okt 212011
 

Jeg har lest katolsk informasjon på Zenit.org i mange år, men har aldri visst (men burde kanskje visst det) at de har noe med The Legionaries of Christ å gjøre. Men på det danske katolske nettstedet katolskorientering.dk leser jeg nå:

Kristi Legionærer presser Zenits grundlægger ud. Jesus Colina forlader bureauet sammen med seks redaktører.

”I realiteten tror jeg denne beslutning er kulminationen på det gensidige tillidstab, der begyndte for adskillige år siden. Måden, som Kristi Legionærer skjulte informationer om fr. Marcial Maciel på – informationer, som pressen afdækkede stykke for stykke – gjorde at jeg tabte tilliden til denne institution. ” Sådan kommenterer Jesus Colina, grundlæggeren af og chefredaktøren for pressebureauet Zenit, i et interview med CNA (Catholic News Agency) sin beslutning om at trække sig tilbage fra sin stilling. Colina ser den dårlige kommunikation med Legionærerne som en hindring i det daglige arbejde.

I artikkelen nevnes det at det var pave Benedikt som endelig grep inn mot Legionærenes grunnlegger – rett etter at han ble pave:

Fr. Marcial Maciel (1920-2008), der grundlagde kongregationen Kristi Legionærer og dens lægmandsbevægelse Regnum Christi, blev i maj 2005 fjernet fra kongregationens ledelse efter en undersøgelse, som daværende kardinal Ratzinger havde sat i gang.

De som har gått ut av Zenit starter forøvrig i morgen (22/10-11) en nye katolsk informasjonstjeneste: aleteia.org

okt 202011
 

Johannes av Kety er vernehelgen for Polen og Litauen, og ble feiret i den tradisjonelle kalenderen i dag – der vi leste i matutin:

John was born at Kenty, (whence the surname Cantius), a town in the diocese of Cracow. His parents Stanislaus and Anna, were devout honorable people. From his very infancy John gave promise of the greatest virtue by the sweetness and innocence of his way. After his ordination to the priesthood he redoubled his efforts to the Christian perfection. He administered the parish of Olkusz for several years with notable success, and then returned to teaching. Part of the time left him from this occupation he gave to the salvation of his neighbor, especially through preaching, and the rest to prayer. He came four times to the Apostolic See traveling on foot and carrying his own baggage, both to honor the Apostolic See, and as he said, to save himself from the punishments of purgatory, by the indulgences offered there daily. He watchfully preserved a virginal purity, and before his death he had abstained from meat for about thirty-five years. On Christmas Eve he went to the heavenly reward. He was enrolled among the Saints by Pope Clement XIII, and is honored as one of the primary Patrons of Poland and Lithuania.

Jeg må innrømme at jeg knapt har hørt om ham før. Han er fortsatt med i den romerske kalenderen, men er flytett til sin døsdag, 23/12. Og etter 17/12 kan ingen helgener feires, derfor hører vi knapt om ham mer. På katolsk.no kan vi lese bl.a. følgende om ham:

… Hans minnedag ble satt inn i den romerske kalenderen i 1770. Den ble tidligere feiret den 20. oktober, men etter kalenderrevisjonen i 1969 feires han nå den 23. desember, og hans navn står i Martyrologium Romanum. Hans bolig og privatkapell på det tidligere universitetsområdet i Kraków er fortsatt bevart. I kunsten fremstilles han som prest med kors og monstrans, ofte også med en Mariaåpenbaring. I 1737 ble han utnevnt til skytshelgen for Polen og Litauen av pave Klemens XII (1730-40).

okt 192011
 

Sandro Magister nevnte i en artikkel for noen få dager siden seks ulike ting (for det meste bøker) som diskuterer Vatikankonsilet – bare i Italia. Denne voldsomme interessen og diskusjonen rundt konsilet ser ut til å være tydeligst i Italia, men det er all grunn til å tro at den vil spre seg til resten av verden om ikke lenge. Her er magisters liste (les hele hans artikkel her):

The controversy over the interpretation of Vatican Council II and the changes in the magisterium of the Church has in recent weeks registered new developments, including at the top level.

The first is the “Doctrinal Preamble” that the congregation for the doctrine of the faith delivered last September 14 to the Lefebvrists of the schismatic Priestly Fraternity of St. Pius X, as a basis for reconciliation. …

A second development is the participation of Cardinal Georges Cottier in the discussion that has been underway for several months on www.chiesa and on “Settimo cielo.”

Cottier, 89, Swiss, a member of the Dominican order, is theologian emeritus of the pontifical household. He published his contribution in the latest issue of the international magazine “30 Days.” In it, he replies to the theses upheld on www.chiesa by the historian Enrico Morini, according to whom the Church intended to use Vatican Council II to reattach itself to the tradition of the first millennium. Cardinal Cottier warns against the idea that the second millennium was a period of decline and departure from the Gospel for the Church. …

A third development of the discussion regards a thesis of Vatican II that is particularly contested by the traditionalists: that of religious freedom. In effect, there is an unquestionable rupture between the statements in this regard from Vatican II and the previous condemnations of liberalism made by the popes of the nineteenth century.

But “behind those condemnations there was in reality a specific form of liberalism, that of continental statism, with its claims of monistic and absolute sovereignty that were seen as limiting the independence necessary for the mission of the Church.”

While instead “the practical reconciliation brought to completion by Vatican II took place through the pluralism of another liberal model, the Anglo-Saxon one, which radically relativizes the claims of the state to the point of making it not the monopolist of the common good, but a limited reality of public offices at the service of the community. The clash between two exclusive models was followed by encounter under the banner of pluralism.” …

A fourth development is the release of this book in Italy: Pietro Cantoni, “Riforma nella continuità. Vaticano II e anticonciliarismo”, Sugarco Edizioni, Milano, 2011.

The book reviews the most controversial texts of Vatican Council II, to demonstrate that they can all be read and explained in the light of the tradition and the grand theology of the Church, including Saint Thomas.

The author, Fr. Pietro Cantoni – after spending a few years as a young man in the Lefebvrist community of Ecône in Switzerland – was educated in Rome at the feet of one of the greatest masters of Thomistic theology, Monsignor Brunero Gherardini. …

Another new development is the Acqui Storia prize that will be awarded next October 22 to Roberto de Mattei for the volume “Il Concilio Vaticano II. Una storia mai scritta [Vatican Council II. A history never written],” published by Lindau and covered by www.chiesa at its publication.

The Acqui prize is one of the most prestigious in the field of historical studies. The jury that decided to award it to de Mattei is made up of scholars of various perspectives, Catholics and non-Catholics. Their president, however, Professor Guido Pescosolido of the University of Rome “La Sapienza,” resigned from his position precisely in order to dissociate himself from this decision. …

Finally, also in the interpretive vein of Monsignor Gherardini and Professor de Mattei, another book was released in Italy on October 7 that identifies in Vatican Council II itself the problems that would come to light in the postcouncil:

Alessandro Gnocchi, Mario Palmaro, “La Bella addormentata. Perché col Vaticano II la Chiesa è entrata in crisi. Perché si risveglierà [Sleeping beauty. Why with Vatican Council II the Church entered into crisis. Why it will reawaken]”, Vallecchi, Firenze, 2011. ….

okt 192011
 

Det er blitt skrevet en del her på bloggen i det siste om de norske oversettelsene som brukes i katolsk liturgi i Norge. I den forbindelse kan jeg nevne at den katolske (søndags-)messeboken som har vært utsolgt i noen år, nå (snart) er tilgjengelig i ny utgave – til kr 389. Slik skriver St Olav forlag om dette:

Ny utgave (2011) av “Messebok for søndager og festdager” foreligger 1. november 2011. I boken finner du lesningene og messetekster for søndager og festdager, messens faste deler, helgendager i årets løp med små helgenbiografier, samt generell orientering om messen, liturgisk kalender og skriftlesningsreferanser for ukedagene.

Boken er produsert i brunt, limt lær, med to lesebånd og gullsnitt.

Messen er pulsslaget i katolsk trosliv. Guds ord i messens liturgi og Kristi nærvær i nattverden er vårt åndelige næringsgrunnlag. For å dra full nytte av denne næringen, er messeboken et nyttig verktøy som kan hjelpe til å øke forståelsen av tekstene og innlevelsen i bønnene.

Her finner man alle tekstene til årets søndager og høytider, for hverdagstekstene må man (som jeg nevnte) se på nettet – HER.

okt 182011
 

I går ble det en (ny) debatt på et årsgammelt innlegg her på bloggen: p. Lutz: Kan vi lese Bibelen “på egen hånd”? om hvilke norske oversettelser som brukes i messen. Det ser ut til at en del av bloggens lesere ikke kjenner til nettstdet liturgi.info som har en god oversikt over messens tekster her. Når man går inn på årets liturgiske kalender, og klikker på f.eks. en søndag, er det tekstene derfra som dukker opp. (Nettstedet har vært under oppbygning en stund, og nå ser jeg at de fleste hverdagstekstene også er på plass – imponernede.)

Kirkeårets liturgiske tekster på dette nettstedet er hentet fra Messeboken (St. Olav Forlag, 1985) som igjen har hentet materiale fra alterboken, Norsk Missale (St. Olav Forlag, 1982). Lesningstekstene med tilhørende omkved, mellomvers og allelujavers er føyet til i henhold til Ordo Lectionum Missae, 1981 – og dessuten noen av våre mest brukte tekster og bønner. På liturgi.info leser vi om ressursene/ oversettelsene som er brukt:

I helgenkalenderen har en del norske og nordiske helgener fått sin plass i henhold til vedtak i Nordisk Bispekonferanse (1970, 1981 og 2007). I tillegg har vi tatt Hl. Hallvard, Hl. Sunniva og Hl. Svithun med i kalenderen.

Bibelsitatene er tatt fra følgende utgaver:
– Bibelselskapets reviderte utgave av 1930
– Bibelselskapets nyoversettelse av 1978
– NT i oversettelse ved Erik Gunnes (St. Olav Forlag, 1968)
– Bibelselskapets nye utgave av “De deuterokanoniske bøker” (De apokryfiske bøker)
– Norske Tidebønner, Oslo 1982 (for salmenes vedkommende)
– Tidebønnene i 4 bind (for kirkebønner til de nye helgener)

Referansenumre og tekst er justert i samsvar med 3. utgave av Missale Romanum (2002).

okt 182011
 

“Vi vill fördjupa vår kunskap om den kristna trons ursprung och koppla den till de tidiga kristna martyrerna. Och var kan man göra det bättre än i Rom? undrar Ulf Ekman.” (Fra svenske Dagen)

Den svenske katolikken Bengt Malmgren var med på turen som ressursperson på turen og skriver bl.a. og også mer om reaksjonene på sitt første innlegg her.

… under guidning av mycket kunniga prästkandidater från ett amerikanskt prästseminarium i Rom fick vi ta del av historien om utgrävningarna som genomfördes under Pius XII´s pontifikat och där man återfunnit delar av skelettet av det som med allra största sannolikhet är aposteln Petrus. Vi kunde beskåda käkbenet från den som en gång inför Jesus proklamerat att han är den levande Gudens son. Det var ett mycket gripande ögonblick för oss alla. … Vi besökte också Paulus grav i kyrkan S:t Paulus utanför murarna, där det också finns ett kapell med ett träkors där den heliga Birgitta har förrättat sina böner. Vi besökte också kyrkan S:t Clemens, en av Roms älsta kyrkor där man grävt fram den ursprungliga kyrkan från 300-talet e.Kr. Clemens var den fjärde biskopen av Rom efter Petrus.

Jeg syns det var interessant å lese om dette og se bildet under som viser Ulf Ekman og andre ledere i trosmenigheter i Sverige foran Peterskirken.

okt 182011
 

Slik leste jeg i dag i Matutin (i den tradisjonelle kalenderen – men Lukas feires på samme dag i begge kalendere) i 4. og 6. lesning:

From the Book on Ecclesiastical Writers, written by St Jerome, Priest at Bethlehem.
Luke was a physician of Antioch, who, as appeareth from his writings, knew the Greek language. He was a follower of the Apostle Paul, and his fellow traveller in all his wanderings. He wrote a Gospel, whereof the same Paul saith We have sent with him the brother, whose praise is in the Gospel throughout all the Churches 2 Cor. viii. 18. Of him, he writeth unto the Colossians, iv. 14: Luke, the beloved physician, greeteth you. And again, unto Timothy, II. iv. 11: Only Luke is with me. He also published another excellent book intituled The Acts of the Apostles, wherein the history is brought down to Paul’s two – years sojourn at Rome, that is to say, until the fourth year of Nero, from which we gather that it was at Rome that the said book was composed. …

… However, Luke learned his Gospel not from the Apostle Paul only, who had not companied with the Lord in the flesh, but also from other Apostles, as himself declareth at the beginning of his work, where he saith They delivered them unto us, which from the beginning were eye – witnesses and ministers of the word, i. 2. According to what he had heard, therefore, did he write his Gospel. As to the Acts of the Apostles, he composed them from his own personal knowledge. He was never married. He lived eightyfour years. He is buried at Constantinople, whither his bones were brought from Achaia in the twentieth year of Constantine, together with the reliques of the Apostle Andrew.

Katolsk.no skriver også om den hellihe Lukas.

okt 172011
 

Fr Jeffrey Kurtz, sogneprest i Guardian Angels Church, Crystal Falls, i bispedømmet Marquette i Michigan, USA bygger om koret i sin kirke. “Er det et tegn i tiden?”, spør man der jeg fant denne nyheten. Muligens, men man finner ikke så mange eksempler på at noe skjer. Det nye alteret er mye bedre enn det gamle, og står slik at det like greit kan brukes fra begge sider. Det mest dramatiske er vel kommunionsbenken – som altså er på plass igjen.

Bildene under er først FØR, deretter ETTER (men arbeidet er ikke fullført).

okt 162011
 

Jeg ga en oversikt over Sara Brødsjøs oppgave om Liturgisk vokalmusikk i Den katolske Kirke for en ukes tid siden, og nevnte at den kan lastes ned i sin helhet her.

Det siste jeg vil ta med fra oppgaven, er hvordan messen av 1970 beskrives, fra side 48:

Den første utgaven av Pave Paul VIs Missale Romanum kom ut i 1970. Den siste utgaven er fra 2002, men rubrikkene for den liturgiske musikken er identiske med førsteutgaven, derfor tar vi for oss her rubrikkene fra 1970, slik de står i Generell orientering om Missale Romanum (GIRM).

En forskjell mellom den gamle og den nye messen som får betydning for organisten og koret, er at presten leser de fleste av sine bønner høyt – dermed blir musikken satt i en mer kronologisk og vertikal sammenheng enn i den gamle messeliturgien, hvor prestens bønner og sangen er mer uavhengige av hverandre og skjer parallelt i større grad.

Selv om det gjerne er et naturlig valg å synge alle ordinarieleddene, finnes det ingen rubrikker som påbyr dette som i 1962-missalet. (Dette skyldes nok bl.a. at det nye missalet ikke skiller mellom missa cantata og missa lecta som to egne messeformer.) Uansett må ordinariets tekst fortsatt fremføres ordrett, men kantoren står mer fritt til å velge teksten som skal synges som proprieledd. Som nevnt tidligere foreligger Graduale Romanum i en utgave som er tilpasset det nye missalet, men et gjennomgående prinsipp er at kantoren har mulighet til å velge en salme på folkespråket som er godkjent av den lokale bispekonferansen i stedet for introitus, offertoriums- eller kommunionsantifonen – i praksis vil dette som oftest si en salme fra menighetens salmebok med imprimatur.

I den nye messens rubrikker gjennomgås også liturgiens enkelte deler, med beskrivelser av hva som kan synges, hvordan og av hvem på de steder i liturgien hvor det kan synges. Allerede ved beskrivelsen av inngangsverset i GIRM nr. 25 vises det til flere muligheter kantoren har:

”25. Når folket er samlet og celebranten med assistenter kommer inn, begynner inngangsverset. (…) 26. Sangen utføres vekselvis av kor og menighet, eller av kantor og menighet; eller det hele synges av menigheten eller av koret alene. Man kan bruke enten den antifonen med tilsvarende salme som står i Graduale Romanum eller i Graduale Simplex, eller man kan ta en annen sang som passer til den hellige handling, til dagens eller årstidens karakter, og hvis tekst er godkjent av bispekonferansen.

Hvis det ikke synges til inngangsverset, skal den antifon som står i Missale, resiteres enten av de troende eller av noen iblant dem, eller av lektoren, eller også av celebranten selv etter at han har hilst menigheten.”

Til forskjell fra den gamle messen er det ikke nødvendig at alle proprietekstene blir enten lest eller sunget, eller begge deler. Introitus og kommunionsverset må leses av presten hvis det ikke synges, men ikke offertoriumsantifonen …

okt 152011
 

I mitt første år i Oslo (1975-76) bodde jeg på Billingstad i Asker, og var svært aktiv i Holmen menighet – jeg og to medstudenter bodde gratis mot å gjøre en del oppgaver i menigheten. Jeg var ikke selv med i det kjente ungdomskoret “Crossing” (som startet i 1968 – les om jubuleet her), men møtte dem ofte. Jeg husker aller best en ungdomsgudstjeneste, der Holm Holmsen spilte (og jasset opp) en av de kjente ungdomssalmene (Kristus er verdens lys, tror jeg) på en helt fantastisk måte.


Jeg tenkte på det, da jeg i går leste om Holmsen (i Vårt land) – han, som er nå over 80 år, er fortsatt aktiv i kirkelig arbeid.

okt 152011
 

Jeg ga en oversikt over Sara Brødsjøs oppgave om Liturgisk vokalmusikk i Den katolske Kirke for noen dager siden, og nevnte at den kan lastes ned i sin helhet her.

Ett av hovedkapitlene i oppgaven heter “MUSIKKEN I MESSEN” og her beskrives først grundig musikken i høymessen (tradisjonell form) der alle tekstene som brukes er på latin, og fullt ut finnes i messeboken. Musikken finner man i “Liber usualis”, selv om det også er tillatt å bruke enklere melodier (til samme tekst).

Deretter beskrives (for messens tradisjonelle form) musikk under lavmessen, fra side 46:

Vi har allerede vært inne på ulike typer lavmesser, der den franske orgelmesse og den sungne lavmesse er de to hovedvariantene vi blir konfrontert med for musikkens vedkommende. I Norge og andre skandinaviske land gikk den sungne lavmessen under navnet sangmesse, som har mest til felles med den tyske tradisjonen og som er den vi vil konsentrere oss om i studiet av den liturgiske sang i Norge. Denne messeformen ble feiret side om side med høymessene frem til liturgireformen av 1970. En annonse for messene og gudstjenestene som fant sted i Oslo hver uke var alltid å finne i St. Olav tidsskrift (første gang den 20. juni 1897), og der nevnes bl.a. stille messe, sangmesse med homili (preken), levittmesse med preken og høymesse.

Under en stille messe var det vanlig at menigheten sang salmer på folkespråket som i større eller mindre grad erstattet ordinariet og propriene, slik vi så det i de ulike typer stille messe i kapitlet om liturgi. I slike messer sang celebranten ingenting, men leste likevel alle tekstene som i en høymesse. Mange som ikke kjenner så godt til den prekonsiliære praksis hevder at denne type menighetssang på folkespråket var et helt nytt fenomen etter liturgireformen – men selv om sangen under høymessene riktignok i praksis var forbeholdt koret, så var det altså minst like vanlig og populært å synge salmer på folkespråket under lavmessene i de fleste europeiske land. …

… I Norge vekslet man mellom 5 forskjellige salmemesser, og disse stod i alle utgavene av salmeboken t.o.m. 1964.

Regler for musikk under en lavmesse finnes ikke blant messens rubrikker av 1962, fordi denne liturgiformen i utgangspunktet er en stille messe uten musikk – men salmesangen i messen nevnes f. eks av pave Pius XII i Musicae Sacrae (1955), der han tilkjennegir at der dette er en gammel eller uminnelig sedvane, kan den lokale ordinarius (biskop) tillate den, dersom den virker umulig å kvitte seg med. De mange salmebøkene som ble gitt ut frem til 1964, med ”messesalmer” som ble sunget til de forskjellige delene av messen, viser at det var en meget utbredt sedvane å synge salmer på folkespråket i Norge i alle fall fra 1897 og frem til tiden rundt 1964, da den siste salmeboken før liturgireformen ble gitt ut. For eksempel kan man finne flere forslag for et slikt salmeoppsett for messen allerede i 1. utgaven av den norske katolske salmeboken av 1893; disse forslagene er identiske i alle de 6 utgavene av denne salmeboken. Det finnes her hele 5 ulike salmesett (i tillegg til høymessens faste, latinske tekster) der det foreslås mellom ett og tre vers fra salmer for følgende øyeblikk i messen: trinnbønnen, Gloria, evangelium, Credo, offertorium, Sanctus, etter forvandlingen, Agnus Dei, kommunion og slutning.

Dette bekreftes også flere andre steder, bl.a. av biskop Fallize i koralboken av 1905 til den første salmeboken fra 1893:

”Idet Vi herved foreskriver de foreliggende melodier til udelukkende brug ved de stille messer, aftenandagter og øvrige gudstjenester, haaber Vi, at de vil tjene til oppbyggelse og andagt baade i kirken, skolen og i hjemmene og overalt vække den levende troes aand og anspore til sand fromhet og dyd.(…) ….

okt 152011
 

I går feiret vi i Kirken den hellige pave Callistus I, som man regenr med døde i år 222. I Matutinbønnen leste jeg slik om ham i går:

Callistus a Roman was head of the Church, while Antonius Helioglobalus was emperor. He fixed the four periods of the year for the Ember days, on which the custom of fasting, handed down by tradition from the Apostolic times, was to be observed by all. He built the Basilica of St Mary across the Tiber. Because he enlarged the old cemetery on the Appian Way, where many holy priests and martyrs were buried, it is now called the cemetery of St CAllistus. He reigned for five years one month and twelve days. After long starvation and many scourging he was thrown headforemost into a well, and so won the crow of martyrdom under the emperor Alexander. His body was buries in the cemetery of Calepodius in the Aurelian Way at the third milestone from the city, on October 14. Later it was placed under the high altar of the Basilica of St Mary across the Tiber, where it is venerated with great honor.

På katolsk.no nevnes det også at han innførte emberdagene, som Kirken markerte trofast fram til 1970 (og man underer seg over hvorfor de da ble tatt bort – men noen sier at de fortsatt frivillig kan overholdes):

… Med et dekret innførte Callistus Quatuor Tempora, tamperdagene, en fastetid den første uken av mars, juni, september og desember. I disse ukene ble onsdag, fredag og lørdag gjort til særskilte bots- og fastedager, med faste fra korn, vin og olje. …

okt 142011
 


Her er et lite eksempel som viser at feil som er kommet inn i liturgien, kan være veldig vanskelig å få bort; ble Kristi blod utgydt “for mange” eller “for alle”? På latin står det tydelig “pro multis”, så mange skulle tro at spørsmålet var svært enkelt. På norsk sier også presten alltid “for de mange”, og jeg har aldri noen gang hørt fra noen at dette skulle være problematisk eller upassende.

Men på mange andre språk har man i 40 år sagt “for alle”, en ideologisk bestemt oversettelse, spør du meg. Den nye engelske oversettelsen sier “for many”, men det lykkes ikke å få dette på plass i diskunonen blant biskopene før paven personlig grep inn. Og som Sandro Magister skriver i artikkelen jeg her referer til; de italienske biskopen velger fortsatt å være udlydige:

… the change (in the English translation of the mass) that has prompted the greatest dispute is certainly the one that concerns the words of the consecration of the wine, where it says in the Latin version:Hic est enim calix sanguinis mei […] qui pro vobis et pro multis effundetur.” The “pro multis” of this formula has generally been translated, in the vernacular translations of the postcouncil, as “for all”: a translation that not only does not respect the letter of the original Latin, which in turn is derived from the Gospel texts, but has also generated a subtle but lively theological debate.

In order to resolve this problem, in October of 2006 the presidents of the episcopal conferences all over the world were sent a letter, under the “guidance” of Benedict XVI, from the congregation for divine worship, headed at the time by Cardinal Francis Arinze. It asked that “pro multis” be translated as “for many.” This was done by the episcopates of Hungary (from “mindenkiért” to “sokakért) and of various countries in Latin America (from “por todos” to “por muchos”). The Spanish episcopate is preparing to do so, and the change has already been made, not without very lively discussions even among the bishops, by the episcopate of the United States (from “for all” to “for many”). As for the episcopates of Germany and Austria, they are showing strong resistance to the change from fur alle” to “fur viele.”

As for Italy, the issue was addressed by the bishops during the plenary assembly of the episcopal conference held in Assisi in November of 2010, during the examination of the material of the third Italian edition of the Roman Missal. … … when the bishops of all of Italy were called to vote on this specific point of the Missal, the result was the following: out of 187 voters, in addition to one blank ballot, there were 171 votes in favor of keeping “per tutti,” …

okt 142011
 

For en uke siden startet det en debatt om jente-ministranter, kalt “Save the Altar Girls” – i tidsskiftet America Magazine. Der skriver tidsskriftets redaktører: “Recently Sts. Simon and Jude Cathedral in Phoenix, Ariz., changed its policy on altar servers. From now on only boys may serve; girls may apply for jobs as sacristans. Why? …. These moves to limit laywomen’s access to the altar threaten to drag the church back into the pre-Vatican II world. One wonders if next the altar rail will return, another barrier between the priests and the people. …”

Rektoren i domkirken i Phoenix, Fr. John T. Lankeit, oppledve at tidskriftet hadde vridd alt han hadde fortalt dem om dette, og skrev derfor i en kommentar til artikkelen (# 7 av i alt ca 200 kommentarer) følgende (og hans kommentar sier en hel om debattklimaet):

… As the rector mentioned in this piece, I feel compelled to respond to the distortion and emotionalism contained herein, but the sheer amount of slant makes it tremendously difficult to even know where to start. It seems best for me to being with my exact words to the good assistant editor who contacted me. I told him:

“As the rector, I am the chief liturgist of the parish. I do not, as a general rule, consult our Parish Council on liturgical matters since the typical parish council (and ours, specifically) is not comprised of members formally trained in theology and liturgy. As many in the media have demonstrated clearly, the absence of formal theological and liturgical training leaves far too many individuals evaluating this decision from purely emotional, subjective standpoint. Such decisions require a proper understanding of theological anthropology, sacramental theology and ecclesiology, as well as a willingness to examine honestly what contributes to, and what detracts from, priestly vocations. Naturally, I consulted with the bishop, as he is the canonical pastor of the Cathedral. But he leaves the final decision and implementation to me.”

… To go point-by-point through the article to unmask the distortions would require far more time and effort than I have available to invest, so I’ll highlight just a few of the distortions here:

– “Replacing girls” and “shunting them aside”– if one knows the actual history of altar service, one knows that, prior to the establishment of the seminary system, altar boys were “apprentices” for priesthood, and the service pointed to that specific vocation. It was actually the boys who were replaced at the altar by dissident clergy in the late 80’s and early 90’s prior to the permission being given by the Holy See. So this all started with disobedience which is the epitome of clericalism.

– The “image of the priesthood today”. The obsession with priestly “image” is the problem. The first step in ending the confusion/distortion for this publication’s readers would be for the editor to share Vatican II’s actual teaching on the identity (i.e. Sacramental character) of the priest. That is, unless one dissents from the Church’s theology of priesthood.

– “The policy of John Paul II”. (Could you not, at least, have referred to him as “Blessed” or “Pope”?) Presenting the Holy Father’s clear articulation of the Church’s teaching as a policy is a transparent attempt to frame Church teaching as arbitrary and, therefore, changeable.

….. As food for thought for the readers of America Magazine: If you ever read that an individual featured in an opinion piece like this one responded, “No comment”, please understand that this does not automatically mean the person is afraid to confront a difficult issue. More often than not, such a comment is made out of frustration of having one’s words distorted, truncated or slanted one too many times, as mine were here.

Selv har jeg for øyeblikket ingen planer om å forandre det som nå er vanlig i Norge – at både gutter og jenter ministrarer i vanlige messer – men når jeg bruker den tradisjonelle latinske messen bruker jeg bare gutter/menn.

okt 142011
 

Jeg ga en oversikt over Sara Brødsjøs oppgave om Liturgisk vokalmusikk i Den katolske Kirke for noen dager siden, og nevnte at den kan lastes ned i sin helhet her.

I min korte gjennomgang av oppgaven kan jeg nevne at Sara (ganske kort) også presenterer sine synspunkter på mer generelle liturgiske spørsmål, bl.a. om enkelte elemeter hun syns er blitt uklare i vår tid. Her noen sitater fra s 35-36:

Novus Ordo Missae er knyttet til en forståelse av messen som i alle fall i praksis skiller seg fra det offerkonseptet vi har studert. Av flere grunner vi vil se på senere har messens vesen endret seg i tankegangen til mange katolikker, fra å være et offer til Gud, til en liturgisk handling som er mest rettet mot de tilstedeværende menneskene. Slik sett kan man si at messen har endret seg til en mer protestantisk forståelse av en søndagsgudstjeneste, der forkynnelsen er et viktig element og liturgen forholder seg mye til de troende. ….

Noen av de liturgiske avvikene kommer av mer eller mindre uforskyldte misforståelser rundt de liturgiske reformene, der biskopen eller presten har blitt feilinformert om detaljene rundt implementeringen av reformene i praksis, og trukket feil konklusjoner med tanke på hvordan resultatet skal se ut. Kilden til slike avvik vil kunne defineres som uvitenhet eller inkompetanse, og forhåpentligvis regnes for å ha blitt begått uten overlegg. Men mange av de samme avvikene kan også begås med overlegg, noe som også skjer på grunnlag av visse teologiske holdninger som de ansvarlige personer gir bevisst uttrykk for gjennom dette. Slike situasjoner kan for eksempel oppstå som resultat av å overtolke en instruksjon, eller en mer dyptgående uenighet med Kirkens lære. Som eksempel på et slikt avvik kan nevnes alterets og prestens posisjon under messen. ….

…… noen av misforståelsene som dessverre er meget vanlige både blant prester og lekfolk. De som argumenterer for versus populum-praksisen påstår vanligvis at oldkirkens praksis var slik (en historisk feil som har blitt definitivt tilbakevist), at messen ikke er et offer til Gud, men en bønnesamling der menigheten er subjektet (en utbredt holdning som er eksempel på uenighet med Kirkens lære), eller at folkets “aktive deltagelse” krever dette – og med den siste påstanden er vi inne på nok en misforståelse, som har stor betydning for valg av musikk i messen: hva som menes med folkets “aktive deltagelse” i konsildokumentet om liturgi og i tidligere kirkelige dokumenter hvor dette nevnes.

Allerede fra starten av 1900-tallet og den liturgiske bevegelse oppfordret pavene til å motivere menigheten til en mer aktiv deltagelse i gudstjenesten. Meningen var å gjøre menigheten mer bevisst og oppmerksom på hvilke tekster som ble lest i messen, fremfor å la folket be individuelle bønner. Derfor ble det for eksempel trykket messebøker for folket på latin med oversettelse til bruk i messen. I moderne tid forveksles ofte participatio activia med participatio actuosa; det råder en overbevisning om at liturgien må tilpasses menigheten mest mulig for å engasjere den – for eksempel ved å bruke mest mulig folkespråk, la presten stå med ansiktet mot folket og synge salmer som folk kan delta i å synge.

I konsildokumentet Sacrosanctum Concilium tillates det riktignok å synge på folkespråket i messen som følge av denne forståelsen av aktiv deltagelse, men det stadfestes samtidig at den gregorianske sang “skal normalt ha førsteplassen i de liturgiske handlinger” og at “bruken av det latinske språk bibeholdes i den latinske ritus, med unntak for gjeldende særretter” . Dette gjelder både når det gjelder hvilket språk messen feires på, og hvilket språk det synges på. Det ville være meningsløst å beholde latinen i messen dersom det samme konsilets oppfatning av “aktiv deltagelse” kun handlet om pedagogiske tilrettelegginger av liturgien. …

okt 132011
 

Jeg ga en oversikt over Sara Brødsjøs oppgave om Liturgisk vokalmusikk i Den katolske Kirke for noen dager siden, og nevnte at den kan lastes ned i sin helhet her.

Her skal jeg presentere litt mer av oppgaven – i fire deler, har jeg tenkt. Den er svært lærerik, bl.a. fordi tradisjonen Kirken hadde fram til ca 1965 er gått helt i glemmeboken. Fra s 32 i oppgaven beskrives den tradisjonelle latinske høymessen slik:

Høymessen, eller levittmessen, er den fulle formen av den tridentinske messe, feiret av en prest, diakon og subdiakon, som foreskriver bruk av røkelse og at det meste av messen synges. Det er disse elementene som skiller den fra en lavmesse. Det er ofte andre prester som fungerer som diakoner og subdiakoner i en slik messe. ….

Høymessens offisielle musikk er den gregorianske sang, men de mange messekomposisjonene som har blitt komponert gjennom historien kan også brukes istedenfor de gregorianske ordinariemelodiene. Spesielt regnes de polyfone verkene til Giovanni Pierluigi da Palestrina og Giovanni Gabrieli for å være spesielt egnede. Musikken fremføres vanligvis av et kor; ordinarieleddene er ment å bli sunget av kor og menighet, og de gregorianske tonesettingene er hovedsakelig syllabiske melodier (bortsett fra Kyrie, som gjerne består av en melisme som har fått tilnavnet “leise” av e-leison), mens proprieleddene er gjerne melismatiske, musikalsk krevende antifoner som koret synger alene. Opprinnelig bestod koret av geistlige eller ordensfolk og var plassert i koret, men i forbindelse med bruken av legpersoner til de mer krevende messekomposisjoner ble koret flyttet bak i kirken, noe som også bidro til at flere instrumenter i tillegg til orgelet ble brukt i musikken.

Det meste av høymessens tekst blir sagt stille av presten, men bortsett fra noen få unntak (f.eks “Orate fratres”) synger han alt det som skal sies høyt av ham (som “Dominus vobiscum” eller intonasjonen til Gloria og Credo). Han leser med lav stemme alt som koret synger, bortsett fra korte svar som “Et cum spiritu tuo” eller “Amen”.

a) Missa cantata er en sunget høymesse uten diakon og subdiakon. Den utviklet seg som form på 1700-tallet i ikke-katolske land der det manglet prester til å feire levittmesse.

b) Pontifikalmesse er en høymesse der en biskop er celebrerende prest. Den innebærer visse seremonielle endringer i forhold til en vanlig høymesse, som f.eks at biskopen feirer messen fra sin cathedra (trone) frem til offertoriedelen, og har en del andre liturgiske plagg og rekvisitter enn en alminnelig prest (dette varierer enda mer under en pavemesse). …..

okt 132011
 

Den katolske Kirke regner ikke protestantiske kirkesamfunn fullt ut som kirker – som vi gjør med de ortodokse. Dette bør være godt kjent (selv om noen nok ikke liker det), spesielt etter at Vatikatets/Troskongregasjonens dokument Dominus Iesus slo dette helt tydelig fast i august 2000.

For å gjøre dette enda tydeligere presiserte Troskongregasjonen dette i et dokument i juni 2007. Der skriver de om tem spørsmål, og det siste lyder slik:

Why do the texts of the Council and those of the Magisterium since the Council not use the title of “Church” with regard to those Christian Communities born out of the Reformation of the sixteenth century?

Svaret de gir er svært klart, kort og tydelig:

According to Catholic doctrine, these Communities do not enjoy apostolic succession in the sacrament of Orders, and are, therefore, deprived of a constitutive element of the Church. These ecclesial Communities which, specifically because of the absence of the sacramental priesthood, have not preserved the genuine and integral substance of the Eucharistic Mystery cannot, according to Catholic doctrine, be called “Churches” in the proper sense.

okt 122011
 

Jeg skrev for en ukes tid siden litt om at tidligere luthersk biskop Sigurd Osberg håper og ønsker at Martin Luther kan rehabiliteres av oss katolikker.

Dette innlegget er lagt inn på verdidebatt.no, og jeg leste gjennom debatten etter dette innlegget i kveld. Professor Bernt T. Oftestad svarte bl.a. med et par interessante kommentarer. I sin andre kommentar skrev han:

I mitt forsvar for katolsk tro i etter kant av pavens besøk i Tyskland mener enkelte at jeg er “mer katolsk enn paven”. Det skyldes at informasjonen her i Norge fra pavens tysklandsbesøk har vært svært mangelfull og misvisende. Paven ble spurt om det forelå noen aktuell mulighet for endringer i den økumeniske realsjon mellom lutherske og Den katolske kirke. Det avviste han. Han ble også spurt om muligheten for at brudefolk med henholdsvis luthersk og katolsk tro kunne delta sammen ved nattverdfeiringen i en katolsk kirke. Det så ikke paven noen mulighet for. Hans ord om Luther uttrykte respekt for ham som kristen personlighet, dessuten la han vekt på Luthers tema: spørsmålet om en nådig Gud.

I samme debatt skriver også Heidi Øyma interessant, bl.a.:

Journalisten som laget Vårt Lands opprinnelige sak, hadde ikke lest pavens aktuelle tale. Den er både kort, god og utfordrende for alle kristne, katolikker som protestanter, … Gjennomgangstemaet under pavens reise var å sette Gud på dagsorden, og ved denne økumeniske anledningen allierte han seg med Luther og utfordret nåtidens kristne til å stille spørsmålet om Gud med like brennende engasjement og eksistensielt alvor som Luther gjorde. Slagordartige overskrifter av typen “Paven rehabiliterer Luther” er helt beside the point. Benedikt forsøker ofte å trekke frem ting han mener han selv og andre kan lære av hos mennesker han også er uenig med. Jf. at han i sin tale i Bundestag under samme tysklandstur roste den tyske miljøbevegelsen, mens mange av representantene for De grønne boykottet talen og var blant hans argeste kritikere. Han har også gitt Hans Küng rett i at det er nødvendig at verdensreligionene samarbeider for å bygge fred. Det betyr ikke at han og Küng er på vei til å bli enige i alt. Det betyr bare at Benedikt forsøker å verdsette og understreke sannhet der den er å finne – også hos Luther.

Forøvrig ble også denne debatten ganske ødelagt av kverulanter – det skjer dessverre litt for ofte på verdidebatt.no