apr 242011
 


Stavanger Aftenblad har i dag et bilde (over) av arbeidet med St Svithun kirke i Stavanger, og bl.a. følgende tekst:

En heisekran senker ned utstyr til bygningsarbeiderne som står inne i kirken ved Løkkeveien. Den mangler fortsatt tak, men flere bøyler er satt opp og markerer det som skal bli den nye katolske kirken i Stavanger.

I år blir det en annerledes påske for katolikkene i byen. St. Svithun kirke er under ombygging, noe som betyr at høytiden må markeres andre steder. …

… Planen er at kirken skal være innflytningsklar i juli/august og at den skal innvies 25. september i år. Da som den fjerde største kirken i Stavanger, etter Domkirken, St. Petri og St. Johannes, og som den største katolske kirken i landet, med 550 sitteplasser.

Jeg er glad for at man nå kan se enden på den lange byggeperioden. St Svithun kirke trengte absolutt mer plass, selv om jeg da jeg var der syntes at man kunne ha klart seg en mindre dramatisk (og langt billigere) utbygging – og satset mer på Sandnes og omegn, der faktisk 1/3 av katolikkene i området bor.

apr 242011
 

Her er starten av pave Benedikts preken fra påskevigilirn i Peterskirken sent i går kveld:

Dear Brothers and Sisters,

The liturgical celebration of the Easter Vigil makes use of two eloquent signs. First there is the fire that becomes light. As the procession makes its way through the church, shrouded in the darkness of the night, the light of the Paschal Candle becomes a wave of lights, and it speaks to us of Christ as the true morning star that never sets – the Risen Lord in whom light has conquered darkness. The second sign is water. On the one hand, it recalls the waters of the Red Sea, decline and death, the mystery of the Cross. But now it is presented to us as spring water, a life-giving element amid the dryness. Thus it becomes the image of the sacrament of baptism, through which we become sharers in the death and resurrection of Jesus Christ.

Yet these great signs of creation, light and water, are not the only constituent elements of the liturgy of the Easter Vigil. Another essential feature is the ample encounter with the words of sacred Scripture that it provides. Before the liturgical reform there were twelve Old Testament readings and two from the New Testament. The New Testament readings have been retained. The number of Old Testament readings has been fixed at seven, but depending upon the local situation, they may be reduced to three. The Church wishes to offer us a panoramic view of whole trajectory of salvation history, starting with creation, passing through the election and the liberation of Israel to the testimony of the prophets by which this entire history is directed ever more clearly towards Jesus Christ. In the liturgical tradition all these readings were called prophecies. Even when they are not directly foretelling future events, they have a prophetic character, they show us the inner foundation and orientation of history. They cause creation and history to become transparent to what is essential. In this way they take us by the hand and lead us towards Christ, they show us the true Light. …

Resten kan leses her.

apr 222011
 

Biskop Thomas John Paprocki, i Springfield, Illinois, USA, annonserte tirsdag kveld i forbindelse med oljevigselsmessen i bispedømmet, at man nå i alle bispedømmets menigheter offentlig kan be bønna til erkeengelen Mikael ved avslutningen av hver messe. Han delte også ut bønnekort med teksten til denne 125 år gamle bønna. I et tilleggsbrev skrev han også:

One of Satan’s greatest assets is his camouflage, the belief that he doesn’t exist. Disbelief in Satan and the forces of evil leave us unable to resist them. That is why it is good to remember the Prayer to Saint Michael the Archangel. We need to remember that each time we pray we work to defeat our real enemies, not each other, but rather the devil and his evil spirits …

In recent years, a number of parishes have begun reciting the prayer once more, and many individual Catholics have kept up the practice. Both Pope John Paul II and Pope Benedict XVI have urged the faithful to pray it daily, and especially after Mass.

Her er den norske oversettelsen:

Hellige erkeengel Mikael, forsvar oss i striden, verg oss mot djevelens ondskap og list. Ydmykt trygler vi om at Gud må holde den onde i age. Og deg, som er høvding for de himmelske hærskarer, ber vi om at du, med den kraft som Gud har gitt deg, vil styrte i avgrunnen Satan og de andre ondskapens ånder som til sjelenes ulykke ferdes omkring i verden. Amen.

apr 212011
 

Når 1000 tidligere anglo-katolikker denne uka blir katolikker, og også (av pave benedikt) har fått muligheten til å styre seg selv, og ta vare på sin egen tradisjon, vil de kunne hjelpe alle katolikker ut av den estetiske ørkenvandringen de har vandret i i 40 år. Det skriver i alle fall Damian Thompson:

… But one thing the former Holy Trinity people will be bringing with them is a meticulous and dignified Anglo-Catholic tradition of interpreting the Roman rite. In England, at least, this could turn out to be the essence of the “Anglican patrimony” of the Ordinariate. Many of those coming over anticipated the Benedictine liturgical reforms that, until now, the Catholic bishops have been slow to implement. If the Ordinariate congregations celebrate the Eucharist in the spirit of the great Mass at Westminster Cathedral that the Pope attended on the Saturday of his visit – a rare glimpse of Benedict’s ideals put into practice – then Rome will be delighted. And, at long last, cradle Catholics will be shown a path out of the aesthetic desert in which they have been wandering for 40 years.

Han skriver også i samme artikkel:

… Now we enter delicate territory. I don’t want to suggest that there is tension between the Bishops of England and Wales and the Ordinariate: on the contrary, the Bishops’ Conference is far more warmly disposed towards the new body than we could have anticipated a year ago. That is one of the fruits of the papal visit. Also, I’ve yet to come across any evidence that these new Catholics see themselves as a Church within a Church: for example, the former parish priest and many parishioners of Holy Trinity, Reading, are clearly looking forward to becoming integral to the town’s Roman Catholic community, celebrating their own Mass at St James’s, the town centre Catholic parish. …

apr 212011
 

Avisa Dagen skrev for et par dager siden (og Vårt Land hadde en lignende artikkel i papiravisa, om de mange hundre anglikanerne i England og Wales som denne uka blir opptatt i Den katolske Kirke:

I Storbritannia forbereder i alt 33 større grupper av anglikanere seg til å bli opptatt i Den katolske kirke i dagene før påske. Ifølge nyhetsbyrået Kathpress dreier det seg om ca 20 prester og 600 legfolk, som vil slutte seg til det nyoprettede ordinariatet «Our Lady of Walsingham». Etter flere ukers forberedelser vil de konvertere skjærtorsdag eller 1. påskedag, hvor de vil motta fermingssakramentet (konfirmasjonssakramentet) og offisielt bli opptatt i Den katolske kirke. Den første prestevielse til det nye ordinariatet vil skje i pinsetiden.

Vatikanet etablerede i november 2009 gjennom det pavelige dekretet «Anglicanorum cætibus» en ordning for anglikanere som ønsket å tre inn i Den katolske kirke. Dermed er det blitt mulig for grupper av anglikanere å konvertere til den katolske tro og samtidig beholde en rekke av sine egne tradisjoner. I den kommende tid vil det bli etablert lignende ordinariater i USA, Canada og Australien, opplyser Rom.

Dette er interessant lesning, men jeg reagerte litt på det lave tallet som ble nevnt. BBC melder her om 900 lekfolk og 61 prester. Og her kan vi lese om 1000 lekfolk og 64 prester.

Bildet under viser Mgr Keith Newton. “He is picutred at Southwark Cathedral after receiving former Anglicans into full communion with the Church on Tuesday. Note the crozier. He is not just a Protonotary Apostolic, but an Ordinary.”

apr 212011
 

John Allen har som vanlig en god og presis analyse av stridsspørsmål innen Kiriken; i debatten om det var dokumentene Vatikankonsilet produserte eller bare den senere fortolkningen av dem som er problemet, plasserer han pave Benedikt midt i sentrum av debatten – med en balansert forståelse:

…. When it comes to interpretations of the Second Vatican Council (1962-65), some progressive Catholics are tempted to see Pope Benedict XVI’s “hermeneutic of reform,” which stresses continuity with the pre-Vatican II church, as the opposite end of the spectrum from more liberal views. That’s not, however, how most people in the Vatican size things up, where the “hermeneutic of reform” is instead understood as a balanced position between thinking that church history began with Vatican II, and thinking that the council was just plain wrong.

For that taxonomy to work, there have to be credible exponents of the “just plain wrong” position. That’s where Italian historian Roberto de Mattei and Monsignor Brunero Gherardini, a canon of St. Peter’s Basilica, enter the picture.

Both have published provocative books about Vatican II. Last year, de Mattei offered Il Concilio Vaticano II: Una storia mai scritta (“The Second Vatican Council: A Story Never Told”), styling Vatican II as a rupture with tradition comparable to the French Revolution, and faulting every pope since Pius X for allowing it to happen. Gherardini produced Concilio Vaticano II: Il discorso mancato (“The Second Vatican Council: The Missing Discussion”), in which he said some council fathers believed “the church was to be a kind of research laboratory rather than a dispenser of truths from on high.”

Both books were recently reviewed in L’Osservatore Romano, the official Vatican newspaper, and in both cases the verdict was fairly negative. The commentary on de Mattei came from Italian Archbishop Agostino Marchetto, author of a study of the council openly critical of the more liberal “Bologna school” associated with Italian scholars Giuseppe Alberigo and Alberto Melloni. Marchetto wrote that de Mattei’s work is “ideological” and suffers from “extremist tendencies.” Likewise, Inos Biffi, a medieval expert and a frequent writer for L’Osservatore, charged that Gherardini doesn’t so much “discuss” Vatican II as “denigrate” it.

The dividing line is this: If the post-Vatican II period brought some confusion and excess, is that the fault of the council itself? Benedict XVI, and figures in sync with his views such as Marchetto and Biffi, say no; traditionalist critics such as de Mattei and Gherardini say yes.

All this illustrates a core insight about the Catholic Church: Deciding who the moderates are depends on the range of views one takes into consideration. When you see the whole picture, it’s often tougher to conclude that the Vatican, or the pope, represents an extreme.

Les hele John Allens innlegg her – helt på slutten av artikkelen.

apr 192011
 


Med unntak av de katolikker som syns at alt som skjedde etter Vatikankonsilet har vært såre vel, bortsett fra at man nå begynner å miste det man hadde vunnet tidligere – Det er vel ingen norske prester (ordinert de siste 20 år) i denne gruppen, vi opplevde alle svært grundig å bli tvunget til å godta alt det nye og forkaste alt det gamle under våre studieår. – men bortsett fra disse katolikker som er fornoyd med alt det nye, lurer vi andre på – og diskusjonen begynner langsomt å bli mer seriøs – om det a) var utviklinga etter konsilet som er skyld i alt det uheldige som skjedde, eller b) var det slik at konsilets tekster var altfor åpne for ulike tolkninger, eller c) er det feil i selve konsiltekstene?

Sandro Magister har skrevet om dette de siste ukene; 8/4 High Up, Let Down by Pope Benedict og 18/4 The Disappointed Have Spoken. The Vatican responds – den siste artikkelen viser at debatten har kommet inn i selveste L’Osservatore Romano. Denne debatten om Konsilet er ganske kompleks, og jeg er derfor glad for at Shawn Tribe i går skrev følgende oppsummering av den – her er starten:

I have been following with great interest some of the recent entries of Sandro Magister on the debate occurring within Italian circles at the present moment about the Second Vatican Council and the question of continuity and rupture.

Key players in the debate as featured by Magister have been Cardinal Giacomo Biffi (archbishop emeritus of Bologna), Archbishop Agostino Marchetto (former secretary of the Pontifical Council of Migrants and author of The Second Vatican Ecumenical Council: A Counterpoint for the History of the Council), Inos Biffi (professor emeritus at the theological faculties of Milan and Lugano), Canon Brunero Gherardini (a canon of St. Peter’s Basilica, professor emeritus of the Pontifical Lateran University and author of two works at the heart of this debate, Concilio Vaticano II: Un Discorso da Fare and now Concilio Vaticano II: Il Discorso Mancato) and Professor Roberto de Mattei (of the European University of Rome and author of Il Concilio Vaticano II: Una Storia mai Scritta).

In recent weeks, Magister has run two further articles which pertain to this debate: High Up, Let Down by Pope Benedict (which contains a sort of summary of the various positions and figures as well as an article “On Continuity” by Francesco Arzillo) and The Disappointed Have Spoken. The Vatican responds (which contains Inos Biffi’s “Conciliar Rereadings”, a review of Gherardini’s book taken from “L’Osservatore Romano”, April 15).

Without the benefit of full access to all of the Italian texts (namely the writings of Gherardini and de Mattei themselves), and accordingly relying on the summaries and responses we are given, my sense is that the crux of the matter is the question of whether the documents of the Second Vatican Council are themselves in continuity, but either falsely interpreted, understood or enacted in rupturous ways (and thus no fault of the documents themselves), or whether the very documents of the Council itself have (or at least potentially have) elements of rupture within them that stand in need of clarification or correction. …

apr 192011
 


Fr. Longenecker som er avbildet på bilde over (til venstre, med sin biretta foran brystet) etter årets palmesøndagsmesse, skrev for noen dager siden om hvordan den amerikanske holdningen til livet generelt (bokstavelig, praktisk etc.) også fikk betydning for liturgien etter vatikankonsilet:

In 1979 I left America to study and live in England. I stayed there for twenty five years. … I do love my home country and I’m glad to be back. However, there is a certain aspect to America that I still find difficult. It is a vague and uncertain quality; something I have never heard defined before, but I think I can give it a name: literal-ness. …

… So, when the windows were opened to the modern world after the second Vatican Council the true Americanized version of the Catholic faith, which was waiting in the wings, suddenly sprang into life. Almost instantly a new verson of Catholicism burst on to the scene.

It was a version of Catholicism which is literal. It is bottom line. It is practical. So modern American churches are not beautifully transcendent temples where God himself dwells in the Holy of Holies. They are utilitarian auditoria with padded seats, a good sound system, a cry room, a bride’s room and toilets that are clean and comfortable. In an attempt to make the liturgy understood and relevant everything had to be explained. Liturgists and homilists now talk and explain everything. Before Mass–a long explanation of what is going to happen. Before the readings a little summary. During the Prayers of the Faithful another explanation of what they are about. After Mass more announcements and explanations. The music became people centered–lots of songs that were ‘accessible’ about God comforting us, and how we are going to gather together to change the world. Homilies became homely fireside chats about social relevance, self esteem and political action. The way priests celebrated the liturgy focussed on the people gathered around the table.

The literal people were suspicious of ‘mystery’ and ‘transcendence’ and ‘hierarchy’ and ‘beauty’. These things were somehow hifalutin, irrelevant, impractical and most of all–expensive. The money should be spent on other more practical things like schools and hospitals and soup kitchens. Ideas about ‘sacrifice’ were quietly dropped as ‘difficult’ or ‘unnecessarily archaic’ or ‘primitive’. Concepts like ‘the precious blood’ or ‘Jesus dying to save your from your sins’ were deemed ‘inaccessible’ or ‘impossible for modern people to understand’. The sacrifice of the Mass was replaced with the ‘sacrifice of our time, treasure and talents.’ I could go on.

My words will be read as a condemnation of all this. In fact, I am not condemning it. I’m simply recognizing it and analyzing it for what it is. I actually think that what transpired in America in the wake of the second Vatican Council was, in many ways, a good thing. It really was an attempt to help many Catholics relate to their faith and understand their faith more. It really did accomplish this goal in many ways.

However, it was imbalanced. Too much that was good in the sacred tradition was thrown out. Too much of the effort to modernize was iconoclastic and revolutionary. This is why I am in favor of what is called ‘the reform of the reform’. …..

apr 192011
 


Hele Norge har vel hørt at Grete Waitz (f. Andersen) døde i natt. Jeg har som mange nordmenn på en måte vokst opp med henne; jeg tenkte alltid på henne som (en del) eldre enn meg, men det var bare to år mellom oss. Aller best husker jeg en dag tidlig i august 1983, da jeg etter endt verneplikt (feltpresttjeneste) kjørte bil fra Kirkenes til Oslo, gjennom Finland og Sverige, samtidig med at Grete tok tidenes første gullmedalje i maraton for kvinner i Helsingfors. (Bildet over er fra EM i Roma i 1974.)

Aftenposten har en bildekavalkade man gjerne kan se. Wikipedia skriver om henne og og hennes gullmedalje i maraton i VM i Helsingfors i august 1983 – der hun vant med over tre minutter.

apr 182011
 

Vart Land skriver ganske sjokkerende i dag (både i papiravis og i nettavis) om hva man har fått seg til å gjøre for å få genetisk friske barn:

For at 8 barn skulle bli fødde vart det henta ut 535 egg. Kring 500 befrukta eller ubefrukta egg vart til overs. Det viser studie av 19 par som fekk gentesting av spirande liv for å prøve å få barn utan alvorleg arveleg sjukdom.

Dette viser ein teknikk der bruk og kast av embryo er endå meir uttalt enn det vi frykta då debatten gjekk i 2004, seier professor Ola Didrik Saugstad ved Rikshospitalet til Vårt Land. Han var ein av dei som under Mehmet-striden i 2004 kjempa mot lovendringa som opna for å lage donorsøsken og gensjekke spirande liv.

I dei 19 para forskarane bak PGD-rapporten har studert, vart 11 kvinner gravide. Resultatet var åtte barn – tre tvillingar og to enkeltfødslar – og seks abortar. Alle dei 19 para fekk hjelp for å prøve å unngå barn med alvorleg arveleg sjukdom. Ingen av dei var på jakt etter eit vevsforlikeleg donorsøsken til eit fødd barn.

Forskarane fekk ja frå 26 par av dei 56 som hadde fått ja til behandling utanlands i perioden september 2004 til september 2007, altså dei tre første åra etter Mehmet-striden som endra lova. Sju av dei 26 para hadde, viste det seg, takka nei til behandlinga dei hadde fått ja til.

Hos kvinnene i dei 19 para som reiste ut, henta legane ut 535 egg. 334 av desse vart befrukta. 36 av desse embryoa, spirande liva, vart sette inn i ei livmor gjennom 28 behandlingsforsøk. …

Den Katolske Kirkes Katekisme sier om slike spørsmål bl.a.:

2273. Hvert uskyldig individs umistelige rett til å leve utgjør et grunnelement i det sivile samfunn og dets lovgivning:

“Enkeltmenneskets umistelige rettigheter må anerkjennes og respekteres av det sivile samfunn og den politiske myndighet. Menneskerettighetene avhenger hverken av enkeltmennesker eller foreldre, og utgjør heller ikke noen innrømmelse fra samfunnets eller statens side; de er del av menneskets natur og er nedlagt i mennesket på grunn av den skaperakt det springer ut av. Blant disse grunnleggende rettigheter skal nevnes retten til liv og ethvert menneskes fysiske integritet fra unnfangelse til død”. …

2274. Siden fosteret er å behandle som et menneske, må det helt fra unnfangelsen av, som ethvert menneske, forsvares, pleies og helbredes, så langt det er mulig.

Prenatal diagnose er moralsk tillatelig, “så fremt den respekterer det menneskelige fosters liv og integritet, og dersom den foretas med dets beskyttelse og individuelle helbredelse for øye (…). …

2275. “Det bør anses som tillatelig å foreta inngrep i det menneskelige foster, under forutsetning av at disse respekterer fosterets liv og integritet, og at de ikke innbærer noen overdreven risiko for det, men har til hensikt å helbrede det, bedre dets helsemessige tilstand eller sikre at det overlever”.

“Det er umoralsk å frembringe menneskefostre som skal utnyttes som biologisk råmateriale”. …

apr 172011
 

Han oppgav alt sitt eget, gikk inn i slavens kår

Palmesøndagens budskap oppsummeres ganske godt i setningen over, som både er tekstlesning til dagens vesper i den tradisjonelle form, og 2. lesning i dagens messe i novus ordo. Her er litt mer av teksten – på latin og norsk:

Phil 2:5-7 (det gamle breviariet kan leses her)

Fratres: Hoc enim sentite in vobis, quod et in Christo Iesu: qui cum in forma Dei esset, non rapinam arbitratus est esse se æqualem Deo; sed semetipsum exinanivit formam servi accipiens in similitudinem hominum factus et habitu inventus ut homo.

Fil 2, 6-11 (2. lesning til palmesøndagsmessen (NO) kan leses her)

Brødre, la Kristi Jesu sinnelag prege deres ferd, han som, skjønt av guddoms rang dog ikke voktet skinnsykt over sin stilling som Guds like! Nei, han oppgav alt sitt eget, gikk inn i slavens kår og ble et menneske som vi. Å se til som et menneske i all sin ferd, bøyde han seg, underkastet og lydig til døden – ja, døden på et kors! Derfor er det Gud har hevet ham så høyt og skjenket ham det navn som står over alle andre – så høyt, at alle ting i Jesu navn skal bøye kne – i himmelen, på jorden og i dypet – og hver en tunge skal forkynne: «Jesus Kristus er Herre!» – til Gud Faderens ære.

apr 172011
 

Vårt Land tar i dag med følgende NTB-melding om palmesøndag på Petersplassen – men har ikke med de fine bildene under:

Paven, som fylte 84 år lørdag, ledet en fargerik markering i strålende solskinn på Petersplassen. Både kardinaler, biskoper, prester og tusenvis av vanlig troende hadde med seg palmeblader for å feire palmesøndag.

Paven la stor vekt på menneskets forhold til Gud i sin tale og ba om at «vi må være en del av generasjonen som søker Gud».

Palmesøndag innleder påskehøytiden og markerer Jesu inntog i Jerusalem søndagen før korsfestelsen. Paven har en hektisk uke foran seg som avsluttes første påskedag, når han skal gi sin tradisjonelle Urbi et Orbi-velsignelse – for byen og verden.



Bildene så jeg her.

apr 152011
 

Københavns biskop Czeslaw Kozon utmerker seg ved å være tilgjengelig for å fremme viktige ting innen Kirken, og ved å være villig til å lære nye liturgier – for det er ikke få arbeidstimer som skal til for å lære seg konfirmasjonens gamle rituale og en høymesse (på norsk ofte kalt levittmesse, med diakon og subdiakon – her også MC og to ekstra diakoner) med all pomp og prakt som følger med.

Bildene under viser biskopen ved stolen etter messen (inkl. dalmatika), deretter hvordan han blir ikledd før messen begynner, ved alteret og rett etter messen (mens Ave Regina cælorum synges):




Les mer (på nederlandsk) om messen HER, og se en video av konfirmasjonen (før messen) HER.