I kapittel fem i sin om bok om skriftemålet forteller pastor van der Burg at Luther selv og lutheranerne brukte skriftemålet aktivt i lang tid (i Norge til ca 1900), men så har det blitt borte:
Det har aldri vært Luthers mening å avskaffe skriftemålet. Tvert imot, han forsvarte det ofte med stor kraft. Han gav det en fast plass i sin «Bønnebok» fra 1527. Hans «Store Katekismus» (2. utg. 1529) inneholder en formaning til skriftemål på 8 sider, hvor det likefrem sies at en som forkaster skriftemålet, ikke er kristen. «Hvis du forakter det og i stolthet unnlater å skrifte, da slutter vi at du ikke er noen kristen og ikke berettiget til å nyte Alterets sakrament. For du ringeakter det som ingen kristen skal ringeakte, og viser derved at du ikke kan ha syndenes forlatelse» …. «Derfor, når jeg formaner til skriftemål, da gjør jeg intet annet enn at jeg formaner enhver til å være en kristen». Nærmest helt katolsk er den skriftemålsundervisning som finnes i Luthers «Lille Katekismus» (slik som den ble utgitt siden 1531 og ble inntatt blant de lutherske bekjennelsesskrifter).
«Til skriftemålet» så heter det der – «hører to stykker: for det første at man bekjenner synden, og for det annet at man tar imot avløsningen eller syndsforlatelsen av skriftefaren som av Gud selv og aldeles ikke tviler derpå, men tror fast at syndene derved er forlatt for Guds åsyn i himmelen». I samme instruks gir han et detaljert skriftespeil (synderegister) til hjelp for de skriftende. «Den augsburgske konfesjon» (1530) sier i Art. 75 («Om skriftemålet»): «Skriftemålet er ikke avskaffet i våre kirker. Man pleier jo ikke rekke Herrens legeme til andre enn dem som i forveien er blitt prøvet og avløst …. Man lærer menneskene at de skal akte avløsningen overmåte høyt, fordi den er Guds røst og tilsies etter Guds befaling. Nøklemakten blir holdt i ære, og man minner om hvilken stor trøst den bringer de forferdede samvittigheter».
«Apologien for den augsburgske konfesjon» (Art. XII) betegner det som «ugudelig» å ville «bortskaffe den private absolusjon av kirken». Også de lutherske «Smalkaldiske Artikler» insisterer på bibeholdelsen av skriftemålet. «Da absolusjonen eller nøklemakten også er en hjelp, en trøst mot synden og den onde samvittighet, innstiftet av Kristus i Evangeliet, må kirken endelig for alle ting ikke la skriftemålet eller absolusjonen gå av bruk» (P. III, Art. 8). Den såkalte «Reformatio Vitebergensis», som Luther underskrev sammen med andre teologer, forplikter presten til å la straffe «den som et helt år hverken søker absolusjon eller kommer til Herrens nattverd». Selv skriftet Luther ofte, særlig hos Bugenhagen. Skriftemålet var ham så dyrebart at han «ville grave det opp av jorden og hente det over tusener mil» (Walch XIX, 1073). «Om tusener og atter tusener av verdener var mine, så ville jeg dog heller miste alt dette enn la et eneste stykke, selv det ringeste, av dette skriftemål komme ut av kirken» (Walch XVII, 2452).
I «Den augsburgske konfesjon» (Art. IX-WII) og i «Apologien for den augsburgske konfesjon» (Art. XIII) regnes skriftemålet som et sakrament. Likeledes i Luthers «Store Katekismus», hvor det omtales som «det tredje sakrament». I hans «Lille Katekismus» fikk det plass mellom dåpen og Alterets sakrament. Ennå året før sin død uttalte Luther at han gjerne vil være med på å kalle skriftemålet et sakrament.
… Etterhånden er skriftemålet mer og mer gått ut av bruk hos lutheranerne. Forskjellige årsaker har bidratt til denne utvikling. En av hovedårsakene er lutheranismens uklare standpunkt fra begynnelsen av med hensyn til skriftemålets nødvendighet. ….