mar 252011
 

Biskop Elliot snakket 11. mars også om pave Benedikts syn på liturgien som en levende ting som må utvikles organisk, og om hvordan fokus i liturgien alltid må være rettet mot Gud:

Cardinal Ratzinger’s critique of liturgical discontinuity rested on the conviction that authentic liturgical development is always organic. This understanding was favoured by the Fathers of the Second Vatican Council in Sacrosanctum Concilium. But changes that followed the Council were not always organic. As he bluntly put it, organic growth was replaced, “…as in a manufacturing process, with a fabrication, an on the spot banal product.”

Change in liturgy should not be concocted by committees or individuals or produced by experiments. That undermines the foundation of liturgical continuity – that liturgy is a gift, from God, through the Church. Yet he is frank about past problems, comparing the liturgy to an endangered fresco preserved by whitewash, which was stripped away, only to be “endangered by climatic conditions as well as by various restorations and reconstructions”.

While Catholic liturgy develops, it is a treasure handed on to us, entrusted to us by the Church. Therefore he applies to liturgy what he applies to the interpretation of the teachings of the Second Vatican Council, a “hermeneutic of continuity”, understanding the Council in the context of all preceding Councils and papal teachings. By sharp contrast, the “hermeneutic of discontinuity” breaks with the past and interprets liturgy as our creation, what “we do”, or as we hear in some quarters, what we do when “we gather”, adorned with such inventions as “gathering hymns” and a “gathering rite”. …

…. We note how our Holy Father reminds us that in worship we are meant to focus on God, to give God the glory, not to glorify ourselves. He criticized a self-centered overemphasis on ourselves that has damaged the quality of worship. When the liturgical community turns in on itself, it ends up worshiping itself. Self-centric worship is supposed to “build up community”, but in practice it undermines community. “Only when the sacrament retains its unconditional character and its absolute priority over all communal purposes and all spiritually edifying intentions does it build community and edify humans.”

Les hele foredraget her.

mar 242011
 

John Allen skriver i dag om to dokumenter som kan utgis i Vatikanet i april – ett om den tradisjonelle messen og ett om forholdet til SSPX) – som Vatikanet mener bør glede tradisjonalister (av alle avskygninger, både de moderate og SSPX), men som sannsynligvis ikke vil være godt nok for alle.

… the instruction will confirm that the moto proprio is now the universal law of the church, and insist that bishops apply it. Among other things, it will call for seminarians to be trained not just in Latin, but in the older rite itself, at least so they will know how to execute it faithfully and understand what’s being said.

The instruction will also confirm that the older Mass must be available wherever “groups of faithful” request it, without specifying how many people it takes to constitute a “group.”

The instruction will likewise confirm that the older liturgy is to be celebrated during Holy Week wherever there’s a “stable group” of faithful attached to it, as well as in religious orders which use the extraordinary rite.

On the other hand, the instruction will probably not satisfy all traditionalist hopes. For example, it will probably not give a seminarian in a regular diocesan seminary the right to be ordained according to the pre-Vatican II ritual, in part because that ritual presumes ordination to “minor orders” and the sub-diaconate, which were suppressed under Pope Paul VI.

As far as the talks with the Society of St. Pius X go, signs suggest they may end with a whimper rather than a bang. …

Les hele artikkelen her.

mar 232011
 

Biskop Peter J. Elliot fra Australia var nylig (11/3) i USA, (Tulsa, Oklahoma) og holdt et foredrag han hadde kalt “THE GLORY OF THE LITURGY: POPE BENEDICT’S VISION”. Etter å ha innledet med å snakke om tidsaspektet i frelseshistorien og i liturgien, og om liturgiens kosmiske karakter, sier han:

His cosmological vision of the Eucharist explains the Pope’s appreciation for celebrating the Eucharist ad orientem, that is, towards the East.8 Led by the priest, the pilgrim people turn towards the Light of the risen Lord, reigning in his cosmos and coming again in his parousia. As cardinal he was well aware of the cultural difficulty of appreciating this ancient universal Christian symbolism in the secularized Western World.9 But he did not even consider that ignorant expression we still hear, celebrating Mass “with his back to the people”. That misses the whole point of the priest who is leading a worship procession towards the Lord.

As a cardinal he was not popular for putting that view. He partly challenged the most obvious and prevalent post-conciliar change, the almost universal practice of moving altars and celebrating Mass facing the people.10 As I shall explain, at the same time he gives us a way to enrich Mass facing the people by focusing on the Lord.

Moreover while he integrates the sacrificial dimension and the meal dimension of the Mass, he rejects the meal as the paradigm for the Eucharistic liturgy. The term “meal” in German and English cannot convey the depth of the liturgical action and its Passover roots.11 Nor does he accept “sacrificial meal” – which still gives the meal priority. He favors a deeper understanding of the priority of Sacrifice through a Hebrew concept of sacrifice, personalized and internalized in the self-immolation of Christ crucified and risen.

Our Pope invites us to see the glory of Christ Priest and Victim in the liturgy. He leads us into this glory, above all by his own example of a priest humbly entering the divine mysteries of the altar. By word and demeanor he reminds us that liturgy is a gift to be received in humility, not something we construct for ourselves, not a fabrication. Here he strongly rejects a decadent style of liturgy that set in soon after Vatican II. That style was contrived to be a deliberate break with the past.

Les hele foredraget her.

mar 232011
 

Vårt Land skrev mandag at Carissimi-prestene ikke kommer til å bøye seg for biskop Pettersens krav:

Prestene i Carissimi-nettverket i Stavanger bispedømme vil ikke etterkomme biskop Erling Pettersens krav om nattverdfellesskap.

Vi står samlet om det synet vi tidligere har fremmet. Vi kommer ikke med noe nytt utspill på bakgrunn av at biskopen nå har avsluttet dialogen med oss, sier Dag Øivind Østereng, talsmann for Carissimi-prestene. …

… … tallet er redusert fram 19 til 15?

Det er helt praktiske grunner til det. Én har fått nytt tjenestested, én er i Israel og to er pensjonister. Vi står fortsatt samlet. Vi mener at biskopens syn i homofilispørsmålet er vranglære, og står føler oss tvunget til å trekke tjenestemessige konsekvenser av det, slår Østereng fast. … …

Neste møtepunkt for prestene i Carissimi-nettverket er i Bergen 28. mars. Der vil prester fra store deler av landet samles.

Vil det komme en uttalelse fra det møtet?

Vi er invitert til å legge fram vår sak for bispemøtets arbeidsutvalg i mai. Før den tid tror jeg nok ikke vi kommer til å gå offentlig ut med noen uttalelse, sier Østereng.

mar 222011
 


Her er nyheter fra sist uke; de tre tidligere anglikanske biskopene som ble katolikker 1. januar og katolske prester uken etterpå, er nå blitt monsignorer – leder av ‘Ordinariatet”, msgr. Keith Newton, har blitt monsignore av en grad jeg aldri har hørt om før. Fra ordinariatets nettsider:

17th March 2011

It was announced today that the Ordinary of the Personal Ordinariate of Our Lady of Walsingham has been honoured by His Holiness, Pope Benedict XVI, and has been elevated to the rank of Protonotary Apostolic.

Fr John Broadhurst and Fr Andrew Burnham have also been honoured by being elevated to the rank of Prelate of Honour.

As such, all three priests are now known as Monsignor.

Vatikanet gjør tydeligvis alt nødvendig for at dette skal kunne lykkes. Msgr. Newton kan nå gjøre 90% av det en biskop kan gjøre, uten å være biskop (som han ikke kan bli, siden han er en gift mann).

mar 202011
 

Jeg handlet hos Gammarelli på fredag, og kom hjem med “varene” i går kveld – reportasjer kommer. Litt overraskende var det at prisene ikke var særlig høye, faktisk en del billigere enn i andre lignende butikker, der jeg egentlig hadde tenkt å handle.

Dette er butikkens offisielle navn og dens adresse:

Ditta Annibale Gammarelli

via di Santa Chiara 34, Roma, RM 0018

mar 182011
 

Onsdag og torsdag var vi i L’Aquila for første gang, det er en 90 minutters busstur til byen som ligger nord-øst for Roma. På veien dit hadde jeg ingen anelse om at skadene etter jordskjelvet 6. april 2009 fortsatt setter sitt preg på byen. Men fortsatt er flere tusen leiligheter i sentrum av L’Aquila stengt, dessuten nesten alle kirker og andre bygninger. Svært mange gater er avstengt, og soldater er på vakt over alt.

Av bildene over ser at den berømte vestfasaden til kirken Santa Maria di Collemaggio fortsatt står (les om den her). Vi så denne straks vi kom av bussen, men da vi dagen etter kom inn i kirken, så vi at store deler av taket hadde falt ned – og er blitt erstattet av en midlertidig metallkonstruksjon. De andre bildene taler vel for seg selv.









mar 172011
 

Tirsdag var vi i Laterankirken. Det første bildet under viser alteret fra den ene siden. De to neste bildene viser messehakler etc. fra kirkens museum. Det siste bildet viser fire søyler med en plate over, som skal vise hvor høy Jesus var – litt (ca 3 cm) høyere enn meg, tydeligvis.




mar 152011
 

I går reiste min kone og jeg til Roma, og blir her fram til lørdag ettermiddag. I dag var vi flere timer i Laterankirken, og nå i ettermiddag skal jeg bl.a. til Barbiconi for å kjøpe noen “presteklær”.

Fredag, lørdag og søndag var jeg på konfirmantweekend, før jeg kom tilbake til Oslo kl 14 til søndagens andre og tredje messe. Det har altså blitt lite tid til bloggen de siste dagene.

mar 112011
 

Her er et utdrag av kapittel av av pastor van der Burgs bok “Jomfru Marias plass i Guds frelsesplan“:

XII. Marias legemlige opptagelse til himmelen.

Etter å ha fullendt sitt jordiske liv er Guds hellige mor både med legeme og sjel blitt opptatt til den himmelske herlighet. Denne lære, som nylig (1 nov. 1950) høytidelig ble proklamert som dogme, har vært kristentro helt fra oldtiden av. Et bevis på dette er den eldgamle årlige minnefest, som allerede i det 6. århundre ble feiret både i øst og vest, noe som forutsetter at troen på Marias legemlige opptagelse til himmelen eksisterte lenge før. Inntil den dag i dag står festdagen nevnt i den offisielle norske almanakk som “Marimesse om høstcn” (15 aug.). At dagen ble holdt for særlig betydningsfull, fremgår av at den (helt siden det 9. årh.) ble feiret med en oktav og ble forberedt med en fastedag. Om troen på Marias legemlige opptagelse finner vi også tydelige uttalelser i den gamle greske liturgi (noen fra kort tid etter kirkemøtet i Efesus i 431). I den gresk-orthodokse kirke ble denne lære endog høytidelig erklært for et dogme (på et konsilium i Jerusalem i 1677). Også nestorianerne og monofysittene (i Armenia og Abessinia), som i 5. og 6. årh. skilte seg fra den katolske Kirke, beholdt troen på Marias legemlige opptagelse til himmelen. De har sikkert ikke overtatt den fra den katolske Kirke etterat de skilte seg ut. Vi kan videre henvise til det faktum at det fra historien ikke kjennes noen relikviedyrkelse som Marias legeme har vært gjenstand for. Og dette sier meget, når vi tar i betraktning den pietet som Kirken fra de første kristne tider av har vist de helliges levninger. Man har bevart relikviene av apostlene og av flere andre hellige fra den apostoliske tid. Men aldri har noen by eller kristen menighet påstått å eie levninger av Marias legeme. …

…. Dogmet om Marias legemlige opptagelse til himmelen har som så mange andre dogmer gjennomgått en modningsprosess. Inntil det 13. århundre møter vi ennå tvil hos en del teologer. Fra den tid, og særlig etter proklamasjonen av dogmet om Marias uplettede unnfangelse i 1854 var det praktisk talt enstemmighet. I året 1946 sendte paven et brev til alle biskoper i hele verden for å høre deres mening. I dette brev henviser han til de utallige bønnskrifter som den -hl. Stol i det siste århundre hadde mottatt (fra 113 kardinaler, 2523 biskoper, 82 000 andre geistlige og over 8 000 000 alminnelige troende) med anmodning om en høytidelig dogmeerklæring. Det er en feiltagelse når protestantene mener at det først etter pavens proklamasjon er blitt en samvittighetsplikt for oss katolikker å tro på Marias legemlige opptagelse til himmelen. …

Les hele kapittelet her.

mar 102011
 

Messen kommende søndag kl 19.00 blir som vanlig i St Joseph kirke i Akersveien.

Søndagen som feires er 1. søndag i fasten, og her kan man finne følgende hjelp til forberedelsen – tatt fra ressurssidene til TLM i Oslo:

Alle messens bønner og tekster.

Melodiene til messen proprium.

Til ordinarium synges messe XVII og Credo I – se her.

Les her om hvordan den tradisjonelle latinske messen er bygd opp, og om hvordan man oppfører seg.

mar 102011
 

Jeg har nå korrekturlest de først 12 kapitlene av pastor van der Burgs bok “Jomfru Marias plass i Guds frelsesplan” Her er starten av kapittel 11:

XI. Marias uplettede unnfangelse.

Den katolske Kirke lærer at Maria er blitt fritatt for arvesynden. Vi kaller dette privilegium hennes “uplettede unnfangelse”. Det betyr ikke at Maria er unnfanget på en overnaturlig måte, men at hennes sjel fra det øyeblikk den ble skapt ved hennes unnfangelse i mors liv, var i nådens stand (dvs. hadde barnekåret hos Gud) i kraft av Kristi forutvirkende fortjenester. Marias uplettede unnfangelse betyr altså heller ikke at hun ikke trengte Kristi frelsesgjerning. Som Adams barn kunne også hun bare gjennom Kristus oppnå sin evige salighet. Men Kristi frelsende nåde virket hos henne slik at hun faktisk aldri har vært i syndens tilstand.

Også denne lære er en konsekvens av at Maria er den nye Eva, som ble lovt oss istedenfor vår falne stammor. Gud, som gav oss sin elskede Sønn som en mer fullkommen Adam enn den første, ville ikke gi oss en ny Eva som med hensyn til nådelivet var mindre fullkommen enn den første Eva før syndefallet. Djevelens særlige fiendskap mot (dvs. maktesløshet overfor) den nye kvinne utelukker at hun noensinne har vært i hans makt. Det var et fiendskap som stilles på linje med det fiendskap Gud lovte å sette mellom djevelen og kvinnens sæd, Kristus.

Et menneske som engang har hatt arvesynden, beholder i hele sitt liv som en ettervirkning det uordnede begjær, som gjør at djevelen fortsatt har en viss makt over det. Derfor lærer Bibelen at “vi alle”, også etterat vi ved dåpen er blitt renset for arvesynden, “snubler i mange ting” (Jak. 3, 2). Det uordnede begjær er som et sårmerke, som stadig minner om det bit vi engang har fått av den giftige slange. Når vi derfor av det særlige fiendskap mellom slangen og kvinnen må slutte at Maria er blitt bevart for personlige synder, må vi samtidig (på grunn av sammenhengen mellom arvesynden og det uordnede begjær) anta at hun også er blitt bevart for arvesynden. Hun hadde ikke noe sårmerke etter arvesynden, fordi hun aldri har hatt arvesynden. …

Les hele kapittelet her.

mar 102011
 

Det var litt diskusjon hos oss i går, om hvordan man skal gi folk asken på askeonsdag. I Norge er det vanligst å tegne (fuktig) aske på pannen, som et lite kors. I Polen, hørte jeg i går (og også i flere andre land), er man bare vant til å drysse litt (tørr) aske oppå hodet. Videoen over viser at pave Benedikt bruker den sistnevnte løsninger. Gjelder dette hele Roma og hele Italia også?

mar 102011
 

Det har nylig vært noen sprøsmål omkring de tradisjonelle tidebønnene – som jeg skrev om HER for en måneds tid siden. Bl.a. var det spørsmål om hvordan de nye tidebønnene skiller seg fra de gamle. Til det svarte jeg:

De største forskjellene er at man tidligere leste gjennom alle Bibelens 150 salmer hver uke – nå er de fordelt over fire uker, selv om noen salmer leses en del oftere. Matutin ble tidligere alltid lest om morgenen, før laudes, mens nå kan den leses også andre tider på dagen. Matutin bestod av ni salmer, mens det nå er bare tre. Tidligere var de tre ekstra lesninger til matutin, men nå er det bare to – men de nye faktisk er en hel del lenger enn de gamle. Fadervår bes også én eller flere ganger i Matutin, mens nå bes Fadervår bare til Laudes og Vesper – der de (nesten) aldri ble bedt tidligere. Laudes hadde fem salmer, nå er det bare tre, og hymnen kom tidligere etter salmene, nå kommer den før – og Fadervår er flyttet. Prim er blitt helt borte. Ters, Sekst og Non er ganske like, med hymne og tre salmer. I Vesper har de samme forandringene skjedd som i Laudes. Completorium var noe lenger tidligere, men grundigere og obligatorisk syndsbekjennelse i starten og bønn til Jomfru Maria som avslutning, her bes nå også Fadervår.


Man kan se grundigere på de tradisjonelle tidebønnene (på latin og engelsk) ved å gå til nettstedet Divinium Officium (som er avbildet over), velge dagens dato (Hodie) i midten øverst, deretter Rubrics 1960, og så hvilke bønner man vil se på.

Man kan se på de nye tidebønnene for hver dag (på engelsk) HER.

mar 092011
 


Andrea Tornielli skriver (på italiensk) om det had regner med denne instruksjonen om dokumentet om den gamle messen vil inneholde. Les det han skriver på italiensk her, og FatherZ’s oversettelse til engelsk her. Her er noe av innholdet:

… Above all, the instruction confirms that the Motu Proprio is universal law of the Church and that all are bound to apply it and guarantee that it be applied. The Instruction affirms that the possibility of celebration in the old rite was assured where ever there are groups of the faithful who request it. In the text it is not made more precise any minimum number of the faithful who must constitute the group.

It is said on the other hand that it is good – in accord also with the Post-synodal exotation on the Eucharist – that seminarians study Latin and know celebration according to the old form. The “sacerdos idoneus”, for celebration with the pre-Conciliar missal, does not have to be an expert Latinist, but that he know and understand what he is reading and is called to pronounce during the rite.

The Pontifical Commission “Ecclesia ei”, which for two years has been part of the Congregation for the Doctrine of the Faith, will be established as an organism called to settle questions and controversies, making judgments in the name of the Pope.

Bishops must not and cannot promulgate norms that restrict the faculty conceeded by the Motu Proprio, nor can they change the conditions. They are called, instead, to apply it. …

mar 092011
 

I sitt fastebudskap i år (hele budskapet kan leses her) fokuserer pave Benedikt alle mest (syns jeg) på hvordan vi i fasten skal forsøke å fornye og styrke vår dåpspakt:

Kjære brødre og søstre,

Fastetiden, som fører oss til feiringen av Den hellige påske, er for Kirken en høyst verdifull og viktig liturgisk tid. I henhold til dette er jeg glad for å gi et spesielt bidrag til at den måtte bli gjennomført med sann innlevelse. Mens det venter på det endelige møte med sin Brudgom i den evige påske, er Kirkens fellesskap flittig i bønn og gir nestekjærlige gaver, og intensiverer sin ferd med å rense ånden, slik at det fra forløsningens mysterium kan motta ytterligere nytt liv i Kristus, Herren.

1. Dette nye livet ble allerede gitt oss på vår dåpsdag, da vi “fikk del i Kristi død og oppstandelse. Da begynte for oss “hans disiplers glade og triumferende eventyr”. I sine brev insisterer Paulus stadig på det spesielle fellesskap med Guds sønn som denne vaskingen frembringer. Det faktum at dåpen i de fleste tilfeller blir mottatt i spedbarnsalder, peker på hvordan den er en gave fra Gud. Ingen fortjener det evige liv gjennom sine egne anstrengelser. …. En spesiell forbindelse knytter dåpen til fastetiden som den gunstige tid til å erfare den frelsende nåde. Fedrene i Det annet vatikankonsil oppfordret alle Kirkens pastorer til å gjøre mer bruk av “de dåpstrekk som hører til fastetidens liturgi”. I virkeligheten har Kirken alltid assosiert påskevigilien med feiringen av dåpen: Dette sakramentet realiserer det store mysterium der mennesket dør fra synden, blir gjort til deltager i livet til den oppstandne Kristus, og mottar den samme Guds ånd som reiste Jesus opp fra de døde.

2. For å kunne foreta vår reise mot påsken mer alvorlig, og forberede oss på å feire Herrens oppstandelse – den gladeste og mest høytidelige fest i hele det liturgiske år – hva kunne være riktigere enn å la oss selv bli ledet av Guds ord? Av denne grunn leder Kirken oss i søndagenes evangelietekster i fastetiden til et særlig intenst møte med Herren. Den kaller oss til igjen å følge skrittene i den kristne innføring: for katekumener i forberedelsen til å motta gjenfødelsens sakrament: for de døpte, i lyset av de nye og avgjørende skritt som skal bli tatt i Kristi etterfølgelse, å gi seg selv ytterligere til ham. …..

3. Gjennom å senke oss ned i Kristi død og oppstandelse gjennom dåpens sakrament, beveges vi hver dag til å befri våre hjerter fra byrden av materielle ting, fra et egosentrisk forhold til “verden” som gjør oss fattige, og forhindrer oss i å være tilgjengelige og åpne for Gud og vår neste. I Kristus åpenbarer Gud seg som kjærlighet (jfr. 1 Joh. 4,7-10). Kristi kors, “korsets ord”, manifesterer Guds frelsende kraft (jfr. 1 Kor 1,18) som er gitt for å reise menn og kvinner opp på ny, og bringe dem frelse: Det er kjærlighet i dens mest ekstreme form (jfr. encyklikaen Deus caritas est, n. 12). Gjennom den tradisjonelle praksis med faste, almisser og bønn, som er et uttrykk for vår forpliktelse til omvendelse, lærer fasten oss hvordan vi skal leve Kristi kjærlighet på en stadig mer radikal måte. ….

Kjære brødre og søstre, gjennom det personlige møte med vår forløser, og gjennom faste, almisser og bønn, fører omvendelsens reise oss mot Påsken for å gjenoppdage vår dåp. La oss i denne fastetiden fornye den mottagelse av nåde som Gud skjenket oss i det øyeblikket, slik at den kan opplyse og lede alle våre handlinger. Hva sakramentet betyr og realiserer, er vi kalt til å erfare hver dag gjennom å følge Kristus på en stadig mer sjenerøs og autentisk måte. På denne vår reise, la oss betro oss til Jomfru Maria, som frembrakte Guds ord i tro og kjød, slik at vi – slik hun gjorde – kan gå inn i sønnens død og oppstandelse, og eie det evige liv.

BENEDICTUS PP. XVI

mar 072011
 

Msgr. Nicola Bux er rådgiver for paven i liturgiske spørsmål, og har nylig uttalt seg om pave Benedikts uttrykk “reform av liturgireformen” – hvordan går det med den? Les mer av intervjuet på Rorate Cæli (der man også tar opp hvordan reaksjonene til denne reformen er blant biskoper og prester rundt om i verden):

With this expression, which Ratzinger used when he still was the Cardinal Prefect of the Congregation for the Doctrine of the Faith, he meant that the reform that took place after the Council had to be resumed, and in some ways corrected there where, always using his words, the restoration of the painting had been too much, that is, by trying to clean, it had taken the risk of removing too many layers of color.

He started this restoration through his own style. The Pope celebrates the liturgy in a subdued, not loud, way. He also wants the prayers, songs, and anything else not to be in exhibitionist tones. And two special actions in his liturgies that are obvious should be noticed: he places the Cross between himself and the assembly, indicating that the liturgical rite is addressed … to Christ; and kneeling in the reception of Communion, indicating that this is not a supper, in the worldly sense of the word, but a communion with the body of Jesus Christ, that is worshiped first, in the words of St. Augustine, and only then eaten. …

mar 072011
 

Michael Davies diskuterer i sin bok om messen (s411-12), hvor viktig det er at det som skjer kan sees og høres. Han skiller da tydelig mellom det som sies til de troende, og det soom sies til Gud – og nevner også noe som handler om tradisjonalisters holdning mer generelt:

… An important distinction must be made here between those parts which are addressed to God and those parts which are addressed to the people, and this is one respect in which there was a place for reform. Certain parts of the Mass are intended for the instruction of the people, the Epistle and Gospel are obvious examples. Prior to the Council these were first read in Latin at the altar and then in the vernacular by the priest, facing the people. It would have been a reasonable extension of the reform undertaken by Pope Pius XII had the rubrics-been modified so that the parts of the Mass intended for the instruction of the people could have been read to them directly in the vernacular.

Those who would oppose such a development are not traditionalists but immobilists. An immobilist is opposed to any change simply because it is a change. It is understandable that many traditionalists, rightly horrified by the destruction of the Roman Rite, have developed an immobilist attitude and oppose any change whatsoever. They would thus make no distinction between a change with serious doctrinal implications, such as the abolition of the Offertory Prayers, and one with no such significance, such as the congregation singing the Pater Noster in a Missa Cantata. The Dialogue Mass is an accepted practice among French traditionalists while some English traditionalists look upon it as tantamount to Modernism. Such an attitude plays into the hands of the Modernists as it enables them to fabricate a caricature of the true traditionalist position.

The most reasonable position to adopt as regards the question of audibility, is that those parts of the Mass intended for the instruction of the people should be read directly to them in the vernacular. Those parts of the Mass addressed to God should be said facing the altar and need not be audible or in the vernacular. In this case, a distinction should be made between such prayers as the Gloria, in which the congregation can join, which can be said aloud, and the Canon, which is said by the priest alone in the person of Christ (in persona Christi), and need not be audible. If this principle is accepted the value of a celebration versus populum as an aid to audibility need not arise. …