Jeg har nå gjort klar en hel del kapitler p. A. J. Lutz’ bok «Kjenn din tro» – les den her. Bl.a. kapitlene IX. A. Jesu lidelse og offerdød X. Jesu absolutte syndefrihet og fullkomne hellighet XI. Kristus i herligheten XII. Antikrist XIII. Nådens liv. Dessuten mot slutten av boka: XXIV. Sakramentaliene XXV. Bønn og liturgi.
Her følger kapittelet om sakramentaliene:
XXIV. SAKRAMENTALIENE
Ved siden av sakramentene eller i forbindelse med dem fins det i Kirken andre hellige tegn og handlinger som har en viss likhet med sakramentene. Vi kaller dem «sakramentalier». De ble ikke innstiftet av Kristus, men av Kirken. De kom opp i tidenes. løp; men mange av dem stammer fra den apostoliske tid, for så. langt vi kan gå tilbake, har Kirken aldri vært uten sakramentalier.
De viktigste av dem er:
a. De seremonier som brukes ved meddelelsen av alle sakramenter og ved feiringen av det hellige messeoffer. Den sakramentale ritus som utgjør sakramentenes, egentlige vesen er jo ganske kort. Men for å henlede tankene på den, for å anskueliggjøre sakramentets virkning, for å vekke det fromme sinnelag som er påkrevet, ville Kirken omgi den sakramentale ritus med andre symboler og symbolske handlinger, f. eks. merker presten ved dåpen barnets panne og bryst med korsets tegn, legger sin hånd på dets hode, gir det litt innviet salt i munnen, gir det et brennende vokslys og en hvit kledning o.s.v. Likeledes innbefatter messeliturgien før og etter konsekrasjonen en rekke sakramentalier som harmonisk innordner seg under den hellige offerhandling.
b. Velsignelser og vigslinger. Det fins en lang rekke av dem i Kirkens ritualbok. Alle de ting som tjener mennesket skal jo også tjene Gud, all den stund mennesket selv har Gud som sitt siste endemål. Ved syndefallet og på grunn av sin solidaritet med mennesket kom den fysiske verden under en forbannelse eller en slags trelldom. «Og Gud sa til Adam: fordi du adlød din hustru og åt av det tre som jeg forbød deg å ete av, skal jorden være forbannet for din skyld» (1. Mos. 3, 17). Engang skal den frigjøres igjen, når menneskeheten selv oppnår sin fullkomne frihet og den evige herlighet. «Også skapningen selv skal frigjøres fra forgjengelighetens trelldom til Guds barns herlige frihet. For vi vet at hele skapningen sukker og lider i fødselsrier helt til denne dag» (Rom. 8, 21-22). Ved Kirkens velsignelse blir de lavere skapninger allerede nu på en måte frigjort fra forbannelsen, helliget til Gud, unndratt den profane bruk og bestemt til å tjene det troende gudsøkende menneske. «All Guds skapning er god og ingenting er å vrake som blir mottatt med takksigelse, for det helliges ved Guds ord og bønn» (1. Tim. 4, 4-5). I denne hensikt velsigner Kirken den jord vi dyrker, våre brønner, de nygiftes brudekammer, våre bakeovner, vogner, båter o.s.v.
c. Først og fremst vier og velsigner Kirken de ting som direkte brukes til bønn og gudstjeneste; og da er ikke bare velsignelsen eller innvielsen, men selve de velsignede og viete ting sakramentalier: kirker og kapeller, krusifikser, rosenkranser, medaljer, vann, voks, lys. orgler, klokker, bilder av Vår Herre og hans helgener osv.
Hovedforskjellen mellom sakramenter og sakramentalier ligger i det at sakramentene virker «ex opere operato», d. v. s. ved en helliggjørende kraft som Kristus har nedlagt i dem og som er uavhengig av mennesket, fordi det er Kristus selv som i sakramentene meddeler sin nåde, når mennesket ikke setter seg imot. I sakramentaliene derimot er det den personlige trosiver som virker. Den er nok også en Guds gave, men den må være gitt på forhånd for at sjelen kan ha nytte av sakramentaliene. Bestenkingen med vievann, f. eks. som foregår på søndagene før høymessen, har en viss likhet med dåpen. Men den sjelelige lutring den gir, er ikke Kristi umiddelbare verk, mens dåpen er det. «Ikke Damasus renser sjelen, ikke Petrus, ikke Ambrosius, ikke Gregorius; vi utfører tjenesten, men du Herre, virker i sakramentet. For det står ikke i menneskelig makt å meddele Guds nåde, det er ditt verk, og Faderens» (St. Ambrosius). Vievannet er bare et symbol. Det er gagnlig å bruke det, for symbolet minner oss om vår dåp, gjør vår tro og vår tillit til Frelseren mer bevisst og vekker en fornyet iver til å bevare oss fra synd. jo frommere vårt sinnelag er når vi tar vievann, desto virksommere blir symbolet. Slik er det med alle andre innviede ting. Deres verdi ligger imidlertid ikke bare deri at de er symboler eller bilder, men at de er viet av Kirken. Vielsen betyr nemlig at Kirken forener sin bønn med vår bønn. og Kirkens bønn er Jesu egen bønn, han som lever evig og går i forbønn for oss.
Ser vi sakramentaliene i dette lys, så vil vi nok ikke la oss forvirre, når utenforstående med sin vanlige lettsindighet kaller dem for magi, amuletter og overtro. Så lenge mennesket er menneske har det en naturtrang til å uttrykke det åndelige under synlige billeder og former. All kunst bunner i denne trang, og jo sterkere kunstnerens ånd er grepet av inspirasjonen, med desto større uro leter han etter linjer, farger og toner, desto mer vil dikterens språk fjerne seg fra det abstrakte uttrykk, for å tale i billeder. Derfor eier Kirkens vielsesritual, samtidig som det er besjelet av dyp tro og hellig andakt, en enestående poesi. Ingen dikter vet så levende å fremmane det åndelige, å gi en så dyp intensjon i det guddommelige og i det timelige sammenheng med det evige. Og ennå mindre fins det en dikter eller en kunstner, selv blant de mest religiøse, som forstår å vekke en så gripende følelse av at Kristi frelsende nåde også omfatter den materielle verden, for så vidt den tjener mennesket, og utfrir den fra de onde makter. «Terra, pontus, astra, mundus quo lavantur flumine» synger langfredagsliturgien om Jesu blod: jord og hav, stjernene og hele verden renses av den hellige strøm, Man innvender Jesu ord om at vi skal «tilbe Gud i ånd og sannhet» (Joh. 4, 23). Det er nettopp det vi gjør. Det er sannhetens ånd som lærer oss å føre den materielle verden tilbake til dens opphav ved å bruke materielle ting til vår gudstjeneste. Var det ikke nettopp den Hellige Ånd som gjorde at «Ordet er blitt kjød», at Guds Sønn ved å bli født som menneske tok den materielle verden som red-, skap til frelsesverket? Hele den såkalte katolske utvorteshet utledes av kristendommens sentrale mysterium, Kristus, Gud i menneskelig skikkelse. «For ved det menneskevordne Ords mysterium er din klarhets nye lys framstrålet for vår sjels øyner, så at vi idet vi erkjenner Gud i synlig skikkelse, ved ham skal bli draget til å elske det usynlige» (prefasjon til jul).