortapte. Derfor må vi alltid leve som Guds barn. Da er vi alltid beredt til døden.

Ved døden adskilles vår sjel fra legemet. Legemet overgis til jorden og oppløses. Men vår sjel kan ikke oppløses, fordi den er ånd.

Straks etter døden kommer vår sjel for Guds domstol. Den må avlegge regnskap over for Gud for alle tanker, ord og gjerninger og all unnlatelse av det gode. Denne dom er den særskilte dom. “Som det nå er fastsatt for menneskene, at de en gang skal dø, og deretter følger dommen” (Hebr. 9,27). Etter den særskilte dom kommer sjelen enten i Himmelen, i skjærsilden eller i helvete.

HVORFOR skal alle mennesker dø?

Alle mennesker skal dø fordi Adam, det første menneske, syndet.

HVORHEN kommer sjelen straks etter døden?

Straks etter døden kommer sjelen for Guds domstol for å avlegge regnskap for alle tanker, ord, gjerninger og for alt det gode, man har unnlatt å gjøre.

Leveregel: Jeg vil alltid være beredt til å dø. Jeg vil også ofte be om en god dødstime.

Skriftsted: “Salige er de døde, som dør i Herren; for deres gjerninger følger dem” (Åp. 14,13).

Bønn: ” Fra en plutselig og uforutsett død, frels oso, o Herre ” (Bønn i allehelgenslitaniet).

Fra prefasjonen i requiemmessen: “For for dine troende, Herre, forandres livet, det berøves dem ikke, og når den jordiske hytte, hvori de har bodd, oppløses, beredes der dem en evig bolig i Himmelen. ”

Helgenene lærer oss: “Den som har levd godt, kan ikke dø ondt, men det er meget vanskelig for den, der har levd ondt, å dø godt” (St. Augustin). – “Det er ikke døden som vil hente mig, men den gode Gud” (Therese av Lisieux).

Som man tror, så lever man, Som man lever, så dør man, Som man dør, så blir man.

jul 302010
 

Etter et par ukers opphold publiserer jeg nå enda et stykke fra den danske katolske katekismen fra 1958 – Om avlat:

Hvert 25. år forkynder Paven et “hellig år” (også kalt “jubelår”). Han oppfordrer de troende til å komme til den evige stad, til å omvende seg fra synd, til å skrifte og til å motta Herrens legeme; de skal besøke Roms hovedkirker og der be i den hellige Faders intensjon. Alle som gjør det, kan vinne en fullkommen avlat. I det følgende år kan det hellige års avlat vinnes i hele verden.

Kristus har gitt sin Kirke makt til også utenfor botens sakrament å ettergi straffer, som vi har fortjent for våre synder. Han sa til apostlene: “Alt hva dere løser på jorden, skal også være løst i Himmelen” (Matt. 18,18). Med denne myndighet ettergir Kirken os ved avlat timelige straffer for synder, som vi allerede har oppnådd tilgivelse for. Straffer for ennå ikke tilgitte synder kan ikke ettergis.

Kristus har ved sin lidelse og død fortjent oss ettergivelsen av alle syndestraffer; dog fortsetter Kirken med gjennom sine helgener i forening med Kristus å øve soning og bot. I denne samlede skatt av Kristi og helgenenes soning (“fortjenester”) er der overfor Gud øvet en uendelig fyldestgjørelse, som kan komme oss alle til gode igjennom Kirkens avlat.

Ved en fullkommen avlat ettergis alle timelige straffer. Eksempler på fullkommen avlat er den allerede omtalte jubileums-avlat, Portiuncula-avlaten og den særlige avlat for.

Ved en ufullkommen avlat ettergis kun en del av de timelige straffer. En avlat på f. eks. 1 år eller på 40 dager (en quadragéne) betyder så megen ettergivelse av straff som man tidligere vandt ved å gjøre offentlig kirkebot gjennom 1 år eller 40 dager. Hvor meget det så er, ved kun Gud. Nesten all avlat, som vinnes, kan gjennom forbønn tilvendes sjelene i renselsesstedet.

For å vinde avlad må man være i nådens stand og utføre de foreskrevne gode gjerninger eller bønner. Den som skrifter hver 14. dag eller kommunicserer nesten daglig, kan til enhver tid vinne den avlat, for hvilken skriftemålet er en uttrykkelig betingelse.

HVA ettergis oss ved avlaten?

Ved avlaten ettergis der oss timelige straffer for synder vi allerede har oppnådd tilgivelse for.

HVA er nødvendig for å vinne avlat?

For å vinne en avlat må vi være i nådens stand og utføre de foreskrevne gode gjerninger eller bønner.

Leveregel. Jeg vil oftere søke å vinne avlatt for sjelene i skjærsilden

Samtale om troen: Noen sier: “Når synden er ettergitt, er også straffen ettergitt.” – Vi svarer: “Gud ettergav David hans store synd, men ikke hele straffen. Profeten Natan sa til han: “Herres har utslettet din synd. Men sønnen som blev født deg, skal dø” (2.Sm.12,13-14). – Det er en feil oppfattelse å mene at synder blir tilgitt ved avlat. Det er en ond beskyldning mot Kirken å hevde at den selger avlat eller endog ettergir fremtidige synder for penger!

jul 292010
 

Jeg har skrevet et leserinnlegg til Vårt Land, som jeg forstår skal trykkes fredag eller lørdag. Det dreier seg om at landets viktigste kristne dagsavis – i året 2010 – klarer å blande sammen avlat (der syndens timelige straffer blir ettergitt) med selve syndstilgivelsen. Jeg skal offentliggjøre mitt leserinnlegg her så snart det står i avisa, men i dag trykker jeg utdrag fra VLs opprinnelige artikkel, som for det aller meste er blitt barbert bort fra mitt leserinnlegg slik VL kommer til å trykke det:

“Vårt Land har en stor artikkel lørdag 24. juli, med overskrifta “Syndfri i sommersol”, skrevet av en av avisas egne journalister, der vi bl.a. kan lese:

Full syndsforlatelse venter pilegrimene som går inn i Santiago de Compostela i det hellige året 2010. … Denne sommeren gikk jeg inn i Santiago de Compostela. … Ja, og så var det fryktelig nære på at jeg ble fri for all synd. Jeg skal snart forklare hvordan. … når de har vandret minst de ti siste milene til Santiago i et hellig år får alle sine synder tilgitt. Det er ventet at over 200.000 mennesker vil fullføre i år.

Det vil si, det er ikke nok bare å gå. Det er et par ekstra, obligatoriske øvelser man må gjennom når man kommer fram. Jeg hadde ikke full renvaskelse for øyet da jeg begynte min pilegrimsreise, men tenkte at det var for dumt å ha kommet den lange veien uten å benytte seg av muligheten. På en plakat på pilegrimskontoret fant jeg oppskriften.

Først gikk jeg gjennom en hellig port på baksiden av katedralen. Mennesker av alle slags avskygninger sto på en rekke som strakte seg innover i kirkerommet. …

Neste punkt på programmet var å gå gjennom Fadervår og be for paven. Allerede ber begynte et par lavkirkelige fibre i kroppen min å protestere vagt. …

To punkter igjen på lista nå. Det første var nattverd, som de er romslige på i pilegrimsbyen. Siste punkt var å gå til skrifte. …. Der stokket det seg helt for meg. jeg klarte ikke å gå bort. Det var derfor jeg i starten av denne kommentaren skrev at jeg var fryktelig nære på å bli fri fra synd. Jeg kom langt. Men det holdt ikke helt inn i mål.

Artikkelen er ganske morsomt skrevet, og tar opp bl.a. at ikke alle pilegrimer er like fromme eller katolske, og at det også er en del turistgimmik i Santiago. Det er helt sikkert korrekt og må gjerne skrives, men samtidig venter vi at en avis som Vårt Land vet forskjell på avlat og syndstilgivelse.”

jul 282010
 

Jeg var et par dager i København sist uke, og på Nationalmuseet så jeg den opprinnelige helligdomsarmen, der et av Den hellige Olavs leggbein var oppbevart. Man kan lese mer om armen her, og se bilder av armen og teksten slik det nå ser ut i København under.

En kopi av armen og den opprinnelige relikvien kan man nå se i St Olav domkirke i Oslo.

jul 272010
 

For noen dager skrev jeg om hvordan Vårt Land skrev med store typer at “(Den katolske) Kirken krevde 1,4 millioner for mye.” Jeg har hatt flere runder med Vårt Land om dette, men de er ikke villige til å beklage eller forandre det aller minste på det de skrev – selv om de kjenenr den fulle bakgrunnen for problemene. Jeg kommer ikke lenger med dem, men foreslo i min siste mail til redaksjonen at overskrifta heller burde vært: “Fikk beskåret sin statsstøtte med 1,4 millioner, men burde ha fått 20 millioner mer”.

Katolsk.no skriver også om dette, og nevner som et særdeles underlig eksempel at fem karmelittnonner i Tromsø i år var dobbeltregistrert – det samme var tilfelle med biskop Eidsvig for noen få år siden. På katolsk.no skriver man også:

… årsaken til «talltullet» ligger ikke hos Den katolske kirke, men hos myndighetene. Det er flere grunner til at bispedømmet søker om støtte for «for mange» medlemmer. Blant de viktigste er:

1. I 2006 sendte myndighetene brev til alle som da var dobbeltførte. De som oppga at de ikke (lenger) ville tilhøre et minoritetssamfunn men (gå over til) DNK er nå registerført der, men uten at Den katolske kirke får vite hvem det gjelder. Ved stikkdato i år utgjorde de 887 personer. Vi skulle gjerne ha strøket dem, men vi vet ikke hvem de er – fordi den samme myndigheten som deler ut støtte ikke forteller oss det.

2. For nyfødte barn som døpes i Den katolske kirke skal det sendes en melding om dette til DNK. Dersom barnet døpes sent, eller dåpsmeldingen ikke behandles raskt, vil barnet etter visse regler automatisk bli meldt inn i DNK. Selv om disse forholdene ryddes opp i året etter vil de fremstå som dobbeltførte ett år.

Intensjonen ved den nye ordningen for statsstøtte var at kirkesamfunnene skulle likestilles, og motta tilskudd basert på det reelle antall medlemmer. Den katolske kirke i Norge har over dobbelt så mange medlemmer som vi søker støtte for. Myndighetenes krav til 11-sifret fødselsnummer ved innmelding gjør at vi ikke kan ta med alle våre medlemmer i søknaden om statsstøtte. Den norske kirke har statlig tilgang på fullt fødselsnummer på sine medlemmer (aktive som inaktive), mens de øvrige trossamfunn må selv innhente dette fra den enkelte. I tillegg har mange innvandrere ikke fødselsnummer, men et såkalt D-nummer – dette setter vedkommende i stand til å betale skatt, men utløser ikke statsstøtte til det kirkesamfunnet han eller hun tilhører.

Det er altså ikke snakk om at Den katolske kirke prøver å tilrane seg for mye statsstøtte. Vi har en grunnlovfestet rett til likebehandling med DNK. Gitt vårt faktiske medlemstall medfører det i hvert fall dobbelt så stor statsstøtte som dagens. Praksisen ved tildeling av støtte fraraner oss denne.

Vi vil ikke ha støtte for andre enn våre medlemmer. Problemet er at vi med dagens praksis mister støtte for mange som beviselig er katolikker og trofast betaler sin skatt.

jul 262010
 

I intervjuet med msgr. Bux (ser her) kan man også lese hva han mener om alterkors:

… having the cross at the center of the altar is a way to bring to mind what the Mass is. I do not speak of a “miniature” cross but of a cross such as can be seen. The dimensions of the cross should be proportional to the ecclesial space. It should be brought back to the center [of the altar], aligned with the altar, and everybody must be able to see it. It should be the focal point of the faithful and of the priest, as [the former Cardinal] Joseph Ratzinger says in his Introduction to the Spirit of the Liturgy. It should be in the center, independently of the celebration, even if it is Mass “facing the people.” I insist on a cross that is clearly visible. Otherwise, what is the use of an image that cannot be sufficiently profited from? Images refer to the prototype. We all know that historically there have been those who were against the use of images, for example Epiphanius of Salamis, or even the Cistercians; however, the cult of images prevailed at Nicea II in 787, on the foundation of what Saint John Damascene said: “The image recalls the exemplar.” This is still valid for our so-called Civilization of the Image. In an era in which vision has become the favored medium of our contemporaries, it does not suffice to have a little cross that lies flat or an illegible “sketch” of a cross, but it is necessary that the cross, along with the figure of the Crucified, be clearly visible on the altar, regardless of the angle from which it is viewed.

jul 262010
 

Et intervju med pave Benedikts nære medarbeider, Msgr. Nicola Bux, fra april i år er nylig oversatt til engelsk, og kan leses i sin helhet HER.

Der sier han mye interessant om messen, bl.a. sier han at den bør feires over alt, i alle domkirker, ja i hver menighet – slik at denne gamle tradisjonen på en organisk måte får påvirke vår våte å tenke om messen på. Slik svarer han på et spørsmål om det gamle offertoriets offerfokus:

The old Offertory rite spoke eloquently to mankind about God, using profound expressions about the sacrificial power, about the nature of the Mass as a sacrifice offered to God. Can a correction in this sense be considered for the new rite [of Mass]?

It is important that the old Mass (also called the Tridentine rite but more appropriately the “rite of Gregory the Great”) become [better] known, as Martin Mosebach has recently said. This Mass received its form already under Pope Damasus and afterwards, in fact, under Gregory [the Great], and not under Saint Pius V. The only thing Pope Pius V did was to make some adjustments and to codify what already existed, retaining the enrichments of earlier centuries and putting aside what had become obsolete. With that understood, we can consider this rite of Mass, an integral part of which is the Offertory. There have been many papers written by great scholars on this subject and many have asked themselves whether it would be opportune to bring back the old Offertory, which you mentioned. However, the Holy See alone has the authority to act in this way. It is true that the logic which dictated the liturgical reform after the Second Vatican Council led to a simplification of the Offertory, because it was thought that there were several [alternative] forms of offertory prayers. In this way, the two prayers of blessing with a Judaic flavor were introduced. The secret prayer remained and became the “Prayer over the Gifts”; also the “Orate, fratres,” and those were considered to be more than sufficient. However, this simplicity, which was understood as a return to the purity of the origins, collides with liturgical tradition, with the Byzantine tradition, and with other Oriental and Occidental liturgies. The structure of the Offertory was seen by the great commentators and theologians of the Middle Age as the triumphal entry of Christ into Jerusalem, Who goes to be immolated in a sacrificial offering. It is for this reason that the offerings are already called “holy” and that the offertory was of great importance. The modern simplification, which I have described, has led many people to demand the return of the rich and beautiful prayers of the “Suscipe, sancte Pater” and the “Suscipe, Sancta Trinitas,” to mention only a few.

However, only through a wider diffusion of the old Mass will this “infection” of the new Mass by the old be possible. Therefore, the reintroduction of the “classical” Mass – if you will allow me the expression – may be a factor of great enrichinment. It is necessary to facilitate a regular Sunday [festiva] celebration of the traditional Mass, at least in every cathedral of the world, but also in every parish. This would help the faithful get used to Latin and to feel themselves part of the Catholic Church. And as a practical matter, it would help them participate in Masses held during international gatherings at [various] shrines. At the same time, I think we have to avoid re-introducing things “out of context.” By this I mean that there is a an entire ritual context connected with the things expressed [by the prayers], which cannot be brought back simply by inserting a prayer; a more complex kind of work is involved here.

jul 222010
 

Jeg kritiserte tidligere i dag (skrev en mail til dem) bl.a. Vårt Land for å ha skrevet at Den katolske kirke krevde for mye penger av staten for sine medlemmer. Etter noen timer svarte de meg slik:

“Vi er vel kjent med at innrapportering av dobbeltmedlemmer skjer hvert år og ikke er noe forsøk på juks. Dette fremgår også av NTB-saken som vi har publisert.

Problematikken som særlig er knyttet til opprettelsen av sentralt medlemsregister for Den norske kirke på slutten av 90-tallet, er et omfattende tema som vi har skrevet om en rekke ganger. Vi må imidlertid kunne skrive om denne tematikken uten å trekke opp det historiske bakteppet i sin fulle bredde.

Også problemet med at de utenlandske statsborgerne ikke er formelle medlemmer hos dere, er vi kjent med og har omtalt tidligere.

Ut ifra de regler som gjelder, er det imidlertid et faktum at kravet fra OKB var 1,4 millioner for høyt.”

Jeg er glad for at VL viser at de har kjennskap til denne saken i hele sin bredde, men jeg tror de bommer litt når de tror at alle som leser avisa husker eller kan dette, spesielt når katolikkene er blitt nevnt spesielt i artikkelen, mens departementet jo har sendt tilbakemelding til alle livssynssamfunn som har bedt om statsstøtte/skatterefusjon. Dessuten er det feil at katolikker skal ha kommet med noe spesielt krav; vi har sendt inn informasjon om alle som er registrert som katolikker, slik myndigheten ber om – verken mer eller mindre. At noen av våre medlememr er dobbeltregistrert, er dumt for oss, bl.a. fordi vi taper penger på det – og jeg våger å påstå at det i et stort flertall av tilfellene ikke er vår feil at våre medlemmer også er registrert i andre trossamfunn.

(Og det underlige er, at jeg er sikker på at VL er enig i den konklusjonen. At de likevel ønsker å skrive som de gjør her, er et myserium for meg.)

jul 222010
 

Jeg skrev tidligere i dag om “nyheten” om at Den katolske Kirke prøvde å snyte staten ved å kreve for høyt tilskudd. I den opprinnelige artikkelen i Dagsavisen står det nemlig også bl.a. at vi kanskje snart vi få bekjed om hvor en person er registrert i tillegg til i Den katolske Kirke, slik at vi endelig får muligheten til å rette opp våre medlemslister:

“… Politisk rådgiver Roger Solheim i Kultur- og kirkedepartementet understreker at departementet er opptatt av at ingen skal få utbetalt støtte for dobbeltmedlemskap.

For å kontrollere medlemmene må vi bruke fødselsnummer, noe som vanskeliggjør innsyn fra andre av personvernhensyn. Vi har nå nedsatt et religionspolitisk utvalg som skal se på støtteordningene for medlemskap i tros- og livssynssamfunn. Utvalget vil også se på kontrollmulighetene, og vurdere å åpne for partsinnsyn, sier Solheim.

Dersom de ulike trossamfunnene får innsyn i hvilke medlemmer som er dobbeltregistrert, håper myndighetene at de korrigerer sine medlemslister og rapporterer inn et mer riktig antall medlemmer hvert år. Utvalget går imidlertid sakte fram, og vil ikke legge fram sin utredning før ved utgangen av 2012.”

Katolsk registeransvarlig, Vidar Eide, uttaler seg også om problemet: ” … Eide, sier personvernhensyn gjør at de ikke får tilgang til opplysninger om hvem som har meldt seg inn i andre tros- eller livssynssamfunn. I 2006 begynte fylkesmennene å kontrollere de oppgitte medlemmenes fødselsnumre opp mot Folkeregisteret.

Hadde vi fått vite hvem som ikke skal stå oppført hos oss, ville vi slettet dem fra vårt register. I mellomtida er vi nødt til å oppgi dem som medlemmer og kreve støtte for dem …” (siden vi jo ikke vet at de ikke er katolikker, og ikke hvor de også er registrert).

Endelig presenteres det også korrekt hvordan dette tilskuddet/skatterefusjonen regnes ut (i tillegg til at tall om dobbeltregistrering fra andre trossamfunn også presenteres): “Livssynssamfunn med mer enn 500 medlemmer og trossamfunn utenfor Den norske kirke får et årlig medlemstilskudd fra staten. I 2010 er støtten 378 kroner per medlem. Tilskuddet fastsettes hvert år ut fra hvor mye staten har i utgifter til Den norske kirke, fordelt på statskirkens medlemmer.”

Men hvordan kan man da forklare overskrifta som har gått Norge rundt i dag – om at Den katolske kirke prøver å snyte staten?

jul 222010
 

“Krevde 1,4 million kroner for mye” kan man lese at De katolske Kirke gjorde i fjor, både i Dagbladet og Vårt Land – Dagsavisen trykket visst også dette, og noen sa de hadde hørt det på dagsnytt!

Man blir på nytt matt over alt tullet som spres i aviser og av andre nyhetsformidlere; man skulle tro at journalister aldri hadde hørt om de gjentagne problemene det har vært med Den norske kirkes medlemsarkiv – som Stortinget ikke vil gi nok penger til, slik at det kunne bygges opp på en skikkelig måte, som nå etter flere år korringeringer er blitt en del bedre, som som ennå mangler en del. Man skulle også tro at folk hadde hørt om de ca 100 000 polakkene som bor i Norge, der 95% av dem er katolikker, men vel ikke mer enn 15% av dem er registrert så langt. Og det samme gjelder katolikker fra mange andre land; “underregistrering” hadde nok vært en bedre beskrivelse at antaller katolikker i Norge.

Vårt Land skriver følgende: “Det katolske kirkesamfunnet oppga totalt 58.042 medlemmer i fjor. Hvert medlem ville gitt 357 kroner på bankkontoen. Men 3.795 av medlemmene var også registrert i andre tros- og livssynssamfunn. Fylkesmannen og Brønnøysundregistrene avdekket det kunstig høye medlemstallet og hindret dermed at den katolske kirken fikk nesten 1,4 millioner kroner for mye utbetalt, skriver Dagsavisen. I 2008 krevde Oslo katolske bispedømme statstilskudd for 53.565 medlemmer. Fylkesmannen underkjente 2.570 av dem som dobbeltregistrert og reduserte utbetalingen til kirken med 860.000 kroner.”

At NTB og de fleste aviser roter må vi visst akseptere, men når det gjelder vår Kirke forventer jeg litt mer av Vårt Land, derfor skrev jeg nylig til redaksjonen: “Jeg viser til artikkelen dere nettopp har lagt ut på nett. Jeg underer meg fortsatt over at VL trykker NTB-artikler så ukritisk – spesielt overskrifta er her svært misvisende.

For det første er det jo her ikke snakk om statsstøtte, men om refusjon av kirkeskatt – som alle trossamfunn utenom Den norske kirke får i retur av staten. For det andre er vel hovedproblemet fortsatt at Den norske kirke har for mange medlemmer i sitt register – bl.a. blir jo alle barn (under 18 år) automatisk regnet som tihørende Den norske kirke hvis en av foreldrene er medlem der. F.eks. vil barn som er døpt katolsk bli dobbeltregistrert av denne grunn, hvis vi ikke klarer å gi beskjed at de er døpt katolsk tidsnok. (En stor del av årets dobbeltregistrerte ligger faktisk her.) Dessuten har Den katolske kirke et stort problem med underregistrering av katolikker fra utlandet som nå bor fast i Norge. Det er snakk om en underregistrering på flere titusener.

Artikkelen er altså samlet sett svært misvisende, og overskrifta “Krevde 1,4 million kroner for mye” faktisk absolutt usann. Forhåpentligvis kan dere korrigere dette nokså snart.”

Etter denne innledende delen av NTBs artikkel kommer det litt mer (og korrekt) informasjon.

jul 202010
 

I dag reiser vi et par dager til København. Nå er de andre prestene i menigheten tilbake fra ferie, og det passer med en pust i bakken. Det har ikke skjedd veldig mye her i sommer, men med vakt hver dag, og messer hver kveld (og ingen fridager) er det fint med litt avveksling.

I København skal vi først og fremst se Carlsberg Glypotek (bilde over) og deres flotte samlinger av skultptirer og malerier – pluss et par andre museer. Vi tar fly ned tirsdag morgen, og Danskebåten tilbake onsdag kveld (for aller første gang for oss begge to).

jul 182010
 

Kardinal Cañizares forteller her (i intervjuet med tyske Die Tagespost – engelsk oversettelse på NLM-bloggen) hvordan de unge kan få et katolsk forhold til liturgien og til den treenige Gud.

Regarding World Youth Day in Madrid in 2011: What do you recommend to young people who are curious about the old Mass?

The young people must be educated in the spirit of the liturgy. It would be a mistake to commit them to one or the other form in a polemical way. They need to be introduced to adoration and the spirit of the mystery. Praise and thanksgiving should be taught to them – and the whole which has made up the liturgical celebration of the Church throughout the ages. Today the young people are lacking above all in liturgical education – regardless of the form which they defend particularly. This is the great challenge for the near future, also for the Congregation for Divine Worship and the Discipline of the Sacraments. Today we need a new liturgical movement, as there was in the 19th and 20th Century. And this is not about one or the other form, but the liturgy as such.

And how can this new liturgical movement become a reality?

We need a new introduction to Christianity. Also for children and young people. An introduction to the liturgy does not only mean to know something about the celebration, although of course that is indispensable both theologically and doctrinally. Young people and children should participate in liturgies celebrated with great dignity, which are entirely permeated by the mystery of God in which the individual knows himself to be included. Active participation does not mean to do something, but to enter into the worship and the silence, into listening and also the prayer of petition and all that which really constitutes the liturgy. As long as that does not happen, there will be no liturgical renewal. We have to turn around one hundred eighty degrees. Youth ministry should be a place where the encounter with the living Christ in the Church takes place . Where Jesus Christ appears as someone of yesterday, neither liturgical education nor active participation is possible. As long as the awareness of the living Christ does not awake again, nothing will come of the much-needed renewal.

jul 182010
 

Kardinal Antonio Cañizares Llovera ga et intervju til den tyske, katolske avisa Die Tagespost, på treårsdagen for offentliggjøringa av pave Benedikts motu proprio om den gamle messen. Dette er nå oversatt til engelsk og kan leses i sin helhet på TLM-bloggen. Her er noe av innholdet som jeg syns passer spesielt godt på prestene:

What elements of the extraordinary form might also be integrated into the ordinary form of the rite?

The sense for the mystery and of the sacred, and above all the sense for what God’s reign means. It is about the greatness of God and the mystery of God. Man really is always unworthy to share in this divine gift of the liturgy. We need again to acknowledge God’s right, the “ius divinum” – the sooner the better. Today liturgy often appears as something that man has a right to and in which he acts. This reflects the secularisation of our society, while other aspects fade behind it. This has led to the reform of the Second Vatican Council not unfolding its wealth and greatness as hoped.

What do you recommend to the priests? Where should they start?

The priests should again prepare for Mass as provided in the extraordinary form
. The same goes for the penitential rite and the awareness that we are essentially not worthy of celebration, but put our trust in the mercy and the forgiveness of God and thus approach God’s presence in the celebration. A treasure that we must not forget is the offertory as it is described in the prayer texts [sc. of the extraordinary form]. That expresses a deep attitude. We should internalise it. … …

jul 182010
 

Hvis man ha enda grundigere forklart hva Vatikantes siste dokument – om pedofili og andre ‘delicta graviora’ – handler om, kan man lese her i Washington Post:

… the Vatican’s most recent announcement generated as much confusion and controversy as it did clarity. …

many Vatican observers and critics were surprised to find in the list of “exceptionally serious crimes,” alongside procedures concerning sexual abuse, also the attempted ordination of women to the priesthood. In taking this step, the Vatican indicated that the latter is, like priestly pedophilia, a serious crime against faith and morals.

Admittedly, the variety of crimes covered might suggest to some, on the one hand, that this is the Vatican’s version of an “omnibus bill:” It deals with many urgent issues without necessarily connecting them.

On the other hand, some charge that the Vatican does connect the crimes and, even worse, equates their gravity. They are both right and both wrong.

This new revision of that original 2001 document, called “The Safeguarding of the Sanctity of the Sacraments,” brings together various crimes/sins that were historically handled by the CDF. … ….

jul 172010
 

Etterdønningene fortsetter i Morgenbladet, etter at de for et par måneder siden navnga og kritiserte flere katolikker som de mente hadde oppført seg upassende. Lars Roar Langslet kommenterte dette i Morgenbladet i går i et leserinnlegg. Noe av det han skriver er greit nok:

… Som katolikk i snart 50 år har jeg opplevd før at pendelen svinger – det er dens natur. Etter konsilet og den vårløsning det skapte, kom venstreutskeielsene, anført av allvitende 68-geistlige som syntes reformene gikk altfor kort og langsomt. Så svingte pendelen langt mot høyre, og der er vi vel ennå. Men pendelen stanser ikke.

Og det er få som følger med den til ytterpunktet. Vi har den klikken som Morgenbladet navnga og avbildet, og som lenge fikk drive sin trakassering av biskop, dominikanerprester og andre i stillhet. De har nok en del medløpere – og sikkert sympatisører blant idealistiske unge som vil ha faste normer og former. …

Avslutningsmessig i sitatet ser vi også Langslets overtramp; en svært negativ og tendensiøs beskrivelse av personer som han til og med navngir.

Jeg tar likevel dette opp mest for å påpeke at de personene Morgenbladet har omtalt, og Langslet også omtaler, ikke har noe som helst å gjøre med tradisjonalistiske og førkonsiliære holdninger – her har Langslet altså presentert er real skivebom. Han skriver også noe om konsilet i sitt leserinnlegg, noenlunde greit forøvrig, men de konservative katolikkene han omtaler og kritiserer har selvsagt aldri i sitt liv hatt sympatier med SSPX eller andre som lengter tilbake til tida før konsilet:

… vel er 2. Vatikankonsil en anstøtssten for de reaksjonære. Man merker en nostalgi mot det som var før konsilet – den før-konsiliære messen, før-konsiliær tenkemåte, før-konsiliær autoritetsutøvelse. … … jeg synes det burde gis klarere påminnelser om at 2. Vatikankonsil ikke er en tilbakelagt fase, men at beslutninger i et konsil med paven i sin midte er og blir overordnet kirkeautoritet. Det setter grenser – samtidig som det gjør utsynet videre. Men pave Benedikt, som fulgte konsilet da han var ung og reformivrig prest, fortjener vår hengivenhet og forbønn. …

(Man må være abonnent for å kunne lese disse Morgenblad-artiklene på nett. Dette artikkelen er visst tilgjengelig uten abonnement her.)