jan 312012
 

Slik lyder kardinal Kochs uttalelse om dette på tysk på Vatikanradioens sider:

Die Wiederzulassung der alten lateinischen Messe ist nach Ansicht von Kurienkardinal Kurt Koch „nur ein erster Schritt“. Die Zeit für weitere Schritte sei jedoch „derzeit wohl nicht reif“, sagte Koch am Wochenende in Freiburg. Gerade in Deutschland seien liturgische Fragen ideologisch behaftet. Rom könne erst weiter tätig werden, wenn es unter den Katholiken die Bereitschaft gebe, über neue Liturgieformen „im Dienst der Kirche“ nachzudenken.

Rorate Cæli skriver også om dette (der leste jeg det først) og også (den mer liberale) bloggen PrayTell, som skriver bl.a.:

Koch maintains that not everything in today’s liturgical praxis can be justified by the texts of the Council. He named as an example the priest facing the people during the celebration of the Eucharist, about which the Council said nothing.

In Koch’s opinion, further development of liturgical forms is necessary for an inner renewal of the church. “If the crisis of church life today is above all a crisis of liturgy, then the renewal of the church must begin with a renewal of the liturgy,” he said.

jan 302012
 

Denne gruppen fins ikke i Norge (så langt jeg vet), men deres fokus er å bringe tilbake til Kirken og troen mennesker som er kommet skikkelig på avstand; som er blitt forvirret av vår moderne tid. I sitt arbeid har de også lagt vekt på utradisjonelle metoder, og spesielt måten de feirer messene på har blitt diskutert veldig mye.

For en ukes tid siden gikk ryktene om at Vatikanet ville godkjenne deres messefeiring (som har fått svært mye kritikk tidligere), men så skjedde ikke; de fikk derimot godkjent noen riter de bruker når de leder mennesker tilbake til Kirken. Sandro Magister skrev for noen dager siden sterkt kritisk om deres messefeiring, og nå nylig har en prest som lenge har vært en «neocat» forsvart deres messefeiring – som har et veldig fokus på måltidsfelleskapet (og de som kjenner meg, vil forstå at jeg ikke er særlig begeistret). Les det siste innlegget her – og få flere sjokkerende bilder med på kjøpet.

jan 302012
 

Jeg har noen ganger lagt merke til at prester i katolske begravelser fokuserer i svært liten grad på bønnen for den avdøde (til hjelp i skjærsilden), og at minneordene blir veldig tydelige og får dominere til og med i prekenen (selv om retningslinjene sier at det ikke skal skje). Selv prøver jeg alltid å følge «boka», men jeg gir gjerne litt plass til noen minneord på slutten av liturgien – etter messen, men før avslutningen ved kisten. Beskrivelsen fra USA under er vel likevel sjokkerende for alle her i Norge (hos oss vil jo ingen tenke på kremere noen før messen!):

Requiem æternam and Lux æterna are out; Amazing Grace, On Eagle’s Wings and How Great Thou Art are in. Indeed, these three songs are so ubiquitous at funeral and memorial Masses (at least two of them have been sung at 90% of the Masses for the dead that I have attended) that they almost seem to constitute a new “proper.”

Black or purple vestments are out; white vestments are in.

Eulogies after communion are typically in, despite efforts to stamp them out. People expect them today the way they expected the Dies irae in former times.

Bodies are, increasingly, out. It’s been several years since I’ve attended a funeral in my parish that featured a body rather than “cremains” or sometimes just a photo of the deceased.

In terms of overall tone (readings chosen, homilies given, etc.), intercession for the deceased is out; celebration of the life of the deceased is in.

jan 282012
 

(Jeg mimrer litt om gamle dager og ser på min gamle blogg – som ser ut til å ha fått noen problemer med databasen, siden den har noen linjer med feilmeldinger på toppen. Der fant jeg noen som var skrevet i Bergens Tidende rett etter pavevalget; om at jeg var blitt katolsk prest takket være kardinal Ratzinger, for i praksis var det han som fikk min søknad fram fra glemselens bunke, der den hadde ligget i 9 måneder.)

Da Oddvar Moi for fem år siden skulle bli katolsk prest i Bergen til tross for at han var gift, var det kardinal Joseph Ratzinger som behandlet og godkjente søknaden. Ratzinger la spørsmålet om min presteordinasjon frem for pave Johannes Paul II, som nikket til svar, sier Oddvar Moi til Bergens Tidende.

Oddvar Moi er fra Time på Jæren. Han var luthersk prest og gift da han konverterte til Den romersk-katolske kirke. I januar 2000 ble han vigslet til katolsk prest i Bergen. Moi ble dermed den første katolske prest i Norge som er gift. Den katolske kirke har en regel om sølibat for sine prester. Men i 1950-årene ble det vedtatt at protestanter som allerede var gift og som ville bli presteviet i Den katolske kirken, kunne søke paven om det. I dag er det på verdensbasis om lag 1000 gifte prester i Den romersk-katolske kirke. …

Jeg er godt fornøyd med at Joseph Ratzinger nå er valgt til ny pave, sier Oddvar Moi. Ratzinger er kjent for å være veldig mild og vennlig, ryddig og ordentlig. Han har et tradisjonelt syn på kirkens tro og hans oppgave har vært å forsvare denne troen. Men Ratzinger er ikke den «panserkardinalen» en del har påstått at han er, sier Oddvar Moi.

Moi betegner Ratzinger som en ekstra dyktig teolog. I over 20 år har han hatt sitt arbeid i Vatikanet. Det var pave Johannes Paul II som ba Ratzinger kommer til Vatikanet som leder for troskongregasjonen, det viktigste av departementene i Vatikanet. I alle disse årene har han stått pave Johannes Paul II nær, sier Moi.

Med Ratzinger som pave er det vel ingen grunn til å vente store forandringer i Den katolske kirkes lære?
Nei, men det ville ha vært nesten utenkelig uansett hvem som var blitt valgt til pave, sier Oddvar Moi. …

På forhånd var det mange som regnet kardinal Ratzinger som den største favoritten. Ut fra den sterke støtten til Ratzinger på forhånd var det mange som regnet med at dersom pavevalget ble avgjort mandag eller tirsdag, så ville det bli Ratzinger, sier Moi.

Den nye paven fylte 78 år sist lørdag. – Jeg håper han får mange gode år i sin pavegjerning, sier Oddvar Moi.

jan 272012
 

I dag feiret man i den tradisjonelle liturgien den hellige Johannes Krysostomos (=gullmunn), og jeg leste i Matutins tredje lesning:

Reading 3
John came from Antioch and was called «Chrysostom» because of the golden flood of his eloquence. Ordained a priest of the Church of Antioch, he was later, against his will made archbishop of Constantinople to succeed Nectarius, through the influence of Arcadius the emperor. In this office, since he spoke out strongly against the degradation of public morals and the licentious lives of the nobility, he drew down on himself the hatred of many persons. He gravely offended Empress Eudoxia also, because he reprehended her for taking the money of the widow Callitropa and the land of another widow. For all these reasons he was forced into exile, while all the widows and the needy mourned at being deprived of their common father. It is beyond belief how many hardships he suffered in his exile and how many people he converted to the faith of Jesus Christ. The number, warmth and brilliance of his sermons and other writings are universally admired. He gave up his soul to God on September 14, and his body -was buried in the Vatican basilica. This outstanding Doctor of the universal Church was appointed the heavenly patron of preachers by Pope Pius X.

På katolsk.no leser vi om hvordan/hvorfor hans minnedag ble flyttet fra 27/1 til 13/9:

…. Allerede konsilet i Khalkedon i 451 omtalte ham som kirkefader, og i 1568 utnevnte den hellige pave Pius V (1566-72) ham offisielt til kirkelærer. Den 8. juli 1908 ble han utnevnt til de kristne predikantenes skytshelgen av den hellige pave Pius X. Nå feirer Kirken hans fest den 13. september, dagen for translasjonen av hans relikvier til Roma og vigilien for hans dødsdag, fordi 14. september er opptatt av festen for Korsets opphøyelse. Tidligere ble hans fest feiret den 27. januar, dagen for translasjonen av hans bein til Konstantinopel. …

jan 262012
 

Søndag 29. januar kl 19.00 i St Joseph kirke i Akersveien.

Søndag 29. januar feires 4. søndag etter åpenbaringen i den tradisjonelle kalenderen. Se messens bønner og tekster (på latin og norsk) HER.

(I januar blir det feiret to tradisjonelle messen på slutten av måneden, men fra februar til juni vil disse messene (som vanlig) feires fast hver 2. og 4. søndag i måneden.) Se oversikten her.

jan 262012
 

I dag feires den hellige Eystein i Norge, mest i midt-Norge, der han feires som fest. En full messe er utarbeidet for dette, med alle bønner, antifoner og tekster – og denne messen fins både på norsk og latin! Man kan finne hele messen på norsk her, og jeg skal gi noen smakebiter på latinen (som jeg har fått tilsendt – og det overrasket meg at Eystein heter Augustin på latin):

Inngangsvers:
Ecce vir, qui ædificábit templum Dómini: Dei adiutóres sumus: Dei ædificátio estis. (Se den mann som skal bygge Herrens tempel; vi er Guds medhjelpere, dere er Guds byggverk.)

Kollektbønn:
Deus, qui ministério pastoráli beáti Augustíni epíscopi pópulum tuum in alto septentrióni in vias tuas perduxísti, tríbue, quǽsumus, ut eius intercessióne séquimur voluntátem tuam et crescámus in grátia. Per Dóminum nostrum … (Evige Gud, ved den salige biskop Eysteins hyrdetjeneste førte du ditt folk i det høye nord på dine veier. Vi ber deg, gi at vi på hans forbønn må følge din vilje og vokse i nåde. Ved vår Herre …)

jan 262012
 

I dag er det en litt forvirrende dag mht hvilke helgener man kan feire; den hellige Polykarp i den tradisjonelle kalenderen, den hellige Timoteus i den nye kalenderen i det meste av verden, og den hellige Eystein i Norge (mest i midt-Norge). (For ordens skyld; jeg bruker nå den tradisjonelle kalenderen privat i tidebønnene og når jeg feirer den tradisjonelle messen, siden det er fullt tillatt (og svært interessant) – ikke som noen protesthandling.) Slik leste jeg i dag i Matutins tredje lesning:

From the Book on Ecclesiastical Writers, composed by St Jerome, Priest at Bethlehem. Chapter 17
Polycarp was a disciple of the Apostle John, and was consecrated by him Bishop of Smyrna. He was reckoned the chief of all the Christians of Asia, because he had been taught by several of the Apostles, and other persons who had seen the Lord. During the reign of the Emperor Antoninus Pius, and while Anicetus presided over the Church of Rome, Polycarp came thither to discuss some questions regarding the time for observing Easter. He found some heretics at Rome, who had been led astray by the doctrine of Marcion and Valentine, and brought back many of them to the faith. One day Marcion met him by accident, and said to him Do you recognise me? whereto he replied I recognise the devil’s eldest son. Some time after, in the reign of Mark Antonine and Lucius Aurelius Commodus, during the fourth persecution since Nero, when the Pro-consul was ruling in Smyrna, the whole population being assembled in the theatre, clamoured against Polycarp, and to please them he was burnt. He wrote an extremely useful Epistle to the Philippians, which is publicly read in the Churches of Asia even to this day.

jan 242012
 

I dagens (24/1) Prim-bønn ble den viktigste feiringen i morgen nevnt først i martyrologiet:

On the morrow we commemorate the conversion of the holy Apostle Paul, which took place in the second year after our Lord’s ascension.

(Statuen til venstre står i Damaskus.) Men Paulus’ omvendele er i den tradisjonelle kalenderen bare en 3. klasses fest (dvs. minnedag), mens den i den nye kalenderen feires som fest, og i morgendagens Matutin leses bare hans omvendelse fra Apotl.gj. 9, ikke noe om ham fra kirkefdrene e.l.

Katolsk.no skriver
om datoen for om Paulus’ omvendelse:

Feiringen av Paulus’ omvendelse den 25. januar har sin opprinnelse i Frankrike på slutten av 500-tallet. Da skal noen av hans relikvier ha blitt overført dit. Men festen omtales som translatio allerede i Hieronymus’ martyrologium, så festen kan være for å minnes overføringen av hans relikvier fra katakombene til basilikaen San Paolo fuori le Mura. Festen er altså opprinnelig en translasjonsfest, translatio, som imidlertid har blitt til en konversjonsfest, conversio, allerede på 600- og 700-tallet. Den ble ikke feiret i Roma før på 1000-tallet. 25. januar er avmerket på gamle norske primstaver som Pålsmesse.

jan 242012
 

Til Matutin leste jeg i dag i tredje lesning:

Timothy was born in Lystra in Lycaonia of a gentile father and a Jewish mother, and was a follower of the Christian religion when the Apostle Paul visited that city. Paul was so moved by what he repeatedly heard of Timothy’s holiness that he took him with him as a companion on his journeys; yet, because of the Jews who had been converted to Christ and who knew that Timothy’s father had been a Gentile, he had him circumcised. When they both arrived at Ephesus, the Apostle ordained him bishop to govern the Church there. The Apostle wrote him two letters, one from Laodicea, the other from Rome. Strengthened by these letters in the ministry of his pastoral office. he could not endure that the sacrifice which is due to God alone should be offered to the images of demons, and he strove to win over the people of Ephesus from the impiety of offering sacrifice to Diana on her feast day. He was stoned, and was nearly dead when the Christians rescued him and took him to a village on a neighboring mountain. There he died in the Lord on January 24.

Dette er vel å merke i den tradisjonelle kalenderen, for i den nye kalenderen er han flyttet til 26. januar. Slik skriver katolsk.no om dette: «Fra 1100-tallet ble hans minnedag feiret den 24. januar, vigilien for festen for Paulus’ omvendelse. Siden kalenderreformen i 1969 har minnedagen vært 26. januar sammen med Titus, så nær apostelfesten som mulig, for å markere de to biskopenes tilknytning til Paulus.» (De kaller ham underlig nok Timotheos – noe få greske navn beholdt -os, isteden for det latinske -us.)

Nå blir også den hellige Eystein feiret i Norge 26/1, så den hellige Timoetus og den hellige Titus, er bare valgfrie minnedager i Norge 27/1.

jan 222012
 

I dag blir flere prester og ca 40 medlemmer av en tidligere anglikansk menighet i Maryland tatt opp i Den katolske Kirke – og for et flott alter de har!

Cardinal-designate Edwin F. O’Brien, apostolic administrator of the Archdiocese of Baltimore, announced Jan. 19 that Mount Calvary Church, a Baltimore parish of the Episcopal Diocese of Maryland, will be received into full communion with the Roman Catholic Church through the newly created Anglican Ordinariate for the United States.

Father Jason Catania, Mount Calvary’s pastor, informed the archdiocese that it has reached an agreement with the Episcopal Diocese of Maryland, effectively ending the parish’s 169-year history with the Anglican Church. In October 2010, the parish’s vestry unanimously voted to leave the Episcopal Church and to become an Anglican-use Catholic parish. …..

Mount Calvary is expected to be the first Anglican-use community in the United States to enter the Catholic Church through the new Anglican Ordinariate since it was announced Jan. 1. The head of the new ordinariate, Father Jeffrey N. Steenson, will receive Father Catania, three fellow priests and 40 parishioners on Jan. 22 at Mount Calvary.

Les mer i The Catholic Review.

jan 212012
 


For ikke lenge siden feriet det engelsk ordinariatet ett år (se bildet med msgr. Newton over), og man begynner å diskutere i stadig større grad hvordan det går med dem. I alle fall skriver William Oddie i The Catholic Herald at han begynner å lure på hvor vennlige de engelske katolske biskopene egentlig er til dette pavelige initiativet. Jeg vet ikke selv hva jeg skal mene om dette så langt – og det er også mange kommentarer etter Oddies innlegg, les det gjerne selv:

I am beginning to put two and two together and not making four; or, to vary the cliché, I am beginning to smell a rat: I refer to the unfolding story of the Ordinariate of Our Lady of Walsingham. Others, I know, have beat me to it in this particular process. But I am a simple soul, I tend to look on the bright side and try to avoid paranoia where I can. I hope I am wrong: but I am, all the same, beginning to wonder if the warm support with which even quite unexpected people in our hierarchy (like Bishop Hollis) greeted the establishment of the ordinariate this time round (you will remember the extreme hostility with which they squashed the same basic idea in the 90s) was really as wholehearted as it seemed at the time: or were they simply saying what they knew the Pope wanted them to say, but without any real belief in the basic idea? Or maybe with the idea, this time, of getting the whole thing under way and then squashing it? …

William Oddie var selv anglikansk prest og sterkt involvert i det som skjedde i 1992, da flere hundre anglikanske prester i England ble katolikker. Han skrev en bok om dette i 1997, «The Roman Option», som jeg leste da den kom ut. Her skriver han at kardinal Hume var vennlig innstilt til alle disse konvertittene, og (med pave Johannes Pauls og Ratzingers støtte) gjerne vil gi dem muligheten til å konvertere kollektivt til en viss grad, og til å beholde deler av sin anglikanske tradisjon – men at dette brutalt ble stoppet av de andre katolske biskopene i England.

jan 202012
 

Programmet for den tradisjonelle latinske messen søndag kveld, og til inngangen – før «Asperges me» – synger vi hymnen skrevet av hl Alfonso Maria de Liguori (og senere oversatt til norsk):

Høylovet Jesus Kristus i tid og evighet! Fra himlens høyder kom han av evig kjærlighet. I treogtretti år i ringhets drakt han går. Høylovet Jesus Kristus i tid og evighet.

Høylovet Jesus Kristus i tid og evighet! Han Adams slekt forløste fra synds elendighet, og evig angst og nød ved korsets bitre død. Høylovet Jesus Kristus i tid og evighet.

Høylovet Jesus Kristus i tid og evighet! Han nådens tid oss skjenker å vinne salighet. For hver som øver bot, han er så mild og god. Høylovet Jesus Kristus i tid og evighet.

Høylovet Jesus Kristus i tid og evighet! Han er i Sakramentet til kvegelse beredt. Hver syk og fattig sjel blir legedom til del. Høylovet Jesus Kristus i tid og evighet.

Og evangeliet på denne tredje søndagen etter åpenbaringen (i den tradisjonelle kalenderen) er:

Matt. 8, 1-13
På den tid, da Jesus gikk ned fra fjellet, fulgte folket ham i store flokker. Og se, en spedalsk mann kom og falt ned for ham og sa: «Herre, om du vil, kan du rense meg.» Og Jesus rakte hånden ut, rørte ved ham og sa: «Jeg vil, – bli ren.» Og straks ble mannen renset for spedalskheten. Og Jesus sa til ham: «Se til at du ikke sier det til noen; men gå bort og vis deg for presten og bær fram den offergaven som Moses har foreskrevet, så den kan vitne for dem.» Og da han var gått inn i Kapernaum, kom en høvedsmann til ham og ba ham og sa: «Herre, gutten min ligger lam hjemme og lider meget.» Jesus sa til ham: «Jeg skal komme og gjøre ham frisk.» Og høvedsmannen svarte og sa: «Herre, jeg er ikke verdig til at du går inn under mitt tak. Men si bare ett ord, så blir gutten min frisk. For jeg er også et menneske som har øvrighet over meg og stridsmenn under meg, og sier jeg til den ene: Gå så går han, og til den andre: Kom, så kommer han, og til min tjener: Gjør dette, så gjør han det.» Da Jesus hørte dette, undret han seg og sa til dem som fulgte ham: «Sannelig sier jeg dere: så stor en tro har jeg ikke funnet i Israel. Men jeg sier dere at mange skal komme fra øst og fra vest og sitte til bords med Abraham, Isak og Jakob i himmelriket. Men rikets barn skal kastes ut i mørket; der skal det være gråt og tenners gnissel.» Og Jesus sa til høvedsmannen: «Gå, og det skal gå som du har trodd.» Og gutten ble frisk i den samme timen.

jan 202012
 

I dag leste jeg følgende «Martyrologium» i Prim-bønnen i de tradisjonelle tidebønnene – kanskje siden min mor heter Agnes, tenker jeg spesielt på denne helgenen vi feirer 21. januar. Slik lyder martyrologiet i sin helhet i engelsk oversettelse:

January 21st anno Domini 2012 The 27th Day of Moon were born into the better life

At Rome, under Symphronius, Prefect of the city, the holy Virgin and martyr Agnes. She was cast into the fire, but the fire died out at her prayer, and then she was smitten with the sword, (in the year 304.) Blessed Jerome writeth concerning her. The life of Agnes hath been praised in the writings and in the tongues of all nations, and most chiefly in the churches. She overcame not only the tyrant but also the weakness of her own age, and hallowed by martyrdom the title of virgin.

At Athens, (in the second century,) the holy Bishop Publius, who ruled illustriously over the Church of Athens in succession to holy Denis the Areopagite he was famous for graces and eminent for teaching, and was gloriously crowned with the martyrdom of Christ.

At Tarragona, in Spain, the holy martyrs Fructuosus, Bishop of that see, and the Deacons Augurius and Eulogius. In (the year 259, in) the time of the Emperor Gallienus, they were first imprisoned and then cast into the fire, and when their bonds had been burnt they stretched forth their hands in the form of a cross, and so in prayer finished their martyrdom. Holy Augustin preached to the people upon their feast-day.

At Troyes, (in Champagne,) the holy martyr Patroclus, who gained the crown of martyrdom under the Emperor Aurelian. In the Monastery of Eu, in Gaul, the holy hermit Meinard, who was murdered by thieves, (in the year 861. Founder of Notre Dame des Ermites.) At Pavia, the holy Confessor Epiphanius, Bishop of that see.

V. And elsewhere many other holy martyrs, confessors, and holy virgins.
R. Thanks be to God.

jan 172012
 

Jeg ble litt overrasket da jeg i kveld så at den hellige Antonius den store (~251-356) – abbeden – i den norske messeboken fra 1961 blir kalt for Anton. Tydeligvis var han en godt kjent helgen i gamle dager, for det er jo det mest kjente som har fått fornorsket sine navn; Hans, Per, Pål, Mari, Lars etc.

I Italia er den hellige Anton fortsatt en populær helgen, og mange av de gamle tradisjonene – med bl.a. velsignelser av dyr – lever fortsatt. Fra Zenit:

Italians mark St Anthony’s memory with a variety of vigils, processions, special blessings, parades and gigantic bonfires, along with open air celebrations involving songs, music and historical re-evocations that recount the life and miracles of the saint. This takes place generally between Jan. 16 and 17.

The celebrations usually start with a vigil, which is followed by the opening of the stands filled with the food typical of the local region. The following morning, after Mass, bonfires are lit, after being blessed by the parish priest. During the day and into the evening there is dancing, singing and food-tasting, accompanied by folkloric music and dramatic performances of several kinds, such as the reading of poetry and folk tales.

In addition to the bonfire, there is also a the custom of having the parish priest bless the fields, cattle and harvest. St. Anthony is the patron of butchers, peasants, breeders and domestic animals.

Many entrust themselves to his intercession, asking for healing of illnesses, but also praying for release from the devil. In religious art, St. Anthony is known as «the saint of the demonic temptations»; in fact, he was continually attacked during his life, tempted and tormented by the devil, at times even physically.

Meanwhile, in Rome, Jan. 17 was marked by a blessing of animals in St. Peter’s Square. Presided over by Cardinal Angelo Comastri, the archpriest of St. Peter’s Basilica, the animals included chickens, sheep, goats and horses.

jan 162012
 

NLM-bloggen melder at Fr. Stefan Heid har skrevet en artikkel i the Homiletic and Pastoral Review med overskriften «Cross, Altar and the Right Way of Praying,». Der tar han opp pave Benedikts oppfordring om å sette et stort krustifiks på alteret også (eller kanskje spesielt) når man feirer messen versus populum. (Min erfaring sier også at dette krusifikset bør være ganske stort, minst 1/2 meter – i Peterskirken er det vel over 2 meter.) Fr Heid skriver bl.a. dette om hvordan presten ber:

… The sacrificial action of the Eucharist takes place on the altar, within a continuous current of prayer: from the prayer over the gifts, through the Eucharistic Prayer, to the Our Father. In this respect, the Eucharistic action is markedly different from the liturgy of the Word that precedes it. The ambo is, strictly speaking, not a place of prayer; the Opening Prayer is better placed at the celebrant’s chair. In the usus antiquior, the priest is always standing at the altar, and almost always praying! The silent prayers are neither private prayers nor mere time-fillers (i.e., horror vacui), but rather to make the altar a place of unceasing prayer.

Once this point has been acknowledged, the implication is that the priest at the altar takes on a different attitude, or mindset, than he has anywhere else. Here he stands, first and foremost, as one who prays. Christianity recognizes this distinctive prayer posture where the priest raises his hands, as well as his eyes. The raising of hands and eyes belongs, inseparably, to the gesture of early Christian prayer, just as Jesus himself practiced in the Jewish tradition. Standing in prayer is also part of this tradition, seen as a fundamental posture for one in prayer; on one’s knees praying, likewise, uses elevated hands and eyes, all dating back to early Christianity. Since the Middle Ages, this prayer posture, with hands and eyes raised, has faded somewhat from practice. Now, it is only the priest raising his hands (and eyes for only a few short moments) because he is reading prayers. He does look up, for instance, in the Roman canon at the time of the consecration while speaking the words: “et elevatis oculis in coelum”. Therefore, Jesus inaugurates the Eucharist “with eyes raised to heaven.”

Even in the ordo novus, the rubric at this point reads: “He (the priest) raises his eyes.” But where exactly is the priest supposed to be looking, at the church ceiling? So when the priest in reciting a prayer is required to look upward, rather than simply staring into space, the obvious focal point is a high-standing cross on the main altar. …

jan 162012
 

I (de tradisjonelle) tidebønnene leste jeg i dag til Matutin:

Reading 3
Marcellus of Rome was Pope from the reign of Constantius and Galerius to that of Maxentius. At his suggestion the Roman lady Lucina willed her property to God’s Church. Because the number of the faithful in the city had increased, he set up new parishes and divided the City into various districts. This angered Maxentius and he threatened Marcellus with heavy punishments unless he would abandon his pontificate and sacrifice to idols. The Pope resisted steadfastly, and so Maxentius had him sent to the stable to take care of the beasts fed at the public expense. Marcellus spent nine months there, and since he could not be present in his parishes in person, he visited them by his letters. He was rescued from this place by some clerics and given hospitality by Lucina in whose he dedicated a church where he preached to the faithful. Then Maxentius ordered the beasts moved from the stable to the church, so that Marcellus again had to take care of them. The foul atmosphere of the beasts and his hardships soon proved fatal to Marcellus. He died in the Lord, and was buried bf In the cemetery of Priscilla on the Salarian Way, on January 16.

I den nye kalenderen er pave Marceullus borte, men på katolsk.no kan man finne en del informasjon om hamm

jan 142012
 

Fredag formiddag var bloggen nede noen timer, og da den kom på plass igjen, var flere ting av utseendet forandret/ borte – bildene på toppen aller tydeligst. Mitt webhotell svarte etter hvert at de hadde hatt enkelte uregelmessigheter med en databaseserver, men det var nok mer en «uregelmessigheter», siden flere av mine innstiler var og forblir borte.

Jeg regner med å gjøre noen med utseendet når jeg får tid. Temaet jeg bruker – Suffusion – har veldig mange innstillingsmuligheter.

jan 122012
 

254 biskoper har feiret den tradisjonelle latinske messen siden pave Benedikts motu proprio om denne messen i 2007 skriver det tyske tidsskriftet Katolisches (jeg leste dette først i «Dantes nyheter»).

USA nar vel flest biskoper på listen, men også Frankrike, Italia og Storbritannia har en hel del. Den eneste biskopen fra Norden er biskop Kozon i København.

Jeg kaller det kontinuitet å feire den tradisjonelle messen, for ved å gjøre det understreker man at man i dag vil stå i og fortsette (continue) Kirkens tradisjon – også liturgisk.