apr 282011
 

Jeg har gjort ferdig del IV av pastor van der Burgs bok om PAVEDØMMET. Her tar han opp spørsmålet om pavens ufeilbarhet i fem paragrafer. Her er begynnelsen av andre paragraf:

§ 2. – Dogmet om pavens ufeilbarhet er ikke noen ny lære.

Valikankonsilets definisjon av pavens ufeilbarhet var like så litt en ny lære som de dogmer som er blitt definert på alle de tidligere kirkemøter (f. eks. dogmet om Kristi guddom på kirkemøtet i Nikea; dogmet om Kristi persons enhet på kirkemøtet i Efesus; dogmet om Kristi dobbelte natur på kirkemøtet i Kalkedon; dogmet om vesensforandringen av brød og vin til Kristi legeme og blod i Alterets Sakrament på kirkemøtet i Lateran; osv.). Kirkeforsamlingen har bare presisert en lære som alltid har vært inneholdt i den kristelige tradisjon. “Vi altså – således heter det i innledningen til definisjonen – idet vi trofast holder oss til den tradisjon som er mottatt helt fra kristendommens begynnelse av” osv. (Sessio IV, Cap. 4). Gang på gang henvises i aktstykkene til vitnesbyrd fra overleveringen.

Dogmet om pavens ufeilbarhet fremgår klart av den hellige Skrift (se tidligere), og er fra oldtiden av blitt anerkjent i Kirkens praksis. Den romerske Stol ble alltid betraktet som fundament for den kirkelige enhet. Dens lære var normen for alle menigheter. Biskopene visste at de for å bevare sitt samband med Kirken måtte være forenet med den romerske biskop, og fra alle kanter av verden henvendte de seg til ham for å høre hans dom. De vranglærere som den romerske Stol utelukket fra Kirken, ble av hele Kirken betraktet som ekskommunisert.

Kirkefedrene omtaler den romerske biskops læremyndighet med uttrykk som er ensbetydende med ufeilbar. Ignatius hilser Romerkirken som forstanderinne for kjærlighetssamfunnet”, idet den er “opplyst i kraft av Guds vilje, oppfylt med Guds nåde uten å vakle, ren for enhver fremmed farve”. “Med den romerske Kirke – skriver Ireneus – må alle troende på alle steder stemme overens”. “Til denne kan ingen villfarelse få adgang” (Cyprian). Gjennom de romerske biskoper kan vi alltid bevise hva der er sant og sikkert” (Epifanius). “I denne ene Stol må enheten bevares av alle” (Optatus). “Den vandrer uklanderlig” (Gregor av Nazianz). “Den romerske Kirke bevarer apostlenes trosbekjennelse uforfalsket” (Ambrosius). “Hos Peters Stol alene blir fedrenes arv bevart uforfalsket” (Hieronymus). “Denne er den klippe som helvetes hovmodige porter ikke kan beseire”; “Gud har lagt sannhetens lære i denne enhetens Stol”; Når derfor Rom uttaler seg, “er saken avgjort, og enhver tvil er tatt bort” (Augustin). Vi må “adspørre den høyeste lærer blant lærerne, den som styrer den romerske Kirke og eier den øverste makt med hensyn til trosforkynnelse” (Johannes Cassianus), “Denne allerhelligste Stol har bevart den apostoliske nåde uforfalsket” (Theodoretus). “Den salige Peter, som lever og har forsete i sin egen Stol, gir troens sannhet” (Peter Chrysologus). Den romerske Stol, “er kronet med lys som utgår fra dens apostels åsyn, og opplyser hele jorden med strålene fra dette lys” (Moses av Korena). “Hvis man vil høre sannheten, spør da først og fremst den apostoliske Stols biskop, hvis sanne lære står fast ved sannhetens dom og støttes ved autoritetens beskyttelse” (Ferrandus, diakon av Karthago, + 546, Ad Sever. I). “Etterfølgere på den hellige og første og ærverdige Stol er sunne i troen, ufeilbare ifølge Herrens ord” (Johannes, biskop av Jerusalem 572-592, Ep. ad abatem albanorum catholicum). “Den apostoliske Stol er den ubevegelige festning Gud har grunnlagt, troens lysende søyle” (Sergius, erkebiskop av Kyprus, i en skrivelse til pave Theodor l 642-649). Peter er i sine etterfølgere “religionens grunnlag”; “den som forkynner den hele ortodokse lære og tilintetgjør enhver kjettersk ondskap” (Sophronius, patriark av Jerusalem, + 638). “Rom er solen som alle ser hen til for derfra å motta den hellige tro; her er hele Kirkens fundament, det som etter Herrens ord helvetes porter ikke skulle få makt over; det har nøklen til den rettmessige tro og bekjennelse, og opplukker den sanne religion for enhver, som kommer til det, mens det derimot tillukker og stopper den spottende munn på all heresi”.. .. “Den hellige romerske Stol må man rette seg etter for ikke å være, og ikke å kalles kjetter” (Maximus av Konstantinopel). Pavedømmet “er i sannhet den sanne tros uforstyrrede og uforfalskede kilde fra begynnelsen av, den faste og rolige havn for hele Kirken mot enhver storm av kjetteri”; “den høyeste lærestol, som Kristus har nedlagt troens nøkler i, og som helvetes porter, det er heretikernes munn, ennå ikke har fått makt over og heller ikke skal få makt over inntil dagenes ende” (Theodor Studeta).

Også middelalderens store teologer lærte uttrykkelig pavens ufei!barhet. Sml. Bernard av Clairveaux + 1153 (Ep. 190; ad Innoc. II de error. Abæl.); Thomas av Akvino + 1274; Bonaventura + 1274.

Av senere teologer kan nevnes: …

 Leave a Reply

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

(obligatorisk)

(obligatorisk)