feb 232011
 

Når jeg nå skal skrive litt om Robert Hovdas bok “Strong, Loving and Wise” (som jeg leste i går), må jeg faktisk henvise mest til tre innlegg på denne bloggen for en uke siden, der jeg skrev mer om Hovdas teoretiske begrunnelse for sitt nye syn på liturgien. Det er innleggene – Messens “president som skuespiller”Presten må engasjere menighetenPrestens ansiktsuttrykk og blikk.

For Hovda og hans likesinnede er det et avgjørende poeng at presten i messen ikke lenger en en prest bærer fram messens hellige offer, men en person som presiderer over nattverdmåltidet og -fellesskapet.

I forordet til boka – skrevet Godfrey Diekmann O.S.B. – går det tydelig fram at den gamle måten å feire messen på ikke møter noen form for respekt:

Etter dette skarpe forordet er Robert Hovdas egen tekst ganske mild; faktisk er det ganske vagt og noe uklart hva han i praksis mener, selv om dette er en praktisk håndbok om hvordan man skal “presidere” over messen – man skal være sterk, kjærlig og vis i sin utstråling under hele messen. Det er mest en holdning, en stemning, han vil ha fram i messefeiringen. Det er et sterkt fokus på menigheten og personenes indivuelle behov. Det legges stor vekt på en liturgikomité av lekfolk (og helst også presten) som skal gjøre hver messe meningsfull. Å bare lese messen etter boka gir visst ingen mening. Her er et lite utdrag av hva Hovda selv skriver:

(En del sider av boka kan leses her.)

  5 Responses to “Robert Hovdas “Strong, Loving and Wise””

  1. Her er litt mer om Fr. Robert Hovda, født i Nord-Dakota og med norske aner( dessverre) og som var konvertitt i 1943. Han var også militærnekter (et nokså sikkert tegn på progressivitet i alle fall i 1940-årene, hvis man ikke var “bibelforsker”, altså Jehovas Vitne.)
    Han var virkelig en svært innflytelsesrik prest og “liturgiekspert” og må ha “wrecked havoc”, som man sier på engelsk, på mange troende.
    Stykket nedenunder er svært interessant og skrevet av Brian Van Hove, SJ. (En jesuitt som tenker mer eller mindre i tråd med tradisjonen er ikke så godt å finne idag, om man ser bort fra Fr. Hugh Thwaites)

    http://frvanhove.wordpress.com/2010/04/08/ignatius-insight-toward-ritual-transformation-or-the-rotten-fruits-of-a-fashionable-unserious-liturgist-httpwww-ignatiusinsight-comfeatures2010bvanhove_hovda_apr2010-asp/

    “Robert W. Hovda remained an adherent of the Protestant Reformation. He entered the Catholic Church juridically, but did he really understand it or accept it doctrinally? [50] Perhaps he had no encouragement, or perhaps his seminary education was insufficient or ill-timed, or perhaps he made the wrong friends. He seems never to have grasped that the source of all our unity as Catholics is the covenantal and ecclesial offering, in persona Christi, of the Eucharistic Sacrifice, the central act of worship in the Roman Catholic Church, as Vatican II emphasized over and over again. This ancient doctrine has been brilliantly developed over more than fifty years by the great theologian Henri de Lubac, but Hovda never mentions him, nor does anyone else in this festschrift. There can be no eucharistic communion with those who, by a Lutheran rejection of the sacrificial office of the Catholic priesthood as it is defined by the Council of Trent, put the reality of the Sacrifice of the Mass in issue.”

    – Ser ut som om Fr. Hovda led av samme syke som en del konvertitter ser ut til å ha i vår tid, omtalt av Fr. Terje Tønnesen på Verdidebatt.

  2. Fr. Hovda hadde også andre progressive meninger (surprise, surprise) slik som dette:
    “In opposition to their church’s teaching, a number of Catholic scholars (for example Father Robert W. Hovda, Professor Robert J. Karris, and Damien Casey) have written in favor of ordaining women”.

    [Ordinasjon av kvinner uttaler hans også for i boka jeg nettopp leste. RED.]

  3. Tydeligvis er ikke Fr. Hovda et glemt kapittel overhodet, dessverre.

    “The Robert W. Hovda Lectures 2011

    This lecture series honors Robert Walker Hovda (1920–1992), a presbyter of the Diocese of Fargo, North Dakota, and a leader of the liturgical movement in the United States. This sixth set of lectures features scholarly reflections on the soon-to-be-implemented third edition of the Roman Missal.

    A-03 A New Translation of the Missal of Paul VI.
    Kevin Irwin
    B-03 The Spirituality of the Roman Missal.
    Michael Driscoll
    C-03 Psalmody in the Roman Missal.
    Paul Ford
    D-03 The Chant Sources of the Roman Missal.
    Anthony Ruff, OSB
    E-03 The Connection between Translation and Scripture.
    Cardinal Daniel DiNardo”

    – Dette er fra en organisasjon jeg er glad for at vi ikke har her i landet. Kardinaler som taler har de også…( Kardinal DiNardo)
    Da jeg så deler av tilbudet fra “National Association of Pastoral Musicians” (hva er en pastoral musiker???), så trodde jeg det var en spøk og ren ironi…, men det er det dessverre ikke. Dette er helt reelle ting også i dagens Katolske Kirke. Her er noen eksempler fra kursutvalget:
    – B-13 Tried and True Resources for Intercultural Worship
    -B-15 Animation
    Norma Garcia
    Come and discover techniques to help you get your assembly to participate in the liturgy of the Church.
    -B-17 Tips from a Singing Presider
    James Chepponis
    “The importance of the priest’s participation in the Liturgy, especially by singing, cannot be overemphasized” (Sing to the Lord , no. 18). Find your voice to sing the Liturgy more fully. (Viktigheten av prestens “deltagelse”??????? og “presider”?
    -C-15 Spirituals, Gospel Music, and Sing to the Lord (Kommentarer overflødig)
    -C-18 Presiding at the Rites of Initiation (farelampen bør lyse kraftig når en hører dette navnet på dåpen)
    -C-13 Creating Contemporary Catholic Music (Herre, fri oss fra denne svøpe.. I USA har man f.eks et patetisk stykke “kirkemusikk” man ofte synger kalt “On Eagle’s Wings” av Marty Haugen, en norskamerikaner)

    Summa summarum, så ser det ut til at hele formålet med “fordypningen” i den nye forbedrede (språklig i alle fall) engelske Novus Ordo er å finne måter en kan underminere den ytterligere på, i Fr. Hovdas ånd og i den omtalte “ånden fra konsilet”)

    Her er linken, så kan bloggens lesere se selv og forferdes:
    http://www.npm.org/EducationEvents/convention/national/tuesday.htm

  4. Noen lesere syns kanskje det jeg referer fra Hovdas bok og hans skriftlige synspunkter andre steder, er ganske ekstremt og ikke kan være representativt. Det han stod for er nok blitt en hel del modifisert siden 70-tallet (man bruker vel ikke store, hjemmebakte brød i messen lenger f.eks.), men at han har vært og er svært innflytelsesfull, viser bl.a. dette siste eksempelet fra Trond.

  5. Takk for meget interessant lesning og studie vedrørende relativisten Fr. Robert Hovda, både fra Pastor Moi sine innlegg om dette fenomen her på bloggen, og Trond sine kommentarer her på denne post!

    Pastor skriver her bl.a.;

    – “For Hovda og hans likesinnede er det et avgjørende poeng at presten i messen ikke lenger en en prest (som) bærer fram messens hellige offer, men en person som presiderer over nattverdmåltidet og -fellesskapet.” –

    Ja, som Pastor nevner, det gikk aldri SÅ langt her i Norge, som de mest utrerte eksempler her viser. Men – den ”radikale ånd” var så visst tilstede her også, og fikk dessverre et godt fotfeste. Både Gudstjeneste og Kirkens inventar ble “offer” for denne forandringens nidkjærhet. – Hvor mange katolikker, som etter hvert ble inaktive grunnet “progressivitet” og “frigjøringsteologi” vites ei, men få personer var det ikke. Og derfor ble det da også så meget lettere for de modernistiske klakører, å fare frem med sin eksperimentelle virksomhet – uten noen særlig motstand fra kirkeautoritativt hold.

    I anledning posten; “Effekten av pave Benedikts motu proprio om den gamle messen”;

    http://aomoi.net/blogg/2011/02/effekten-av-pave-benedikts-motu-proprio-om-den-gamle-messen/

    … så kan man kanskje nu ennu klarere forstå, hvorfor motkreftene samlet seg til forsvar mot denne “brutte tradisjon” og den minimalistiske liturgipraktisering, som eksempelsvis Robert Hovda sto for, og som han og hans like fremdeles så ivrig forfekter. Og dermed – i lys av dette; Hvorfor Pave Benedikt XVI anså det som så tvingende nødvendig med sitt personlig utstedte dokument; Motu proprio – som tillater Den tridentinske Messen (TLM) for hele Den katolske Kirke. Altså den ”forsatte tradisjon”!

    Så Takk igjen for god informasjon, og et godt “detektivarbeide” i denne sak fra Pastor Moi og Trond!

    Tor

 Leave a Reply

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

(obligatorisk)

(obligatorisk)