I kapittel XII i sin bok om avlaten fortsetter p. Lutz med å kritisere den protestantiske trosforståelsen, mer konkret deres syn på mennesket fullstendige fordervelse:
Det var altså ikke misbruken, men selve de grunnprinsipper Luther bygget sin reformasjon på, som førte ham til å forkaste avlaten. Vi katolikker holder fast ved den, fordi Luthers oppfatning av det kristne liv og av Kirkens vesen ikke lar seg forene med Evangeliet, heller ikke med vår fornuft eller med vår religiøse og moralske erfaring. Bibelen kjenner ikke den til bunds fordervede natur; den forutsetter tvert om en menneskehet som er seg sitt fulle ansvar bevist, sin evne til frivillig å gjøre det gode og det onde.
Men syndefallets konsekvenser er alvorlige, og en overdrevet optimisme har heller ingen plass:
Den katolske oppfatning av mennesket har visst nok intet felles med J. J. Rousseaus sentimentale drømmer om vår naturs absolutte godhet; eller med den hedenske humanismes begeistring for den samme natur som skal være seg selv nok. En sådan åndsretning fortjente nok Luthers og alle alvorlige menneskers forakt. … Synden hørte middelalderen til, tenkte (noen). Denne tåpelige optimisme er ikke katolsk. Alle katolske kristne kjenner arvesyndens uhyggelige makt og sukker etter den opprinnelige renhet og fred. «Dagene i dette liv er korte og onde, oppfylt av smerter og trengsler; her besudles mennesket av mange synder, det besnæres av mange lidenskaper, plages av megen frykt, splittes av mange bekymringer … trykkes av fristelser, svekkes av nytelser, pines av armod» (Thomas a. K. Kristi Etterfølgelse III. 48).
Men Luthers forståelse blir likevel helt feil:
Men vi kan heller ikke forene Luthers mørke pessimisme med vår tro på Gud, vår Skaper, fordi Gud er god. … Vi forveksler ikke hangen til synden med selve synden. Ellers måtte vi også betrakte den naturlige trang til dyden som selve dyden. For mennesket har også gode tilbøyeligheter og evner. Selv Paulus, som Luther påberoper seg for å hevde den helt fordervede natur, vitner om det motsatte. Taler han ikke om «de hedninger som ikke har loven, men av naturen gjør de ting som er ifølge loven? Da er de, skjønt de ingen lov har, seg selv en lov. De viser nemlig at lovens gjerning er skrevet i deres hjerter» (Rom. 2. 14-15). Paulus tenker sikkert på en del virkelig høymodige skikkelser i den antikke historie; og hvor mange menn og kvinner fant han ikke på sine apostoliske vandringer som et edelt sinnelag og et rent liv gjorde mer mottagelige for Jesu lære enn andre! Har menneskets natur bevart noe av sin opprinnelige adel: gode tilbøyeligheter, anelser, lengsler, hvor meget mere må vi ikke beundre Guds verk i mennesket, når Hans nåde har overvunnet syndens onde, når den Helligånd med Faderen og Sønnen «elsker mennesket og tar bolig i dets sjel»? (Joh. 14. 23), når Jesu bønn er blitt oppfylt – og Jesus blir alltid bønnhørt – Jesu bønn om at «den kjærlighet hvormed du har elsket meg må være i dem og jeg i dem?» (Joh. 17. 26).