jan 212011
 

I dag (21/1) leser vi til matutin fra den hellige Ambrosius’ bøker om jomfruene (Liber 1, caput 2, 5. 7-9), om den hellige Agnes:

Det faller seg så heldig, nå da vi skal tale om jomfruer, at det i dag er en jomfrus fødselsdag. Vår bok begynner altså med en preken. Dette er en jomfrus fødselsdag, la oss etterligne hennes renhet. Det er en martyrs fødselsdag, la oss bære frem offergaver. Det er den hellige Agnes’ fødselsdag, la mennene fylles med undring, la barna fatte mot; undre dere, dere gifte kvinner, dere ugifte, ha henne som forbilde.

Det sies at hun var tolv ar da hun led martyrdøden. Hva kan være grusommere enn ikke å spare en i sa sped alder? Men hvor sterk er den tro som ble bevitnet av en så ung! Fantes det da plass for sår pa en sa liten kropp? Men hun som knapt hadde plass til sverdsår, hadde kraft til a overvinne sverdet. Småpiker på den alder tåler jo ikke engang at foreldrene ser morskt på dem, og blir de stukket av en tynn nål, gråter de som om de fikk dype sår. Men denne piken forferdes ikke når hun gripes av bødlenes blodige hender, hun er uberørt når de kommer trekkende med tunge, gnissende lenker, og hun frembyr hele sin kropp til den rasende soldatens sverdspiss; ennå vet hun ikke hva det vil si å dø, men hun er rede. Når de mot hennes vilje trekker henne bort til alteret, rekker hun Kristus hånden gjennom flammene, og i dette vanhellige bål gjør hun Kristi seierstegn. Hun strekker sin nakke og begge sine hender frem for å legges i lenker, men ingen lenke kan strammes til om hennes tynne lemmer.

Er dette en ny form for martyrium? Hun som ikke hadde nådd strafferettslig alder, var moden nok til å seire; kjempe var hun ikke i stand til, men seierkransen kunne hun med letthet vinne; en mester i trosstyrke var hun til tross for sin unge alder. Som brud ville hun ikke ha hastet til brudekammeret så raskt som hun som jomfru med glade skritt skyndte seg til retterstedet, ikke pyntet på hodet med flettet hår, men smykket med Kristus, ikke med blomsterkrans, men med dyder.

Alle gråter, men selv feller hun ikke en tåre. Mange undrer seg over at hun så lettvint kaster vrak på et liv hun knapt hadde begynt å nyte, som om hun var en utlevd olding. Alle er ute av seg av forundring over at en som ikke er myndig, kan være et slikt vitne om Gud. De festet lit til hennes vitnesbyrd om Gud, men hennes vitnesbyrd om mennesker ville vært ugyldig. Det som er hinsides naturen, kommer nemlig fra naturens skaper.

Hvilke trusler benytter ikke bøddelen seg av for å skremme henne, hvilken smiger for å overtale henne! Hvor mange er det ikke som ber henne vifte seg med dem! Men hun sa: “Det er en fornærmelse mot Brudgommen å legge an på henne som vil være ham til behag. Han som valgte meg først, skal få meg. Hvorfor nøler du, skarpretter? La denne kroppen gå til grunne, den som elskes av øynene til menn jeg ikke vil ha.”

Hun stod og bad og strakte halsen frem. Bøddelen er lamslått av skrekk som om det var han selv som stod anklaget, skarpretterens høyre hånd skjelver, ansiktet blekner av frykt for et annet menneskes fare, alt mens den lille piken ikke frykter sin egen. Dere har der i ett offer et dobbelt martyrium, renhetens og troens. Hun forble jomfru og vant martyriet.

 Leave a Reply

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

(obligatorisk)

(obligatorisk)