jun 292012
 

Mens vi i St Hallvard kirke var 25 personer i messen på dagens store fest, siden festen nå (siden 2008 i vårt bispedømme) feires på dagen og ikke på nærmeste søndag (det er både fordeler og ulemper med dette), var det helt fullt i Peterskirken. Se videoen under.

jun 292012
 

Her er et bilde av Fr. Hunwickes første messe, torsdag i the London/ Brompton Oratory:

Oppdatering 30/7:
Fr Ray Blake skriver om dette på sin blogg:

I couldn’t get to Fr Hunwicke’s Ordination last night, at the Oxford Oratory, I heard it was very beautiful, there a few pictures here. I also heard the celebrant preached against the wickedness of «rubricism»; a little unfortunate as following them with a degree of precision is the great charism of our English Oratories.

Today however I actually met Fr Hunwicke, at the London Oratory, where he celebrated his first Mass in the Extraordinary Form at the Lady Altar. We have corresponded for some time and have friends in common and I have felt something of his pain at not being able to celebrate Mass. I recognise in him a truly priestly soul. The Mass was beautiful, it was low, no sermon, some rather exquisite vestments, over and done in 35 minutes. There were about 50 in the congregation …

I know it was Vigil in most places but in Westminster it was the Feast of St John Southwell and of course for us a celebration of a first Mass. … One of the important things I have always said about the Ordinariate which I think cradle Catholics just don’t get is its humour which Fr Hunwicke supplied in heaps. … It was a really beautiful celebration for the eve of St Peter and Paul; Fr Hunwicke in communion with the Church and now a happily a priest of the Catholic Church.

jun 282012
 

Noen steder har katolikker opplevd at presten har bedt barn komme opp og stå sammen med ham ved alteret under den eukaristiske bønn, men selv om dette er forbudt, viser det noe som kan hjelpe oss å forstå hva som skjer i messen, når de troende assisterer presten under hans frembærelse av det aukaristsike offeret. Det kan vi lese her på nettstedet praythemass.org:

… I would like to dwell more on this point, for it seems to be an attempted solution to a pastoral problem, namely that the people in the congregation (at least in the priest’s estimation) see themselves as merely watching the priest, as separated from him, perhaps even as isolated from him by the intervention of the altar itself. The attempted solution in the scenario I have described lies in re-locating and re-orienting the selected members of the congregation so that they are on the same side of the altar as the priest and facing in the same direction as him.

In a Mass celebrated ad orientem, the problem disappears, since the entire congregation is situated “behind the altar.” They all stand together with the priest. They are all associated with him as he offers the Eucharistic Sacrifice in the person of Christ. The interior and spiritual orientation of the Mass is reflected in and bolstered by the physical posture of the priest and people.

People commonly refer to ad orientem worship as “the priest with his back to the people.” This characterization, while literally correct, presumes a view of the Mass that has already reduced the congregation to being only an audience. The deacon also stands and kneels behind the priest, but no one speaks of “the priest with his back to the deacon.” Why would they? After all, the deacon is standing there with the priest, and he has his own proper role. If, as Catholic doctrine demands, we begin with an affirmation that the congregation offers the Mass through and with the priest, that they are fundamentally associated with the action of Christ through the priest and have their own proper role, we would hardly be tempted to say that the priest stands “with his back to the people.” We may as well say that the people in the first pew stand with their backs to the people in the second pew. Rather, we would naturally say that the people face the altar together with the priest. They all face the same direction, since they are all engaged in the same sacred action. …

jun 262012
 

På den amerikanske bispekonferansens offisielle nettside kan vi lese om en ganske krass og direkte kritikk av den amerikanske regjeringen:

The fourteen days from June 21—the vigil of the Feasts of St. John Fisher and St. Thomas More—to July 4, Independence Day, are dedicated to this “fortnight for freedom”—a great hymn of prayer for our country. …

As Catholics we are constantly called to live out our faith in our daily lives. In our charities, we comfort the sick, feed the hungry, care for the poor, and protect life. In the marketplace, our values guide us. We strive everywhere to practice what we preach.

Across America, our right to live out our faith is being threatened – from Washington forcing Catholic institutions to provide services that contradict our beliefs, to state governments prohibiting our charities from serving the most vulnerable. And around the world, it’s even worse – Catholics face persecution and even death for their witness.

These rights are fundamental. They belong to each and every human being. We cannot let them be trampled. We cannot remain silent. Please join the movement to protect our right to live out our faith. Sign up to learn how you can help save our religious freedom. …

jun 252012
 

22. juni var minnedagen (valgfri i Norge) for den hellige John Fisher og den hellige Thomas More, og Fr Ray Blake skriver interessant på sin blogg, at kampen i vår tid på mange måter er den samme som i 1535; at staten vil forandre definisjonen av hva et ekteskap er, og vil tvinge alle innbyggere til å godta denne nye definisjonen:

How interesting that the point of conflict between Henry and Sts John and Thomas was «marriage». In reality both John and Thomas understood that the King wanted to usurp the place of God, practically speaking the issue was that Henry wanted to take control of men’s consciences.

In the case of Thomas especially his crime was a «thought crime», daring to think differently from the King and the government. St Thomas had deliberately kept silent on the matter whilst St John had quite simply said that what the King intended to call «marriage» to Ann Boleyn was in reality «adultery». Henry used the Law and the death penalty to force men to think his adultery was «marriage», he made «obedience to conscience» mean «treachery». By the Law sin was made virtue and virtue vice.

We see again, in our own age, governments wanting to take control of consciences, governments taking control of language, changing fundamental words. As in the days of Moore and Fisher the issue is still about the definition of «marriage».

There will be no way to define any longer what we had previously understood by that word «marriage», the redefinition will colour and redefine our whole culture, our appreciation of history, our understanding of human relationships, our education.

Both the UK and the US the government is using all its muscle not just to change society but how we think and understand ourselves. We stand on the brink of something truly frightening, truly sinister. Having started where will it end?

jun 242012
 

Jeg var i USA da p. Arnfinn ble gravlagt og kunne ikke være med. Men jeg leste Vårt Lands reporasje om requiemmessen, biskop Eidsvigs minneord, og p Arnfinns siste preken der han bl.a. sa:

… Når Kristus er nær i evkaristien, er det heile hans frelsesverk som er nærverande, realpresent. Vi feirar Kristi offer, det offeret som sonar alle synder og er sjølve grunnlaget for den nye pakta. Offeret som oppfyller alle ofra i den gamle pakta, som då Moses oppretta pakt mellom Gud og Israel; han «tok paktsboken og leste den opp for folket, og de sa: ‘Vi vil være lydige og gjøre alt det Herren har sagt’. Da tok Moses blodet, stenket det på folket og sa: ‘Dette er blodet som hører til den pakten Herren slutter med dere på grunnlag av alle disse ord».

Det er dette vi høyrer ekkoet av når Jesus seier: Dette er mitt blod, paktsblodet… Eller som vi også høyrde: Ikke med blod av bukker og okser.., men med sitt eget blod har han kjøpt oss fri for alltid (Hebr 9).

Brør og systre! I eit samfunn der Gud er blitt mindre enn menneske, har vi vanskeleg for forstå at det trengs noko offer, at vi kan vere skyldige, ja, skyldige til døden, at nokon skulle måtte gå i døden og ofre seg for oss. Å argumentere for det i dag, er som å så på asfalt. Eg vil berre seie for min eigen del: Ein dag – ein dag som kan vere når som helst, men som i alle fall rykkjer nærare for kvar dag som går – skal eg stå for min Skapar. Eg veit eg vil trenge alt som kan gjerast for eg skal finne nåde og kunne stå oppreist då. Alle helgnars forbøn og forteneste og aller mest det Kristus har gjort då han gav seg sjøl for oss, for meg. Då treng eg å stole på «det blodet som ropar sterkare enn Abels blod»: Kristi blod, som ropar om kjærleik, nåde og oppgjer. Som seier: Det er fullført, det er plass for alle. …

Jeg har nå nettopp tatt bort lenken til p Arnfinns blog fra min egen blogg, men muligens blir hans siste innlegg (med mange hilsener) liggende på nettet en stund til.

jun 242012
 

NLM-bloggen nevnte for noen dager siden at den femte Fota internasjonale liturgiske konferansen arrangeres i Cork City, Irland fra 7. til 9. juli 2012. Lesere av denne bloggen vil vite at jeg ser på spørsmålet om messen som et offer er et av de viktigste liturgiske spørsmålene i vår tid; både messen og prestenes identitet avhenger av en riktig forståelse av dette. Om konferansens tema sies det bl.a.:

The theme of Fota V is “Celebrating the Eucharist: Sacrifice and Communion.” The subject continues liturgical and theological reflection on the Eucharist in the wake of the 50th. International Eucharist Congress held in Dublin under the title The Eucharist: Communion with Christ and with one another. The importance of that reflection for ecclesial renewal was strongly emphasized by Pope Benedict XVI in his message to the Dublin Congress. …

The basis for this year’s reflection is a paper entitled The ‘Basic Structure’ (Grundgestalt) of the Eucharistic Celebration According to Joseph Ratzinger, delivered at last year’s Conference by Professor Dr. Manfred Hauke of Lugano who drew attention to the debate between Franz Seraph Renz (1884–1916) and his student Franz Sales Wieland (1877–1957) of Augsburg who insisted that the Eucharist was essentially and meal, and the counter challenge of the Innsbruck dogmatic theologian, Emil Dorsch SJ (1867–1934), who asserted the essentially sacrificial nature of the Eucharist. This debate forms the theological background to the discussion, in its stricter sense, on the topic of the Eucharist as sacrifice or meal, which began in 1939 with some reflections by Romano Guardini, and culminated in the 1980s with the contributions of Joseph Ratzinger and Walter Kasper.

The most important contribution of Joseph Ratzinger to this debate is an article, published in 1977, in the German edition of the journal Communio . This article, supplemented by two addenda, was subsequently published in his book The Feast of faith (1981), and now appears as part of the collected works of Joseph Ratzinger (in German), in volume eleven dedicated to the theology of the liturgy (2008). The importance of this contribution is evident in the remark of Ratzinger that: “[with] the concept of form or structure [Gestalt], a hitherto unknown category entered the theological dialogue, clearly recognizable as a power for reform. Indeed, it can be said that it was this category that gave birth to liturgical scholarship in the modern sense.”

Professor Hauke points out that the core of the discussion revolves around Guardini’s idea that ‘structure’ (or ‘form/figure/shape’, in German Gestalt) and ‘content’ (Gehalt) are entirely different things: thus the Holy Mass in its ‘structure’ is a meal, but its ‘content’ is a sacrifice. This divergence between liturgical structure and dogmatic content, according to Ratzinger: “must be regarded as the central problem of the liturgical reform. Failure to deal with it has resulted in a great many of the individual problems that have since preoccupied us.”

Professor Dr. Hauke vil også i år holde et foredran om «the question of the systematical discussion on the “essence” of Eucharistic Sacrifice».

jun 242012
 

Fr. John Hunwicke ordineres til katolsk prest onsdag 27. juni (i det engelske Ordinariatet), og skriver nå slik om sine første messer:

First Mass in the Extraordinary Form; London at the Brompton Oratory. Low Mass, Thursday June 28, 11.30; by kind permission of the Provost.

First Mass in the Ordinary Form; Oxford in the Church of the Holy Rood. Solemn Vigil Mass of Sunday, Saturday June 30, 6.00, by kind permission of Fr Paul King and Mgr Andrew Burnham. I plan also to preach.

Han er interessert i at mange kommer både til hans ordinasjon og til disse to messene. Jeg kunne gjerne tenkt meg å være der, med det er dessverre umulig.

jun 242012
 

I dagens (tradisjonelle) tidebønner leser vi slik i matutins 4., 5. og 6. lesning:

Reading 4
From the Sermons of St Augustin, Bishop of Hippo. 20th on the Saints.
Outside the most holy Birthday of the Lord, we find celebrated in the Gospel the birth of only one other, namely, that of the blessed Baptist, John. As regardeth all others among God’s holy and chosen ones we know that that day is observed whereon, with their work finished, and the world conquered and finally trampled down, they were born from this into a better life, even one of everlasting blessedness. In others is honoured the crowning of the struggle on their last day of dying life, but in John is honoured the first day; in him the very beginning is found hallowed. And the reason of this is, without doubt, because he was sent from God to bear witness to the coming of the Light, lest when It came It might take the darkness by surprise, and the darkness might not comprehend It. Now, John was a figure of the Old Testament, and showed in his own person a typical embodiment of the Law; and therefore John heralded beforehand the coming of the Saviour, even as the Law was our schoolmaster to bring us to the grace of Christ. (Gal. iii. 24.)

Reading 5
But as touching this, that he prophesied while yet in the hidden depths of his mother’s womb, and while himself lightless bore testimony to the truth, we are to understand it as a figure how that while himself wrapped round with the veil and carnal ordinances of the letter, he by the spirit preached unto the world a Redeemer, and testified that Jesus is our Lord even while for himself, working under the law, the birth of the new dispensation was still in the womb of the future, and not come to day. The Jews were estranged from the womb, that is from the Law, that womb heavy with the Christ That was to be; they went astray from the belly, speaking lies, (Ps. lvii. 4) and therefore John came for a witness, to bear witness of the Light, that all men through him might believe. (John i. 7)

Reading 6
But as for this, that when John had heard in the prison the works of Christ, he sent two of his disciples Matth. xi. 2 this is the Law sending to the Gospel. For John here was a figure of the Law, imprisoned in ignorance, lying in the dark, and in a hidden place, and he was fettered through Jewish misunderstanding within the bonds of the letter. But of him was it said, as is written in the Blessed Evangelist He was a burning and a shining light that is to say, that, when the whole world was wrapt in the night of ignorance, this Saint was kindled by the fire of the Holy Ghost, to show before men the light of salvation, and at the hour of the thickest darkness of sin, appeared like a bright morning star to herald the rising of that Sun so right gloriously radiant, the Son of righteousness, Christ our Lord. And this is why John said of himself: I am the voice of one crying in the wilderness, Make straight the way of the Lord. (John i. 15)

jun 212012
 

En prest skriver om hvor nyttig og viktig kommunionsbenken/ alterringen kan være (tips fra Father Z.):

«295. The sanctuary is the place where the altar stands, where the word of God is proclaimed, and where the priest, the deacon, and the other ministers exercise their offices. It should suitably be marked off from the body of the church either by its being somewhat elevated or by a particular structure and ornamentation». – General Instruction of the Roman Missal

Here the Church requires that the sanctuary be marked off, calling for, yes, even now, a particular structure; in other words, an altar rail. The altar rail serves beautiful symbolic and considerately practical purposes within the Mass. Further, it makes basic psychological sense as well. Let me explain.

Firstly, we call it an altar rail; the name has reference to the altar. This rail can be seen as an extension of the altar. Christ becomes present on the altar and invites us to be fed at His altar via the rail. Very often the appearance of the rail matches the appearance or imitates the appearance of the altar. In churches where there is no rail, this symbolism is very diminished or completely destroyed. There is a beautiful parallel in the series of events that lead to the distribution of Holy Communion. Just as the priest goes to the altar, offers the sacrifice, and brings that Sacrament to the altar rail for the faithful, so every Christian is called to Sunday Mass, called to the altar, and, nourished by that Sacrament, is sent out to bring Christ and His gospel to the world through daily life.

Practically, the rail is a help to people, both physically and spiritually. The use of rail and the way Holy Communion is distributed with it sets a solemn pace for the reception of Holy Communion. On the part of the priest, more of his time is spent actually distributing the Blessed Sacrament and less time waiting. On the part of the person receiving, the hurried tone is removed; there is a great opportunity for quiet and prayer both a few moments before and after receiving our Lord. The rail also is a help to people in kneeling and standing back up. ….

Vatikankonsilet sa ingen ting om kommunionsbenken (eller er det lov å kalle den alterringen også på norsk, selv om dette høres luthersk ut?), og det gjorde heller ikke liturgirevisjonen i 1969, men likevel forsvant disse fra alle katolske kirker på slutten av 60-tallet. Nå er det heldigvis (håper jeg) blitt tillatt å snakke om dette igjen; vil det ikke være fint å knele (igjen) når man skal motta kommunion?

jun 202012
 

Slik lyder inngangsverset på den store høytidsdagen: De ventre matris meæ vocavit me Dominus nomine meo: et posuit os meum ut gladium acutum sub tegumento manus suæ protexit me, et posuit me quasi sagittam electam. – Alt i min mors liv kalte Herren meg ved navn og han gjorde min munn til et skarpt sverd; i skyggen av sin hånd har han gjemt meg og gjort meg til en utvalgt pil.

Det feires en tradisjonell latinsk messe denne søndagen – i St Joseph kirke i Akersveien i Oslo kl 19.00. Tekstene for messe kan leses her.

Datoer for TLM til høsten er også på plass – se her.

jun 172012
 

Etter fire nokså intense museums-dager i Philadelphia and New York City, har vi nå en roligere dag – søndag. Jeg feirer to messer her i St Patrick’s i Glen Cove, Long Island, siden sognepresten, dom Daniel, er alene for øyeblikket og det er fem messer her hver søndag. Dom Elias – som vi kjenner best av de to korherrene som bor her – er sogneprest i en nabomenighet, og feiret messer der i dag.

I morgen, mandag, skal vi reise nord-vest innover staten New York, til Binghamton, for å besøke min kones niese, med mann og seks barn. Deretter er det to intense museumsdager i Boston, før vi reiser hjem.

jun 122012
 

Når dette leses (tirsdag 11.05) reiser vi fra Gardermoen til Newark, New Jersey. Jeg tror det er første gang jeg reiser direkte til USA, oftest har det vært via København eller Amsterdam. Vi blir borte i 12 dager, og jeg kommer dessverre til å gå glipp av p Arnfinns begravelse.

Vi skal besøke museer i Philadelphia, New York og Boston, og besøke venner på Long Island (korherrer vi kjenner fra Bergen/Wien) og familie i Binghamton (i upstate New York).

jun 112012
 


Søndag kveld kl 20.30 hørte jeg den fryktelige nyheten at p Arnfinn Haram var død. Senere på kvelden fikk vi prester en e-post fra biskopen med nyheten, og nyheten ble også lagt ut på katolsk.no sammen kveld. Biskopen ba oss alle lese den hellige messe for p Arnfinn, og det gjorde jeg nå mandag kveld.

Mandag morgen hadde mange aviser fått med seg nyheten, og det ble også sagt på NRKs morgennyheter. Vårt Land var kanskje først ute med en grundig artikkel, litt mer senere på dagen, og HER og HER på verdidebatt.no. Dagen skriver om ham flere stder, HER , minneord ved Johannes Kleppa, en samling hilsener, og Bergens Tidende skrev også om ham.

I Ringerikes Blad leste jeg også om hvordan det skjedde:

Søndag ettermiddag ved 16-tiden rykket ambulanse og politi ut til et område sørøst for Damtjern på Krokskogen. Et Sea king redningshelikopter ble også satt inn.

Syklisten befant seg sørøst for Damtjern da han fikk et illebefinnende. Mannen ringte selv nødnummeret men samtalen ble brutt. Politiet fryktet da at noe alvorlig var tilstøtt mannen. Forbipasserende forsøkte seg på livredning, men livet sto altså ikke til å redde.

Mannen som er i 60-årene og er fra Oslo, ble erklært død cirka klokken 18.00. Det er ingen mistanke om noe kriminelt.

Selv traff jeg Arnfinn første gang vinteren 1978/79, på en samling for FBB-stud (For Bibel og Bekjennelse), selv om jeg nok hadde sett ham på MF fra jeg begynte der høsten 1975. De årene jeg bodde i Bergen møtte jeg ham ganske ofte, bl.a. på de årlige samlingene fir Kirkelig Fornyelse – før han ble katolikk. Jeg husker spesielt en lang samtale jeg hadde med ham høsten 1997; jeg var på Allen Hall presteseminar det året og det ble kjent at Arnfinn ville bli katolikk, og vi snakket grundig om hvordan livet som katolikk og katolsk prest ville kunne bli. Så var det underlig å se ham noen måneder i sivile klær, før han fikk på seg dominikanernes habitt; som luthersk prest gikk han nemlig absolutt alltid i sutan.

Jeg har også mange andre minner fra møter med Arnfinn de siste 10 årene; trist at han skulle gå bort så tidlig. Også jeg lyser fred over hans minne.

jun 112012
 

Vårt bispedømme har nylig gjort klar flere ressurser som kan brukes for å forberede det Troens år som pave Benedikt har kunngjort skal starte 11. oktober i år. Jeg (og alle prester, tror jeg) fikk nylig tilsendt Troskongregasjonens pastorale anbefalinger ang dette året, og Oppfordringer/tips til menighetene om hvordan året kan markeres, og pave Benedikts Apostoliske brev om året – som åpner slik:

PORTA FIDEI – AV PAVE BENEDIKT XVI

I ANLEDNING FORKYNNELSEN AV TROENS ÅR

1. «Troens dør» (Apg 14,27) er alltid åpen for oss. Den fører oss inn i livet i felleskap med Gud og gir adgang til hans Kirke. Det er mulig å gå over denne terskelen når Guds ord forkynnes og hjertet lar seg bli formet av forvandlende nåde. Å gå inn gjennom den døren er å legge ut på en reise som varer et helt liv. Den begynner ved dåpen (se Rom 6,4) hvorigjennom vi kan henvende oss til Faderen, og den ender med ferden gjennom døden til evig liv, frukten av Herren Jesu oppstandelse, hvis vilje det var, ved Den Hellige Ånds gave, å dra dem som tror på ham, inn hans egen herlighet (se Joh 17,22). Å bekjenne troen på Treenigheten – Fader, Sønn og Hellig Ånd – er å tro på én Gud som er kjærlighet (se Joh 4,8): Faderen, som i tidenes fylde sendte sin Sønn for vår frelses skyld; Jesus Kristus, som i sin død og oppstandelses mysterium forløste verden; Den Hellige Ånd, som leder Kirken gjennom århundrene imens vi venter på Herrens gjenkomst i herlighet.

2. Helt siden begynnelsen på min tjeneste som Peters etterfølger har jeg talt om behovet for å gjenoppdage troens ferd for å kunne kaste et stadig klarere lys over gleden og den fornyede entusiasmen som følger av møtet med Kristus. …

jun 092012
 

Vatikanet har utgitt et dokument som forberedelse til festen for Jesu hellige hjerte, 15. juni i år, til det som hvert år er (men vel ikke er så godt kjent): «World Day of Prayer for the Sanctification of the Clergy.»

Der har de med (på s 7) en liste med 20 punkter en prest kan gå gjennom som en samvittighetsransakelse. Her er de første fem punktene, der den tradisjonelle betegnelsen (som få bruker i dag), «messens hellige offer», brukes flere ganger:

1. “It is for their sakes that I sanctify myself, so that they, too, may be sanctified by the truth” (Jn 17:19).
Do I really take holiness seriously in my priesthood? Am I convinced that the success of my priestly ministry comes from God and that, with the grace of the Holy Spirit, I have to identify myself with Christ and give my life for the salvation of the world?

2. “This is my body” (Mt 26:26).
Is the Holy Sacrifice of the Mass the centre of my spiritual life? Do I prepare well to celebrate Mass? Do I devoutly celebrate the Mass? Do I make an act of thanksgiving after Mass? Is the Mass the centre of my day in giving thanks and praise to God for his blessings? Do I have recourse to his goodness? Do I make reparation for my sins and for those of all mankind?

3. “Zeal for your house consumes me” (Jn2:17).
Do I celebrate the Holy Sacrifice of the Mass according to the rites and rubrics established by the Church? Do I celebrate Holy Mass with a right intention and according to the approved liturgical books? Am I attentive to the sacred species conserved in the tabernacle and careful to renew it periodically? Do I pay due attention to the sacred vessels and ensure their conservation? Do I wear in a dignified fashion all of the sacred vestments prescribed by the Church? Am I conscious that I actin persona Christi Capitis?

4. “Remain in my love” (Jn 15:9).
Do I enjoy being in the presence of Christ in the Blessed Sacrament, in meditation and in silent adoration? Am I faithful to the daily visit to the Blessed Sacrament? Is the tabernacle my true treasure?

5. “Explain the parable to us” (Mt 13:36).
Do I carefully make a daily meditation and try to overcome all distractionsthat separate me from God? Do I seek illumination from the Lord whom I serve? Do I assiduously meditate on the Sacred Scriptures? Do I carefully say my habitual prayers? …

jun 082012
 

Jeg måtte til det danske nettstedet Katolsk tradition for å lese denne nyheten fra Kristiansand (som ble skrevet for over to uker side). P Frode skriver:

2. Pinsedag 2012 er ”Summorum Pontificum- dagen” i St Ansgar menighet. Etter over 40 år feirer menighetens sogneprest den gamle liturgien, med kor og organist og med ministranter med lys, kors og røkelse! Den gamle messen har riktignok vært feiret flere ganger i St. Ansgar kirke de siste årene, men av gjestende prester og uten stor høytidlighet.

Fra nå av vil Den ekstraordinære form være en del av det liturgiske livet i St. Ansgar menighet og vil etter hvert finne sin faste plass i vår ”timeplan”.

Det er mitt håp at mange i menigheten vil bli glad i den ekstraordinære form. Den er verdifull i seg selv av mange grunner; Den har en lang og ubrutt tradisjon og enda eldre røtter. Den har stor en stor skjønnhet og har skapt stor kirkemusikk.

Men noe annet er like viktig; Den ekstraordinære form er også verdifull fordi den kan inspirere oss til å feire den ordinære form mer trofast mot kirkens tradisjon. Dette tror jeg også er en tanke som Pave Benedikt har.
Hvis alle katolikker blir fortrolig med den tradisjonelle liturgien, da får vi hjelp til å forstå liturgiens utvikling og dermed også til bedre å forstå hva liturgi er. Da forstår vi enda bedre hvorfor vi gjør det vi gjør uansett form.

Selv om det er klare forskjeller mellom de to messebøkene er det likevel mer som er likt og jo likere de to formene feires jo tydeligere vil vi se at Kirken har bare en liturgi, selv den har flere riter og vårt rite, det romerske, har to former.

Les mer om dette på St Ansgar menighets blogg.

jun 072012
 

Tittelen på dette innlegget kan muligens forbause mange, spesielt siden vi i disse dager feirer Corpus Christi, som nettopp fokuserer på tilbedelsen av sakramentet. men alle ting kan overdrives, og enda mer presist; man kan legge så mye vekt på en sannhet, at en annen sannhet lider under dette.

Og det er faktisk den berømte (og beryktede) erkebiskop Lefebvre som sier akkurat dette. Jeg har nylig lest ferdig Tissier de Mallerais’ bok «Marcel Lefebvre, A Biography», der man kan lese på s 592-93:

Through the priestly character the priest receives the power to renew in persona Christi the sacrifice of obedience and charity accomplished on the cross; he offers it in an unbloody way on the altar at each Mass he celebrates. This doctrine belongs to Tradition and is found in St. Thomas, the Council of Trent, and Pius XII. The priest essentially is made for the Holy Sacrifice of the Mass, for the sacrifice, for sacrum facere, «to do sacred things»; he is defined by the Mass.

According to Archbishop Lefebvre, after Bérenger and the Protestants had denied the real presence of Christ in the Eucharist, catechisms and piety then insisted too exclusively on the real presence and adoration of the Blessed Sacrament, and blurred devotion towards the Mass itself:

And that is very serious because it changes the perspective on the Holy Eucharist itself, which becomes only food or a spiritual restorative; this new perspective does not focus as much upon immolation and our Lord Jesus Christ the Victim who offers Himself as a sacrifice of propitiation for our sins. This is why it was so easy to go over to the idea of a meal-mass similar to the Protestants … who hate this veritable, propitiatory sacrifice. Now, this sacrifice is the essential work of the Church; when the Church gives out Communion, she unites the faithful to the Victim who continues to offer Himself to God the Father. We therefore have a participation in this state of victimhood …. If we do not insist on this aspect, we will end up no longer having a truly Catholic spirit …. The spirit of Christianity consists in making us into victims united to our Lord Jesus Christ: suffering and offering are the most beautiful, profound, and real treasures in the Catholic religion.

One must then be careful not to separate the sacrament from the sacrifice, just as one must not separate the sacrifice of the Mass from the sacrifice of Calvary. St. Thomas sums up these two indissoluble unions in one sentence: «In the celebration of this sacrament of the Eucharist Christ is immolated» (III, q. 83, a. 1).

Archbishop Lefebvre said that the Mass is the «reactualization of the sacrifice of Calvary (which is the reason for the Incarnation), the bringing about of Redemption, and the act that infinitely glorifies God and opens the gates of heaven to sinful humanity.»

«The more we study the Holy Sacrifice of the Mass, the more we realize that it truly is an extraordinary mystery. The priest is like someone who is outside of time and who passes almost into eternity because all his words have an eternal value …. [The Mass] is not a simple rite carried out today, but an eternal reality that exceeds time and which has eternal consequences for the glory of God; it saves souls from purgatory, and sanctifies us. Each Mass truly has the weight of eternity in it.» …

Tankevvkkende, syns jeg. Etter at tilbedelse av sakramantet ikke var særlig «in» i Kirken på 70-80-90-tallet, er dette nå blitt mye mer akseptert, i alle fall her i Norge. I St Hallvard kirke har vi f.eks. tilbedelse fem dager hver uke, og vi har nettopp kjøpt en ny, flott baldakin, som vi skal bruke til Corpus Christi-prosesjonen på søndag. Men etter min mening vil det ta en hel del mer tid før vi mer tydelig forstår hva det innebærer at messen er et offer som presten bærer frem for Gud.