apr 292011
 

Se del IV av pastor van der Burgs bok om PAVEDØMMET. Her tar han opp spørsmålet om pavens ufeilbarhet i fem paragrafer. Her er femte og siste paragraf:

§ 5. – Er ikke den pavelige ufeilbarhet, selv med de innskrenkninger som Vatikankonsilet nevner, noe alt for overmenneskelig og mirakuløst til at vi kan tro på den?

Den pavelige ufeilbarhet gjør ikke paven til en slags gud, således som en del protestanter synes å tro. Han vedblir å være et svakt menneske som ved ydmyk tro må frelse sin sjel. Hans avgjørelser er like bindende for ham som for oss. Før han avgjør noe ex cathedra, er hans sikkerhet ikke større enn de øvrige teologers, og etter avgjørelsen kan han, like så litt som noen annen, gjenkalle den. I utøvelsen av sitt embete må han også stadig rette seg etter Kirkens tidligere lære og de tidligere pavers avgjørelser. Dessuten er han i sin samvittighet forpliktet til ikke å avgjøre noe uten et forutgående grundig studium, som ofte vil kreve at han rådspør andre teologer. Angående samarbeidet mellom hodet og lemmene i Kirken har vi talt i forrige avsnitt.

Når vi kristne tror at Gud inspirerte profetene og de bibelske forfattere både i den Gamle og den Nye Pakt, hvorfor skulle det da være alt for overnaturlig at Gud bevarer Kirkens overhode mot villfarelser. Ufeilbarhet betyr – som vi tidligere har sett – mindre enn inspirasjon. – ja, i og for seg er den mindre overnaturlig enn den guddommelige makt som Gud ledsager sakramentforvaltningen med. En som ved dåpens sakrament gjør et menneske til Guds barn, gjør noe mer vidunderlig enn paven når han uttaler en definisjon.

Ifølge Bibelen må vi også tro på Kirkens ufeilbarhet. “Aldri skal helvetes porter (= løgnens makter) tå makt over den” (Matt. 16, 18). På grunn av sin ufeilbarhet kalles Kirken “sannhetens søyle og grunnvoll” (1 Tim. 3, 15). Den skal “alle dager inntil verdens ende” forkynne hele Jesu lære uforfalsket (Matt. 28, 18-20; Joh. 14,16. 26; 16, 13). Kirken er den “sterke stad” (Es. 26, 1), “en trygg bolig, et telt som ikke flyttes, hvis peler aldri vil opprykkes og av hvis snorer ingen blir sønderrevet” (Es. 33, 20). “Intet våpen som dannes mot den, skal ha fremgang, og hver tunge som går i rette med den (= hver vranglære), skal den få domfelt” (Es. 54, 17). “Den skal ikke rokkes” (Salme 46, 6; 48, 9). Gud har gjort dens portstenger faste” (Salme 147, 13). Kirken må være ufeilbar, fordi “folkeferd skal vandre til dens lys” (Es. 60, 3). Kristus vil at det i hans Kirke skal herske “enhet i troen” (Ef. 4, 5. 13; Joh. 10, 16; 17, 21-23; Luk. 11, 17) ved at alle har sikkerhet om den samme lære.

Men, når vi må tro på Kirkens ufeilbarhet, hvorfor skal det da være vanskelig å tro på pavens ufeilbarhet, som er et av de midler Jesus bruker for å gjøre Kirken ufeilbar? Pavens ufeilbarhet er et privilegium Gud gir ham for Kirkens skyld. Han gjør klippen fast for å gjøre bygningen fast; Han veileder hyrden for å veilede hjorden. “Pavens ufeilbarhet er den ufeilbarhet Kristus har villet utruste sin Kirke med” – som Vatikankonsilet sier i sin definisjon. For oss kristne, som tror at Gud vil gi oss sikkerhet om sin åpenbaring, måtte intet være lettere enn å tro på et ufeilbart kirkelig læreembete. Det er fordi Gud vil gjøre oss ufeilbare at Han gjør paven ufeilbar. Paven er derfor ikke ufeilbar som privat person. Han har ingen garanti for at han ikke personlig kan ha en feilaktig oppfatning om ett eller annet punkt i dogmatikken. Hans ufeilbarhet hindrer ham bare i å fremsette en feilaktig anskuelse ex cathedra, dvs. som troslære for hele Kirken.

For å være ufeilbar trenger paven altså på en måte Kirken, for så vidt han som overhode må henvende seg til Kirken. Han er hyrden, som for ikke selv å miste den rette vei må gå foran hjorden. Han er hodet, som nok står over legemet, men dog selv bare kan leve som et organ for legemet. Bare som vår tjener er paven ufeilbar. ….

apr 292011
 

Denne skikkelig tabloide overskrifta viser til en artikkel av William Oddie i dag i the Catholic Herald. Han forsvarer med stor kraft saligkåringa kommende søndag, og sier at pave Johannes Paul II gjorde mye mer enn mange nå ser ut til å huske for å få Kirken på rett kurs igjen. Slik skriver han bl.a.:

We have short memories; we take our recent history too easily for granted. Few people, it seems – at least among those who imply that the problems we still face as a Church were actually Pope John Paul’s fault – remember the state of the Catholic Church at the end of the reign of the unhappy Pope Paul VI, during which forces of disintegration were unleashed within the Church which brought it to the edge of losing all credibility as a defender of basic Christian orthodoxy. …

He was speaking particularly about the liturgy: but just as disastrous was the unchallenged rise during his pontificate of the so-called “alternative magisterium” of Küng, Schillebeeckx and the rest of their malign brood. It was a time of great destruction; and to destroy is always easier than to rebuild. Recovering from the aftermath of the Council will take 100 years. But Pope John Paul began the fightback: he set the barque of Peter, and the Church with it, firmly back on course.

His greatest achievement, as I have already written in this column, was that he did more than any pope of the last century to defend and reassert beyond any doubt the stable and objective character of Catholic teaching. He saw off the alternative magisterium, not by suppressing individuals (though Küng, for instance, had his licence to teach Catholic doctrine removed) but by clear and unequivocal teaching: and as I wrote when the beatification was announced, as a result he made it possible for hundreds of thousands of non-Catholics like myself, tired of the uncertainties of secularised versions of Christianity, to come into full communion with the Holy See. …

Oddie har også med et sitat fra Malcolm Muggeridge som viser tendensen på 70-tallet (og som var nytt for meg). I boka om mor Teresa, “Something Beautiful for God”, skriver han bl.a.:

“…that the Church, for inscrutable reasons of its own, has decided to have a reformation just when the previous one – Luther’s – is finally running into the sand.

I make no judgment about something which, as a non-member, is no concern of mine; but if I were a member, then I should be forced to say that, in my opinion, if men were to be stationed at the doors of churches with whips to drive worshippers away, or inside the religious orders specifically to discourage vocations, or among the clergy to spread alarm and despondency, they could not hope to be as effective in achieving these ends as are trends and policies seemingly now dominant within the Church. …”

apr 292011
 

Her er del IV av pastor van der Burgs bok om PAVEDØMMET. Her tar han opp spørsmålet om pavens ufeilbarhet i fem paragrafer. Her er fjerde paragraf:

§ 4. – Dogmet om pavens ufeilbarhet hemmer hverken den personlige tenkning eller fremskrittet av den teologiske vitenskap.

Mange protestanter har prinsipielt imot læren om den pavelige ufeilbarhet, fordi de mener at den dreper den personlige tenkning. Typisk for den oppfatning er en anmeldelse (i “Stavangeren” 1936) av en bok “De søkte de gamle stier” (en samling vitnesbyrd av fjorten norske konvertitter Sigrid Undset, Lars Eskeland, osv. – som svarer på spørsmålet hvorfor de ble katolikker). [Utgitt av pastor Håkon Bergwitz, hos Aschehoug, Oslo 1936.] Meget riktig sier anmelderen at “den katolske Kirkes autoritet og uforanderlighet har tiltalt dem”. Men så forsøker han å avsvekke deres vitnesbyrd ved den overfladiske bemerkning at “trangen til å overta meninger som er ferdiglaget av andre, er sterk hos nåtidens trette mennesker”. Med andre ord, den katolske Kirke skal være en institusjon for “trette” mennesker, som ikke gidder å tenke selv.

En slik prinsipiell forkastelse av autoritetstroen er ukristelig og uverdig for et menneske som vil tenke selv. Også Kristus og apostlene preket dogmer (“ferdiglagede meninger”). “Faderen, som har sendt meg, Han har gitt meg befaling om hva jeg skal si og hva jeg skal tale …. Hva jeg taler, det taler jeg således som Faderen har sagt meg” (Joh. 12, 49-50). Apostlene tillot ikke de første kristne å tro hva de ville, eller å legge sine egne meninger i Bibelen. De påla dem en bestemt “lærdomsform” (Rom. 6, 17), bestemte dogmer om Kristi person, om nattverden, om dåpen, osv. På samme måte ville Jesus inntil verdens ende” forkynne sin bestemte lære (“alt det Han har sagt”) gjennom et levende læreembete (Matt. 28, 20; Joh. 14,16. 26).

All den spott med “ferdiglagede meninger” finner sin dypeste årsak i et vantro sinnelag, som forakter “troens lydighet” (Rom. 1, 5). Å ville tro på Guds ord, men samtidig kreve rett til å legge sin egen mening i det, er ingen tro. Troens dyd består nettopp i å underkaste sin mening, dvs. å tro på et levende, ufeilbart læreembete, som forkynner dogmer.

Isteden for å betrakte et ufeilbart læreembete som noe fornedrende og en hindring for vår åndsfrihet, må vi heller se i det en velgjerning av Guds godhet, som vil gi oss et sikkert middel til å kjenne sannheten, for at “sannheten skal frigjøre” oss (Joh. 8, 32). Vi trenger sikkerhet i troen, for at troen kan være en kraft som behersker hele vårt vesen og liv. l spørsmål som vedrører vår evige salighet, kan vi ikke nøye oss med hypoteser. Religiøs tvil er – som erfaringen viser – det religiøse livs død.

Den katolske Kirke gir oss sikkerhet og fred i troen. Og dette er dens beste anbefaling. Kristus er jo kommet for at vi skal ha “hvile” og “fred i troen” (Matt. 11, 28-29; Joh. 14, 27; Rom. 15, 13). Men av dette følger ikke at troen på et ufeilbart læreembete bare passer for mennesker som ikke gidder å tenke selv. En sådan påstand er bespottelig når man betrakter det omfattende teologiske studium som alltid har vært drevet i den katolske Kirke. Menn som Augustin, Hieronymus, Thomas av Aquino og de mange andre store teologer både i oldtiden, middelalderen og nåtiden har aldri følt pavedømmet som en hindring for sin forskning. En interessant kjensgjerning er at siden Vatikankonsilet har den teologiske vitenskap, istedenfor å gå tilbake, hatt en blomstringstid. Også lekapostolatet har tatt et stort oppsving. Betydelige teologiske forfattere er i den senere tid oppstått blant legfolket i hele den katolske verden.

Både for å bli katolsk og for stadig dypere å trenge inn i Kirkens lære kreves det en alvorlig søking. Intet kirkesamfunn respekterer menneskets personlige tenkning mer enn den katolske Kirke. …

apr 282011
 

Jeg har nettopp gjort ferdig del IV av pastor van der Burgs bok om PAVEDØMMET. Her tar han opp spørsmålet om pavens ufeilbarhet i fem paragrafer. Her er tredje paragraf:

§ 3. – Aldri har noen pave definert en vranglære.

Enhver tenkelig innvending ut fra dogmenes historie mot pavens ufeilbarhet har grundig vært undersøkt under Vatikankonsilet både av de tilstedeværende biskoper og andre teologer verden over. En beundringsverdig fast holdning har pavene i alle århundrer inntatt mot de mange kjetterier som stadig søkte å overvelde Kirken.

Som eksempler på at enkelte paver har vært utro mot Kirkens lære, nevnes ofte pave Liberius (352-366) og pave Honorius (625-638).

Pave Liberius beskyldes for at han under sin landflyktighet i Berea har undertegnet et ariansk dokument. Til dette svares:

1. Den trosformel som det påstås han skal ha godkjent, var ifølge Sozomenus’ beskrivelse (H. E. 4,15) den såkalte tredje formel av Sirmium, som keiser Konstantius i samme år da Liberius ble frigitt (358), hadde latt oppstille. Denne formel fortier visstnok ordet”hornoousios” (av samme vesen), men inneholder i og for seg ikke noe kjettersk, Sozornenus beretter at arianerne ba paven om å gi avkall på ordet “homoousios” på grunn av den sabellianske mening (den samme person) som noen lett kunne legge i det. Det var derfor på ingen måte pavens mening å fornekte den nikenske lære om Guds Sønns vesensenhet med Faderen.

2. Det finnes alvorlige beviser for at Liberius ikke har undertegnet noe, og at hele historien om pavens ettergivenhet er bygget på et falsk rykte (og falske brev) som arianerne hadde utbredt for å gi det utseende av at paven var på deres side.. Theodoretus av Kyrus, Sokrates og Sulpitius Severus sier i sin kirkehistorie (hvor de også behandler pave Liberius’ liv) intet om noen undertegning av et forelagt dokument, noe som vi kunne vente de sikkert ville ha fortalt om.

3. Theodoretus av Kyrus (H. E. 2,17) og Sokrates (H. E. 2, 37) beretter at Liberius etter sin landflyktighet med stor glede ble mottatt av romerne, mens disse hadde vært så forbitret mot motpaven Felix, fordi denne, skjønt han hadde holdt seg strengt til den nicenske formel, dog hadde hatt forbindelse med dem som forkastet den. Pave Anastasius I (399-401) som var en av Liberius’ nærmeste etterfølgere, roser ham for hans troskap mot den nikenske trosbekjennelse. Alt dette er uforståelig dersom han noen gang skulle ha undertegnet et kjettersk dokument.

4. Om Liberius har undertegnet noe i sin landflyktighet, dreiet det seg i hvert tilfelle ikke om en definisjon ex cathedra, dvs. om en lære som han gjorde forpliktende for hele Kirken. Etter at Liberius var vendt tilbake til den pavelige Stol, har han alltid med ubøyelig mot forsvart “homoousios”. Da keiser Konstantius et år etterpå (359) under trussel med landsforvisning krevet av biskopene undertegnelse av en kompromissformel, som skulle forene katolikkene med arianerne, var det alene han og få andre som nektet.

Det kjetteri pave Honorius blir anklaget for, består i at han rådet patriark Sergius av Konstantinopel til å la være å tale om flere viljer i Kristus, mens vi dog ifølge den kristne lære om Kristi to naturer må anta at Han foruten en guddommelig også har en menneskelig vilje.

Imidlertid er det helt uberettiget av den grunn å betrakte pave Honorius som en kjetter. …

apr 282011
 

I dag leser vi følgende evangelietekst i messens ekstraordinære form, fra Johannes 20:

Jesus viser seg for Maria Magdalena
11 Men Maria ble stående og gråte like utenfor graven. Gråtende bøyde hun seg fram og så inn i graven, 12 og fikk se to engler i skinnende hvite klær som satt der Jesu legeme hadde ligget, en ved hodet og en ved føttene. 13 «Hvorfor gråter du, kvinne?» sa de. Hun svarte: «De har tatt min Herre bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham.» 14 I det samme snudde hun seg og så Jesus stå der, men hun skjønte ikke at det var han. 15 «Hvorfor gråter du, kvinne?» sier Jesus. «Hvem leter du etter?» Hun trodde at det var gartneren, og sier til ham: «Herre, hvis du har tatt ham bort, så si meg hvor du har lagt ham, så skal jeg ta ham med meg.» 16 «Maria,» sa Jesus. Da snudde hun seg og sa til ham på hebraisk: «Rabbuni» – det betyr mester. 17 Jesus sier til henne: «Rør meg ikke, for jeg er ennå ikke fart opp til Faderen. Men gå til mine brødre og si til dem at jeg farer opp til ham som er min Far og Far for dere, min Gud og deres Gud.» 18 Da gikk Maria Magdalena av sted og sa til disiplene: «Jeg har sett Herren!» Og hun fortalte dem hva han hadde sagt til henne.

I de tradisjonelle tidebønnene (som jeg bruker nå) tas denne teksten opp under Matutin, og her siteres pave Gregor den store slik:
Lesning 1

Mary Magdalene, a woman in the city, who was a sinner, through love of the truth washed away by her tears the befoulment of her sin, and the word of the Truth was fulfilled which He spake : Her sins, which are many, are forgiven : for she loved much. Luke vii. 47. She that had remained cold while she sinned, became burning when she loved. For after that she had been to the Sepulchre, and had not found there the Body of the Lord, and had believed that It had been taken away, and had told His disciples, they came and saw, and thought it was even as the woman had said : and it is written Then the disciples went away again unto their own home but Mary stood without at the sepulchre, weeping

.
Lesning 2

In connection with this matter, we ought to ponder what great store of love there was in that woman’s heart, who, when even His disciples were gone away, could not tear herself from the’ grave of the Lord. She sought Him Whom she had not found there, and as she sought, she wept, and the fire of love in her heart yearned after Him, Who she believed had been taken away. And so it came to pass that she, who had lingered to seek Him, was the only one who then saw Him, since the back-bone of a good work is endurance, and the voice of the Truth Himself hath said : He that endureth to the end shall be saved.

Lesning 3

As Mary wept there, she stooped down and looked into the Sepulchre. It was but a little while and she had seen how the Sepulchre was empty, and had told that the Lord was taken away. Why then should she stoop down and look in again? But she loved Him so well, that one look was not enough; the energy of her affection constrained her to search again and again. She began by searching and not finding; but she endured in her search, and, behold, it came to pass that she found. And this was done that our own longings for Christ’s presence might be taught to expand, and know that as they expand they will meet with Him to Whom they aspire.

apr 282011
 

Katolske The Catholic Herald i Engalnd har en oversikt over lesningene for hver uke (her), og det ekstraordinære med lista er at den inkluderer lesningene for både messens nye og gamle form – og altså gjør den tradisjonelle messen tydeligere enn man vel skulle regne med.

For påskeoktaven kan vi se alle lesningene her – og jeg må si de er mer forkjellige enn man skulle regne med (eller: det ble gjort større forandringer i lesningene i 1969 enn man skulle tro var nødvendig, for hva er galt med det gamle oppsettet?)

For messens gamle form er dette lesningene (gradualeverset er ikke tatt med):

Sunday, April 24: Easter Sunday – 1 Corinthians 5:7-8; Mark 16:1-7
Monday, April 25: Easter Monday – Acts 10:37-43; Luke 24:13-35
Tuesday, April 26: Easter Tuesday – Acts 13:16,26-33; Luke 24:36-47
Wednesday, April 27: Easter Wednesday – Acts 3:13-15,17-19; John 21:1-14
Thursday, April 28: Easter Thursday – Acts 8:26-40; John 20:11-18
Friday, April 29: Easter Friday – 1 Peter 3:18-22; Matthew 28:16-20
Saturday, April 30: Easter Saturday – 1 Peter 2:1-10; John 20:1-9

For messens nye form er dette lesningene:

Sunday, April 24: Easter Sunday – Acts 10:34a, 37-43; Ps 118; Col 3:1-4 or 1 Cor 5:6b-8; Jn 20:1-9 or Mt 28:1-10
Monday, April 25: Easter Monday – Acts 2:14, 22-33; Ps 16; Mt 28:8-15
Tuesday, April 26: Easter Tuesday – Acts 2:36-41; Ps 33; Jn 20:11-18
Wednesday, April 27: Easter Wednesday – Acts 3:1-10; Ps 105; Lk 24:13-35
Thursday, April 28: Easter Thursday – Acts 3:11-26; Ps 8; Lk 24:35-48
Friday, April 29: Easter Friday – Acts 4:1-12; Ps 118; Jn 21:1-14
Saturday, April 30: Easter Saturday – Acts 4:13-21; Ps 118; Mk 16:9-15

apr 282011
 

Jeg har gjort ferdig del IV av pastor van der Burgs bok om PAVEDØMMET. Her tar han opp spørsmålet om pavens ufeilbarhet i fem paragrafer. Her er begynnelsen av andre paragraf:

§ 2. – Dogmet om pavens ufeilbarhet er ikke noen ny lære.

Valikankonsilets definisjon av pavens ufeilbarhet var like så litt en ny lære som de dogmer som er blitt definert på alle de tidligere kirkemøter (f. eks. dogmet om Kristi guddom på kirkemøtet i Nikea; dogmet om Kristi persons enhet på kirkemøtet i Efesus; dogmet om Kristi dobbelte natur på kirkemøtet i Kalkedon; dogmet om vesensforandringen av brød og vin til Kristi legeme og blod i Alterets Sakrament på kirkemøtet i Lateran; osv.). Kirkeforsamlingen har bare presisert en lære som alltid har vært inneholdt i den kristelige tradisjon. “Vi altså – således heter det i innledningen til definisjonen – idet vi trofast holder oss til den tradisjon som er mottatt helt fra kristendommens begynnelse av” osv. (Sessio IV, Cap. 4). Gang på gang henvises i aktstykkene til vitnesbyrd fra overleveringen.

Dogmet om pavens ufeilbarhet fremgår klart av den hellige Skrift (se tidligere), og er fra oldtiden av blitt anerkjent i Kirkens praksis. Den romerske Stol ble alltid betraktet som fundament for den kirkelige enhet. Dens lære var normen for alle menigheter. Biskopene visste at de for å bevare sitt samband med Kirken måtte være forenet med den romerske biskop, og fra alle kanter av verden henvendte de seg til ham for å høre hans dom. De vranglærere som den romerske Stol utelukket fra Kirken, ble av hele Kirken betraktet som ekskommunisert.

Kirkefedrene omtaler den romerske biskops læremyndighet med uttrykk som er ensbetydende med ufeilbar. Ignatius hilser Romerkirken som forstanderinne for kjærlighetssamfunnet”, idet den er “opplyst i kraft av Guds vilje, oppfylt med Guds nåde uten å vakle, ren for enhver fremmed farve”. “Med den romerske Kirke – skriver Ireneus – må alle troende på alle steder stemme overens”. “Til denne kan ingen villfarelse få adgang” (Cyprian). Gjennom de romerske biskoper kan vi alltid bevise hva der er sant og sikkert” (Epifanius). “I denne ene Stol må enheten bevares av alle” (Optatus). “Den vandrer uklanderlig” (Gregor av Nazianz). “Den romerske Kirke bevarer apostlenes trosbekjennelse uforfalsket” (Ambrosius). “Hos Peters Stol alene blir fedrenes arv bevart uforfalsket” (Hieronymus). “Denne er den klippe som helvetes hovmodige porter ikke kan beseire”; “Gud har lagt sannhetens lære i denne enhetens Stol”; Når derfor Rom uttaler seg, “er saken avgjort, og enhver tvil er tatt bort” (Augustin). Vi må “adspørre den høyeste lærer blant lærerne, den som styrer den romerske Kirke og eier den øverste makt med hensyn til trosforkynnelse” (Johannes Cassianus), “Denne allerhelligste Stol har bevart den apostoliske nåde uforfalsket” (Theodoretus). “Den salige Peter, som lever og har forsete i sin egen Stol, gir troens sannhet” (Peter Chrysologus). Den romerske Stol, “er kronet med lys som utgår fra dens apostels åsyn, og opplyser hele jorden med strålene fra dette lys” (Moses av Korena). “Hvis man vil høre sannheten, spør da først og fremst den apostoliske Stols biskop, hvis sanne lære står fast ved sannhetens dom og støttes ved autoritetens beskyttelse” (Ferrandus, diakon av Karthago, + 546, Ad Sever. I). “Etterfølgere på den hellige og første og ærverdige Stol er sunne i troen, ufeilbare ifølge Herrens ord” (Johannes, biskop av Jerusalem 572-592, Ep. ad abatem albanorum catholicum). “Den apostoliske Stol er den ubevegelige festning Gud har grunnlagt, troens lysende søyle” (Sergius, erkebiskop av Kyprus, i en skrivelse til pave Theodor l 642-649). Peter er i sine etterfølgere “religionens grunnlag”; “den som forkynner den hele ortodokse lære og tilintetgjør enhver kjettersk ondskap” (Sophronius, patriark av Jerusalem, + 638). “Rom er solen som alle ser hen til for derfra å motta den hellige tro; her er hele Kirkens fundament, det som etter Herrens ord helvetes porter ikke skulle få makt over; det har nøklen til den rettmessige tro og bekjennelse, og opplukker den sanne religion for enhver, som kommer til det, mens det derimot tillukker og stopper den spottende munn på all heresi”.. .. “Den hellige romerske Stol må man rette seg etter for ikke å være, og ikke å kalles kjetter” (Maximus av Konstantinopel). Pavedømmet “er i sannhet den sanne tros uforstyrrede og uforfalskede kilde fra begynnelsen av, den faste og rolige havn for hele Kirken mot enhver storm av kjetteri”; “den høyeste lærestol, som Kristus har nedlagt troens nøkler i, og som helvetes porter, det er heretikernes munn, ennå ikke har fått makt over og heller ikke skal få makt over inntil dagenes ende” (Theodor Studeta).

Også middelalderens store teologer lærte uttrykkelig pavens ufei!barhet. Sml. Bernard av Clairveaux + 1153 (Ep. 190; ad Innoc. II de error. Abæl.); Thomas av Akvino + 1274; Bonaventura + 1274.

Av senere teologer kan nevnes: …

apr 272011
 

Jeg har nettopp gjort ferdig del IV av pastor van der Burgs bok om PAVEDØMMET. Her tar han opp spørsmålet om pavens ufeilbarhet i fem paragrafer. Her er første paragraf:

§ I. – Hva vil det si at paven er ufeilbar?

1. Pavens ufeilbarhet har intet å gjøre med hans personlige moralske liv, men gjelder bare den lære han forkynner. Pavene er ikke syndfrie, og heller ikke behøver vi å godkjenne alle de midler de (f. eks. i sin opptreden mot vranglærere) har brukt for å beskytte den rene lære.

2. Paven er bare ufeilbar i tros- og sedelæren, altså ikke for eks. når han uttaler seg om rent naturvitenskapelige spørsmål.

3. Pavens ufeilbarhet i tros- og sedelæren vil ikke si at han som et orakel kan løse alle religiøse problemer, heller ikke at han blir inspirert av Gud. Paven får ikke nye åpenbaringer av Gud. Hans ufeilbarhet gjelder, liksom Kirkens ufeilbarhet, bare bevarelsen og fortolkningen av den åpenbaring apostlene har mottatt og nedlagt i Kirken.

Ufeilbarhet betyr mindre enn inspirasjon. Inspirasjon består i en særlig innvirken fra Gud, som beveger et menneske til å tale. Den pavelige ufeilbarhet består bare i at Gud ved et særlig forsyn våker over at paven ikke lærer noe falsk. Det kan hende at mange teologer og alminnelige troende er mer opplyst og har et dypere innblikk i troens hemmeligheter enn paven, og blir brukt av Gud tor å veilede ham. Dog er bare paven ufeilbar, dvs. bare om ham har vi Jesu garanti for at han blir bevart for villfarelser.

4. Paven er ikke ufeilbar hver gang han uttaler seg om et spørsmål vedkommende tros- og sedelæren. Hans ufeilbarhet er innskrenket til de tilfeller han avgjør noe “ex cathedra”, dvs. som hele Kirkens overhode med den uttrykkelige vilje å forplikte alle troende til å holde noe for ufeilbart sant. Disse tilfeller inntreffer meget sjelden.

Paven er således ikke ufeilbar når han som privat person (som teolog eller forfatter) uttaler seg om et religiøst spørsmål, eller når han lar en avgjørelse publisere gjennom og i navn av en av sine domstoler eller kongregasjoner (pavelige ministerier, sammensatt av kardinaler og teologer).

Et forbilde på den pavelige ufeilbarhet har vi i den yppersteprestelige myndighet i den Gamle Pakt. Når det oppsto spørsmål angående “lys” (= læren) og “fullkommenhet” (= budene), var det ypperstepresten som ved hjelp av det hemmelighetsfulle “brystskjold til dom” (2 Mos. 28, 15-30) gav en definitiv avgjørelse. Også i den Nye Pakt, Kristi sannhetsrike, må det være en kompetent autoritet til å dømme mellom sannhet og løgn. Den Nye Pakt skal ikke stå tilbake for den Gamle, som med sine forskjellige innretninger “bare var en skygge av de kommende goder” (Hebr. 10, 1). Som den Nye Pakts store konge må Kristus ha et organ som Han åpenbarer sin vilje gjennom på en måte som ikke kan misforstås. Protestantismen med dens mange sekter, hvor hver kan legge sin egen mening i Bibelen, gjør Kristi kongedømme til en karikatur. …

apr 272011
 


Det er sikkert flere enn meg som husker pave Johannes Paul IIs requiemmesse (på bildet over) svært godt – NB i en paves begravelse skal røde messeklær brukes.

Noen har vært kritiske til saligkåringen, og katolsk.no har i dag lagt ut en artikkel som tar opp denne kritikken – og sier at kritikken er grunnløs. Slik skriver de bl.a.:

I et ferskt intervju med CNA tilbakeviser den pavelige biograf og akademiker George Weigel kritikken mot saligkåringen av Johannes Paul II. Weigel er mannen bak Johannes Paul-biografien “Witness to hope” fra 1999. Bind to av den omfattende biografien ble sluppet i 2010 og fullførte mange års arbeid med å sikre livshistorien og arven etter den polske paven.

Undersøkelsene rundt Johannes Paul IIs liv er meget grundige, og resultatet utgjør fire tykke bind, sier Weigel til CNA. Samtidig tilbakeviser han påstandene om at saligkåringsprosessen er gjennomført på en ukritisk og for rask måte. – I Mor Teresas tilfelle tilsidesatte Johannes Paul selv den vanlige femårsperioden mellom en persons død og den offisielle åpningen av saligkåringsprosessen. …

… Ropene fra folkemengden om snarlig helligkåring under Johannes Pauls begravelse – santo subito – ga gjenklang også i det påfølgende konklavet. Dette avslører kardinal Camillo Ruini, daværende leder av Den italienske bispekonferansen. I følge Ruini ble han under konklavet overlevert et opprop fra kardinalene, som oppfordret den neste paven til å tilsidesette femårsregelen for umiddelbart å kunne sette i gang saligkåringsprosessen av Johannes Paul.

Da vi gjorde vår entre inn til konklavet, ble jeg overrakt et brev signert av mange kardinaler som anerkjente folkekravet om å igansette saligkåringsprossessen umiddelbart. Brevet ble gitt til meg siden kardinalene ikke visste hvem som kom til å bli valgt i konklavet, sier Ruini til det italienske nyhetsbyrået AGI. …

John Allen skriver også interessant om det samme spørsmålet: Beatification Q&A #1: What’s the Rush?In death as in life, John Paul a sign of contradiction.

apr 272011
 

Slik skriver pastor van der Burg i sin innledning til boka “PAVEDØMMET I BIBELEN OG HISTORIEN

Jesus er ikke kommet til verden for å sette i gang en løs religiøs bevegelse. Av mange steder i den hellige Skrift fremgår at Han ville forene de troende til et samfunn (en “kirke”, et “rike”, en “hjord”, et “legeme”), hvor alle har “én træ (Ef . 4, 5; Joh. 17, 20 23; Rom. 1, 12). Jesus er den “store hyrde” (Hebr. 13, 20; Esek. 37, 24. 25), “fredsfyrsten” (Es. 9, 6), som skulle “samle Guds barn til ett” (Joh. 11, 52), “bringe dem sammen som får i en kve” (Mik. 2,12). Han vil enhet i troen, “for at vi ikke skal være umyndige barn og la oss kaste og drive om av enhver lærdoms vind” (Ef. 4, 13 14). Kristi rike skal ikke være oppdelt i sekter, fordi “Gud er ikke forvirringens Gud, men fredens Gud” (1. Kor. 14, 33), og “hvert rike som er splidaktig med seg selv, blir ødelagt” (Luk. 11, 17).

Til grunnleggelsen og utbredelsen av sin kirke innsatte Jesus apostlene, som inntil verdens ende fortsetter sitt lederskap gjennom de biskoper som har sin sendelse fra dem (ved den apostoliske suksesjon). [Angående bispeembetet og nødvendigheten av den apostoliske suksesjon henvises til vår avhandling: “Kirken“.]

Men for at biskopene kan opprettholde Kirkens enhet, er det nødvendig at de selv danner en innbyrdes enhet. Og dette er bare mulig ved at én blant dem har den øverste ledelse. I hvert samfunn må det være én som står i spissen (konge, president, formann, direktør, general for en armé, kaptein for et skip, osv.). Og fremfor alt er dette påkrevet i et verdensomfattende trossamfunn, hvor enheten skal bevares blant så mange styrere (biskoper). Erfaringen viser at pavedømmet er uunnværlig for den kirkelige enhet. Og siden Jesus vil at det skal være en kirkelig enhet, hvorfor skulle det da være vanskelig å tro at Jesus har innstiftet pavedømmet?

Vi kristne, som tror på Inkarnasjonens mysterium, nemlig at Guds Sønn er blitt menneske, må ikke forundre oss over at Han har gitt sitt rike formen av et menneskelig samfunn. Kristi rike er nok ikke av denne verden, dvs. av politisk art (dets opprinnelse og formål er overjordisk). Men det skal være et rike i verden med menneskelige styrere, og for enhetens skyld vil Kristus også bruke det menneskelige middel at én av styrerne står over de andre.

Pavedømmet er ikke i strid med at Kristus selv er “hodet for Kirken” (Kol. 1, 18). Han er Kirkens usynlige overhode. Men for at biskopene kan være enige i troen trenges det et synlig overhode, som de alle må stå i forening med. Pavedømmet innskrenker ikke Kristi makt, men er – i likhet med alle kirkelige embeter – bare et middel Han bruker til å utøve sin styremyndighet.

Pavedømmet og Kirken kan ikke skilles fra hverandre. Derfor er spørsmålet om pavedømmet et av de mest brennende spørsmål i den kristne religion. “Læren om den romerske biskops primat (dvs. overherredømme) over hele Kirken – således skriver den kjente engelske konvertitt William Palmer – er aksen, som alle andre kontroversspørsmål mellom den romerske Kirke og de øvrige kirker beveger seg omkring.”

At Jesus har innstiftet pavedømmet, vil vi bevise i følgende punkter:
1. Jesus har gitt Peter primatet blant apostlene.
2. Peters primat var ifølge Jesu vilje en blivende institusjon, m. a. o. Peter skulle ha etterfølgere i sitt embete som Kirkens overhode.
3. Arvtagerne av Peters primat er de romerske biskoper.

Deretter vil vi nærmere forklare meningen med den katolske lære om pavens ufeilbarhet og svare på de innvendinger som ut fra fornuften og historien rettes mot pavedømmet.

Til slutt følger en oversikt over pavedømmets store fortjenester for menneskeheten.

apr 272011
 

Denne boka (på over 200 sider) ble utgitt av pastor dr. teol. J. van der Burg i 1979 – og er vel pastor van der Burgs siste bok. Jeg har nå kommet ganske langt i år bearbeide den – og arbeidet kan følges her.

Her er oversikten over innholdet:

Innledning

Art. I. Om Peters primat
§ 1. Den høytidelige forutsigelse av Peters primat
§ 2. I hele sitt offentlige liv forberedte Jesus Peter til den lederstilling Han ville gi ham
§ 3. Jesus forutsa på nytt Peters primat under den siste nattverd
§ 4. Den høytidelige innsettelse
§ 5. Peter utøvde primatet etter Jesu himmelfart
§ 6. Peters primat ble anerkjent av de andre apostler – Også Paulus anerkjente Peters primat – Forgjeves søker protestantene noen innvendinger mot Peters primat i galaterbrevet.
§ 7 Bibelens beretning om Peters fengsling (Ap. Gj. kap. 12) vitner om at både de troende og kristen dommens motstandere anså Peter som Kirkens overhode

Art. II. Etter Jesu vilje skulle Peter ha etterfølgere i sitt embete som Kirkens overhode

Art. III. Peters etterfølgere er biskopene av Roma
Om Peters opphold og martyrdød i Roma
Om pavevalget i tidens løp
– Oldkirkens vitnesbyrd om den romerske biskops primat – Clemens Romanus – Ignatius av Antiokia – Ireneus
– Fra de eldste tider av ser vi biskoper og teologer fra de mest forskjellige kanter av den kristne verden reise til Peters Stol i anledning av religiøse spørsmål
– Et bevis på den romerske biskops primat er pave Viktors (189-198) inngripen i striden om påskefesten.
– Pavedømmet har alltid vært den klippe som hindret at kjetterier fikk makt over Kirken
– Om den romerske biskops primat vitner også de stadige (men forgjeves) forsøk vranglærerne gjor de for å få paven på sin side, overbeviste som de var at de ved å vinne ham lett ville kunne vinne hele kristenheten
– Den romerske biskop var den høyeste apellinstans i stridigheter om bispestoler
– Pavens omsorg for de nødlidende menigheter hele verden over vitner om at de var seg bevisst å være alle kristnes far
– Vitnesbyrd av oldkirkens store teologer
– Kirkemøtenes vitnesbyrd om pavens primat
– Pavedømmets opprinnelse kan ikke forklares ved Romas politiske maktstilling eller ved noen annen naturlig faktor
– Den greske kirkes forhold til pavedømmet
– Årsakene til det greske skisma

Art. IV. Om pavens ufeilbarhet
§ 1. Hva vil det si at paven er ufeilbar?
§ 2. Dogmet om pavens ufeilbarhet er ikke noen ny lære
§ 3. Aldri har noen pave definert en vranglære
§ 4. Dogmet om pavens ufeilbarhet hemmer hverken den personlige tenkning eller fremskrittet av den teologiske vitenskap
§ 5. Betyr ikke den pavelige ufeilbarhet en altfor stor opphøyelse av et menneske?

Art. V. Pavedømmets historie vitner om at Kristus er med sin Kirke

Art. VI. Hva menneskeheten skylder pavedømmet
§ 1. Pavenes innsats til fremme av hedningemisjonene
§ 2. Pavene har beskyttet Europa og den kristne sivilisasjon mot barbarene
§ 3. Pavene har beskyttet kristendommen og folkenes frihet mot statstyranniet
§ 4. Pavene har hatt en viktig andel i avskaffelsen av slaveriet og i kampen for arbeidernes rettigheter
§ 5. Pavene har reddet familielivet ved sitt modige forsvar av den kristelige ekteskapsmoral
§ 6. Pavenes arbeid for freden
§ 7. Pavenes store innsats for kunsten og vitenskapen

apr 252011
 

I dag tidlig leste jeg litt mer på “Pray Tell” bloggen – jeg leser den bl.a. for å få en kontrast de mer konservative nettstedene jeg også besøker, og det er noen dyktige folk som skriver om liturgi der. En benediktiner med svært norske (+svenske og tyske) aner forteller om sin oppvekst, og svarer på spørsmål om sin konversjon fra luthersk til katolsk tro:

When people hear that I was raised Lutheran, they sometimes become curious and ask three questions: 1) From which Lutheran synod? 2) When did you convert? and 3) Why?

I’ll attempt to formulate my thoughts here in response to these recurring questions in hopes that this exercise might help me to reflect on my personal religious wanderings while also creating a means for sharing these thoughts.

My home parish, Vinje Lutheran Church in Willmar, Minnesota, was originally part of the Synoden for den Norsk Evangelisk Lutherske Kirke i America (the Norwegian ethnic synod which was affiliated with the state church in Norway). Today, Vinje is part of the larger ELCA. My grandfather (mother’s father) was a pastor of the Synoden and preached in both Norwegian and English. I also have an uncle who is an ELCA pastor, and my mother’s cousin is a retired ELCA bishop. On my father’s side, my grandmother was Augustana Synod (the Swedish ethnic church which is now ELCA), and my grandfather was baptized and confirmed Missouri Synod (German ethnic). However, my dad was raised in the Norwegian church because my Swedish grandmother and German grandfather joined a Norwegian congregation.

Det er nesten utrolig det går an å ha en så norsk oppvekst i USA! Han går så videre og forteller hvorfor han konverte (et ord han absolutt ikke liker å bruke) til Den katolske Kirke – det ser ut til å være mest musikken som gjorde det.

I kommentarene til dette innlegget, er det en helt ting, også den kirkekritikken som er typsik for denne bloggen:

… It appears that the forthcoming Assisi interfaith gathering on the 25th anniversary of the original event will be a repudiation by Pope Ratzinger of the earlier event. Not only will the interfaith prayer aspect disappear, but the ecumenical dimension will also be removed. Instead Benedict XVI will pray in St Peter’s the night before with the catholic faithful. And other christian churches are invited to do something similar. The image of filletting comes to mind. …

… I agree. Why even bother with Assisi. Better to call it off than to treat it so ungenerously and with such a legalistic attitude. Pope Benedict appears to be genuflecting again to the neo Ultramontanist harpies and the SSPX crowd. …

apr 252011
 

Den kristne troen står og faller med sannheten i vitnesbyrdet om Jesu oppstandelse fra de døde. Hvis man fjerner dette, kan man likevel i den kristne tradisjonen utvilsomt finne en rekke bemerkelsesverdige ideer om Gud og mennesket. Men den kristne troen er død. Jesus er i dette tilfellet en mislykket religiøs personlighet; en personlighet som til tross for sitt fall forblir stor, og som kan gi næring til vår refleksjon. Men han forblir i en rent menneskelig dimensjon, og hans autoritet er kun gyldig i den grad hans budskap overbeviser oss. Bare hvis Jesus er stått opp fra de døde er det skjedd noe virkelig nytt, som forandrer verden og menneskets situasjon.
Joseph Ratzinger

Dette sitatet ligger i påsken i år øverst på document.no – viser seg å være sitert noe forkortet og redigert fra siste kapittel i pave Benedikts andre bok om Jesus fra Nasaret.

apr 242011
 


Her er hele pave Benedikts påsketale (se kilde):

Dear Brothers and Sisters in Rome and across the world, Easter morning brings us news that is ancient yet ever new: Christ is risen! The echo of this event, which issued forth from Jerusalem twenty centuries ago, continues to resound in the Church, deep in whose heart lives the vibrant faith of Mary, Mother of Jesus, the faith of Mary Magdalene and the other women who first discovered the empty tomb, and the faith of Peter and the other Apostles.

Right down to our own time – even in these days of advanced communications technology – the faith of Christians is based on that same news, on the testimony of those sisters and brothers who saw firstly the stone that had been rolled away from the empty tomb and then the mysterious messengers who testified that Jesus, the Crucified, was risen. And then Jesus himself, the Lord and Master, living and tangible, appeared to Mary Magdalene, to the two disciples on the road to Emmaus, and finally to all eleven, gathered in the Upper Room (cf. Mk 16:9-14).

The resurrection of Christ is not the fruit of speculation or mystical experience: it is an event which, while it surpasses history, nevertheless happens at a precise moment in history and leaves an indelible mark upon it. Continue reading »

apr 242011
 

En av mange rapporter fra Petersplassen i dag skriver bl.a.:

Benedict celebrated Easter Mass in St. Peter’s Square, packed with pilgrims and tourists and awash in the bright colors of spring flowers as he marked the church’s most joyous day of the year. …

.. Christians worldwide on Easter Sunday recall Jesus’ resurrection, a sign of eternal life, following his crucifixion. This year, Easter fell on the same day in the Orthodox and Roman Catholic church calendars.

But while “in heaven, all is peace and gladness,” Benedict said in his message, delivered after the Mass from the central balcony of St. Peter’s Basilica, “alas, it is not so on earth.” He lamented that hunger, disease, war and violence still cause suffering in the world.

He prayed for people in the Middle East, “so that the light of peace and of human dignity may overcome the darkness of division, hate and violence.” …

.. By the time the pope delivered his speech, well over 100,000 people had thronged to the area. Resplendent in gold-colored robes, Benedict led the ceremony from an altar set up on the steps of the basilica, under a red canopy to shield him from rain or sun. Skies over the Vatican alternated between clouds and peeks of sun.

The 84-year-old Benedict looked relaxed, although his voice cracked a bit as he intoned prayers during the sung parts of the Mass. His voice had sounded hoarse at times the previous evening, when the pope led a late-night Easter Vigil Mass lit by candles in the basilica. …

apr 242011
 

På liturgibloggen Pray Tell (ganske progressiv/liberal) leste jeg for et par dager siden et innlegg som uttrykker frustrasjonene til en del katolikker som med glede tok til seg alt det nye rundt 1970. De sier:

There’s no denying it. Many people involved in the Church admit they are tired out, or in any case without hope.” Thus begins a disturbing article in the latest issue of the Italian monthly Jesus. The author is Enzo Bianchi, prior of the Monastery of Bose near Turin. For decades he has been one of the best-selling spiritual authors in Italy and a nationally recognized symbol of mainstream Catholicism. His recent article should make Catholics everywhere stop and think. …

Those Catholics who “struggled to change” nearly 50 years ago, and obediently followed “the directives of the Council and the Pope”, are now filled with “confusion” and even “frustration” by this suspicious attitude towards Vatican II. … “I am nearly 70. I have worked my entire life for church unity and communion within my Church, but today I see many contradictions,” writes Bianchi. “And I ask with many others: where is the Church heading? This, our Church, that we have loved so much, and want to continue to love, as members that are loyal – not ones who are adulterous or who are looking for privileges and promotions.”

Som vanlig (i USA) er det kommet mange friske kommentarer til dette innlegget – her er utdrag fra noen få av dem:

Just wanted to let you know, that there are also many younger people that are “tired of the shenanigans going on in the Church”. We are tired of people “mainly older–in their 60s, products of Vatican II” who can’t get with the program and realize that you guys have already had your chance. The Church didn’t get any stronger when you guys were in charge. Mass attendance has gone down and many of your ilk have done nothing that actually brings people back into the pews (or the sanctuary for that matter). …

… In my opinion, the battle over liturgy is merely a proxy for more grave ecclesiological, social justice, and theological issues. I strongly suspect that the movement in some traditional Catholic circles to “revisit the Council” is more akin to a hostile rejection. In particular, some traditional Catholics harbor hostility towards the Conciliar acknowledgement of religious conscience and a call for justice towards Judaism and the Jewish people. I am also convinced that there is a strong desire in some sectors of the traditional community for a return to a tiara triumphalist papacy. I am utterly convinced that the advances of the Council and the model of a shepherd-bishop are intrinsically bound. I do hope that we must never return to a fortress monarchial Church which rejects dialogue and blinds itself to historical injustice. …

… Most Catholics welcomed the conciliar changes and struggled to put them into effect. Most Catholics felt betrayed by Humanae Vitae. And in fact it turned out that Humanae Vitae was the first shot in the battle to suppress Vatican II. …