mar 282011
 

I St Olav første nummer 1964 skriver p. Thorn en lang artikkel om økumenikk, som interessant nok bruker begrepet “evangelisk-katolsk”, som jeg støtte på i USA i 1991, da jeg var der for å studere luthersk kirkeliv – og som påvirket meg sterkt i katolsk retning. (Les mer om Evangelical Catholic her.)

P. Thorns artikkel er interessant bl.a. fordi den må være noe av det første som er skrevet om emnet i Norge – faktisk før Vatikankonsilet var ferdig. Artikkelen kan leses i sin helhet er:

En evangelisk-katolsk kirke?

AV PATER FINN D. THORN

(Fra redaksjonen: Følgene av at den katolske kirke i sin tur, efter årtiers nølen, har kastet sin tyngde inn i de kristne enhetsbestrebelser i vår tid, synes foreløbig uoverskuelige, En bevegelse er i gang som i løpet av bare et par år allerede har gjort virkelig hva ingen trodde mulig på ennå et halvt århundre, og som nær sagt måned for måned forandrer verdenskirkens åsyn. Ennå er de kristnes enhet i én kirke en fjern realitet. Hvordan skal den kunne fremmes? Pater Thorns artikkel analyserer en av de veier utviklingen kan komme til å ta.

Av den moderne nytestamentlige forskning fremgår det med stadig større klarhet at Kristi kirke er en synlig realitet. Selv en så lite katolsk innstillet teolog som Emil Brunner, uttaler at “tanken om den usynlige kirke er fullstendig fremmed for Det nye testamente”. Men da reiser spørsmålet seg: Hvor er i dag denne Det nye testamentes synlige kirke? Svaret kan ikke bli at alle de synlige kirkesamfunn til sammen utgjør Kristi kirke, for da står vi overfor en kirke som intet har å gjøre med den kirke som vi møter i Skriften. En slik innbyrdes splittet kirke kan ikke være den kirke som Det nye testamente omtaler som Kristi legeme, for der kan ikke være flere Kristi legemer. Ifølge Skriften hører enheten med til kirkens vesentlige kjennetegn: “Det er ett legeme og én Ånd, likesom dere ble kalt med ett håp da kallet kom til dere; én Herre, én tro, én dåp; en Gud og alles Far.”

I stedet for å være ett i den ene synlige kirke som er Kristi legeme, er de kristne i det tyvende århundre skilt i tre store grupper: den romersk-katolske kirke, en ikke-romersk kirke – den ortodokse – og kirkesamfunnene utgått fra reformasjonen. Den romersk-katolske, kirke og den ortodokse kirke står på samme felles apostoliske grunn, slik at en gjenforening mellom dem ikke er ren utopi, men ligger innenfor det vi kan håpe og vente en gang vil skje. Å tale om gjenforening mellom den katolske kirke og reformasjonskirkene stiller oss derimot overfor ganske andre og – menneskelig talt – nesten uoverstigelige vanskeligheter. Kanskje den største vanskelighet hittil har vært at de protestantiske- kirker ikke engang har villet høre tale om noen gjenforening med den romersk-katolske kirke, og den katolske kirke selv har stillet slike betingelser for en “tilbakevending” til den, at noen praktisk løsning på spørsmålet syntes utelukket.

Er spørsmålet dermed låst fast for bestandig, slik at en synlig kirke som omfatter alle kristne forblir en utopi? Det kan ikke være mulig, for det ville bety å godta at Det nye testamentes kirke har opphørt å være en realitet. Men hvis den fremdeles eksisterer, så må den alltid ha eksistert, for – som Berdiaeff så karakteristisk har formulert det – “hvis, den ikke alltid har vært til, hvis den ikke kan føre sin opprinnelse tilbake til Jesus Kristus selv, så betyr det at den aldri vil bli til.” Nu hevder som kjent såvel den romersk-katolske som den ortodokse kirke, hver for seg, at de er den kirke som ubrutt kan føre sin opprinnelse tilbake til Jesu§ Kristus og hans apostler. M.a.o. at det er i disse kirker vi i dag må søke Det testamentets kirke, slik at en synlig enhet mellom kristne bare kan virkeliggjøres i forening med dem. Men da blir det første skritt til en forenet kristenhet at den romerske og den ortodokse kirke blir en, katolsk kirke.

Det er – som sagt – dette som vi tar tro ligger innenfor mulighetens grenser.

HVA MED PROTESTANTENE?

Men hvordan forholder det seg nå egentlig ut fra dette med mulighetene for at også den protestantiske kristenhet skal finne sin plass innenfor en slik katolsk enhet? Svaret avhenger av hvilken form for synlig enhet der tas sikte på. Hvis enheten skal komme i stand ved at den ortodokse og den protestantiske kristenhet helt enkelt går opp i den romersk-katolske kirke slik den eksisterer i dag, så er det fare for at enheten er og forblir en utopisk drøm. Mot at dette skulle være veien til enhet, taler imidlertid også alt som er skjedd innenfor den katolske kirke selv siden økumenismens gjennombrudd med pave Johannes og det 2. Vatikankonsil. Hele opplegget til konsilet går jo nettopp ut på at først må den katolske kirke selv tilpasse seg situasjonen i det 20. århundre, og dermed også dens holdning til de ikke-katolske kirker og samfunn tas opp til ny vurdering, for det kan bli tale om noen praktisk løsning av enhets-spørsmålet.

For den ortodokse kirkes vedkommende kan altså løsningen aldri bli at den i sin ytre struktur blir romersk. Den ortodokse kristenhet kommer til å beholde sine særpregede tradisjoner og sin ærverdige liturgi innenfor den katolske enhet. Men kan det også bli tale om noe lignende for den protestantiske kristenhet? Fra katolsk side er spørsmålet hittil ikke blitt viet større oppmerksomhet, og ofte endog blitt avvist som meningsløst. Man har sett på protestantismen som en så uensartet og innbyrdes motstridende størrelse, at en “tilbakevending” til den katolske enhet bare kan skje ved at protestantiske kristne enkeltvis konverterer til den katolske kirke. At individuelle konversjoner både kan forsvares, og kan være en bydende samvittighetsplikt sier seg selv. Men dermed er det ikke sagt at de alene løser enhets-problemet. Vi skal derfor nu se litt på hvordan andre mulige veier til kristen enhet begynner å få sine talsmenn såvel blant protestanter som katolikker.

Det er i selve den lutherske reformasjons eget land at røster heves for en kollektiv gjenforening med den katolske kirke, røster som nok ennu er svake, men som kan vokse seg sterkere, og som i hvert fall fortjener å bli tatt alvorlig.

EN “EVANGELISK-KATOLSK” TRO?

11960 ble der i Tyskland grunnlagt et “Bund für evangelisch-katholische Wiedervereinigung”, hvis første formann var den kjente lutherske teolog Max Lackmann, men som fra i år har en legmann, dr. jur. Hans Jürgen Knoche, som leder. Dette Forbund for evangelisk-katolsk gjenforening har som mål å legge til rette grunnlaget for at lutherske, og andre evangeliske kirker, kan bli gjenforenet med den katolske kirke, uten å måtte oppgi seg selv som kirker. For å forberede en slik fremtidig synlig enhet arbeider forbundet for at dets medlemmer gjennom bønn og studium utdyper sin egen evangeliske tro i retning av et kirkesyn som åndelig forener dem med den katolske kirke. Forbundet har under utarbeidelse en gudstjenesteordning, og en katekisme, som gir uttrykk for en evangelisk-katolsk tro, som det håper vil bli anerkjent av den katolske kirke. Når så tiden er moden for det, vil den ytre, synlige enhet med den katolske kirke følge som en naturlig konsekvens av denne åndelige forberedelse. Når forbundet ser frem til en slik kollektiv gjenforening med den katolske kirke så er det fordi det betrakter den katolske kirke – til forskjell fra Østens ortodokse kirke som den som såvel i -historisk, geografisk og åndelig henseende står den evangeliske kristenhet nærmest. Til dette kommer så den viktige grunn at det for evangeliske kristne – ikke minst under innflytelse av moderne evangelisk bibelforskning – blir mer og mer erkjent at selve den Hellige Skrift inneholder vesentlige katolske elementer som alene er blitt full ut bevart i den katolske kirke, og da først og fremst det apostoliske embede. Forbundet hevder derfor at prinsippet “Skriften alene” ikke er til hinder for en tilnærmelse til den katolske kirke, på betingelse av at man lar alle sider i den Hellige Skrift komme til sin rett. Ut fra dette syn må den evangeliske kristenhet lære – sies det i forbundets program – at biskopene, med innehaveren av Peters embete i spissen, har mottatt sin myndighet fra apostlene, og derfor, i Den Hellige Ånds navn, kan treffe avgjørelser som forplikter den enkelte kristnes samvittighet.

Forbundet har i løpet av få år fått tilslutning også utenfor Tyskland, særlig i Østerrike, Sveits, Holland, USA, og i Skandinavia. Foruten forbundets egne evangeliske medlemmer er det anledning for katolske og ortodokse ‘kristne å tilhøre en “Vennekrets” av forbundet. Forbundet utgir småskrifter som behandler de problemer som melder seg i forbindelse med dets virksomhet, samt tidsskriftet “Bausteine”.

Det er ennu for tidlig å uttale noe om hvor vidt forbundet vil få tilstrekkelig oppslutning om sitt program til at dets Wer vil slå igjennom innenfor protestantisk kristendom. Men hare det at en slik bevegelse for evangelisk-katolsk gjenforening eksisterer i Luthers hjemland viser at et nytt klima holder på å skapes i forholdet mellom katolske og protestantiske kristne.

ET “ÅNDELIG DRAMA”

Er der tegn til at tanken om en slik kollektiv, kirkelig gjenforening vil bli møtt med forståelse fra katolsk side? Tanken er så ny, og reiser så mange både teologiske og praktiske problemer, at det ennu er vanskelig å uttale seg om i hvilken grad dette er en realistisk vei til kristen enhet. Men noe kan dog sies, i tilknytning til de siste års begivenheter innenfor den katolske kirke. Vi har for det første opprettelsen av Sekretariatet for kristen enhet. Dets store betydning består nettopp i at den katolske kirke gjennom dette organ er kommet på talefot med de ikke-katolske kirker som kirker, -noe som har resultert i at den ene protestantiske kirkeleder etter den andre har besøkt paven, og sekretariatets leder, kardinal Augugtin Bea. En annen viktig begivenhet er observatørenes nærvær på konsilet. Her er det igjen de andre kirker som kirker, som gjennom sine representanter er i nærmeste kontakt med den katolske kirke. Men kanskje det aller viktigste som nylig er skjedd er pave Paul VI’s tale ved åpningen av konsilets 2. sesjon. I omtalen av konsilets målsetting pekte paven på det han karakteriserte som “konsilets åndelige drama”, nemlig forholdet til de andre kristne som tror på Jesus Kristus, men som vi ikke har den lykke å ha Tull kristen enhet med. Og så fortsatte paven henvendt til observatørene:

“Med ærbødighet retter vi våre ord til representantene for de kristne samfunn som er skilt fra den katolske kirke, men som har sendt observatører til denne høytidelige sammenkomst. Av hele vårt hjerte hilser vi dem velkommen, og takker dem for at de er kommet. Gjennom dem sender vi vår faderlige og broderlige hilsen til de ærverdige kristne samfunn som de representerer. – Vi høyakter den religiøse arv de er i besiddelse av, og som vi fra begynnelsen av har felles, og som hos våre adskilte brødre delvis har gjennomgått en lykkelig utvikling. Vi gleder oss over den innsats som dyktige forskere yter ved lojalt å fremstille, og etter fortjeneste verdsette, de rike og autentiske sannheter, og det åndelige liv, som finnes hos våre adskilte brødre, for derved å skape et bedre forhold mellom dem og oss.”
Ord som disse, uttalt av en pave den 29. september 1963, kommer uten tvil til å bli bestemmende for den videre utvikling av arbeidet for kristen enhet. Allerede nu kan vi av pave Pauls uttalelser trekke visse konklusjoner i retning av det vi ovenfor har vært inne på. Paven kan ikke tale om “de ærverdige kristne samfunn” som er skilt fra den katolske kirke, og samtidig ønske at de må forsvinne. Det paven selvsagt ser frem til er at de opphører å eksistere som adskilte samfunn. Men dermed har paven antydet at veien til enhet må gå gjennom en kollektiv gjenforening mellom disse samfunn og den katolske kirke. Dette bekreftes, ytterligere ved at paven taler om de, autentiske kristne verdier de har bevart, og endog ofte utviklet i en lykkelig retning. Det kan igjen ikke bety annet enn at disse verdier må bli bevart innenfor den enhet med den katolske kirke som paven håper engang vil bli en virkelighet.

Slik begynner vi å skimte konturene av én katolsk kirke, som også omfatter de kristne former og verdier som representeres av den evangeliske kristenhet. Er tanken om en slik fremtidig evangelisk-katolsk kirke en utopi? Nei, et håp – det tør vi slutte av pavens egne ord som vil vokse seg sterkere og sterkere.

Finn D. Thorn.

 Leave a Reply

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

(obligatorisk)

(obligatorisk)