P. Lutz om AVLATEN – II. Av hvilken art er de timelige syndestraffer?

Disse timelige syndestraffer er av forskjellig art. I første rekke kommer den bot som blir oss pålagt i skriftemålet. Det pleier å være et offer i nestekjærlighetens tjeneste, en overvinnelse av vår egenkjærlighet, en selvfornektelse som å faste eller å gi avkall på en nytelse, en bønn eller en annen andaktsøvelse, alt efter våre synders større eller mindre ondskap.

«En bønn? Skal også bønnen være en botsøvelse? Er det ikke tvert om sjelens innerste fryd å være sammen med Gud?» Jo, sikkert er bønnen sjelens glede og fred, og ikke desto mindre kan den være en botsøvelse. Vår åndelige natur, «det indre menneske», som Paulus sier, finner nok sin glede i å oppløfte seg til Gud. Men hvor tungt ligger ikke kjødets byrde og de jordiske bekymringer på vår ånd! «Hva lider jeg ikke i mitt indre, når jeg med min sjel overveier de himmelske ting, og de kjødelige tankers sverm kommer ilende når jeg ber!» (Kristi efterfølgelse III. 48). Det er husvalelse å be; men det er også en stadig kamp for å verne over vår andakts svake glød. Forøvrig er det ikke bare vår fysiske naturs skrøpelighet som gjør at en bønn pålagt i skriftemålet er en bot. Selv om den er aldri så liten, så er den allikevel pålagt. Den er en lydighetsøvelse; vi bøyer oss for en autoritet; vi ydmyker oss. Er ikke ydmykheten botferdighetens innerste sjel?

I Kirkens oldtid og i middelalderen var botsdisiplinen strengere enn i våre dager. En kristen som hadde gjort seg skyldig i visse synder, måtte underkaste seg mere eller mindre lange offentlige ydmykelser og andre botsøvelser, eller han måtte dra på pilegrimsferd til hellige steder, f. eks. til Herrens grav i Jerusalem, til St. Peters grav i Rom eller til andre kjente helligdommer, St. Jago i Compostella, St. Olav i Nidaros o.a. Reisen var ofte lang og farefull. Men det botferdige hjerte øste mot av sin tro på disse gjerningers sonende og lutrende kraft. Hva var all den overståtte møye sammenlignet med den trøst som vederkveget sjelen, når den stakkars synder lå og gråt ved Herrens grav eller foran Olavs-skrinet, og hørte Jesu milde røst i sitt hjerte: «Dine synder er deg forlatte!»

Ved siden av den bot som skriftefaren pålegger, er der andre timelige straffer, som synderen selv frivillig tar på sig, efterhvert som hans bevissthet om syndens onde blir klarere. Alle hellige kristne føler trang til å gjøre bot; alle, hvis navn historien har bevart, var besjelet av en overordentlig iver til å lide. De fastet, de våket, de nektet seg alt det verden kaller glede; og fremfor alt: de var tålmodige inntil heroisme i de tungeste prøvelser.

For selve livet her på jorden er jo fullt av lidelser. «Vår moder naturen», som dikterne sier, kan somme tider være redselsfullt grusom mot sine barn. Er det Guds straffedom, når kulden eller heten dreper markens grøde og bringer hungersnød over et land? Når et jordskjelv ødelegger store landstrekninger? Når sykdom herjer et folk? Når regentene blir grepet av vanvittig overmot eller villedet av politiske intriger, så at folk reiser seg mot folk og millioner av mennesker faller på slagmarkene? Eller når vi i det daglige liv blir plaget av mangfoldige gjenvordigheter? Det ville være formastelig i ethvert enkelt tilfelle, når et menneske eller en familie blir hjemsøkt av lidelser, å peke på en bestemt synd som skulle ha utfordret Guds vrede. Synden er fremfor alt i sinnelaget, og Gud alene gransker hjertene. Allikevel var det synden som brakte det onde inn i verden, både som en straff og som et middel til å gjøre bot. Bærer vi våre lidelser med et ydmykt sinnelag, ber vi med Jesus: «Fader, la denne kalk gå forbi; men din vilje skje, ikke min»; da får alt det onde som kommer over oss den samme sonende verdi som de botsøvelser vi frivillig tar på oss.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Skroll til toppen