Dette kan vi lese om i boka «Våre fedres gamle kristentro«. (Muligens kan man være i tvil om at det som her beskrives virkelig beskriver virkeligheten i middelalderen, siden sakramentene også be meddelt de troende på denne måten i 1935 (da boka ble skrevet) – ja helt fram til 1965-70.):
Dåpen. Barnet hadde rett til å få dåpen og dermed muligheten for å bli salig. I Norge ble det tidlig gjort til «mord hit mikla» – det største mord – å drepe et udøpt barn og svike en sjel for det overnaturlige liv. De eldre kristenretter gjør det til plikt for faren å få barnet døpt innen en viss tid etter fødselen – før neste store helg, for ingen skal huse «hedenske menn» i julen eller i påsken. Men det gikk her som andre steder, folk ville gjerne få den vesle «hevet» av hedendommen så snart som mulig. Og så ble barnet mange ganger brakt til kirken et par dager gammelt.
Presten tar imot følget utenfor kirken og spør: «Hva begjærer du av Guds Kirke?» Fadderne svarer for barnet: «Troen.» «Hva skal troen gi deg?» «Evig liv.» Presten sier: «Hvis du altså vil inngå til livet, hold budene! Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og hele din sjel, og din neste som deg selv.»
Presten ånder på barnet, primsigner det, og legger noen korn salt i munnen på det – saltet tyder visdom. Imens fører presten inn i Guds hus, til døpefonten, som hadde sin plass nær inngangen – for dåpen er inngangen til Kirken. Presten og fadderne sier sammen trosbekjennelsen og Fadervår. Presten rører ved barnets ører idet han gjentar Jesu ord: «Effata, åpne deg!» Så følger forsakelsen. «Forsaker du djevelen?» «Jeg forsaker.» «Og alle hans gjerninger?» «Jeg forsaker.» «Og all hans prakt?» «Jeg forsaker.» Deretter følger salving av barnet med viet olje. Fadderne erklærer på barnets vegne at det tror og vil bli døpt. «Tror du på Gud Fader, den allmektige, himmelens og jordens skaper?» «Jeg tror.» «Tror du på Jesus Kristus, hans enbårne Sønn, vår Herre, som er født og har lidt?» «Jeg tror.» «Tror du og på den Hellige Ånd, den hellige, katolske Kirke, de helliges samfunn, syndernes forlatelse, kjødets oppstandelse og det evige liv?» «Jeg tror.» «Vil du bli døpt?» «Jeg vil.» Fadderen holder en kjerte i hånden, og den blir tent idet barnet blir døpt. Presten salver igjen den nydøpte – denne gangen med chrisma. Til slutt blir barnet svøpt i hvitt lin – bildet på den himmelske bryllupskledning, og etter noen siste bønner sender presten dåpsfølget bort: «Gå i fred, og Herren være med deg. Amen.»
Fermingen. Når biskopen kom på visitas, skulle alle barn som hadde fylt tolv år «føres frem under biskopens hånd». Under høymessen, som biskopen sang, assistert av så mange prester som hadde kunnet møte frem, kom barna, hver fulgt av sin fermingsfadder. Mens barna kneler, ber biskopen at den Hellige Ånd må komme over dem og skjenke dem sine syv gaver – visdoms ånd, rådets og styrkens ånd, kunnskaps og fromhets, forstands og gudsfrykts ånd. Siden kommer de frem, én for én. Fadderen nevner barnets navn, og biskopen tegner med chrisma et kors på dets panne: «Jeg tegner deg med korsets tegn, og styrker deg med frelsens olje, i Faderens, Sønnens og den Hellige Ånds navn.» Han gir barnet et lett slag på kinnet – den kristne stridsmanns ridderslag – og sier: «Pax tecum,» fred med deg.
Botens og Alterets hellige sakramenter. Folk i middelalderen skriftet og fastet en hel dag, før de mottok Corpus Domini. Derfor ble det ikke så mange gangene i året at de gjorde det. Påskedag var «samlingsdag» for hele menigheten, og den som tre år i trekk hadde holdt seg borte fra påskekommunionen, ble fredløs, for loven sier at bare kristne menn må bo i Norge, og den som hårdnakket vraker nådemidlene, har vist i gjerning at han ikke vil være kristen. Mange innskrenket seg nok til denne ene altergangen. Andre gikk på de store høytidsdager. Noen mottok Herrens legeme hver søndag. Som forberedelse til en viktig begivenhet eller før de drog ut på en lang reise, var det alminnelig at folk lot seg gi sakramentene.
Ekteskapets sakrament. Dette sakrament meddeler etter katolsk lære brudgom og brud hverandre. Når brudefølget kom til kirkedøren, tok presten imot det med en velsignelse. Brudgommen gir bruderingen til presten, så han kan innvie den. Presten spør brudgom og brud om de vil ta hverandre til ekte. Deretter gir han brudgommen ringen tilbake, og brudgommen setter den på brudens finger. At bruden på samme måte gir brudgommen en ring, ble skikk senere. Brud og brudgom rekker hverandre hånden, og presten svøper en snipp av sin stola – Kristi kjærlighets åk – om deres hender, idet han for menigheten forkynner, at nå er disse to rette ektefolk. Brudemessen hadde særskilte lesninger av bibelen og lange bønner om velsignelse for de nygifte. Under messen kunne brud og brudgom sammen motta Alterets hellige sakrament.
Den siste salving – Olean kaltes den på norsk. Idet presten trer inn i sykestuen, stenker han rommet og leiet med vievann og ber Gud velsigne dette hus og alle som bor i det, sende dem sine hellige engler til vakthold, fri dem fra frykt og bevare dem i sunnhet – for meningen med salvingen er at den skal gi den syke helsen tilbake om Gud vil; «den siste» kalles den fordi det er den siste salving som Kirken gir sine barn. Presten og de tilstedeværende ber flere bønner sammen, deretter sies Confiteor – syndsbekjennelsen. Så foretar presten salvingen for alt den syke måtte ha syndet med sansene, hendene og føttene, for hver gang de har grepet etter urett og gått urettferdige veier.
Presten ber sammen med de omstående for sjelen som kjemper for å fare bort. Når dødsøyeblikket nærmer seg, hjelper man den døende med å holde et tent lys i hånden, og har han ikke lenger talens bruk, kaller presten på hans vegne: «Jesus, Jesus – » til det er slutt. Presten fortsetter straks: «Kom ham til hjelp, dere Guds hellige, il ham i møte, Herrens engler! Kristus som har kalt deg til seg, ta deg til seg og la sine engler bære deg i Abrahams fang. – Herre, gi ham den evige hvile og la det evige lys skinne for ham.» Til slutt ber alle som er i rommet, Fader vår sammen.