Jeg skrev for noen dager siden om en bokomtale i St Olav tidsskrift, som omtaler en privat tradisjonell latinske messe jeg leste for ca 1 1/2 år siden. Den omtalte boka er «Kristen-Norge. En oppdagelsesreise», av Didrik Søderlind, som jeg nå har lest. Han vier ca 20 sider til Den katolske Kirke, men det er absolutt uheldig at han ikke har tatt seg tid til å besøke noen norsk (søndags) høymesse. Han deltar i en påskevigilie på tagalog (og forstår ingen ting), snakker med et teologiprofessoer om katolisismens historie i Norge, besøker kort et konvertittkurs, besøker et kloster (i Larvik) og deltar altså i en privat TLM (og forstår også her ingen ting). Han opplever ritualene også i flere protestantiske kirkesamfunn like opplevelsesmessig (siden han ikke har brukt krefter på å finne ut hva ritene skal bety, eller teologien bak dem), og det blir vel litt tynt – hvis ikke tanken bak boka er å beskrive det rent sosiologiske.
Jeg tar med litt av Søderlings omtale av den tradisjonelle latinske messen, og jeg vil igjen hevde at uttrykker «(messen ble) introdusert med hoven stolthet» ikke er dekkende. Vi som husker messen våren 2010, tror heller kommentaren ble sagt (på vei inn i kapellet) for å være litt morsom. Slik skriver Søderlind (NB jeg har tatt bort alle navn):
Den eldste messen -på ny
… Det er tomt på plassen foran kirken, hvor jeg treffer en venn som skal være med på messen. Vi står og småpludrer når en mann kommer bort til oss og spør om vi også skal på messe. Når vi svarer ja og lar det skinne igjennom at det er første gang vi er på latinsk messe, blir han engasjert. «Her blir det ordentlig messe», sier han. Sammen finner vi veien inn i kapellet, som ligger på siden av det vanlige kirkerommet.
… Den latinske messen handler om Gud, ikke hvermann, og presten henvender seg til Gud på menighetens vegne. I praksis betyr det at presten står med ryggen til oss nesten hele tiden de tre kvarterene messen varer, og siden det er en «stille messe» snakker han meget lavt. På latin. Når han da ikke leser inne i seg, og man ikke hører noen ting. Vi får utdelt hefter med teksten på latin og norsk, men det er håpløst å henge med. ….
Lokalet er, for å si det diplomatisk, muligens ikke det beste for å holde en tradisjonell messe. Denne kirken er en moderne bygning, med høye, bare murvegger. Og selv om noen vakre statuer og malerier bryter med den murte monotonien, sender kapellet tankene i retning av kraftsosialistisk drabantbybebyggelse snarere enn Peterskirken. Men selv om presten står med ryggen til oss og mumler, og det vi forstår av prekenteksten er omtrent like inspirerende som en telefonkatalog, og lokalet attpåtil har mer til felles med OBOS enn med Roma, er det ikke noe problem. Messen hever seg over alt dette.
Samme hva man måtte mene om katolisismens sannhetsgehalt, kommer man ikke utenom at den latinske messen er en av menneskehetens eldste kulturtradisjoner: prestens avmålte og innøvde bevegelser … klangen i latinen, menighetens hengivenhet, skjønnheten i alteret, nattverdskalken, messehagelen. Presten kunne holdt denne messen i en container, og det hadde fremdeles vært gripende. Selv om jeg knapt hører noen ting, og ikke skjønner noe av det lille jeg hører, selv om jeg ikke tror på den guden presten henvender seg til på vegne av meg, er det umulig ikke å bli grepet.
Etter at gudstjenesten er over, stikker jeg og vennen min innom en kafé for å debriefe hverandre over en halvliter. Og plutselig sitter nesten hele forsamlingen fra gudstjenesten på nabobordet. Vi kommer fort i prat, og flytter over. En av dem forklarer hvorfor han fortrekker den latinske messen.
«Det har nok å gjøre med at begge mine foreldre var latinkyndige. Min gamle far kunne bedre latin enn norsk, ….» Det virker som om han og hans jevnaldrende messegjengere savner den kirken de vokste opp med. Som om de bærer på en sorg over noe som er gått tapt under moderniseringen av kirken og kirkerommene. De snakker om gamle altere som er blitt slått i stykker med slegge. Er interessen for den latinske messen et utslag av nostalgi? Han avviser spørsmålet.
«Nei, nostalgi synes jeg er ganske ukatolsk. Tvert om er det slik at den latinske messen har en livskraft vi ikke kunne forestilt oss for bare ti år siden,» sier han.
Mannen er særlig glad for at messen har tiltrukket seg unge mennesker, og … jeg kommer i snakk med en ung kvinne, og spør og graver litt. Hun har studert kirkemusikk, … vokst opp i en temmelig tradisjonalistisk katolsk familie. Hun er nøye med å understreke at hun ikke foretrekker den gamle messen fordi den er eksotisk og estetisk.
«Den tridentinske, latinske messen vi bruker er ikke bare forskjellig i språk, men også i innhold, og jeg ser den som et riktigere uttrykk for den katolske tro enn den nye messen,» forklarer hun.
Hun siterer det latinske uttrykket «lex orandi, lex credendi», som betyr at man ber slik man tror og tror slik man ber. I følge katolsk tro er det ikke meningen at messen skal gi en religiøs opplevelse, i stedet er den et sted man mottar Guds nåde. Og ettersom messen er det mest sentrale i katolikkenes trosliv, og dermed det som har størst påvirkning på troen, er det viktig å velge messe med omhu.
«Nåden er sjelens næring; det er som når man vanner en plante, uten å se med en gang at det gir resultater, men ser utviklingen etter tid. Og siden jeg er interessert i å praktisere min tro slik katolikker har gjort før meg til alle tider, foretrekker jeg å gå til den gamle messen,» sier hun.
Tja, jeg synes ikke Søderlinds beskrivelse er så borti veggene gal, jeg. Trekker man fra for det antatte faktum at Søderlind formodentlig aldri har mottatt skikkelig katekeseundervisning og blitt gjort kjent med Kirkens lære om det Hellige Messeoffer, så er dette slett ikke verst!
Mannen ser i alle fall den rent estetiske verdi i Messen(selv om den er der pga offeret som foretas og uten dette fokus ville ha vært høykirkelig tom prakt) samt ikke minst den historiske og kulturelle verdi og er eksplisitt når han understreker betydningen TLM har hatt for vestlig kultur. Dette i motsetning til hva mange av Kirkens egne og presumptivt mer informerte medlemmer klarer å se. Det er intet mindre enn imponerende at en ateist/ikketroende kan si slike ting som » den hadde vært gripende selv om den hadde blitt feiret i en container». Med slike inngangsord kan en bare spekulere i hva som kunne ha skjedd på det åndelige planet dersom Messens skjønnhet, den mest verdige tilbedelse av Gud vi har, hadde kunnet fortsette å påvirke ham til å se Guds herlighet og den eneste sanne troens lys.