april 2011

Uheldig start på den nye ungdomskatekismen

Kan katolikker bruke prevensjon? Jeg leste 11/4 (HER) følgende om hvordan dette spørsmålet er omtalt i den italienske utgaven av den nye katolske ungdomskatekismen:

CNA and EWTN News reported this morning that question 420 in the Italian, Q&A-format YOUCAT, slated for release on April 13, states:

“Q. Puo una coppia christiana fare ricorso ai metodi anticoncezionali?” (Can a Christian couple have recourse to contraceptive methods?)

“A. Si, una coppia cristiana puo e deve essere responsabile nella sua facolta di poter donare la vita.” (Yes, a Christian couple can and should be responsible in its faculty of being able to give life).

In the English version, however, question 420 reads:

Q. May a Christian married couple regulate the number of children they have?

A. Yes, a Christian married couple may and should be responsible in using the gift and privilege of transmitting life.

Vårt Land skriver nå også om dette. Dette skal nå rettes opp, men et uavklart spørsmål gjenstår; hvordan kunne man gjøre en slik feil? Den tyske grunnversjonen av katekismen var vel tydelig nok, på andre språk er det ikke blitt feil, og enhver oversetter og utgiver måtte vel vite at en katolsk katekisme ikke kunne godta (kunstig) prevensjon?

Den amerikanske forleggen kan heller ikke huske at dette spørsmålet var problematisk i oversettelsesarbeidet:

… told LifeSiteNews that he did not recall any problems with the original German text. He noted that with all translations it is common to have an “editorial back and forth”; however, neither he nor his staff recall such over Question 420.

On the Ignatius Insight blog Brumley wrote: “The problem did not originate with the German text – at least not if the Italian translation is based on the same German text as that on which Ignatius Press based its translation. The German text of question 420 asks whether a Christian married couple may regulate the number of children they have. It does not ask whether the couple may use methods of contraception.”

YOUCAT, intended to be handed out to millions of youth attending World Youth Day in Madrid Spain from August 16-21, includes a foreword from Pope Benedict XVI.

Lengsel etter å motta Alterets hellige sakrament.

Lengselskommunion er når man deltar i messen, men ikke er forberedt (enten moralsk eller praktisk) til å motta den hellige kommunion – men det er nok noe som nesten helt er forsvunnet fra katolsk praksis de siste åra. Følgende bønn er fra «Våre fedres gamle kristentro» fra 1935, og det står i en anmerkning at «denne bønn kan benyttes ved lengselskonimunionen.:

Herre Jesus, jeg overgir meg til høyden og dybden og bredden og lengden av din kjærlighet. Lytt til ditt guddommelige Hjerte og tilgi meg mine synder. Bered du selv min sjel til å motta deg, idet du ifører den dine dyder og fullbyrd i meg din forløsnings verk.

Nådigste Jesus, full av tillit kommer jeg med mine synder til deg for at du i din uendelige kjærlighet og barmhjertighet måtte utslette og glemme dem. jeg angrer dem inderlig, og det er ved din lidelses og døds fortjenester at jeg håper å oppnå tilgivelse for dem. Det er i dine hellige Vunder at jeg tyr inn med all min elendighet.

La meg få del i ditt hellige måltid. Måtte ditt hellige legeme og blod bli til næring for min sjel! Drag inn hos meg, Herre, og forlen min sjel renhet og enhver dyd og etter dette liv den evige salighet. Måtte jeg motta verdig kjærlighetens sakrament som er utgått fra ditt høyhellige Hjerte.

«Våre fedres gamle kristentro» – ferdig

I trykt utgave er denne boka fra 1935 på 180 sider, i en A-4 utgave er den på 140 sider og den kan leses her (pdf-fil) – eller her.

Boka inneholder følgende hoveddeler: TROEN – BUDENE – NÅDEN- BØNNEN – Trekk fra Kirken i middelalderen – En ny lære innføres på kongebud (inkl. informasjon om mange konvertitter) – Bønner fra middelalderen – Tillegg til den tidligere fortegnelse over konvertitter.

Hvorledes sakramentene ble meddelt våre forfedre hele fem hundre år her i Norge.

Dette kan vi lese om i boka «Våre fedres gamle kristentro«. (Muligens kan man være i tvil om at det som her beskrives virkelig beskriver virkeligheten i middelalderen, siden sakramentene også be meddelt de troende på denne måten i 1935 (da boka ble skrevet) – ja helt fram til 1965-70.):

Dåpen. Barnet hadde rett til å få dåpen og dermed muligheten for å bli salig. I Norge ble det tidlig gjort til «mord hit mikla» – det største mord – å drepe et udøpt barn og svike en sjel for det overnaturlige liv. De eldre kristenretter gjør det til plikt for faren å få barnet døpt innen en viss tid etter fødselen – før neste store helg, for ingen skal huse «hedenske menn» i julen eller i påsken. Men det gikk her som andre steder, folk ville gjerne få den vesle «hevet» av hedendommen så snart som mulig. Og så ble barnet mange ganger brakt til kirken et par dager gammelt.

Presten tar imot følget utenfor kirken og spør: «Hva begjærer du av Guds Kirke?» Fadderne svarer for barnet: «Troen.» «Hva skal troen gi deg?» «Evig liv.» Presten sier: «Hvis du altså vil inngå til livet, hold budene! Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og hele din sjel, og din neste som deg selv.»

Presten ånder på barnet, primsigner det, og legger noen korn salt i munnen på det – saltet tyder visdom. Imens fører presten inn i Guds hus, til døpefonten, som hadde sin plass nær inngangen – for dåpen er inngangen til Kirken. Presten og fadderne sier sammen trosbekjennelsen og Fadervår. Presten rører ved barnets ører idet han gjentar Jesu ord: «Effata, åpne deg!» Så følger forsakelsen. …

Om Marta og Lars Eskeland

Slik leser vi om ekteparet Marta og Lars Eskeland:

Fru Marta Eskeland hadde i stillhet lest sin manns, folkehøyskolebestyrer Lars Eskelands katolske bøker. Da hun så ble syk, overrasket hun ham ved å be ham sende bud til Hamar etter den derværende katolske prest. Denne reiste da like straks til Voss – det var i juli 1925 – gav den syke den nødvendige undervisning og opptok henne og hennes mann i Kirken. Følgende morgen frembar han det hellige messeoffer i hennes sykeværelse (det var den første messe hun bivånet) og gav dem begge den første hellige Kommunion. Det var en gripende høytidelighet. Så mottok den syke den siste salvings Sakrament. Ennå tre dager forblev sogneprest Kjelstrup på Voss og gav dem hver morgen den hellige Kommunion. Noen uker etter kom han tilbake for å holde gravferden – den første katolske gravferd på Voss etter kirkeomveltningen. Klokkene klemtet fra den eldgamle kirke med sine dyrebare minner fra Norges katolske storhetstid.

Marta Eskeland var av dem man før med ærbødighet pleiet å kalle «de stille i landet». All hennes ferd bar vitnemål om en sjelens adel og høyhet som gjorde et uutslettelig inntrykk på omgivelsene. Skriftens ord om «den sterke kvinne» har vel sjelden passet bedre på en kvinne enn de gjorde på fru Marta Eskeland. …

… Folkehøgskulestyrar Lars Eskeland ble født 1867 på Stord i Sunnhordland og kunne føre sine aner så langt opp som til Norges siste drottsete, Jon Smør. Han ble vår folkehøyskoles første mann. Mange tusener av vår bondeungdom fikk sin åndsdåp under hans lærestol og derved også livsglede og arbeidsglede. Lars Eskeland ble også bindeleddet mellom de gamle norske utbygder Island og Færøyane og moderlandet, han stod for dem som Norges største mann.

Når en åndshøvding som Eskeland tok skrittet over til Moderkirken, så måtte dette være en følge av grundig gransking og samvittighetsfull overveielse. Han så med uro den religiøse splittelse blant nutidens kristne og lengtet etter fast grunn under føttene. Samtidig følte han trangen til en kirke som med myndighet fra Gud kunne løse alle tvil og gi sjelen den næring som den så høyt savner i de kirkesamfunn som er kommet opp i tiden. Han trådte i juli 1925 over til den katolske Kirke sammen med sin hustru som døde 2. august samme år. Dette skritt skulle komme til å koste Eskeland meget, hans livsverk, folkehøyskolen på Voss, fra hvis ledelse han ble drevet bort fordi han fulgte sin samvittighet og vendte tilbake til fedrenes gamle Kirke.

Eskeland var med på Stiklestadferden i 1930. I den gamle erkebispestad holdt han en av sin åndfulle og uforglemmelige taler, kom inn på Kirkens fremtid i Norge og sa bl. a.: «Vi vil ikke få se det, men våre barns barn, når de om 100 år kommer her for å feire tusenårsfesten, da vil store deler av Norge være katolsk.»

Lars Eskeland døde fredfullt og stille 30. sept. 1942, lykkelig over å kunne motta Moderkirkens hellige nådemidler. Han ble gravlagt på Voss ved siden av sin hustru.

Eskeland var en høyreist, helstøpt kristen personlighet, en personlighet både fra åndens, viljens og hjertets side. Hans livsprogram var å arbeide for kristendom og norskdom. Med all sin glød og styrke gikk han inn for disse høye idealer.

Morgenbladet skrev om ham i anledning hans død: «Det var et tungt og sorgfullt budskap som nylig gikk over Norges land: Lars Eskeland er død. Denne vår kjære åndshøvding og dikter er ikke mere. Han hvis levende ord og personlighet har hatt så stor betydning først og fremst for bondefolket, men også for alle dem i landet vårt med syn og sans for landets bærende makter. Hvor kunne han ikke med sitt varme og følsomme diktersinn reagere overfor alt hvori han så en fare for vår fremtid som kristent folk. Han var en adelsmann i dette ords rette betydning.»

I 1930 deltok Lars Eskeland i den Katolske Internasjonale Uke i Genève. Han holdt der et foredrag om hvilket en hollandsk journalist skrev: «Halvannen time hørte man ikke en eneste lyd i den store og stuvende fulle sal uten hans vakre, begeistrede røst. Og da han sluttet, ble han belønnet med en ovasjon så overveldende at den lot endog mgr. Baudrillarts grandiose suksess langt bak seg.» …

Jeg er nå ferdig med å korrigere teksten i boka «Våre fedres gamle kristentro» fra 1935. Det er ei bok på ca 140 A-4 sider, og deg kan i sin helhet leses her.

Konferanse i Roma 13.-15. mai om den tradisjonelle messen

I midten av mai arrangerer organisasjonen ‘Ungdom og tradisjon‘ en svært interessant konferanse om den tradisjonelle messen. Fredag ettermiddag er det en «førkonferanse’ i FSSPs kirke i Roma, hele lørdagen er man på dominikanernes universitet Angelicum – og lytter til 8 svært interessante foredrag. Og søndag feires det en stor og flott tradisjonelle messe i selveste Peterskirken; på ‘alteret ved stolen’.

Hele programmet fins her (word-fil).

Her er lørdagens foredrag:

1 The Sacred Liturgy, Life of the Church. – His Eminence Antonio Cardinal Cañizares Llovera (Prefect of the Congregation for Divine Worship and the Discipline of the Sacraments)

2 Spirit of the Liturgy, Liturgy of the Spirit. – His Excellency Most Rev. Marc Aillet (Bishop of Bayonne, France)

3 The Ancient Liturgy of the Church: Ecumenical Bridge. – His Eminence Kurt Cardinal Koch (President of the Pontifical Council for the Promotion of Christian Unity)

4 The Minor Orders and holy service at the Altar. – His Excellency Most Rev. Athanasius Schneider (Auxiliary Bishop of Astana)

5 The Motu Proprio Summorum Pontificum, assessment and possibilities. – (Mons. Guido Pozzo, Secretary, Pontifical Commission “Ecclesia Dei”)

6 The Sacrament of Holy Order in the Roman Pontifical (editio typica of 1961-62). A theological liturgical reflection. –
(Father Nicola Bux, Teological Institute of Bari)

7 The apostolic-patristic origins of the “Tridentine Mass” – (Sr. M. Francesca of the Immaculate, F.I. of Città di Castello)

8 Latin, liturgical language of the Church and of Catholicity – (Prof. Roberto de Mattei, European University of Rome)

Her er musikken i søndagens messe:

The Gregorian Proper of Sunday III after Easter.
For the Ordinary, the Missa Papae Marcelli of Giovanni Pierluigi da Palestrina.
The Beginning: Giovanni Pierluigi da Palestrina, Terra tremuit
Main Procession: J.S. Bach, Preludio in Sol maggiore BWV 541
Offertory: Tomas Luis de Victoria, Ave Maria
J. S. Bach, Adagio in Do maggiore BWV 564
Communion: Giovanni Pierluigi da Palestrina, Sicut cervus
J. S. Bach, Liebster, Jesu, wir sind hier BWV 731
Domenico Bartolucci, O Sacrum Convivium
F. Mendelsohn-Bartholdy, Andante dalla Sonata n. 3
Domenico Bartolucci, Ave Verum
Finale: Domenico Bartolucci, Regina Caeli
Charles Gounod, Marcia Pontificia

Tradisjonalister er misfornøyde med pave Benedikt

… The Holy See has given official confirmation that next October 27, in Assisi, Benedict XVI will preside over a day of «reflection, dialogue and prayer» … And he has already made it known that, with him as pope, the next encounter in Assisi will be reviewed and corrected, scrubbed clean of the slightest hint of the assimilation of the Catholic Church to other faiths. But all the same, the traditionalists are not forgiving him for this. …

Sandro Magister skrev for noen dager siden om flere tradisjonalisters skuffelse over pave Benedikt (les om det her), og hovedproblemet deres er at han forsvarer alle dokumentene fra Vatikankonsilet – men kristiserer ganske grundig deler av utviklinga etter konsilet. For flere tradisjonalister kritiserer også selve konsilet; selve dokumentene, eller (helst) helheten i det som skjedde under konsilet (dvs. hva mange biskoper ønsket (og klarte) å gjøre ved å få vedtatt mange nokså upresise dokumenter). Slik skriver Magister (men les gjerne hele artikkelen):

The pope errs – in their view – when he limits his criticism to the deterioration of the postcouncil. Vatican II, in fact – again, in their view – was not only poorly interpreted and applied: it was itself a source of errors, the first of which was the renunciation of the Church’s authority to exercise, when necessary, a magisterium of definition and condemnation; the renunciation, that is, of the anathema, in exchange for dialogue. …

La meg bare gjøre det ganske klart at jeg ikke deler denne kritikken av vår pave.

Er krusifikser og statuer dekket til?

Bildet over er fra the Brompton Oratory i London, som har dekket absolutt alle krusifikser, statuer og bilder i hele kirkerommet nå som pasjonstida har begynt. (Se flere bilder av det her.) I St Hallvard kirke gjorde vi det samme sist lørdag ettermiddag, men jeg var søndag i en annen kirke i Oslo der ingenting var gjort. Det er en god skikk, men den er ikke lenger obligatorisk.

Når kan påskevigilien begynne?

Jeg kjenner ikke til at tidspunktet for påskevigilien er blitt diskutert offisielt i Norge eller i Norden. Men hvis man tar alvorlig/bokstavelig at den ikke skal begynne før det er blitt mørkt, har man et problem i år (i nordlige deler av verden), når påsken kommer så seint. Anchorage i Alaska ligger ikke så veldig langt nord sett med norske øyne, men i år har erkebiskop Roger Schwietz gitt tillatelse til at påskevigilien i hans bispedømme kan begynne før sola er gått ned, men ikke før kl 20.00:

As Alaska’s famous sunshine once again grows increasingly strong this spring, Anchorage Archbishop Roger Schwietz has granted permission to churches and missions across the archdiocese to begin the Easter Vigil on Holy Saturday before sundown.

In an ancient Christian custom, the Catholic Church begins the celebration of Easter in the dark of night before – on Holy Saturday.

But in a land famous for midnight sun, the lengthening daylight hours of spring can make it more difficult for parishes to start the Easter Vigil in the dark. This year, Easter falls on the second latest date possible on the church’s calendar – April 24. Sunset won’t occur until 9:40 p.m. that day and full darkness won’t occur until 10:32 p.m.

So this year, Archbishop Schwietz has given permission for the Easter Vigil to start before darkness – but no earlier than 8 p.m. on Holy Saturday. …

Les mer om dette her. I Oslo er solnedgangen den 23. april kl 20.54 i Tromsø kl 21.24.

«Våre fedres gamle kristentro» – om NÅDEN

Jeg har nå gjort ferdig neste hoveddel av boka «Våre fedres gamle kristentro», fra 1935. Der er delen som kalles NÅDEN og omtaler alle sakramentene. Kapittelet begynner slik:

Vi er ved våre egne krefter ikke i stand til å holde budene og bli salige, men behøver dertil den guddommelige nåde. Denne er en indre, overnaturlig gave som Gud skjenker oss til vår evige frelse ved Jesu Kristi fortjenester.

Den guddommelige nåde er av dobbelt art:

Ved den understøttende nåde opplyser Gud vår forstand og beveger vår vilje til å undlate det onde og gjøre det gode. Denne understøttende nåde er så nødvendig at vi uten den hverken kan begynne, fortsette eller fullføre noe til vår sjels frelse. Gud gir alle mennesker tilstrekkelig nåde til å kunne bli salige, skjønt Han ikke gir alle mennesker like megen nåde.

Den helliggjørende nåde eller rettferdiggjørelsens nåde er en overnaturlig gave, en delaktiggjørelse i Guds natur, i Guds rettferdighet og hellighet, i Guds liv, hvorved vi blir Guds barn, Jesu brødre og himmerikes arvinger. Denne helliggjørende nåde er en ufortjent, aldeles fri gave av Guds forbarmende kjærlighet. «For alle blir uforskyldt rettferdiggjorte av hans (Guds) nåde, ved forløsningen i Jesus Kristus» (Rom. 3, 24). …

Hele kapittelet kan leses her.

«Amen, amen dico vobis, antequam Abraham fieret, ego sum.»

Jeg forbereder meg til å feire Pasjonssønndag (TLM) i kveld, og opplever jo at dagens messe er svært ulik i den gamle og den nye form. I den gamle messen hører vi i epistelen om «Kristi blod – blodet fra ham som ved Den hellige ånd bar seg selv fram som et usmittet offer for Gud – renser vår samvittighet fra døde gjerninger for at vi kan tjene den levende Gud.» I evangeliet presenterer Jesus seg som den som oppfyller alle GTs profetier: «Sannelig, sannelig sier jeg dere: Om noen holder mitt ord, han skal i all evighet ikke se døden.» Da sa jødene: «Nå vet vi at du har en djevel. Abraham og profetene er døde, og du sier: Om noen holder mitt ord, han skal i all evighet ikke se døden. Du er vel ikke større enn vår far Abraham, som er død? Profetene er også døde; hvem gjør du deg selv til?» … Abraham, deres far, gledet seg til å få se min dag; han så den og var glad.» Da sa jødene til ham: «Du er ennå ikke femti år og har sett Abraham?» Jesus sa til dem: «Sannelig, sannelig sier jeg dere: før Abraham ble til, er jeg.» Da tok de stener opp og ville kaste på ham. ..»

Den gamle messeboken presenterer pasjonstiden (som begynner i dag) slik: «De to siste ukene i fastetiden, Pasjonsuken og Den stille uke, kalles PASJONSTIDEN etter det latinske ord passio, lidelse. Kirken går inn i sorgen over den lidelse og død som venter Herren. Med søndag Septuagesima ble gledesangen Gloria in excelsis og jubelropet Alleluja borte fra Kirkens liturgi, og nå viker den lille doxologi (Gloria Patri – Ære være Faderen) som ellers legges til salmen i inugangsverset og etter håndtvettingen. Også salmen Judica i trinbønnen faller bort. … Som et uttrykk for sorg tilhyller Kirken alle kors og altertavler med fiolette slør, korsene fra og med 1. Pasjonssøndag inntil korshyldingen på Langfredag, bildene inntil Gloria i messen Påskeaften.»

Les alle tekster og bønner i dagens messe (etter gammel ordning) HER.

Tips til fasten – bøy hodet hver gang navnet ‘Jesus’ nevnes

Jeg begynte selv med dette når jeg feirer messen for ca 3 år siden; å bøye hodet hver gang navnene Jesus, Maria, pavens navn og dagens helgen nevnes. Fr. Hunwicke nevner i sin blogg at dette kan være en god vane å lære seg (og fortsette med hele livet) når årets pasjonstid nå begynner:

… Here is a possibility: get into the way of bowing your head reverently at the Holy Name of Jesus (and another name as well: vide infra). My apologies to those of you who do this already; but my impression is that very few people do, even among the pious, even among the pious clergy. Yet it is prescribed in the old Canon Law of the Patrimonial Church of England to be done by clergy and laity alike, and this order was explicitly retained in the twentieth century revision of Canon Law. And, of course, it was laid down in the old Ritus Celebrandi Missam: ‘When the Name of Jesus is named, [the celebrant] bows his head … and similarly whenevever the Name of blessed Mary is named, or that of the Saints of whom the mass is said …’. I try to do this, not only liturgically, but also when I hear the Name of our Saviour uttered lightly as an expletive. …

Dette er også foreskrevet for den nye messen, men jeg tror det er få prester som gjør det. Og her foreslås det at lekfolk også gjerne må gjøre det.

Triste nyheter i Aftenposten i dag

25 norske trenere har siden midten av 1990-tallet og frem til i dag forgrepet seg på nærmere 90 barn og unge i idretten. Det kommer frem i en undersøkelse Aftenposten har gjort av dommer i Lovdata, der det spesielt er søkt etter overgrep i idretten.

«Dette er bare toppen av isfjellet», sier Jorunn Sundgot-Borgen, professor ved Norges idrettshøgskole. Aftenposten i papir starter i dag, lørdag, en serie om overgrep i idretten, der man kan lese Jennys historie. Hun var selv bare 14 år da hun fikk tillit til treneren, som misbrukte henne. I dag er hun en ung kvinne i 20-årene, men det som skjedde har preget henne. Sundgot-Borgen vet at det er mange «Jenny’er» der ute, både i og utenfor idretten. …

Det har en del ganger vært veldig my fokus på at lignende overgrep skjer også Den katolske Kirke (og i andre kirkesamfunn), og det er trist at det skjer også hos oss. Men når oppmerksomheten på Kirken blir så enorm som den av og til blir, bør man også huske at de aller fleste overgrep mot jenter og gutter skjer helt andre steder – som bl.a. i idretten. Les mer fra Aftenposten om dette her.

En katolsk biskop skriver til samboere

Erkebiskop Michael J. Sheehan i Santa Fe, New Mexico, lot et brev om samboerskap bli lest i alle katolske messer i erkebispedømmet søndag 3. april. Han snakker ganske tydelig og direkte om det moralske problemet samboerskap er, og peker også på hva slag konsekvenser det vil få for personer som lever slik:

Dear Brothers and Sisters in Christ,
We are all painfully aware that there are many Catholics today who are living in cohabitation. The Church must make it clear to the faithful that these unions are not in accord with the Gospel, and to help Catholics who find themselves in these situations to do whatever they must do to make their lives pleasing to God. ….

We have three groups of people who are living contrary to the Gospel teaching on marriage: those who cohabit; those who have a merely civil union with no previous marriage; and those who have a civil union who were married before. These people are objectively living in a state of mortal sin and may not receive Holy Communion. They are in great spiritual danger. At the best – and this is, sadly, often the case – they are ignorant of God’s plan for man and woman. At the worst, they are contemptuous of God’s commandments and His sacraments.

Of these three groups, the first two have no real excuse. They should marry in the Church or separate. Often their plea is that they “cannot afford a church wedding” i.e. the external trappings, or that “what difference does a piece of paper make?” – as if a sacramental covenant is nothing more than a piece of paper! Such statements show religious ignorance, or a lack of faith and awareness of the evil of sin.

The third group, those who were married before and married again outside the Church, can seek a marriage annulment and have their marriage blest in the Church. Please remember that divorce still is no reason to refrain from Holy Communion as long as they have not entered into another marriage or sinful relationship. Many Catholics are confused on this point.

Christ our Lord loves all these people and wishes to save them – not by ignoring their sin, or calling evil good, but by repentance and helping them to change their lives in accordance with His teaching. ….

Les hele hyrdebrevet HER (pdf-fil). Brevet fortsetter med å nevne seks konkrete punkter; bl.a. kan personer som lever slik (i utgangspunktet) ikke motta noen sakramenter, og heller ikke være faddere ved dåp eller konfirmasjon.

«Den katolske og apostoliske Kirke.» – fra 1935

Her er underkapittel fire (og i denne omgang siste) fra hovedkapittelen TROEN i “Våre fedres gamle kristentro” fra 1935:

Katolsk eller alminnelig er det navn som den gamle Moderkirke har hatt fra begynnelsen av. Og i sannhet, våre Fedres Kirke bærer dette navn med rette og med heder.

Den katolske Kirke er den alminnelige Kirke, den er Moderkirken i ordets egentligste forstand, utbredt i alle land, i alle verdensdeler. Den er ikke fra i går eller fra i dag, den har århundrer bak seg, ja snart årtusener, den er jo stiftet av vår guddommelige Frelser selv. Derfor bærer den heller ikke navn etter noe menneske, og forgjeves ville historien lete etter en blott menneskelig opprinnelse.

Den gamle Moderkirke er apostolisk «oppbygget på apostlenes og profetenes grunnvoll, med Kristus Jesus selv som hovedhjørnesten (Ef. 2, 20).

Den katolske Kirkes forstandere, paven og biskopene, er apostlenes rettmessige etterfølgere; for den gamle Moderkirke sitter inne med den apostoliske suksesjon. Herved forstås den uavbrutte rekkefølge av biskoper fra apostlenes tid ned til våre dager ved ordinasjon, foretatt av gyldig vigslede biskoper. Derfor har den katolske Kirkes prester makt til å frembære det hellige messeoffer og forvalte sakramentene.

Den overbevisning at man ved å vende tilbake til den katolske eller alminnelige Kirke, kommer tilbake til fedrenehjemmet, …

«Våre fedres gamle kristentro» – om BUDENE

Andre hoveddel av «Våre fedres gamle kristentro» fra 1935 er nå klar, og det handler her om budene:

«Vil du gå inn til livet, da hold budene» leser vi i den hl. Skrift (Matth. 19, .17). Disse ord viser oss at troen alene ikke er nok, men at vi også må leve etter troens lærdommer, vi må holde budene. Av egen kraft er vi sikkerlig ikke i stand til å holde budene, vi trenger hertil Guds nåde. Denne vil aldri fattes oss når vi i ydmyk bønn tar vår tilflukt til Gud.

Det hovedbud som i seg innbefatter alle andre bud, er budet om kjærlighet til Gud og nesten. «Du skal elske Herren, din Gud, av ditt ganske hjerte og av din ganske sjel og av ditt ganske sinn og av hele din styrke. Dette er det største og det første bud. Men det annet er likt dette: du skal elske din neste som deg selv.» (Mark. 12, 30-31. Matth. 22, 37-40). Med kjærligheten til Gud står og faller hele kristenlivet. Intet kristenliv uten kjærlighet til Gud. …

… Men det annet er likt dette: du skal elske din neste som deg selv.

Ethvert menneske, enten det er vår venn eller vår fiende, er vår neste, og vi må omfatte ham med en oppriktig og virksom kjærlighet. Vi bør stadig ha for øye at vår neste er likesom vi forløst med Jesu Kristi dyrebare Blod. Det er med dette troens blikk vi må omfatte nesten, og da vil Frelseren betrakte alt som vi gjør mot den ringeste av hans brødre, som gjort for Ham selv. Det er Ham vi bespiser i de hungrige og bekler i de nakne, og hvem vi huser i de fremmede. Det er Ham hvem vi trøster i de bedrøvede. Han gjør seg til ett med den lidende menneskehet.

Vi skylder derfor vår neste høyaktelse og ærefrykt, og vi skylder ham medfølelse i hans lidelser. Vi skylder ham også overbærenhet med hans menneskelige svakheter. Kjærlig bør vi søke å dekke over fellene og se hen til hans gode egenskaper. …

En av de gamle middelalderlige prekener som så vakkert forklarer den symbolske betydning av kirkebygningen og dens enkelte deler, lærer til slutt: «Godt er det å gi gods til kirkene, men bedre er å hjelpe sin stakkars neste i hans nød; for kirkene går- til grunne med verden, men sjelene går aldri til grunne. Om vi ønsker å være et tempel for den Hellige Ånd, da skal vi vise vår trengende neste slik miskunn som Kirken viser oss.»

Så fortsetter boka å omtale de ti bud, Kirkens bud osv. Hele denen delen av boka kan leses her.

Tradisjonell latinsk messe i Oslo søndag 10. april kl 19.00

Jeg har tidligere meldt at det blir tradisjonelle latinske messer i Oslo annen hver søndag fra nå av. I vår blir det messe Pasjonssøndag, Påskedag, 2. søndag etter påske etc. Følgende melding er lagt ut på nettstedet tlm-oslo.katolsk.no om den første messen:

Kommende søndag – 10. april – feires den tradisjonelle latinske messen i Oslo, i St Joseph kirke i Akersveien, kl 19.00 – med muligheter for skrifte fra kl 18.30.

Denne søndagen feirer vi (se hele årets kalender her) pasjonssøndag, og tekstene for messen kan leses på latin og norsk her. Musikken til messens proprium er her – og til ordinarium synges Messe XVII og Credo I.

Er man litt ukjent med den gamle messen, og ønsker å forberede seg, kan man se et fullstendig messeoppsett på latin og norsk her. (Her er et nesten likt, helt nytt, oppsett i pdf-format. Kopier av dette vil også ligge bak i kirken – samt informasjon om når man skal knele, stå, sitte under messen – som man kan finne her.)

«Den hellige Kirke.» – fra 1935

Her er underkapittel tre fra hovedkapittelen TROEN i “Våre fedres gamle kristentro” fra 1935:

Kirken er hellig i sin stifter Jesus Kristus. Han er opphavet og kilden til all hellighet. «Er roten hellig, da er grenene det også» (Rom. 11, 16). Den er hellig da den eier den stadige iboen av den Hellige Ånd for å hellige den i dens lemmer. «Vet dere ikke at dere er Guds tempel og at Guds ånd bor i dere?» (1. Kor. 3, 16).

Kirken er hellig fordi dens mål er hellig. «Og Han innsatte noen til apostler, noen til profeter, men andre til evangelister og andre til hyrder og lærere til de helliges fullkommelse, til tjenestens gjerning, til Kristi legems oppbyggelse (Ef. 4, 11-12). Kirkens oppgave i denne verden er menneskenes helligelse og frelse. Verden kan ikke forstå den, fordi Kirken ikke er av denne verden, derfor blir den også forfulgt i likhet med sin guddommelige stifter. «Har de forfulgt meg, vil de også forfølge eder» (Joh. 15, 20). ja, denne forfølgelse er nettopp et tegn på Kirkens guddommelige sendelse.

Kirken er hellig i sin lære og i sin moral, og den gir også midler til å nå til hellighet idet den trofast bevarer og forvalter alle helliggjørelsesmidler. (Se kapitlene om sakramentene.) …

Skroll til toppen