Det er ikke så mange som kan svare på det spørsmålet, for det er ikke mange katolikker som er prester – og det er heller ikke mange prester som har opplevd det. Jeg tenkte på dette da jeg nylig hva en prest i USA skrev om sin opplevelse:
…first time: Deacon at a Solemn High Mass! A bit of training from a very good MC, and off we went. To say it is different than the NO Mass is, umm, selling it a bit short. I am still trying to get my head around the experience.
First thought: strangely, it is much harder to ‘pray’ this Mass than the NO as a priest. At least these initial run throughs (with rusty Latin), I am so concerned with the Rubrics, the hand positions, the genuflections, the kissing the altar, hand, etc., I’m trying to get through it rather than ‘pray’ it. In TLM, it is not about the priest, it is about the ritual, the ceremony, the prayers; entering into a timelessness, almost. The prayers are beautiful in their wording, if sometimes wordy, even in the Latin (which can really get me toungue tied!)
Another thought, from a friend who was attending her first TLM: Afterwards, as we were digesting the experience over sandwiches at Cinci’s oldest bar, her comment was: ‘It seemed, ummm…, more masculine.’ …
Selv har jeg aldri feiret en høymesse (levittmesse) med prest, diakon og subdiakon, stille messer har jeg feiret over 100 av – så de oppleves ikke så annerledes og kompliserte lenger – men en missa cantata opplevde jeg de 3-4 gangene som overraskende komplisert – det er noe med samspillet med koret og ministrantene som må øves inn, og musikken som man ikke behersker før man har lært den. Men når jeg i kveld feirer en missa cantata i St Joseph kirke, håper jeg at den skal oppleves enklere.