juli 2012

Ukjent tekst – kjent budskap

I går (mandag) kveld leste vi en tekst i messen, som jeg ikke kan huske at jeg har hørt før. Den var fra Jeremia 13, 1-11 og lød slik:

Så sa Herren til meg: «Gå og kjøp deg et belte av lin og spenn det om livet, men la det ikke komme i vann!» Jeg kjøpte da et belte som Herren hadde sagt, og spente det om livet. For annen gang kom Herrens ord til meg, og det lød så: «Ta det belte du kjøpte, og som du har om livet. Stå opp og gå til Eufrat; der skal du gjemme det i en bergskorte.» Jeg gikk og gjemte det ved Eufrat, slik Herren hadde befalt meg. Lang tid efter hendte det at Herren sa til meg: «Stå opp og gå til Eufrat og hent beltet som jeg bad deg gjemme der.» Jeg gikk til Eufrat og gravde opp beltet og tok det bort fra stedet hvor jeg hadde gjemt det. Men da var beltet ødelagt og dugde ikke til noe.

Da kom Herrens ord til meg, og det lød: Så sier Herren: Slik vil jeg gjøre ende på Judas og Jerusalems store stolthet. Det skal gå med dette onde folk som ikke vil høre på mine ord, men følger sitt hårde hjerte og holder seg til andre guder, som de dyrker og kaster seg ned for, slik som det gikk med dette beltet, som ikke duger til noe. For likesom beltet slutter seg tett til mannens hofter, slik har jeg sluttet hele Israels ætt og hele Judas ætt nær til meg, lyder ordet fra Herren, for at de skal være mitt folk, til ære, pris og pryd for meg; men de ville ikke høre.

Jeg var overrasket over at jeg ikke kunne huske å ha hørt denne teksten noen gang før, siden jeg har deltatt i eller feiret messer de fleste hverdager i nesten 20 år. Men temaet er kjent; det handler om å omvende seg.

Les alle tekstene til denne hverdagsmessen her.

St Olavs «helligdomsarm» har vært i Oslo 150 år

Jeg oppdaget for et par dager siden at «helligdomsarmen» – som jeg skrev om 29. juli – kommende uke (fredag 3/8) har vært i St Olav kirke i akkurat 150 år: Slik skriver p. Duin om dette:

«… Helt fra de første år da igjen en menighet med fastboende prest var opprettet i Oslo (1843), hadde man også feiret kong Olavs årlige festdag, 29. juli, som oftest på den påfølgende søndag. i 1861 var biskop Studach, apostolisk vikar for Sverige og Norge, og dronning Josefine, den katolske hustru til kong Oscar I og farmor til den nu avdøde Gustav VI av Sverige, begge tilstede ved Olavsfeiringen i Oslos nye katolske kirke. Ved den anledning gjorde Mgr. Studach Hennes Majestet oppmerksom på Olavsrelikvien som ble opbevart på det danske Nationalmuseet i København. Da den 16-årige Josefine som kronprinsens brud i 1823 kom til Sverige, var det en ung prest som fulgte henne til det protestantiske Norden som hennes private hoffkapellan. Presten var den senere biskop Studach, og man forundres da heller ikke over at han i 1861 fremsetter forslaget for dronning Josefine at hun ved en personlig henvendelse til den danske konge skulle utbe seg den nevnte Olavrelikvie som gave.

Februar året efter sendte den danske konge, Fredrik VII, henne denne omtalte relikvie, innesluttet i en nøyaktig kopi av det originale relikviegjemmet som fortsatt oppbevares på Nationalmuseet i København. I de dokumenter som fulgte med, ble det gjort rede for at relikviaret visstnok hadde formen av en arm med (avbrutt) opprakt hånd, men at relikvien «forlængst» var erkjent å stamme fra et av Olavs ben. Relikviegjemmet hadde helt fra kong Kristian Vs dager (regjerte 1670-1699) vært oppbevart i København, og museumsdirektøren erklærte at han ikke hadde noen grunn til å tro eller anta at det ben som var overlevert ham med det originale gjemmet, i tidens løp skulle være ombyttet eller forandret.

Dronning Josefine overdro relikvien og det nye gjemmet, der den avbrutte hånd var restaurert, til Mgr. Studach, som ved pastor Anton Bernhard lot den overbringe fra Stockholm til Oslo.

Søndag 3. august 1862, da Olavsfesten ble høytideligholdt, førtes relikvien i høytidelig prosesjon inn i St. Olavs-kirken i Oslo, der den siden i sitt gjemme har hvilt under Maria-alteret, (likeledes en gave fra samme katolske dronning). …»

BØNNEBOK FOR KATOLSKE KRISTNE – 1944

«Quando orationibus invocamus Deum, revelata mente asumus ipsi.» (Når vi påkaller Gud i bønnen, står vi med åpent sinn for ham. (Dionysius: Guds navn.))

Utgitt av Det Apostoliske Vikariat, Oslo

Imprimatur: Oslo, 1. mai 1944. + Jac. Mangers, Apostolisk vikar, Biskop av Selja.

Det er nå noen måneder siden jeg har arbeidet med mitt prosjekt med å skanne inn og gjøre tilgjengelig gamle katolske tekster på norsk – se HER og HER.

Nå har jeg satt i gang systematisk for å få hele Den katolske bønneboken fra 1944 på nett – den ligger her – og hele innholdsfortegnelsen er allerede på plass.

(Riktignok har jeg tidligere i år tatt med flere ting fra denne bønneboken: DåpsritualetSkriftemålet og AsolusjonenSkrifteandakterBønner for fastetiden – Fastemeditasjon del 1 og del 2Korsveiandakter.)

Noe av det første man merker seg når man åpner boken, er avlaten som knyttes til bønnene, for det er nok få katolikker som husker på dette i dag. (Det fins fortsatt avlat i vår tid, selv om spesifiseringen av avlat i dager og år er blitt borte.) Slik kan vi lese om avlaten i 1944 – knyttet til de enkelte bønnene i bønneboken:

Tallene i parentes er avlaten en kan vinne når en ber bønnen. Vilkårene er de vanlige: Skriftemål og kommunion i det minste hver 14. dag og bønn i den hellige fars, pavens, mening.

d. = dager for hver gang. å. = år for hver gang. Fl. = Fullstendig avlat for hver gang. P. S. K. = Fullstendig avlat når en samme dag har skriftet og mottatt den hellige kommunion. Fm. = Fullstendig avlat hver måned når en daglig har bedt bønnen. Fd. = Fullstendig avlat i dødstimen når en oftere har brukt å be bønnen. f. s. – Avlaten er for sjelene i skjærsilden. f. Sk. = Når en ber framfor Alterets sakrament.

Helligdomsarmen – Olavsrelikvien

Jeg snakket litt om relikviene etter hellig-Olav i dagens prekener; nevnte at hele hans legeme lå ved høyalteret i Nidarosdomen i katolsk tid, men at det siden forsvant. Fortsatt har vi helligdomsarmen i St Olav kirke i Oslo, med ett av helgenkongens leggben, og bildene over viser den opprinnelige armen i København (der hånden mangler), og kopien av armen med den opprinnelige relikvien i St Olav kirke.

P. Duin skriver her om hvordan armen og relikvien kom til Oslo i 1862 – og begynner slik:

Den første katolske kirke som efter reformasjonen ble reist i Norges land, var viet den gamle helgenkonge. Det var St. Olavs-kirken i Oslo, påbegynt i 1852 og høytidelig innviet i 1856. Helt fra de første år da igjen en menighet med fastboende prest var opprettet i Oslo (1843), hadde man også feiret kong Olavs årlige festdag, 29. juli, som oftest på den påfølgende søndag. i 1861 var biskop Studach, apostolisk vikar for Sverige og Norge, og dronning Josefine, den katolske hustru til kong Oscar I og farmor til den nu avdøde Gustav VI av Sverige, begge tilstede ved Olavsfeiringen i Oslos nye katolske kirke. Ved den anledning gjorde Mgr. Studach Hennes Majestet oppmerksom på Olavsrelikvien som ble opbevart på det danske Nationalmuseet i København. Da den 16-årige Josefine som kronprinsens brud i 1823 kom til Sverige, var det en ung prest som fulgte henne til det protestantiske Norden som hennes private hoffkapellan. Presten var den senere biskop Studach, og man forundres da heller ikke over at han i 1861 fremsetter forslaget for dronning Josefine at hun ved en personlig henvendelse til den danske konge skulle utbe seg den nevnte Olavrelikvie som gave.

Februar året efter sendte den danske konge, Fredrik VII, henne denne omtalte relikvie, innesluttet i en nøyaktig kopi av det originale relikviegjemmet som fortsatt oppbevares på Nationalmuseet i København. …

Valgte å føde et barn hun visste ville dø

Aftenposten fikk følgende tips (om hvem de burde intervjue) fra den kjente katolikken Maria Elizabeth Fongen:

«Siri Fuglem Berg har sagt klart fra om det etisk betenkelige ved å innføre tidlig ultralyd og presset om å ta abort som gravide utsettes for når det påvises alvorlig utviklingsavvik hos fosteret. Hennes egen erfaring med å trosse dette presset og bære frem et barn med trisomi 18 er en sterk appell om bedre helsehjelp og tilrettelegging for annerledesbarn og deres familier, og viser at livet er vakrere og verdt å hegne om til det ebber ut på naturlig vis.»

I artikkelen skriver Aftenposten bl.a.:

Jeg var 40 år gammel da jeg ble gravid for fjerde gang. Vi hadde allerede bestemt oss for å fullføre svangerskapet hvis det skulle vise seg at fosteret hadde Downs. At det kunne være enda mer alvorlig, streifet oss overhodet ikke.

I de tre ukene frem til fostervannsprøve i uke 15 leste Siri alt hun kom over av informasjon om trisomier. Om Downs, der genfeilen ligger i det 21. kromosom. Men også om de mer ukjente syndromene, trisomi 13 og 18.

Jeg fant noen amerikanske nettsteder og hjemmesider for trisomi 13 og 18, der gravide kvinner sto frem med historiene sine. Jeg skjønte ikke hvordan de klarte å bære frem og føde barn som de visste ville dø. Jeg skjønte det bare ikke. Det var veldig sterk lesning. Jeg besøkte disse hjemmesidene bare sent om kvelden, og jeg gråt og gråt. Jeg delte alle bekymringene og frykten med mannen min, men vi var enige om at hvis det var Downs, så skulle vi føde barnet.

Siri tok fostervannsprøve i uke 15. To dager senere kom telefonen fra Ullevål sykehus i Oslo. Kl. 15.50 torsdag 5. november 2009.

En mannlig genetiker fortalte meg at det var full trisomi 18, og at jeg kunne komme inn til Ullevål dagen etter for å undertegne søknaden om abort. Det var et forferdelig sjokk, og det eneste jeg fikk sagt, var at det ikke ble aktuelt – vi ønsket ikke abort. Det var en beslutning vi egentlig ikke hadde diskutert – det var et utsagn som bare kom av seg selv. Jeg var sikker på at jeg ikke ønsket abort. Mannen min var redd svangerskapet ville medføre økt risiko for meg. Men da det ble klart at det ikke var tilfellet, så har han støttet meg fullt ut, noe som har vært utrolig viktig for meg.

Jeg har alltid vært for selvbestemt abort, selv om jeg synes tanken på abort er ubehagelig. Vi lærte jo om genetikk i løpet av legestudiet, og jeg tenkte at hvis fosteret likevel ikke kunne leve, så hørtes det fornuftig ut å avslutte svangerskapet. Så plutselig står jeg midt oppe i det selv, og da er det noe helt annet. …

Frans’ og Klaras omvendelse


Slik skrev jeg høsten 2011 i vårt menighetsblad Hallvardsvaka, og jeg leste det nylig igjen, siden jeg forbereder et stykke til denne høstens nummer:

Kirken feirer minnedagen for den hellige Frans av Assisi 4. oktober hvert år, så derfor passer det å skrive litt om ham i dette nummeret av Hallvardsvaka. Selvsagt kan man ikke si mye om en så sentral helgen på bare én side, spesielt ikke i St Hallvard menighet, som ble tatt hånd om av fransiskanerprester i over 70 år. Jeg vil derfor bare si litt om starten på hans liv og om hans omvendelse.

Jeg har vært i Assisi to ganger (en tredje gang var jeg i Spello og i Perugia, byer rett sør og nord for Assisi), og spesielt den andre gangen ble det tydelig for meg hvor radikal Frans’, og Klaras, omvendelse var. For jeg opplevde at Klaras liv og hennes omvendelse var like dramatisk og aktuell som Frans’. Og jeg syns disse to unge menneskene fra rike familier, som hadde alt de kunne ønske av jordisk gods og gull, passer godt som rollemodeller for vår tid – for mennesker som også nå har alt de trenger, men likevel søker en dypere forståelse av hvorfor vi lever, og en sterkere innvielse til å tjene Gud og våre medmennesker.

Slik kan vi lese om begynnelsen av Frans’ liv (på katolsk.no): «Den hellige Frans ble født i Assisi i Umbria i Italia tidlig i 1182 som sønn av den rike tøyhandleren Pietro Bernardone og hans kone Johanna Pica. Han lærte latin og fransk, og i ungdomstiden var han en livsglad yngling som levde et overfladisk, sorgløst liv sammen med sine venner. Han hadde mye penger og brukte dem ødselt; han likte det som strålte og tiltrakk seg oppmerksomhet og elsket trubadurenes sanger. Han var et øyeblikkets barn og hans mål var en karriere som ridder og trubadur. …»

Videre kjenner vi (sikkert) til hvordan Frans flere ganger ble utfordret av Herren til å legge jordisk prakt, rikdom og ære bak seg, og til å tjene Herren og bygge opp hans kirke. Han gikk så langt at han til og med ga tilbake alle sine klær til sin far, og begynte å bære en kappe av simpleste stoff.

Og om den hellige Klara kan vi lese (på katolsk.no): «Hun ble født ca 1194 i Assisi i Umbria i den fornemme familien Offreducia. Hun avslo to ekteskapstilbud, det første som 12-åring, men hun besluttet seg ikke endelig til «å forlate verden» før hun kom under innflytelse av den hellige Frans fra sin egen fødeby.

Da hun som 18-åring hørte ham holde en fastepreken i kirken San Giorgio, ble hun så grepet at hun gikk til ham etterpå og ba: «Vis meg veien til Faderen». Han fastla hennes opptagelse til palmesøndag, 18. mars 1212. Men da faren nektet henne å gå i kloster, måtte hun rømme hjemmefra den natten, trolig med samtykke av biskop Guido av Assisi. Hun oppsøke Frans i Portiuncula, fransiskanernes stamkloster tre kilometer nedenfor Assisi, hvor han levde med sin lille kommunitet. Brødrene tok imot henne i sin lille kirke Santa Maria degli Angeli med en prosesjon, brennende lys og oljegrener i hendene. Det sies at Frans på stående fot mottok hennes klosterløfte og klippet håret av henne. …»

Vi som lever et liv på mange måter like bekymringsløst som disse to ungdommene – som levde en fattigere tidsalder, men i svært rike familier – på 1200-tallet, gjør vel i å lære av deres radikale eksempel, og forsøke å leve mer for Gud og våre medmennesker enn for oss selv.

Korea-martyrene, og Uganda- og Vietnam-martyrene

Jeg er tilbake på kontoret etter ferien og sitter nå og skriver et stykke til neste nummer av vår menighets Hallvardsvaka. Jeg skriver til hvert nummer om aktuelle helgener, og har denne gangen valgt å skrive om de 103 martyrene fra Korea som Kirken minnes hvert år 20. september – pluss også litt om de andre nye nasjonalmartyrene; Uganda- og Vietnam-martyrene. Slik leser vi på katolsk.no om Korea-martyrene:

Andreas Kim Taegon eller Tae-Gon (fra Taegu-området) (1821-46) har fått æren av å stå som den første av to navngitte martyrene i den romerske universalkalenderen. I forfølgelsen i 1839 ble Kims far Ignatius Kim Che-jun halshogd. Andreas ble presteviet i 1845 som den første koreaneren.

Martyrene var biskoper og prester blant de koreanske martyrer som kjempet tappert for Kristus, men de fleste av dem var legfolk, kvinner og menn, gifte og ugifte, gammel og ung, fattige og rike, bønder og adelsmenn. …

Blant martyrene ble 103 utvalgt som representanter for dem alle. Ingen av de tidlige martyrene var med, alle de kanoniserte døde i forfølgelsene mellom 1839 og 1846 og mellom 1861 og 1867. 79 av dem som døde i den førstnevnte forfølgelsen, ble saligkåret i juli 1925 av pave Pius XI, mens 24 martyrer fra den siste forfølgelsen ble saligkåret den 6. oktober 1968 av pave Paul VI.

I 1984 besøkte pave Johannes Paulus for første gang Korea i forbindelse med 200-årsfesten for kristendommens innføring i landet. I Seoul-katedralen, hvor relikviene til så mange av dem ligger, kanoniserte han den 6. mai 1984 de 93 koreanerne og de 10 franske misjonærene. Ved samme anledning innviet paven også Korea til jomfru Maria. Over en million deltok i begivenheten. Ved helgenkåringen i Seoul siterte pave Johannes Paul et gammelt ord fra Oldkirken: «Martyrenes blod er Kirkens såkorn». (Tertullian)

Korea-martyrene minnes 20. september, Uganda-martyrene 3. juni og Vietnam-martyrene 24. november.

Familiebesøk

Jeg har min siste sommerferieuke, og er på sørlandet og i Rogaland og besøker familie og venner. Sannsynligvis kommer jeg ikke til å blogge mye.

Oppsummering av foredragene ved den siste Fota-konferansen

Her er første del av en rapport fra the Fifth Fota International Liturgy Conference, Clarion Hotel, Cork City, Ireland, 7-9 July 2012. Det gis en kort oppsummering av 8 foredrag, og om Mariusz Biliniewiczs foredrag sies det:

Reasonable Worship (Rm 12:1): Joseph Ratzinger’s Theology of Sacrifice, presented the main highlights of Joseph Ratzinger’s theology of sacrifice and placed them in the context of his thought and in the context of contemporary theological discussion. The paper began with a short introduction showing the importance of the topic of sacrifice in the writings of Joseph Ratzinger and outlined the reasons for his interest in this subject. Biliniewicz continued by presenting Ratzinger’s understanding of sacrifice in pre-Christian religions and in the Old Testament. Turning to the New Testament, he showed Ratzinger’s understanding of the Christ event as the fulfilment of the promises and expectations of Israel and of the whole of humanity; and Ratzinger’s view of the Eucharist as the actualization of Christ’s unique and ultimate sacrifice for the people of all times and places. Biliniewicz concluded by assessing the importance of Ratzinger’s theology of sacrifice for the contemporary Church in the light of his election to the Chair of Peter.

Liberal presteforening i USA

Jeg leste i dag om en ny forening av katolske prester i USA. De vedtok på sitt årsmøte i juni bl.a. en resolusjon mot den nye engelske oversettelsen av messen.

Bildet under viser styret for foreningen, og videoen nederst viser en messe (ja, faktisk en messe) de feiret under årsmøtet. Her ser nok bildet og videoen mer enn ord.

Kan liberale kirker overleve?

Kan liberale kirker overleve (det er vel nokså tvilsomt)? Spørsmålet stilles i New York Times, og der leser vi bl.a.:

… today the Episcopal Church looks roughly how Roman Catholicism would look if Pope Benedict XVI suddenly adopted every reform ever urged on the Vatican by liberal pundits and theologians. It still has priests and bishops, altars and stained-glass windows. But it is flexible to the point of indifference on dogma, friendly to sexual liberation in almost every form, willing to blend Christianity with other faiths, and eager to downplay theology entirely in favor of secular political causes.

Yet instead of attracting a younger, more open-minded demographic with these changes, the Episcopal Church’s dying has proceeded apace. Last week, while the church’s House of Bishops was approving a rite to bless same-sex unions, Episcopalian church attendance figures for 2000-10 circulated in the religion blogosphere. They showed something between a decline and a collapse: In the last decade, average Sunday attendance dropped 23 percent, and not a single Episcopal diocese in the country saw churchgoing increase. …

Msgr. Bux: «Benedict XVI’s Reform» – Forordet

Forordet til msgr Bux’ bok er skrevet av Vittorio Messori, kjent for å ha skrevet det boklange intervjuet med kardinal Ratzinger i 1985: The Ratzinger Report: An Exclusive Interview on the State of the Church.

Han skriver i forordet at han vokste opp i en agnostisk familie, men fant troen da han var litt over 20 år, i 1964 (les om det her). Men så ble han ganske så forbløffet over hva som skjedde med liturgien rett etter at han selv fant Kirken:

… I caught the tail-end of history. Only a few months later, I would find the altars reversed and some new kitschy piece of junk made of aluminum or plastic brought in to replace the “triumphalism” of the old altars, often signed by masters, adorned with gold and precious marble. But already for some time I had seen—with surprise, in my neophyte innocence—guitars in the place of organs, the jeans of the assistant pastor showing underneath robes that were intended to give the appearance of “poverty”, “social” preaching, perhaps with some discussion, the abolition of what they called “devotional accretions”, such as making the Sign of the Cross with holy water, kneelers, candles, incense. I even witnessed the occasional disappearance of statues of popular saints; the confessionals, too, were removed, and some, as became the fashion, were transformed into liquor cabinets in designer houses.

Everything was done by clerics, who were incessantly talking about “democracy in the Church”, affirming that this was reclaimed by a “People of God”, whom no one, however, had bothered to consult. ….

Before judging its merits, let me repeat, it must be said that this reform came down from the clergy; the decision was handed down to the “People of God” from above, being thought out, realized, and imposed on those who had not asked for it or who had accepted it only reluctantly. There were some among the disoriented faithful who “voted with their feet”, that is to say, they decided to do other things on Sunday rather than attend a liturgy they felt was no longer theirs.

But, as a novice in Catholic matters, there was another reason for my stupor. Not having had particular religious interests “previously”, and being a stranger to the life of the Church, I knew that the Second Vatican Council was in progress from some newspaper headlines but did not bother to read the articles. So I knew nothing about the work and the long debates, with clashes between opposing schools, that led to Sacrosanctum concilium, the Constitution on the Liturgy, which was, among other things, the first document produced by those deliberations. Along with the other conciliar acts, I read the text “afterward”, when faith had suddenly irrupted into my life. I read it, and, as I said, I was left surprised: the revolution I saw in ecclesial practice did not seem to have much to do with the prudent reformism recommended by the Council fathers. ….

In short, I could not put the contrasts together: the fanatics of the ecclesial democracy were undemocratic: imposing their own ideas on the “People of God” without concern for what the “People” thought, isolating and ridiculing the dissidents. And the fanatics of “fidelity to the Council”—and they were almost always the same people—did not do what the Council said to do or even did what it recommended not to do.

Decades have passed since then, and what has taken place in the meantime is well known by those who follow the life of the Church. Well, what troubled many often saddened me, too, but it did not, as I said at the beginning, touch my confidence in the Church. It has not touched that confidence because the abuses, the misunderstandings, the exaggerations, the pastoral mistakes were those, as is always the case, of the sons of the Church, not of the Church herself. …. The conciliar document on the liturgy — the real one, not the mythical one — is an exhortation to reform (Ecclesia semper reformanda), but there is no revolutionary tone in it, insofar as it finds its inspiration in the considered and, at the same time, open teaching of that great pope who was Pius XII. After Scripture, Pius XII is the most cited source (more than two hundred references) of Vatican II, which, according to the black legend, intended to oppose the very Church he represented. ….

It was, in other words, a confidence that times would come like those described—with obligatory realism but also with great hope—by Father Nicola Bux in this book. The recent past has been what it has been; the damage has been massive; some of the rearguard of the old ideologies of “progressivism” still boldly proclaim their slogans; but nothing is lost, because the principles are very clear; they have not been scratched. The problem is certainly not the Council but, if anything, its deformation: the way out of the crisis is in returning to the letter, and to the spirit, of its documents. The author of the pages that follow reminds us that there is work to be done to help many minds that—perhaps without even knowing it—have been led astray. We must help them recover what the Germans call die katholische Weltanschauung, the Catholic world view. It is not by chance that I use the German, as everyone knows where that Shepherd comes from who did not expect that ascension to the papacy to be woven into his story as a patient and “humble worker in the vineyard of the Lord”. If I put the reference to patience in italics, it is because it is one of the interpretive keys to the magisterium of Benedict XVI, as this book will also underscore. …

Msgr. Bux: «Benedict XVI’s Reform» – Innholdsfortegnelsen

Jeg skrev for noen dager siden om msgr. Nicola Bux’ bok om liturgien: Benedict XVI’s Reform. The Liturgy between Innovation and Tradition. Nå har jeg lest halvveis gjennom den, og kommer de neste dagene til å presentere noe av innholdet. Første selve innholdsfortegnelsen:

I. THE SACRED AND DIVINE LITURGY
The Liturgy: The Place Where God Meets Man
The Liturgy: “Heaven on Earth”
Rediscovering the Courage for the Sacred
Signs Evoke and Point to the Mystery
The Importance of Tradition
The Liturgy as Rule of Faith

II. THE ONE TO WHOM WE DRAW NEAR IN DIVINE WORSHIP
Looking upon the Crucified Lord Orients Worship and the Heart
The Eucharist as Essence of Christian Worship
In Him We Have Been Made One
Christ Is the True Celebrant

III. THE BATTLE OVER LITURGICAL REFORM
The Liturgy Must Be Understood Again in Every Generation
The Reform Proposed by the Council and Its Implementation
Paul VI’s Corrections

IV. THE POPE CALLS A CEASE-FIRE
The Motu Proprio’s Key Doctrinal and Disciplinary Points
A Little History
Misinterpretations of the Papal Action

V. THE ECCLESIAL CRISIS AND THE DISINTEGRATION OF THE LITURGY
Ecclesial and Liturgical Continuity
The Missal of Pius V Was Not Abrogated
Two Theories Originating from Biblicism

VI. HOW TO ENCOUNTER THE MYSTERY
The Priestly Service
The Participation of the Faithful
Looking upon the Cross
The Sacrality of the Church Building

VII. A NEW LITURGICAL MOVEMENT
Liturgical Formation
Translations and the Case of the Pro Multis
The Council, Latin, and Gregorian Chant
With the Patience of Love

Minneord for p Arnfinn Haram


I dag er det fem uker siden p Arnfinn Haram brått døde, søndag ettermiddag, 11. juni. Jeg fikk nettopp en lenke til fine minneord som ble sagt av Eskil Skjeldal under minnesamværet på Katarinahjemmet etter begravelsen 19. juni. Minneordene ble nylig lagt ut på den nye bloggen Sta. Sunniva av Selja. Her er noen korte utdrag:

Arnfinn var temperert i en utfordrende teologisk grunnstemning. Dermed er det å bare holde et minneord om ham, en vanskelig øvelse. Arnfinn levde hver dag som om han skulle stå foran Dommeren neste natt. Det er klart at en slik person, en slik asket, er utfordrende. Jeg ønsker jo på ingen måte å ramme ham inn; ingen tale kan noensinne omfatte et annet menneske fullt og helt. Og vanligvis kan man skille personen og yrket, og snakke om selve personen i et minneord. Det går ikke denne gangen. Dominikanerpresten og Arnfinn gikk i ett. Mange ganger har jeg forsøkt å si til ham hvor mye han betydde for oss alle, og meg personlig. Men hver gang sa han bare at jeg skulle spare det til minnetalen. Så her kommer den. …

Arnfinn transcenderte de fleste dennesidige kategorier, han var alltid mer enn min venn, mer enn skribenten, den intellektuelle, mer enn poeten. Flere ganger tenkte jeg at han var Guds egen eiendom, ingen andres, og mange ganger har jeg følt at hans forpliktelser lå langt utenfor tid og rom. Han var først og fremst prest, med hele det åket dette medfører. Dette var svært vanskelig for ham, men aldri umulig. Arnfinn virket for Kristi gjerning på jorda. Han hadde evighetens perspektiv på alt, han søkte Guds mening i alt. Mange ganger følte jeg at jeg bare hadde han til låns. …

De siste fire dagene av hans liv så jeg en veldig fred. Men samtidig hadde han en klar bevissthet om at han var sliten. Han ønsket å bare være Arnfinn. I disse dagene snakket vi mye om hans liv, hans kall, og om den sterke ambivalensen hans. Han var på den ene siden fornøyd med hvor mye han hadde fått til, men samtidig var han aldri fornøyd. Jeg skjønner nå i ettertid at han kanskje forstod at han var ved veis ende. Det han egentlig gjorde i de siste fire dagene var å gjøre opp status. Han gikk gjennom forholdet sitt til Gud, til brødrene, til alle vennene og til familien. Dette gjorde han ganske systematisk. Han følte en fred. Men samtidig var det en uro i ham, noe ubestemmelig som han ikke forstod, når det gjaldt fremtiden. Han sa gjentatte ganger de siste månedene, og senest den siste kvelden han levde, at han ikke så veien videre. …

Den hellige Bonaventura – 1221-1274

I dag, 14. juli, feires den hellige Bonaventura i den tradisjonelle kalenderen, men i 1970 ble han flyttet én dag, til 15. juni – og feires ikke i år siden det er søndag. I de tradisjonelle tidebønnene leste jeg i dag følgende om Bonaventura til Matutin:

Born at Bagnorea in Tuscany, Bonaventure entered the Order of St. Francis of Assisi as a young man. Here he gave himself to study, and made such progress under his teacher. Alexander of Hales, that after seven years he publicly interpreted the book of Sentences at Paris, and gained the highest praise. He was a man of the greatest sweetness and humility, with a most ardent devotion to the Passion of Christ the Lord. When he was only thirty-five he was made Minister General of the whole Order. He carried out this office so prudently that he gained fame not only for his learning and holiness, but also for his diplomacy and skill. Because of this fame, Pope Gregory X made him Cardinal Bishop of Albano. He wrote many very learned works, not the least of which were his commentaries on the four books of the Sentences. He died at Lyons while the Council was in progress, at the age of forty-three. He was enrolled among the Saints by Sixtus IV, and Sixtus V gave him the title of Seraphic Doctor.

Katolsk.no skriver også grundig om den hellige Bonaventura, bl.a. dette:

Den intellektuelle Bonaventura understreket at en tåpes kjærlighet og kunnskap om Gud kunne være langt større enn menneskelig visdom. Som teolog var han mer augustinsk enn aristotelisk som Thomas, han understreket viktigheten av en følelsesmessig mer enn en rent rasjonell tilnærming til de guddommelige mysterier. Hovedtrekkene ved Bonaventuras teologiske tenkning finnes i hans kommentar til Peter Lombards «Sentenser» (Sententiae in IV Libris Distinctae) (Commentaria in Quatuor libros sententiarum Magistri Petri Lombardi) (1250-54), som dekker hele feltet av skolastisk teologi.

Mens han ofte var enig med Thomas i mange konklusjoner, var det også områder der de var uenige, blant annet Bonaventuras påstand om at verdens skapelse med tiden kunne bevises av menneskelig fornuft. Da Thomas en gang besøkte Bonaventura og ba om å få se det biblioteket som hadde sine store kunnskaper fra, trakk han et forheng til side og pekte på krusifikset: «Jeg studerer bare den korsfestede, Jesus Kristus». …

Mer om Seljumannamessa 8. juli – og en ny katolsk blogg

Sist søndag var flere katolikker på pilegrimsferd langt vest i Norge, og på Ragnhild Helena Aadland Høens nye katolske blogg leser vi denne skildringa:

I dag, søndag 8. juli, er den store valfartsdagen endelig kommet. Om en liten time står små og store pilegrimer og tripper spent på Klosterbåt-kaien i Selje. Vi skal til Selja, Norges eldste pilegrimsmål, for å feire Seljumannamesse i klosterruinene der.

Selja er et helt spesielt sted der den åndelige gravitasjonskraften er til å ta og føle på. Dette er stedet der Kirken i Norge ble født. Selv ikke-troende som besøker Selja fornemmer stedets hellighet.

Sogneprest Dom Alois Brodersen i St. Paul menighet skal feire den katolske høymessen klokken 8.30, og vi gleder oss. Det blir katolsk pilegrimsvandring over øya på vei til messen. Prosesjonen går på sti i fint og flatt terreng, og tar om lag en halv time.

Den lutherske Seljumannamesse-komiteen har uttrykt ønske om et sterkt katolsk nærvær i den lutherske gudstjenesten klokken 11.00. Der skal St. Hallvardsguttene synge og den lutherske Nidaros-biskopen Tor Singsaas vil tale. Blir fint!

I starten av den lutherske gudstjenesten blir det åpning av klosterets nyrestaurerte klokketårn, samt markering av Riksantikvarens 100-årsjubileum, der riksantikvar Jørn Holme og miljøvernminister Bård Vegar Solhjell deltar. …

Besøk gjerne den ganske nye bloggen: Sta. Sunniva av Selja – jeg legger den også inn i venstre spalte i min egen blogg.

Preken til Seljumannamesse 2012


Mange av oss (langt borte fra Selja og Bergen) merket lite til den hellige Sunniva i år, siden 8. juli falt på en søndag og hun ikke ble feiret de fleste steder. Men vår sogneprest i Bergen, dom Alois Arnstein Brodersen, feiret en fin messe i klosterruinen på Selja, og holdt der denne preskenen – som begynner slik:

Kjære troende
Vi er samlet her i klosterruinene på Selje for å feire Seljumannamesse. Den hellige Sunniva og Seljemennene er de første helgener vi kjenner til i Norge. Kanskje var det noen før dem, vi kan forestille oss irske eller andre kristne som ble slept hit som treller og som utholdt sitt liv i troen inntil enden, eller de prestene som Håkon den Gode tok med seg fra England – vi vet ikke hvordan det gikk med dem. Kirkene ble brent – og prestene? Men det fortaper seg i det forhistoriske mørke. Men om Sunniva og Seljemennene vet vi noe, for der har noe, om enn sørgelig lite, av overleveringer og legender overlevd. Altså vet vi mer enn ingen ting, og mer enn om så mange andre helgener fra de tidlige århundreder.

Vi er ikke kommet hit til Selja for å studere gamle ruiner, eller for å se høye fjell eller høre storhavet bruse – alt det har vi hjemme også. Vi er kommet hit for å søke Gud på dette hellige sted, der den hellige Sunniva og hennes ledsagere fant martyrdøden for over tusen år siden. Det er ikke naturens storslåtthet eller historiens sus, og heller ikke mystiske, umålbare stråler eller esoteriske krefter (som noen vil ha det til) eller spor av radioaktivitet i kildevannet (som man i hvert fall hevdet for femti-seksti år siden) som gjør dette stedet til et hellig sted, men det er tilknytningen til helgenenes liv, deres tro og deres død, som gjør at vi på dette sted kan føle nærværet av Det hellige. ….

En kongregasjon av unge nonner i USA

I Ann Arbor, Michigan, har kongregasjonen Dominican Sisters of Mary, Mother of the Eucharist vokst fra 4 søstre i 1997 til over 100 i dag. De fleste av søstrene tar visstnok lærerutdanning, så fokuset for kongregasjonen er tydeligvis på katolske skoler og katolsk katekese. I Norge (og mange andre land) fantes det veldig mange søstre av denne typen tidligere, men nå er de (nesten) helt borte. Hva er det som gjør at denne nye gruppen i USA klarer seg så godt?

Sheiscatholic har lagt ut tre videoer på youtube som handler om dette. Hennes 17 år gamle søster har fått et kall til ordensliv, velger disse dominikanerinnene, blir akseptert og trer inn – på prøve i første omgang.

Om katolske biskoper i England – motarbeider de paven?

I det engelske, katolske tidsskriftet Catholic Herald skrev William Oddie nylig en artikkel der han gleder seg over utnevnelsen av en ny biskop (msgr Egan til Portsmouth), men der han også skriver om tidligere nuntiers – og engelske biskopers – aktive motstand mot pave Johannes Pauls og pave Bendikts ønsker for Kirken. Les selv – her er starten av artikkelen:

When Archbishop Antonio Mennini was first appointed as papal nuncio, we all had a good look at his record, for clues as to what his policy would be in one of the the most important areas of a nuncio’s work: making recommendations to the Congregation for Bishops and the Holy Father as to who to appoint to dioceses which become vacant. We were all well aware what the explanation was of the great conundrum, for the English Church, about the reign of John Paul II: why was it, when he had appointed most of our bishops, did nearly all of them go out of their way to undermine his vision for the Church? The answer was that a succession of nuncios had “gone native”, and had advised the Holy Father to appoint the men suggested to him by our own existing bishops, and especially by Cardinal Hume and then Cardinal Murphy-O’Connor: in other words, nuncios had been agents for the continuing project of the English bishops endlessly to perpetuate themselves and their de-Romanising, even secularising, vision for the English Church.

On Archbishop Mennini’s appointment, I hopefully speculated that an interview he had given in Russia (where he had previously been nuncio) might indicate that he was firmly behind the Pope’s agenda on the fight against secularisation, and might, therefore, be on-side when it came to the appointment of bishops here who would similarly be of the papal mind, on this and other key elements in the Ratzingerian analysis of where the Church needs to go. It was, I said, “good and hopeful stuff, which encourages one to hope that he will be using his obvious capacity to work out what’s going on in a particular secularised culture to help the Church here to begin the fightback, in the most effective way open to him – that is, by helping the Pope to appoint bishops who will do everything they can to implement rather than to undermine the Holy Father’s agenda.”

Well, the appointment of Mgr Philip Egan could hardly be a more striking demonstration that that is precisely what Archbishop Mennini does intend. To Portsmouth, the diocese in England where more than in any other the subversion of everything Pope John Paul stood for has proceeded unchecked ever since the appointment of its present bishop in 1989, the Holy Father has appointed the right-hand man of Bishop Mark Davies, probably the most passionately orthodox bishop in England today. …..

Skroll til toppen