Monsignore Karl Kjelstrup (han ble monsignore i 1925) utga i 1932 et hefte i serien: «Småskrifter til sannhetens forsvar», som han kaller «Fra protestantismen til Moderkirken». Han innleder heftet slik:
I dette lille hefte refereres en samtale mellom en norsk protestant av den dannede klasse – la oss kalle ham A. og en katolsk geistlig. Visstnok har forfatteren aldri hørt om en samtale som ord til annet lød som den her refererte, men jeg gjør uttrykkelig oppmerksom på at de tanker hr. A. fremsetter har jeg gjentatte ganger hørt uttale av protestanter (som tok det alvorlig med sin kristentro), når de var kommet i nærmere berøring med Moderkirken. …
Heftet fortsetter så som en samtale mellom presten og denne søkende personen, og av prestens svar tar jeg med noen interessante elementer. Først om protestantes nokså negative reaksjon da han overvar sin første messe:
Det er rimelig nok, når De ikke hadde de nødvendige forutsetninger til å dømme om gudstjenesten. Dertil kreves iallfall et minimum av kjennskap til den katolske kirkes lære, især læren om den nye pakts offerhandling, nattverdofferet eller den hellige messe. Altertjenesten med sine oldkirkelige symboler blir uforståelig for den som ikke vet at det hele er en offerhandling som samler menigheten i bønn og tilbedelse om den nye pakts påskelam som ofrer seg på alteret.
Dernest tar jeg med litt fra samtalen om i hvilken gra Den katolske Kirke er den eneste saliggjørende:
Den søkende: … Skjønt jeg således alene ved å bruke min sunne fornuft kan forstå at setningen «Hver blir salig i sin tro» er en skjebnesvanger villfarelse, fordi den gjør sannhet og løgn jevngode for Gud, må jeg dog tilstå at jeg steiler ved å høre den katolske kirke kalle seg «enesaliggjørende». Det lyder så altfor anmassende.
Presten: Jeg håper dog De forstår at dermed aldeles ikke menes at alle anderledestroende går fortapt? Meningen er bare at den katolske kirke alene har fått fullmakt av sin guddommelige stifter til å føre menneskene på livets og sannhetens veier, at den alene eier hele den åpenbarte sannhet og alle helliggjørelsesmidlene samt at den derfor er den eneste ordinære vei til salighetens oppnåelse. Enhver som uten egen skyld står utenfor den av Kristus stiftede kirke, men oppriktig søker sannheten og efter beste evne overholder Guds bud, regner vi for i det minste åndelig å tilhøre Kirken.