okt 312010
 

I dag – 31. søndag i kirkeåret – begynner vi på en uke med lesninger fra Makkabeerbøkene. Disse bøkene er ikke så lette å finne på norsk, så flere av bloggens lesere har kanskje ikke lest det som her følger tidligere. Første dag er teksten fra 1. Makkabeerbok 1, 1-24:

Aleksander den store og hans etterfølgere Aleksander av Makedonia, sønn av Filip, drog ut på hærferd fra Kittéer-landet, vant en knusende seier over Dareios, kongen i Persia og Media, og overtok hans kongetrone; tidligere hadde han fått herredømmet over Hellas. Han førte mange kriger, inntok befestede byer og hogg ned konger overalt. Han trengte fram like til jordens ender og tok hærfang fra en mengde folkeslag. Da verden var brakt til ro under ham~ ble han grepet av overmot og stolthet. 4Han samlet en meget sterk hær og hersket over land og folk og fyrster, som alle måtte betale skatt til ham.

Så ble Aleksander brått syk, og han skjønte at det gikk mot døden. Da kalte han til seg sine høyeste offiserer, som hadde vokst opp sammen med ham, og han delte riket sitt mellom dem mens han ennå var, i live. Aleksander hadde vært konge i tolv år da han døde.

Offiserene tok nå over styret, hver i sitt område. De lot seg alle krone etter hans død, likeså etterkommerne deres i mange slektledd, og de ble årsak til mye ulykke på jorden.

Et skudd på denne stammen var den ugudelige Antiokos Epifanes, sønn av kong Antiokos. Han hadde vært gissel i Roma før han overtok tronen i det 137. året av selevkidenes herredømme.

På den tiden trådte det fram en gruppe israelitter som ikke rettet seg etter Guds lov. De fikk mange med seg idet de sa: «La oss gå og slutte en pakt med hedningfolkene omkring oss. For helt siden vi skilte lag med dem, har ulykke på ulykke rammet oss.» Folk syntes godt om forslaget, og noen av dem ble så ivrige at de gikk til kongen, som gav dem tillatelse til å følge hedensk lov og rett. De bygde et idrettsanlegg i Jerusalem, slik det var skikk og bruk hos hedningfolkene. De lot seg også operere for å skjule sporene etter omskjærelsen og falt fra den hellige pakt. De blandet seg med hedningene og gav seg ondskapen i vold.

Da Antiokos mente at kongedømmet hans var sikret, satte han seg fore å bli konge over Egypt, så han kunne herske over begge riker. Han rykket inn i Egypt med en mektig hær, med vogner og elefanter og med en stor flåte. Da det kom til kamp, led Ptolemaios, kongen i Egypt; et ydmykende nederlag og tok flukten, og det ble et stort mannefall. Antiokos inntok de befestede byene i Egypt og plyndret landet.

Da Antiokos vendte tilbake etter seieren over Egypt i året 143, marsjerte han med en mektig hær mot Israel og opp mot Jerusalem. I sitt overmot gikk han inn i templet og tok med seg gullalteret og lysestaken og alt utstyret til den, skuebrødsbordet, de hellige beger og kar, røkelseskarene av gull, forhenget og kronene; all gullutsmykningen på tempelfasaden flerret han også av. Han tok sølvet, gullet og de kostbare karene, likeså alt han fant av skjulte skatter. Så vendte han tilbake til sitt eget land med alt han hadde røvet. Han hadde voldt blodbad og talt store og skrytende ord.

okt 312010
 

(Til lesere som absolutt ikke ønsker å høre mer om alterets plassering, om å snu alteret etc: vennligst ikke les det som følger her.)


Jeg skrev nylig HER om Fr. Longelecker som har snudd alteret i noen messer i sin egen menighet. Han har fått reaksjoner på dette, noen positive og noen negative. Han har svart de negative med et nytt innlegg, som jeg tar med en del av (NB nokså direkte språk):

… This shift in emphasis away from viewing Mass as a sacrifice and instead viewing it as a re-enactment of the Last Supper, and therefore as a kind of ceremonial, family meal is the heart of our liturgical wars. Other elements of this are evident in the question put in the combox. Notice that the person asking the question says, «When Jesus gave thanks to his Father and broke the bread.» It may be that the person asking the question therefore perceives the Mass essentially as a family meal in which Jesus ‘gives thanks to the Father and breaks bread.» While this is one element of the Mass, it is worrying if this is seen as the sole or primary focus of the Mass, for the Mass is more than a memorial of Jesus «giving thanks to the Father and breaking the bread.»

The Holy Mass is a sacrifice–an unbloody re-presentation of the one, full, final sacrifice of Christ on the cross. At the consecration the priest does more than stand as a symbol of Jesus giving thanks to the Father and breaking bread. This fourfold action of ‘taking the bread, blessing it, giving thanks and giving it to the people’ is the act of consecration through which the bread is bread no more, but is now the Body, Blood, Soul and Divinity of Jesus Christ–Son of God and Son of Mary. The priest is not simply standing in as an icon of Jesus at the Last Supper, but he is a sacrificing priest, offering the sacrifice of Christ to the Father with us and for us.

If this is so, then celebrating Mass as if is merely the re-enactment of a ceremonial meal is hardly Catholic at all. Certainly this is a part of the fullness of the Mass, but should the Mass be reduced to this it is a denial of the true meaning of the Mass, and has more in common with the lowest of Protestant understandings of the Eucharist. However, it is obvious from the way Mass is celebrated in the vast majority of American Catholic parishes, that this is exactly what people now think of the Mass. The church is round and carpeted. The seats are arranged in a fan shape or circle around the altar. The family of God are gathered around the family table. All is decorated in a homely, sitting room, comfortable kind of style and they share together as the Father takes bread, gives thanks to the Father and breaks the bread and shares it. They share in a ‘ceremonial fellowship meal.’ No more.

Not only is this not fully Catholic, but it is also not what was celebrated by the early church. One of the fallacies of the modern liturgical movement is that this minimalist, down to earth, folksy, family meal was really the sort of Eucharist held by the early church. While the New Testament does say that the Apostles met for ‘the breaking of the bread’ and that the early church met in people’s houses, it is clear from all the scholarly studies on liturgy that liturgical forms and ceremonial rites developed very early. Indeed, the early Christian eucharist was undoubtedly based on already existing Jewish models of fellowship meals which were highly ceremonial and liturgical in their language and actions. …

okt 302010
 

I sitt andre kapittel i sin bok om tungetale skriver pastor van der Burg om selve tungetalen. Jeg er enig meg ham i at den ikke trenger være så viktig, og at de klassiske pinsevennenes syn på den som et sikkert tegn på åndsfylde er feil. Men jeg kan ikke følge ham når han omtaler tungetalen bare som en ekstatisk ting, og bare som forvanskning av allerede eksisterende språk. På det punktet syns jeg teksten bærer preg av å være 40 år gammel; den beskriver her ikke særlig godt den mer moderne karismatiske bevegelsen. Les selv, første del av andre kapittel noe forkortet (hele heftet kan leses her):

Først må vi undersøke hva tungetalen i den apostoliske tid bestod i. De fremmede tungemål som disiplene talte på pinsedagen, var uten tvil virkelig eksisterende sprog. Det dreiet seg ikke om en nådegave (et høreunder) som den Hellige Ånd virket i de hørende. Det sies jo ikke bare at de forskjellige folkegrupper hørte sitt eget sprog, men også at disiplene «talte» forskjellige sprog. Hver av tilhørerne forstod ikke alle de sprog som ble talt, og det forklarer at noen trodde disiplene var beruset. Den siste beskyldning hadde muligens delvis også sin grunn i talernes ekstatiske sinnsbevegelse.

Apostlene og de andre disiplene fikk på pinsedagen ikke en blivende gave til å kunne tale og forstå alle slags fremmede sprog. Intet sted i Bibelen leser vi at de på sine misjonsreiser benyttet seg av et taleunder for å gjøre seg forståelige for de forskjellige folk. Paulus og Barnabas forstod ikke lykaoniernes sprog og skjønte derfor ikke straks at folket trodde de var guder. At apostlene hadde sine sprogvanskeligheter fremgår også derav at det greske sprog i de forskjellige bibelske skrifter ikke alltid er like godt. Tungetalen, som på pinsedagen begynte allerede før folkemengden var kommet til, hadde mer til formål lovprisning enn evangelieforkynnelse. Også om de første hedninger som kom til troen (Kornelius og hans nærmeste), må vi anta at deres tungetale foregikk i et eksisterende sprog. «Alle de troende av omskjærelsen hørte dem jo lovprise Gud». Det samme var vel også tilfellet med samaritanernes tungetale. Ved disse lovprisninger på de forskjellige nasjonale sprog ville Gud vise kristendommens universalitet og særlig forsone jødene med de andre folk.

Forskjellig fra taleunderet på pinsedagen var den tungetale vi leser om i Paulus’ første brev til korintierne. Meget tyder på at tungetalerne i Korint – iallfall i alminnelighet – benyttet seg av sitt eget morsmål, som de i ekstatisk henførelse blandet med ord fra fremmede sprog og også med uartikulerte utbrudd. Ved denne form for tungetale imøtekom Gud et spesielt behov i den hellenistiske verden, hvor man anså den ubevisste ekstatiske forening med guddommen som den høyeste form for religiøs erfaring (.sml. den religiøse «mania» i de greske mysterier). Korint var en meget kosmopolitisk by med anslagsvis 600 000 innbyggere, bestående av mange nasjonaliteter. Uttrykkene fra fremmede sprog, som tungetalerne blandet inn i sine bønner og lovprisninger, bidro vel også til å forene de forskjellige nasjonaliteter. Flere arameiske ord som «Alleluja», «Hosianna», «Amen», «Abba», «Maran atha» er muligens gjennom tungetalen kommet inn i liturgien.

Ikke all tungetale i Korint var ekte eller overnaturlig. Det forekom så megen uorden i menighetssamlingene at vi vanskelig kan tro at tungetalerne alltid ble drevet av Guds Ånd, «for Gud er ikke uordens Gud, men freds Gud». Selvsuggesjon og massesuggesjon har nok ofte vært med i spillet. … …

… Tungetalen inntok ikke en så stor plass i oldkirkens menighetsliv som mange forestiller seg. Den nevnes overhodet ikke i noe annet av apostelbrevene enn det første korintierbrev …. I oppregningene i første korintierbrev nevner han den på siste plass. Hvis tungetalen var åndsdåpens særlige tegn – slik som pinsevennene hevder kunne vi med rette vente at den oftere hadde vært omtalt i apostlenes skrifter.

Paulus tilla tungetale i en menighetssamling så liten betydning at han selv nødig ville ta del i den, og dette til tross for at han hadde tungemålenes gave i større grad enn korintierne. Det siste er vel en hentydning til hans «syner og åpenbaringer» med de bønner og «usigelige sukk, som ledsaget slike henrykkelser.

Korinternes sensasjonspregete jag etter å tale i tunger var ifølge Paulus noe barnslig. Han sier at tungetalen er et tegn for de vantro (og derfor ikke må betraktes som et særlig tegn på Guds velbehag), … …

okt 302010
 

Jeg har nå skannet inn pastor van der Burgs hefte fra 1971: Skal vi tale i tunger? Det kan leses i sin helhet her. Først skriver han om hvordan de frie nådegavene forholder seg til Kirkens lærembede (de skal underordne seg dette), men han nevner også i slutten av denne delen de frie bønnesamlingene som en mulighet for de friere gavene. Les selv (litt forkoret og bibelhenvisningene er tatt bort):

OLDKIRKENS ORGANISASJON

Det er feilaktig å mene at kristendommen opprinnelig bestod av en mengde uavhengige frimenigheter under direkte ledelse av den Hellige Ånd alene ved hjelp av mirakuløse åndsgaver, så som profeti dg tungetale. Av mange steder i Bibelen fremgår at Jesus ville forene de troende til ett samfunn, én «kirke», en «hjord» under ledelse av en øvrighet.

Den første kirkelige øvrighet var apostlene, Jesu «sendemenn», som han gav en særlig sendelse (myndighet) til å lære, å forvalte sakramentene og å styre de troende. Denne tredobbelte sendelse var en delaktiggjørelse i Jesu egen sendelse som profet (lærer), prest og konge. «Likesom Du har sendt meg til verden, har også jeg sendt dem til verden». Apostlenes Gjerninger og apostelbrevene vitner klart om den lederstilling apostlene hadde som lærere, nådeforvaltere og lovgivere. Jesus gav uttrykkelig tilkjenne at apostlene skulle utøve disse embeter «inntil verdens ende», nemlig gjennom etterfølgere som de måtte overdra dem til.

Om-kirkelige embetsmenn med navnet «presbyteroi» og «episkopoi» taler det Nye Testamente ofte. Det var ikke menighetene selv som innsatte dem. Menighetene tok nok ofte del i valget av kandidatene, men det var apostlene, som «innsatte prester for dem (de troende) i hver menighet».

Navnene «episkopoi» (tilsynsmenn) og «presbyteroi» blir i Bibelen ofte brukt om hverandre. Likevel vises det tydelig at det blant de kirkelige embetsmenn som apostlene innsatte, var noen som stod over de andre og som alene hadde fått makt til å meddele de geistlige fullmakter til andre, m.a.o. var biskoper i den betydning vi bruker dette ord. Således var Timoteus biskop i Efesus og Titus biskop på Kreta.

Blant apostlene innsatte Jesus Peter til den øverste leder, «klippen», som ved sin fasthet i troen måtte «styrke brødrene». Også dette embete var ment som en blivende institusjon: Pavedømmet. Det ville være uforståelig hvis Jesus hadde bestemt et slikt embete bare for apostlenes tid, for da var det ikke så påkrevet. Jesus gav til kjenne at denne klippe ville gjøre at hans kirke aldri skulle gå til grunne. Men Peters personlige arbeid den korte tid han levde, var ikke så betydningsfullt at det kunne hindre at dødsrikets porter noen gang ville få makt over kirken. Derfor må vi anta at Jesus med denne klippe har tenkt på Peter som lever videre i sine etterfølgere. Av historien fremgår også at biskopene av Roma, hvor Peter døde, fra de eldste kristentider av opptrådte som og av kirken ble anerkjent som arvtagere av Peters klippeembete. … …

Profeti og tungetale har aldri kunnet erstatte det kirkelige læreembete. De alminnelige troende hadde lov til å «tale til oppbyggelse, formaning og trøst» ved de mer frie sammenkomster (ikke ved de liturgiske gudstjenester), men apostlene og de av dem innsatte biskoper og prester hadde et offisielt læreembete, som de troende måtte «lyde og rette seg etter». Det var den kirkelige øvrighet som ved hjelp av den Hellige Ånds bistand avgjorde religiøse spørsmål. «Den Hellige Ånd og vi har besluttet».

Tegnet på at en profet hadde sannhetens ånd, var hans lydighet mot kirkens læreembete. «Den som ikke er av Gud, hører ikke på oss. … Stadig fremholder apostlene den kirkelige tradisjon som trosnorm i kampen mot villfarelsens ånder.

Profeti uten kontroll av et kirkelig læreembete fører til religiøst svermeri, da det så lett kan hende at noen «mener å være profet» eller «kaller seg profet» uten å være det. Alle sekter er oppstått ved mennesker som innbilte seg å bli ledet av den Hellige Ånd i sin tolkning av den hl. Skrift. Hva ville det ha blitt av den kristne åpenbaring, dersom det ikke fra begynnelsen av hadde vært en fast kirkelig ledelse til å verne om de guddommelige mysterier (om Kristi guddom, Treenigheten, sakramentene osv.) mot den menneskelige fantasi, mot de «mange falske profeter» og «forførende ånder» som i århundrenes løp er oppstått?

okt 302010
 

Jeg tar med et kort innlegg i sin helhet, fra Fr Longenecker blogg, en katolsk prest på USAs østkyst:

Since moving on from St Mary’s, where all the Masses are celebrated ad orientem I have been saying all Masses towards the people. At Our Lady of the Rosary we have a 6:30 pm Mass on Wednesdays. Very quiet and reverent and only about 50 or so people there. So last evening, for the first time, I celebrated the Mass there facing the Lord. I explained it briefly to the people and asked for their comment and feedback.

One of our young mothers was there with three of her children. She said both of her sons, aged 12 and 10 liked the Mass very much and Jacob, aged twelve said, «I felt the oneness of the Mass much more.»

About right. When I am saying Mass versus populum I can’t help feeling that I am in the ‘entertainer’ mode and that I really am in opposition to and other than the people. When saying Mass towards the Lord I feel so much their prayers behind me and with me. Together we face the Lord and face his beauty. I don’t have to look at them, and lucky them! They don’t have to look at me either.

Together we gaze on the fair beauty of the Lord.

okt 292010
 

The Catholic Herald skriver i dag om pave Benedikts tale til en gruppe biskoper fra Brasil:

Bishops must guide their faithful to use their vote to oppose efforts to legalise abortion and euthanasia, Pope Benedict XVI told bishops from Brazil yesterday.

“Dear brother bishops, to defend life we must not fear hostility or unpopularity, and we must refuse any compromise or ambiguity which might conform us to the world’s way of thinking,” the Pope said during a meeting with bishops from northeast Brazil. The bishops were making their ad limina visits to report on the status of their dioceses.

… … Pope Benedict told the Brazilian bishops that while direct involvement in politics is the responsibility of the laity, “when the fundamental rights of the person or the salvation of souls requires it, pastors have a serious duty to make moral judgments even in political matters”.

Certain actions and political policies, such as abortion and euthanasia, are “intrinsically evil and incompatible with human dignity” and cannot be justified for any reason, the Pope said.

While some may claim they support abortion or euthanasia to defend the weak and the poor, “who is more helpless than an unborn child or a patient in a vegetative or terminal state?” he asked.

“When political positions openly or covertly include plans to decriminalise abortion and euthanasia, the democratic ideal – which is truly democratic only when it acknowledges and safeguards the dignity of every human person – is betrayed at its foundations,” Pope Benedict told the bishops. …

okt 292010
 

John Allen skriver om bispekonferansen om Midt-Østen, som nylig ble holdt i Vatikanet. Ee det slik i katolisk teologi i dag at løftene til Abraham og hans barn ikke lenger handler om jødene i det hele tatt (som en canadisk erkebiskop sa ved avslutningen av synoden), eller ser Kirken i dag i dag på en dobbelt oppfyllelse av Guds løfter, til Kirken og til jødefolket (slik pave Johannes Paul sa ganske tydelig)? Og når jødene og staten Israel er i nyhetsbildet blir reaksjonene alltid kraftige. Slik skiver Allen:

… In some ways, reaction to the close of the Oct. 10-24 Synod of Bishops for the Middle East is following the same script.

The synod produced 44 propositions for Pope Benedict XVI and a 5,000-word final message, both of which contain a bewildering array of insights and ideas for solidifying the Christian presence in the Middle East and contributing to its great dream — which is that the tiny Christian minority, hanging on by the skin of its teeth, can somehow catalyze a democratic revolution in the region, building societies based on religious freedom and equality before the law.

Yet the only storyline that’s had any traction in the American press is Israeli and Jewish backlash to a comment by one synod participant in the closing press conference on Saturday.

In a nutshell, Greek Melkite Archbishop Cyrille Bustros, who heads the Eparchy of Newton, Massachusetts, told reporters that Christ “abolished” the notion of a “Promised Land” for Jews, because the Kingdom of God is for all. (Bustros was speaking in French and used the word abolie, while the English translation given over the headphones was “nullified,” which is the term that appeared in many English-language reports.)

While there may have been a few other aspects of the synod which didn’t go down well in Israeli and Jewish circles, this was the shot heard ‘round the world.

Theologically, Bustros’ comments seemed to revive what the late Cardinal Avery Dulles called “crude supersessionism” — meaning that the coming of Christ rendered Judaism irrelevant. That position has been widely held to have been rejected by the Second Vatican Council and subsequent papal teaching, such as a November 1980 speech by John Paul II to a delegation of Jews in Germany in which the late pope referred to “the Old Covenant, never revoked by God.”

Politically, many Israelis took Bustros’ remarks to suggest a wholesale rejection of the legitimacy of Israel’s identity as a Jewish state. Reaction has been swift and severe. … …

okt 292010
 

I onsdagsaudiensen denne uka talte pave Benedikt lenge og varm om den hellige Birgitta. Under ser vi en kort video fra audiensen og lenger nede på siden noe av det paven sa.

Dear Brothers and Sisters,

On the fervent eve of the Great Jubilee of the Year 2000, the Venerable Servant of God John Paul II proclaimed St. Bridget of Sweden co-patroness of the whole of Europe. This morning I would like to present her figure, her message, and the reasons why this woman has much to teach — even today — to the Church and to the world.

… We can distinguish two periods in the life of this saint. The first was characterized by her condition as a happily married woman. Her husband was called Ulf and he was governor of an important district of the Kingdom of Sweden. The marriage lasted 28 years, until Ulf’s death. Eight children were born to them, the second of whom, Karin (Catherine), is venerated as saint. This is an eloquent sign of Bridget’s educational commitment in regard to her children. Moreover, her pedagogic wisdom was appreciated to the point that Magnus, the king of Sweden, called her to the court for a certain time, in order to introduce his young wife, Blanche of Namur, to Swedish culture.

Bridget, spiritually guided by a learned religious who initiated her in the study of the Scriptures, exercised a very positive influence on her own family that, thanks to her presence, became a true «domestic church.» …..

The second period of Bridget’s life began when she became a widow. She renounced further marriage to deepen her union with the Lord through prayer, penance and works of charity. Hence, Christian widows can also find in this saint a model to follow. In fact, on the death of her husband, after distributing her goods to the poor, though without ever acceding to religious consecration, Bridget established herself in the Cistercian monastery of Alvastra. Here is where the divine revelations began, which were with her for the rest of her life. They were dictated by Bridget to her confessor-secretaries, who translated them from Swedish into Latin and gathered them in an edition of eight books entitled «Revelationes» (Revelations.) Added to the books was a supplement, entitled «Revelationes Extravagantes» (Supplementary Revelations).

St. Bridget’s Revelations present a very varied content and style. At times the revelation is presented in the form of dialogue between the Divine Persons, the Virgin, the saints and also the demons; dialogues in which Bridget also intervenes. At other times, instead, it is the narration of a particular vision; and at others she narrates what the Virgin Mary revealed to her on the life and mysteries of her Son. The value of St. Bridget’s Revelations, sometimes the object of doubt, was specified by the Venerable John Paul II in the letter «Spes Aedificandi»: «Yet there is no doubt that the Church,» wrote my beloved predecessor, «which recognized Bridget’s holiness without ever pronouncing on her individual revelations, has accepted the overall authenticity of her interior experience.» (No. 5).

In fact, reading these Revelations we are faced with many important topics. For example, the description returns frequently, with very realistic details, of the Passion of Christ, to which Bridget always had a special devotion, contemplating in it the infinite love of God for men. … …

Les alt det paven sa om den hellige Birgitta her.

okt 282010
 

Komponist James MacMillan ble spurt om å skrive musikken til den første messen pave Bendikt skulle feire i Storbritannia, i Glasgow. Detr gjorde han med glede, og uten betaling, men han møtte uventet motstand mot sitt arbeid, ikke fra musikere, men fra liturgieksperter. Han skriver om dette på sin blogg på the Telegraph:

Writing music for the recent visit of the Pope to the UK was one of the most exhilarating but strangest experiences of my life. I was initially contacted by Archbishop Mario Conti, on behalf of the Scottish Bishops who had decided they wanted a new setting of the Mass in English for the huge celebration in Bellahouston Park. Also, it was to be the new English translation of the Mass which will be introduced, more generally, in the Catholic anglosphere next year some time. In the wake of this, the Bishops of England and Wales came on board so that the new setting would be used at the Beatification Mass at Cofton Park too.

There was not much time. A meeting was called in Glasgow where a group of clergy in charge of planning the papal visit and liturgical music for Bellahouston spoke with me and outlined the task at hand. I had to start quickly and, more or less, deliver immediately! This I did, after using my church choir as guinea pigs for the first drafts. Then the problems began.

Unknown to me the new setting was taken to a “committee” which has controlled the development of liturgical music in Scotland for some time. Their agenda is to pursue the 1970s Americanised solution to the post-Conciliar vernacular liturgy, to the exclusion of more “traditional” possibilities. They have been known for their hostility to Gregorian chant, for example, but have reluctantly had to get in line since the arrival of Benedict XVI. … ….

Lytt gjerne til messe melodiene og si hva du syns om dem. (Dette er kanskje ikke så spesielt for oss i Norge, fordi vi har mye god liturgisk musikk, men i den engelskspråklige verden er det skralt.)

Kyrie (Missa de angelis) og Gloria (med den nye engelske teksten) – og kollektbønnen.

Prefasjonen og Sanctus og Agnus Dei.

okt 282010
 

Bangt Malmberg har en blogg som jeg leser noenlunde regelmessig. Han er svensk, lege, katolikk og bor i Stockholm. (Han er også aktiv i den katolske, karismatiske bevegelsen som jeg nylig nevnte.) Han er nå oppe i en debatt om medisinsk etikk som handler om samvittighetsfrihet – til å slippe å foreta abort f.eks. Han skriver om kritikken han har fått:

… Per Bauhn, professor i praktisk filosofi vid Linnéuniversitetet, … argumenterar för att något substantiellt som man kan kalla samvete och som vi som människor är förpliktigade att följa inte finns. Samvete jämställs med starka känslor eller «sekteristiska övertygelser». En alternativ tolkning skulle vara att han menar att det finns, men att troende människor som hävdar samvetet per automatik diskvalificeras som icke trovärdiga.

Bauhn jämställer samvete med övertygelse. Kan man säga nej till att döda och ge anställda rätt att slippa detta, så måste man också ge rätt till undantag för andra starka övertygelser, t.ex. att inte ta i hand, att slippa dela ut post till Sverigedemokrater etc. Det är övertygelse som övertygelse. Men eftersom arbetsplatser inte är arenor för de anställdas utövande av sin övertygelse, tro eller samvete, så bör samvetsfrihet inte finnas. Bauhn Fastslår: «Det är alltså medborgarnas rättigheter, inte de offentliganställdas samvete som ska stå i centrum… Ytterst handlar det om att slå vakt om rågången mellan sekulär demokrati med likhet inför lagen, och ett konfessionellt samhälle, där undantag och särlösningar bestäms av gruppers eller individers övertygelser.»

Men i Nürnberrättegångarna godkände man inte ett sådant resonemang utan menade att det finns en naturrättslig etik som man är förpliktigad att följa. Argumenten från nazist-bödlarna att man «bara lydde order» godtogs inte. Ett demokratiskt samhälle byggt på likhet inför lagen vill jag ha. Men det finns en grundläggande etik som man inte kan rösta bort.

okt 282010
 

Det er tydeligvis ganske stor forskjell på Den katolske Kirke i Oslo og i Stockholm. Jeg kan vanskelig tenke meg at det kunne blitt arrangert en lignende konferanse i Oslo, som den som nå begynner i Stockholm i kveld. Denne karismatiske konferansen har et visst økumenisk preg (bl.a. skal Ulf Ekman holde et foredrag), men er for det aller meste katolsk – slik presenteres den:

Konferensarrangörer:

KKS, Katolsk Karismatisk förnyelse i Sverige (Catholic Charismatic Renewal in Sweden)

i samarbete med Stockholms Katolska stift

och S:ta Clara kyrka (S:ta Clara kyrkas vänner)

samt kontaktpersoner från Katolska kyrkan i de Nordiska länderna.

Selv kjenner jeg den karismatiske bevegelsen fra min ungdom, men jeg har ikke klart å integrere den i en katolsk spiritualitet – selv om jeg vet at Den katolske Kirke ikke avviser de såkalte karismatiske elementer hos enkeltpersoner eller bevegelser.

Les mer om konferansen her
– både Stockholms katolske biskop og nuntio deltar.

okt 272010
 

Biskop Wember avsluttet sin bok om Den katolske kirke og katolisismen (les hele boka her) ganske kraftfullt på denne måten. Og jeg tar med hele hans siste kapittel minus en lang fotnote:

Det som i det forutgående er sagt om katolisismens vesen, er ment som en oversikt over det som idemessig sett ligger til grunn for den katolske kirkes troslære og dermed også for dens livssyn uten at denne oversikt gjør krav på å være uttømmende og altomfattende. Det er viktig å legge merke til at det «idemessige» ikke er noe som menneskene har arbeidet seg fram til, at det altså ikke er menneskelig «konstruksjon», men at dette «idemessige» etter katolsk syn er Jesu Kristi lære og anordning. For å gjøre dette klart er det i stor utstrekning anført bibelens ord. Det avgjørende er at Jesus Kristus er den annen person i guddommen, «Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av den sanne Gud, av samme vesen som Faderen». Det Han har sagt, kan bare være sant, for Han er «Sannheten». Det Han har anordnet, er forpliktende for oss mennesker hvis Høyeste Herre Jesus Kristus er. Vi må gå den veien Han har bestemt for oss, og Han er «Veien». Følger vi Ham, så blir vi delaktiggjort i det guddommelige liv og far «livets krone». Han er «Livet».

Ofte er det i frihetens og ikke sjeldent også i sannhetens navn blitt reist både protest og anklage mot kristendommen, og protesten og anklagen mot den katolske kirke og katolisismen kom både fra ikke-kristne og kristne mennesker som star utenfor den katolske kirke. Skjønt tallet på dem som betrakter katolisismen på den ene side som den religion som appellerer til følelseslivet og på den annen side som en blanding av magi, overtro og herskesyke, blir mindre og mindre, sa finnes det enda mange som ikke bedømmer eller ikke kan bedømme katolisismen og den katolske kirkes lære objektivt. Vi er ikke imot kritikken som sådan, hverken fra utenforstående eller katolikkers side. Den objektive, saklige kritikk innebærer oppbyggende krefter, den skaper klarhet og fører til bedring om da en forbedring skulle være nødvendig eller ønskelig. Men man må da innse at Guds positive anordninger og her især grunnformen, forfatningen og oppdraget Jesus Kristus har gitt sin kirke, er indiskutable. Guds anordninger må vi mennesker bøye oss for; det er en følge av selve gudsbegrepet. En annen sak er det – og det kan føres diskusjon om – om Gud har gitt bestemte anordninger og hva som er innholdet av dem. Continue reading »

okt 262010
 

I kapittel 10 i sin bok fra 1949 skriver biskop Johannes Wember om fortjeneste og gode gjerninger, og han begynner slik:

Uttrykkene «fortjene seg himmelen, fortjene seg Guds velvilje» o.fl. er ofte blitt og blir fremdeles misforstått av mange som ikke kjenner den katolske troslære. I det følgende er det tale om overnaturlig fortjeneste. Fortjeneste i ordets egentlige forstand er en ytelse til beste for en annen som gir krav på lønn. En slik fortjeneste kan mennesket av seg selv ikke «prestere». Mennesket har ikke krav på nåden og kan heller ikke fortjene den. Dette er den katolske kirkes uttrykkelige lære som har fått form av en trossetning. – Det kan også tilkomme en ytelse en viss lønn etter rimelighet; her er det da tale om en kvasi-fortjeneste. Mennesket har heller ikke krav på nåden og kan heller ikke fortjene den på grunn av en kvasi-fortjeneste. Også dette lærer den katolske kirke i form av en trossetning. Selve begrepet «nåde» sier jo at den er en gave som blir gitt helt uforskyldt; den blir av Gud gitt ene og alene for Jesu Kristi fortjenesters skyld. Men «lønn for gode gjerningers skyld» er et bibelsk begrep. Etter saligprisningene i bergprekenen som betyr Jesu program for menneskene, sier Jesus: «Gled og fryd dere, for deres Iønn er stor i himmelen» (Matt. 5, 12). Cf. også Matt. 19, 29; 24, 45 og flg.; 25, 34 og flg. At det her ikke er tale om «gjerningenes rettferdighet», framgår av det som er blitt sagt om rettferdiggjørelsen. Jesus dømmer nokså skarpt fariseernes «gjerningenes rettferdighet». Det er ikke de ytre gjerninger som sådanne som får lønn, men de gode gjerninger som blir gjort ved nåden – den rettferdiges gode gjerninger er jo også Guds gaver – og av kjærlighet til Gud og som er frukter av den levende tro. Denne tankegangen er også helt bibelsk. Paulus sier (Rom. 2, 6 og 7): «Han vil gjengjelde hver og en etter hans gjerninger, med evig liv dem som holder ved i god gjerning og søker etter herlighet og ære og uforgjengelighet.» Og i 1 Kor. 3, 8 heter det: «Hver især skal få sin egen lønn etter sitt arbeide.» Cf. Kol. 3, 23 og 24; Hebr. 6, 10; Hebr. 10, 35 osv.

Man må også være klar over at fortjenesten – som den blir forstått her – er helt og holdent avhengig av Guds anordning; vi får den bare fordi Gud i sin nåde har lovet det og fordi det er så viktig, skal det en gang til gjentas – for Jesu Kristi fortjenesters skyld og under den forutsetning at vare gjerninger er slik og blir gjort slik som Gud vil de skal være og bli gjort. Den Hellige skrift lærer nemlig for det første at mennesket av seg selv ikke er i stand til å fortjene noe hos Gud. …. ….

okt 262010
 

I kapittel 9 i sin bok om katolisismen skriver biskop Wember om rettferdiggjørelsen. Etter at han først snaker om behovet for å bli rettferdige for Gud, etter Adams fall, skriver han dette om problemet rundt rettferdiggjørelsen på reformasjonstida:

… … Den katolske lære om rettferdiggjørelsen har fått uttrykk i «Dekretet om rettferdiggjørelsen» som ble gitt på kirkeforsamlingen i Trient 1545-63). Den protestantiske kirke. og dogmehistoriker professor von Harnack sier om det i «Dogmengeschichte» III, s. 605: «Dekretet om rettferdiggjørelsen er i flere henseender utmerket utarbeidet; ja, man kan tvile på om reformasjonen ville ha utviklet seg, hvis dette dekret var blitt gitt f. eks. på Laterankonsilet (1512-17) og virkelig var gått over i kirkens kjøtt og blod.» Hovedinnholdet av dekretet skal her gjengis for å forklare den katolske kirkes lære om rettferdiggjørelsen som altså etter prof. Harnack kanskje kunne ha hindret reformasjonens utvikling hvis man hadde hatt virkelig kjennskap til denne læren.

Hele læren om rettferdiggjørelsen kan fattes sammen i den hellige Augustins ord: «Den som har skapt deg uten din medvirkning, rettferdiggjør deg ikke uten din medvirkning.» Det er Gud som rettferdiggjør mennesket, men ikke uten dets medvirkning. Adam og alle hans etterkommere kunne som følge av arvesynden ikke selv gjøre noe for å bli frelst. Bare Gud kan frelse dem; derfor sendte Gud sin enbårne Sønn som mellommann og frelser. For menneskene er det nødvendig at de blir «gjenfødt» i Kristus og for hans fortjenesters skyld. Denne gjenfødelsen skjer i det Nye testament ved dåpens sakrament. For barn (umyndige, som ikke har nadd fram til fornuftens bruk) er mottagelsen av dette sakrament nok. For de voksnes vedkommende må deres egen vilje være med, og den må vende seg bort fra synden og hen til Gud. Men den menneskelige vilje står her ikke for seg selv; for seg alene kan den ikke gjøre noe som er rettet på frelsen eller rettferdiggjørelsen. Den menneskelige viljes verk er her at den medvirker med Guds nåde som opplyser forstanden og tilskynder viljen.

Det er nåde og frihet som her virker sammen – Guds nåde og menneskets frie vilje, og begge er Guds gaver til mennesket. Ved sin (forutgående) nåde kaller Gud på mennesket, og tilskynder og hjelper det sa til å kunne tro og til virkelig å tro. Mennesket kan på grunn av den frihet Gud har gitt dets vilje, si både nei og ja til Guds «kallen»; mennesket kan vise nåden fra seg eller medvirke med den. Går mennesket med på Guds nåde (for å være helt klart, skal det en gang til framheves at det er Gud som gjør dette mulig), sa holder det ved denne troen fast og urokkelig for sant alt som Gud har åpenbart og lovet. Denne tro er altså mer enn tillit; den inneholder og omfatter mer enn tilliten om at Gud for Jesu Kristi skyld og av faderlig kjærlighet ikke mer vil tilregne mennesket synden. Troen omfatter al t som Gud har åpenbart og lovet og inneslutter derfor også troen på at Gud for Jesu Kristi sonings og fortjenesters skyld ved sin nåde og helt uforskyldt rettferdiggjør menneskets sjel. Denne tro er autoritetstro: mennesket tror fordi det er Gud som har åpenbart troens innhold og som har gitt sine løfter.

Men det er ikke «troen alene» som fører til rettferdiggjørelse. Det finnes ikke et eneste skriftsted som sier det. …

okt 252010
 

Jeg har nå gått gjennom hele biskop Johannes Wembers skrift: Den katolske kirke og katolisismen, og det kan leses i sin helhet her (i pdf-format). Og i dette innlegget tar jeg med starten av hans 8. kapittel (de enkelte kapitler kan lettest leses her):

8. Bibelen. Overleveringen.

Det skal også sies noe om de to troskilder som kirkens læreembete er henvist til og øser av.

Bibelen eller den hellige skrift er Guds skrevne ord til menneskene i den forstand at bibelen er skrevet under den Hellige Ånds inspirasjon …. «Den hellige skrift er Guds og menneskenes verk, d.v.s. Gud som er hovedårsaken til den hellige skrift, benytter mennesker som «instrument» til å skrive. Herved tar Gud ikke bort menneskenes individuelle særpreg, som vi da også finner i bibelens forskjellige skrifter. Alle bibelens tanker og fakta er inspirert, men vi må være klar over hva bibelen vil lære oss og hva den ikke vil lære oss. Den vil lære religiøs sannhet og ikke f. eks. naturvitenskap.

Den annen troskilde er tradisjonen. Som troskilde er den eldre enn bibelen. Den eldste av det nye testaments hellige skrifter, den hellige Paulus’ brev til tessalonikerne, stammer omtrent fra året 51 e. Kristus. Til denne tid hadde Paulus og andre apostler allerede utført et stort misjonsarbeide og preket Jesu «glade budskap» = evangeliet. Det eldste evangelium – Matteus – er skrevet i tiden mellom året 61 og 63. Tradisjonen er ved siden av bibelen en selvstendig troskilde. Ved tradisjon (her menes den dogmatiske tradisjon som formidler Guds åpenbaring) forstår vi de åpenbarte sannheter som apostlene har mottatt av Jesus Kristus eller umiddelbart av den Hellige Ånd og forkynt, men ikke skrevet ned, selv om de senere skulle være blitt opptegnet. Tradisjonen er altså avsluttet med apostlenes død. Kirken kan derfor på ingen måte gjøre Guds åpenbaring rikere eller utvide den; kirken som er veiledet av den Hellige Ånd, kan bare sørge for en mere fullstendig forståelse av den guddommelige åpenbaring.

Selve bibelen vitner om tradisjonen. Jesu gjentatte oppdrag til disiplene om å forkynne evangeliet går ut på det muntlige og aldri uttrykkelig på det skrevne ord. (Tradisjonen kalles også Guds «muntlige ord» til menneskene i motsetning til Guds skrevne ord = bibelen). Hos Markus heter det: «Gå ut og forkynn evangeliet for all skapningen» (16, 15). Evangeliet det er Guds glade budskap, og det finnes ikke et eneste sted i bibelen som sier eller bare antyder at bibelen inneholder hele evangeliet eller at bibelen er den eneste troskilde. Et annet skriftsted hvor Jesus gir oppdrag til å forkynne (ikke å skrive) evangeliet er Matteus 28, 19 og 20: «Gå derfor bort og lær alle folk … og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere … » Apostlene har da også forstått sitt oppdrag slik at de var «tjenere av ordet» (Ap. gj. 6,6). Og Paulus sier at «troen kommer av at en hører, men at en hører, av Kristi ord» (Rom. 10, 17). Alle apostler har derfor også preket evangeliet, hare et fåtall av dem har skrevet. …

okt 252010
 

Nå har jeg slått Father Z. ganske grundig! Nå skriver han om et tre måneder gammelt innlegg i First Things, om den nye, engelske oversettelsen av messen, mens jeg skrev om det allerede 27. august! Men jeg lar selvskrytet ligge, og bemerker at Father Z. har sitert andre deler av originalinnlegget enn jeg gjorde, og at han har fått mange kommentarer til sitt innlegg. Han siterer bl.a. dette:

… Publicly owned corporations are more accountable to their shareholders than tenured bureaucracies, which may explain why it took the Ford Motor Company only two years to cancel its Edsel, and not much longer for Coca Cola to restore its “classic” brand, while the Catholic Church has taken more than a generation of unstopped attrition to try to correct the mistakes of overheated liturgists. The dawning of the Age of Aquarius is now in its sunset repose and the bright young things who seem to be cropping up now all over the place with new information from Fortescue and Ratzinger, may either be the professional mourners for a lost civilization, or the sparks of a looming golden age.

One thing is certain to a pastor: the only parishioners fighting the old battles are old themselves, their felt banners frayed and their guitar strings broken, while a young battalion is rising, with no animus against the atrophied adolescence of their parents, and only eager to engage a real spiritual combat in a culture of death. They usually are ignorant, but bright, for ignorance is not stupidity.

They care little if the Liturgy is in Latin or English or Sanskrit, as long as they are told how to do it, for they were not told. Some critics of the new translations have warned that the changes are Shishi qiu shi: Seek truth from facts too radical, which is radioactively cynical from people who in the 1960’s wantonly dismantled old verities overnight. …

I think there should be few options in the Liturgy, and no attempt to be “creative,” for that is God’s particular talent. As Vatican II taught in Sacrosanctum Concilium, “[T]here must be no innovations unless the good of the Church genuinely and certainly requires them; and care must be taken that any new forms adopted should in some way grow organically from forms already existing.” …

okt 252010
 

Her er en interessant artikkel fra the Associated Press, om hva noen (mange?) bloggere bruker sin tid til:

Pressure is on to change the Roman Catholic Church in America, but it’s not coming from the usual liberal suspects. A new breed of theological conservatives has taken to blogs and YouTube to say the church isn’t Catholic enough.

Enraged by dissent that they believe has gone unchecked for decades, and unafraid to say so in the starkest language, these activists are naming names and unsettling the church.

In the Archdiocese of Boston, parishioners are dissecting the work of a top adviser to the cardinal for any hint of Marxist influence.

Bloggers are combing through campaign finance records to expose staff of Catholic agencies who donate to politicians who support abortion rights.

RealCatholicTV.com, working from studios in suburban Detroit, is hunting for «traitorous» nuns, priests or bishops throughout the American church. …

Jeg leste dette først hos Father. Z. Den opprinnelige artikkelen er (delvis) ganske negativ til disse bloggerne, mens Father Z. har et noe annet perspektiv på det hele; han siterer og skriver bl.a.:

….. Catholic officials are struggling to come to terms with the bloggers and have organized several recent media conferences on the topic, the latest at the Vatican this month. The U.S. bishops’ conference issued social media guidelines in July calling for Christian charity online.

Still, no one expects the Catholic blogosphere to change tone anytime soon. Many of the conservatives most active online had spent years raising the alarm about dissent on their own in their local dioceses without much effect. Now, they feel they are finally being heard online.

“There’s a general sense among many faithful Catholics that no matter how much they write their bishops, no matter how much they go to the pastors, all of these unfaithful things keep getting taught,” Voris said. “I think enough Catholics are saying, ‘That’s it. I’ve had it.‘”

okt 242010
 

I kapittel 6 (les det her i sin helhet) skriver biskop Wember om Peters/ pavens plass i Kirken:

… «Du er Peter og på denne klippe vil jeg bygge min kirke, og helvetes porter skal ikke vinne over den. Og jeg vil gi deg nøklene til himmelriket, og hva du så binder… og hva du enn løser…». Jesu egne ord gjør det klart at det som han har sagt om lederstillingen i kirken ikke bare kan gjelde Peter personlig, men den stillingen, det embetet som han inntar i kirken, med andre ord: det gjelder for Peters etterfølgere «inntil verdens ende». Kristi kirke måtte fortsatt hvile på fjellet d.v.s. på det embete som Kristus har innstiftet for sin kirke og som Peter var den første innehaver av. …

… En har også hevdet at Kristi ord til Peter ikke hadde noe med Peters person å gjøre. Det som Jesus Kristus skal ha siktet til, skal være Peters tro som han hadde gitt uttrykk for ved sin bekjennelse: «Du er Kristus, den levende Guds sønn.» Det skulle ha vært denne tro Jesus tenkte på da han henvendte seg til apostelen og sa til ham: «Du er Peter, og på dette fjell vil jeg bygge min kirke … «. Det som Jesus ville gi uttrykk for, skulle ha vært: «Du har en urokkelig tro, og en slik tro som du nå har vist, kan jeg bygge min kirke på.» – Kristus kan ikke ha ment det slik, ellers ville – ja burde – han ha sagt det klart og umisforståelig. Det gjaldt jo en uhyre viktig sak. En kan ikke fri seg for inntrykket at det øves vold mot Kristi ord når det påstås at Kristus talte om troen da han henvendte seg til Peter personlig: Du er Peter, og på dette fjell vil jeg bygge min kirke.» (Peter betyr fjell. Og hvorfor gir Kristus apostelen Simon dette navn?!) Nei, det er ikke Peters tro, men Peters person og embete som er det fjellet Kristus bygger sin kirke på. Kristi ord kan ikke bety noe annet enn: Peter er øverste leder for Kristi kirke; den kirke som står på Peter, har Jesu Kristi ord for at den skal vare inntil verdens ende.

Konklusjonen som den katolske kirke tar av det vi hittil har hørt er: Kristi kirke kan bare være der hvor den grunnformen finnes som Kristus har bestemt for sin kirke. Bare den kirke kan være Kristi kirke som står i uavbrutt sammenheng med apostlene og apostlenes leder Peter. For katolikkene står troen på Jesus Kristus og troskapen mot Jesu Kristi kirke og fellesskapet med Peter i en indre vesenssammenheng.

okt 242010
 

I 4. kapittel i sin bok fra 1949 (les den her) skriver (senere) biskop Wember om den katolske kirkeforståelsen:

Hos Matteus (20, 10) leser vi: «En er deres lærer: Kristus».

Dette skriftsted settes i spissen for å peke på at Jesus Kristus, Guds enbårne sønn, har brakt oss den kristne åpenbaring, og at Jesu vilje er det avgjørende for oss mennesker. Om vi kan forstå Kristi lære og vilje fullt ut eller ikke, om den er tiltalende for oss eller ikke, kan ikke forandre noe ved den kjensgjerning at Kristi lære og vilje er en realitet som må respekteres av oss. Selvfølgelig skal vi gjøre alt for å sette oss inn både i Kristi lære og vilje, men her gjelder det som ble sagt i innledningen, nemlig at den menneskelige tanke og handlemåte i størst mulig utstrekning må «dirigeres» av det objektive, som her er Kristi lære og vilje. Når vi setter oss inn i Kristi lære og vilje, må det altså skje på den mest objektive måte, og innholdet av Kristi lære og vilje som er uforanderlig på grunn av Guds uforanderlighet, må ikke forandres ved at vi prøver å «assimilere» det vare tanker. Denne faren består unektelig på grunn av var menneskelige natur. (Vi skal senere komme inn på at Jesus Kristus har sørget for at hans åpenbaring og lære blir uforfalsket).

Den nye sannhet som Kristus hadde brakt og det nye trossamfunn som Kristus hadde innstiftet trådte inn i historien på første pinsedag. Følger nå av det at kirken bare må forklares som en følge av pinseunderet eller som en skapning av apostlenes og de første kristnes tro på Kristus eller går kirken tilbake på en positiv og umiddelbar innstiftelse av selve den historiske Kristus? – På samme måte som det som Jesu disipler opplevet på første pinsedag ville være rotløst hvis ikke disiplene ved et forberedende personlig samvær med Kristus hadde trodd på ham som den evige Guds sønn, på samme måte ville også en kirkes påstand om å være Kristi kirke være rotløs og henge i luften hvis den bare kunne påberope seg rent overnaturlige erfaringer og ikke kunne peke på et fast og sikkert historisk fundament. Her forutsetter de overnaturlige erfaringer kjensgjerninger som historisk kan kontrolleres. Der kan ikke kreves tro og anerkjennelse for overnaturlige erfaringer som savner naturlige bevis, fordi disse overnaturlige erfaringer i sa tilfelle ikke kan kontrolleres. Med dette skal det ikke være sagt at alt som er overnaturlig må kunne kontrolleres i den forstand at det blir forståelig for oss, men selve faktumet må kunne kontrolleres. Derfor er det viktig å sla fast at kirken ikke er blitt til ved den tro som for apostlene og Jesu andre tilhengere ble bekreftet på første pinsedag, men at den har sine røtter i Kristi vilje og innstiftelse og at dette kan historisk kontrolleres. … …

okt 232010
 

Dette spør (senere) biskop Wember om i sin bok fra 1949 (les den her) og han fortsetter i kapittel 2:

… «Den katolske kirke» blir her oppfattet liksom den kjernen som Kristus har lagt ned i den store gave han har skjenket menneskene. Katolisismen er en utforming av denne guddommelige gave. Det er klart at denne utformingen ikke kan skje vilkårlig, men alltid må ga ut fra og ha sitt fundament i det som Kristus har nedlagt i kjernen. Ta f.eks. en trossetning som kirken fastslår. Innholdet av en slik trossetning er av Kristus lagt i «kjernen» og hører som sådan med til de trossannheter som Kristus har brakt for alle mennesker og som han har betrodd sin kirke. Hvis nå kirken fastslår at et bestemt innhold av denne trossannhet er en trossetning (dogme), så føyer kirken ikke en ny lære eller en ny trosgjenstand. til det som Kristus har nedlagt i kjernen, men den presiserer bare at dette bestemte, konkrete trosinnhold hører med til den lære som Kristus har gitt oss, og det får da karakter av en trossetning. En slik trossetning er altså en utfoldelse av «kjernens» innhold, en utfoldelse av det som hører med til kirken eller kirkens lære slik som Kristus har grunnlagt den. Den ytre form for denne læren (trossetningens ordlyd) er nå etter at kirken har opphøyet den til trossetning – om en skal si det slik – noe nytt, og dermed er katolisismen blitt rikere, d.v.s. kirkens lære er blitt ytterligere utformet, men denne utformingen består ikke i at selve trosinnholdet har fått noe nytt eller er blitt forandret. Det nye er bare at noe som helt fra kirkens grunnlegging av har hørt med til den lære som Kristus har betrodd sin kirke nå har fatt form av en konkret formulert trossetning.