Jeg ga en oversikt over Sara Brødsjøs oppgave om Liturgisk vokalmusikk i Den katolske Kirke for noen dager siden, og nevnte at den kan lastes ned i sin helhet her.
Ett av hovedkapitlene i oppgaven heter «MUSIKKEN I MESSEN» og her beskrives først grundig musikken i høymessen (tradisjonell form) der alle tekstene som brukes er på latin, og fullt ut finnes i messeboken. Musikken finner man i «Liber usualis», selv om det også er tillatt å bruke enklere melodier (til samme tekst).
Deretter beskrives (for messens tradisjonelle form) musikk under lavmessen, fra side 46:
Vi har allerede vært inne på ulike typer lavmesser, der den franske orgelmesse og den sungne lavmesse er de to hovedvariantene vi blir konfrontert med for musikkens vedkommende. I Norge og andre skandinaviske land gikk den sungne lavmessen under navnet sangmesse, som har mest til felles med den tyske tradisjonen og som er den vi vil konsentrere oss om i studiet av den liturgiske sang i Norge. Denne messeformen ble feiret side om side med høymessene frem til liturgireformen av 1970. En annonse for messene og gudstjenestene som fant sted i Oslo hver uke var alltid å finne i St. Olav tidsskrift (første gang den 20. juni 1897), og der nevnes bl.a. stille messe, sangmesse med homili (preken), levittmesse med preken og høymesse.
Under en stille messe var det vanlig at menigheten sang salmer på folkespråket som i større eller mindre grad erstattet ordinariet og propriene, slik vi så det i de ulike typer stille messe i kapitlet om liturgi. I slike messer sang celebranten ingenting, men leste likevel alle tekstene som i en høymesse. Mange som ikke kjenner så godt til den prekonsiliære praksis hevder at denne type menighetssang på folkespråket var et helt nytt fenomen etter liturgireformen – men selv om sangen under høymessene riktignok i praksis var forbeholdt koret, så var det altså minst like vanlig og populært å synge salmer på folkespråket under lavmessene i de fleste europeiske land. …
… I Norge vekslet man mellom 5 forskjellige salmemesser, og disse stod i alle utgavene av salmeboken t.o.m. 1964.
Regler for musikk under en lavmesse finnes ikke blant messens rubrikker av 1962, fordi denne liturgiformen i utgangspunktet er en stille messe uten musikk – men salmesangen i messen nevnes f. eks av pave Pius XII i Musicae Sacrae (1955), der han tilkjennegir at der dette er en gammel eller uminnelig sedvane, kan den lokale ordinarius (biskop) tillate den, dersom den virker umulig å kvitte seg med. De mange salmebøkene som ble gitt ut frem til 1964, med ”messesalmer” som ble sunget til de forskjellige delene av messen, viser at det var en meget utbredt sedvane å synge salmer på folkespråket i Norge i alle fall fra 1897 og frem til tiden rundt 1964, da den siste salmeboken før liturgireformen ble gitt ut. For eksempel kan man finne flere forslag for et slikt salmeoppsett for messen allerede i 1. utgaven av den norske katolske salmeboken av 1893; disse forslagene er identiske i alle de 6 utgavene av denne salmeboken. Det finnes her hele 5 ulike salmesett (i tillegg til høymessens faste, latinske tekster) der det foreslås mellom ett og tre vers fra salmer for følgende øyeblikk i messen: trinnbønnen, Gloria, evangelium, Credo, offertorium, Sanctus, etter forvandlingen, Agnus Dei, kommunion og slutning.
Dette bekreftes også flere andre steder, bl.a. av biskop Fallize i koralboken av 1905 til den første salmeboken fra 1893:
”Idet Vi herved foreskriver de foreliggende melodier til udelukkende brug ved de stille messer, aftenandagter og øvrige gudstjenester, haaber Vi, at de vil tjene til oppbyggelse og andagt baade i kirken, skolen og i hjemmene og overalt vække den levende troes aand og anspore til sand fromhet og dyd.(…) ….