Liturgisk vokalmusikk; mer om oppgaven – 4

Jeg ga en oversikt over Sara Brødsjøs oppgave om Liturgisk vokalmusikk i Den katolske Kirke for en ukes tid siden, og nevnte at den kan lastes ned i sin helhet her.

Det siste jeg vil ta med fra oppgaven, er hvordan messen av 1970 beskrives, fra side 48:

Den første utgaven av Pave Paul VIs Missale Romanum kom ut i 1970. Den siste utgaven er fra 2002, men rubrikkene for den liturgiske musikken er identiske med førsteutgaven, derfor tar vi for oss her rubrikkene fra 1970, slik de står i Generell orientering om Missale Romanum (GIRM).

En forskjell mellom den gamle og den nye messen som får betydning for organisten og koret, er at presten leser de fleste av sine bønner høyt – dermed blir musikken satt i en mer kronologisk og vertikal sammenheng enn i den gamle messeliturgien, hvor prestens bønner og sangen er mer uavhengige av hverandre og skjer parallelt i større grad.

Selv om det gjerne er et naturlig valg å synge alle ordinarieleddene, finnes det ingen rubrikker som påbyr dette som i 1962-missalet. (Dette skyldes nok bl.a. at det nye missalet ikke skiller mellom missa cantata og missa lecta som to egne messeformer.) Uansett må ordinariets tekst fortsatt fremføres ordrett, men kantoren står mer fritt til å velge teksten som skal synges som proprieledd. Som nevnt tidligere foreligger Graduale Romanum i en utgave som er tilpasset det nye missalet, men et gjennomgående prinsipp er at kantoren har mulighet til å velge en salme på folkespråket som er godkjent av den lokale bispekonferansen i stedet for introitus, offertoriums- eller kommunionsantifonen – i praksis vil dette som oftest si en salme fra menighetens salmebok med imprimatur.

I den nye messens rubrikker gjennomgås også liturgiens enkelte deler, med beskrivelser av hva som kan synges, hvordan og av hvem på de steder i liturgien hvor det kan synges. Allerede ved beskrivelsen av inngangsverset i GIRM nr. 25 vises det til flere muligheter kantoren har:

”25. Når folket er samlet og celebranten med assistenter kommer inn, begynner inngangsverset. (…) 26. Sangen utføres vekselvis av kor og menighet, eller av kantor og menighet; eller det hele synges av menigheten eller av koret alene. Man kan bruke enten den antifonen med tilsvarende salme som står i Graduale Romanum eller i Graduale Simplex, eller man kan ta en annen sang som passer til den hellige handling, til dagens eller årstidens karakter, og hvis tekst er godkjent av bispekonferansen.

Hvis det ikke synges til inngangsverset, skal den antifon som står i Missale, resiteres enten av de troende eller av noen iblant dem, eller av lektoren, eller også av celebranten selv etter at han har hilst menigheten.”

Til forskjell fra den gamle messen er det ikke nødvendig at alle proprietekstene blir enten lest eller sunget, eller begge deler. Introitus og kommunionsverset må leses av presten hvis det ikke synges, men ikke offertoriumsantifonen …

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Skroll til toppen