Alle de nevnte timelige straffer utøver sin sonende og lutrende virkning under vårt liv på jorden. Nu gives der lidelser også i det hinsidige, som treder i de jordiske lidelsers sted, når mennesket dør uten å være nådd frem til sjelens fullkomne renhet. Vi kaller dem «skjærsild».
Et menneske som dør med et urent hjerte kan ikke gå inn i himmelen uten lutring. For hva er himmelen? Den er den uendelige salighet Gud eier i seg selv, og som Han vil gjøre oss delaktige i. Allerede her på jorden er vi ved nåden «delaktige i Guds natur» (2. Petri, 1. 4.) og til en viss grad også i Hans salighet, forrdi vi har en urokkelig og tillitsfull bevissthet om at Gud elsker oss. Men Hans fulle salighet kan vi ikke oppnå før vi fullkomment eier Ham. Og hvorledes eier vi Gud fullkomment? Ved en klar skuen, ved et dypt og evig ufravendt blikk inn i Hans vesen, ikke bare forsåvidt som Han åpenbarer seg i skapningen eller i troens mysterier, men således som Han er i sin egen guddommelige bevissthet. «Det er ennu ikke åpenbart hva vi skal bli; men vi vet at når Han åpenbares skal vi bli Ham lik; for vi skal se Ham således som Han er.» (1. Joh. 3. 2.). Står vi åsyn til åsyn med Gud, da våkner i vårt hjerte en kjærlighet uten grenser. Den bønn går fullkomment i oppfyllelse, som Jesus bad: «For at den kjærlighet hvormed Du har elsket mig, må være i dem.» (Joh. 17. 26). Av denne kjærlighet veller der frem en sødme, en glede, en fred uten mål, en salig bevissthet om at vi evig lever i Guds hjerte, og at ingen makt formår å skille oss fra Ham. Den fullkomne kjærlighet til Gud, det vil si den absolutte hengivelse til Ham, den uinnskrenkede vilje til evig å senke seg ned i Ham, ikke for å miste sin personlighet, men for å øke den likesom i det uendelige ved å leve Guds eget liv, dette er salighetens fylde, dette er himmelen.
Hvorledes kunde vi da gå inn i himmelen, sålenge vårt hjerte ikke er villig til en så grenseløs hengivelse? Eller kan vi kalle fullkomment villig et hjerte som ennu ikke har gitt Guds rettferdighet full oppreisning ved å lide sin straff? Eller et hjerte som ennu mere eller mindre er lenkebundet av egenkjærligheten, bedåret av verdens forkrenkelige ting, lukket for den hellige begeistring Gud vil vekke i oss? I en sådan tilstand er mennesket ikke verdig til å ta imot Guds salige liv, fordi det ikke vil. «Mester hva skal jeg gjøre for å arve det evige liv?» – «Du skal elske Herren, din Gud av ditt ganske hjerte, av din hele sjel og av alle dine krefter og av ditt hele sinn, og din neste som deg selv». (Luk. 10. 25-27). Vi elsker ikke Gud av hele vårt hjerte, vi ønsker ikke av hele vår sjel å være salig i Ham, Han er ikke alt i alle (1. Kor. 15. 28.), sålenge egenkjærligheten har en rest av makt. Og dette er nettoppi sjelens urenhet, ikke å elske av alle våre krefter. Denne urenhet innbefatter en viss hemmelighetsfull motvilje mot den fulle salighet i Gud; og dette gjør at himmelen ennu ikke er åpen. Gud vil ikke påtvinge oss sin salighet, like så lite som Han påtvinger oss sin nåde. Således som Han her i det jordiske liv forbereder den vantros sjel, når Han ved hårde prøvelser gjør den mottagelig for troens lys, når Han gjennom bitre skuffelser fjerner en falsk vitenskaps illusjoner eller lastens giftige sødme, således vil Han også forberede den frelste sjel til å ta imot det evige livs fylde. Denne forberedelse er en lutring, en smertefull lutring. Det gjelder å få sjelen til å rive seg løs fra det som delvis ennu holder dens vilje tilbake fra rent og fritt å ile Gud imøte.
Idealet ville være i dødstimen allerede å ha dette rene gudhengivne hjerte. «Enhver som har dette håp – nemlig om himmelens salighet – helliger seg selv, likesom også Han (Gud) er hellig.» (1. Joh. 3. 3). Hellig må en sjel være for å gå inn i himmelen, det vil si at den må eie en renhet som svarer til Guds egen hellighet. «Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud.» (Matt. 5. 8). Har sjelen ikke ved en høymodig selvfornektelse oppnådd denne renhet her på jorden, så må den gjennomgå en lutring i det hinsidige. Vi tror på skjærsilden, fordi Guds åpenbaring har kunngjort oss den; men også fordi et visst instinkt i den kristne sjel sier oss at den må være til. På den ene side kan Gud ikke fordømme en sjel til helvede, når den ikke selvtilbakeviser Hans nåde og vennskap inntil det siste øyeblikk På den annen side kan Han ikke oppta den- til himmelen, hvor Han er «alt i alle» (1. Kor. 15. 28), sålenge sjelen vegrer, seg ved å gi seg hen til Ham med en absolutt ren kjærlighet eller ennu ikke har fyldestgjort den guddommelige rettferdighets krav. Hvem kan løse konflikten? Gud selv har løst den. I sin dype miskunnhet skapte Han skjærsilden. Han laget frelsesordenen således at der ligger et utviklingsstadium mellom det jordiske liv og det himmelske, for at den sjel som før sin død ikke nådde frem til kjærlighetens fulle renhet, kan oppnå den efter døden. Mange blir støtt av ordet «ild». Det materielle bildet forvirrer dem og skjuler den overnaturlige realitet det gjelder å fatte. Ordet «utviklingsstadium» er kanskje klarere, skjønt det sier meget mindre enn det gamle fyndige «skjærsild». For en ting er sikkert, nemlig at denne utvikling er en sjelelig lutring og at den ikke foregår uten lidelse.
Av hvilken art er da denne lidelse? Vi kan få en anelse om den. når vi betrakter hva den mystiske teologi lærer oss om hellige menneskers utviklingsgang i det jordiske liv. Der gives en tilstand i sjelslivet som teologien kaller: «purificatio passiva», den «passive renselse». Passiv heter den i motsetning til den aktive renselse. Denne er ikke noe annet enn de selvfornektelser en kristen øver for å motarbeide egenkjærligheten under dens mangfoldige former: sanselige drifter, hang til det jordiske, ukjærlige instinkter, og fremfor alt hovmot. Enhver kristen, som setter pris på å leve alltid dypere i Gud, foretar denne aktive renselse. Han «våker og ber»; han er oppmerksom på sine svakheter; han er på vakt mot alle dårlige impulser i sin egen natur og utenfra. Ved bønnen holder han seg i kontakt med Gud, for at hans kraft ikke skal svikte.
For han vet godt at han ikke formår noe uten Guds nåde, men at han formår alt med den. Under nådens herredømme arbeider den gode kristen seg frem til en tilstand, hvor hjertet er så helt gitt over i Guds vilje, at de syndige impulser mister alltid mere av sin makt.
Men vi mennesker aner ikke hvor elskelig Gud er; heller ikke har vi en helt klar innsikt i vårt eget hjertes dyp. Egenkjærligheten har sine tusen renker og knytter oss med tusen usynlige bånd til ting som tærer på vår sjel og gjør den uren. Selv vårt vennskap med Gud står vi i fare for å forvanskes og fornedres, når vi gir efter for egenkjærlighetens dragning.
Der ligger en himmelsk sødme og trøst i den kjærlighet, i den anger, Gud vekker i oss, når vi går til Ham i bønnen, i nadverden, når vi følger Jesu lidelsesgang ved korsveiandakten. Ofte føler sjelen seg fristet til å elske Gud for denne sødmes skyld. Hvor ofte klager den ikke, når følelseslivet ikke blir grepet i bønnen! Da elsker vi Gud for vår skyld, ikke for Ham alene. «Vi beholder det guddommelige for oss selv, sier Tauler; vi fornedrer det til skapningens rang og formørker det.» (Prekener I. bind. 13). Selv er vi ikke alltid oppmerksomme på all den urenhet som sniker seg inn i vårt hjerte. Men det som unndrar seg vårt blikk, er åpenbart for Guds øyne. Og har Gud utvalgt et menneske til en overordentlig virksomhet i Kirken, da vil Han allerede i dette liv gjennomføre dets fullkomne lutring, for at dets religiøse liv skal eie kraft nok for å holde ut. Da inntrer den «passive lutring». Passiv betyr imidlertid ikke at den skjer uten sjelens samtykke eller medvirken. Tvertimot! Sådanne sjeler lengter efter renhet i en grad som andre ikke aner. Passiv betyr her at denne lutring foregår ved Guds direkte og overnaturlige inngripen i sjelelivets gang.
Her er det nemlig ikke sjelen som beveget av Guds nåde tenker på sin åndelige fremgang og beslutter å fornekte seg selv ved de eller de botsøvelser, for å frigjøre seg fra det skapte; nei: her er det Gud selv som tenker og virker i sjelens sted. Og så lar Han «den mørke natt» senke seg ned i sjelen. Da gjennomgår den redselsfulle kvaler. Alt lys er formørket; all trøst er blitt borte; som Jesus på korset sukker sjelen i sin dype vånde: «Min Gud, min Gud, hvorfor har Du forlatt mig!»
Og så reiser de uhyrligste fristelser seg og kaster seg som havets bølger over den ensomme, trette sjel. Vellyst, hovmot, tvil mot troens mysterier, alle onde makter stormer inn på den. For den skal ikke bare i teori, men utfra de mest kvalfulle opplevelser komme til å erkjenne sin egen og alle skapningers intethet, og til kjærlig å samtykke i den. Gud alene er av seg selv og i seg selv. Vi er bare ved Ham. Denne sannhet, som all filosofi hviler på, er også mystikkens dype prinsipp. En sjel som ikke bare har innsett det ved en intellektuell betraktning, men opplevet det, og med forferdelse sett ned i sin intethets mørke avgrunn, blir ydmyk og gir seg hen til Gud uten forbehold. Den «mister sitt liv, for å finne det» (Matt. 10. 39). For har den gjennomgått den smertefulle lutring som Gud selv foretar i dens indre, da, men først da, kommer den rene, barnlige tillit, den høymodige offervilje, den edle trang til å leve for Gud alene, den ukuelige virkelyst og livsglede til å utfolde seg fullkomment. Først da får sjelen «det rene øye» som ser Gud med kontemplasjonens klare blikk; først da føler mennesket seg i besittelse av en kraft som ingen makt i verden kan bryte for å utføre den gjerning Gud har kalt det til. «Hva skal da kunne skille oss fra Kristi kjærlighet? Trengsel, eller angst, eller hunger, eller nakenhet, eller fare, eller forfølgelse, eller sverd?» I alle disse ting vinner vi seier ved Ham som har elsket oss.» (Rom. 8. 35–37).
Disse hemmelighetsfulle prøvelser med all den sjelekval de medfører, gjør nemlig at mennesket føler seg helt ett med Gud og delaktig i Guds liv, makt og salighet. Det som først gjorde det umulig for sjelen å ha en klar bevissthet om sitt underfulle samliv med Gud, er nu forsvunnet: egenkjærligheten. Nu er sjelen fri fra den tilbøyelighet å søke seg selv, å leve efter sine egne tarvelige instinkter, å efterstrebe Guds gaver istedenfor Gud selv, og likesom å skrumpe inn i sitt «jeg». Nu er den åpen for Gud, som en blomst åpner sin kalk for nattens dugg og solens varme.
«Nu trekker Gud sløret fra menneskets øyne og åpenbarer sannheten for det. Da går solen opp, den lyse sol, og utfrir det fra all dets nød. Mennesket kjenner det som om Gud nu vekket det fra døden til livet. Han fører mennesket helt bort fra dets «jeg» og inn i seg selv. Da får mennesket erstatning for sine trengsler; dets sår blir helbredet; Gud fører mennesket fra en menneskelig måte å være på til en guddommelig, fra all elendighet til en guddommelig trygghet; og mennesket blir da så ett med Gud (vergottet), at Gud selv er og virker i alt det som mennesket er og gjør; og det blir så høyt hevet over sin natur, at det ved nåden blir det som Gud er ved sin natur.» (Tauler prekener, 1. bind. no. 39).
(Visse psykiatrikere og nerveleger betegner disse tilstander og overhodet alle mystiske opplevelser som hysteri eller sublimerte fysiske drifter. Dette beviser bare hvor naivt selvgod videnskapen kan bli, når den gir seg inn under det forutfattede dogme, at det overnaturlige ikke eksisterer. «Hvorledes vet De da at det ikke eksisterer?» – «jo, fordi det er umulig.» Så langt er denne videnskap kommet!)
Den sjel som avslutter sitt jordiske liv uten å ha gjennomgått denne lutring må gjennomgå den i det hinsidige. Dens lodd blir skjærsilden med sine hemmelighetsfulle kvaler. Men så smertefull en sådan renselse enn er, sjelen underkaster seg den uten motvilje; tvert om, den vil lide. Guds rettferdighet og Guds hellighet krever det, og dette er nok til at den avdøde kjærlig og ydmyk samtykker i Guds dom.