Bjørn Are Davidsen skriver om en setning dronning Sonja sa (men ikke burde sagt) da hun ville forsvare sin datter: «Tenk bare på heksene som ble brent på bålet fordi de trodde at jorden var rund».
Dette tar Davidsen opp i et leserbrev til Aftenposten – som ikke blir tatt inn – og skriver der bl.a.;
Denne type tøv burde vært luket ut siden det i realiteten er som om dronningen hadde bedt oss tenke på den gang Einar Gerhardsen ble president i Sverige, og det for Høyre. Slikt trykker man ikke.
Kort sagt er det slik at ingen ble brent fordi de trodde at jorden var rund. Både før etter og under middelalderen var det godt kjent i den kristne del av verden at jorden ikke var flat.
Tross alle myter om det motsatte vil man streve med å finne noen som er blitt henrettet for vitenskapelige teorier i middelalderen eller renessansen. For hvorfor skulle noen bli det?
Vårt Land har minst et døgn gitt denne artikkelen av Davidsen på verdidebatt.no tydelig plass på sine nettsider, men de har ikke selv skrevet noe om dette så langt jeg kan se.
Det står dårlig til med moralen, fornuften og dybeforståelsen her til lands. Nå er det bevist. På veldig høyt nivå også. Jeg ber for de som sier slikt, om at de en dag må forstå bedre enn som så.
Dronning Sonja har sansynligvis denne gangen opptrådt som mor som vil gi støtte til sin datter offentlig. Hun har tydd til en gjengs, norsk sjablong for å skape sympati for datteren. Hun har gjort det med å bruke en type retorikk prinsessen ofte har brukt om seg selv. Prinsessen har ved flere anledninger skrytt på seg en heksestatus med bål og brann dersom hun hadde levd «før». Med andre ord, hun har forsøkt å ikle englevirksomheten, og annen New Age-tematikk hun driver med, en skinn av mot, tenke utenfor boksen og «sterk kvinne med egne meninger og business»-ikonografi. Så vidt jeg kan se har aldri noen reagert nevneverdig på disse spesifikke uttalelsene fra prinsessen, om de enn har reagert på mye annet ved hennes aktivitet. Sansynligvis fordi denslags falske antagelser om fortiden rett og slett tilhører kunnskapsparadigmet i Norge. Derfor vil enhver uttalelse av typen «bli brent på bålet for» av de aller fleste blir oppfattet som historiske fakta. Personer i vårt land med reell historiekunnskap om de såkalte hekseforfølgelsene og dess like kan, for å sette det på spissen, omtrent telles på en hånd. Det er derfor ingen grunn til å moralisere over en tilsynelatende kunnskapsmangel som deles av de aller, aller fleste på nasjonalt nivå uansett alder – de fleste norske katolikker inklussive.
Som faghistoriker synes jeg alltid det er bra at det norske kunnskapsparadigmet om tidligere tider generelt, og Kirken spesielt, blir tatt opp og utfordret. Det er en skam og en skjendsel for nasjonen at disse paradigmene opprettholdes. Årsakene til de ulike historieparadigmene i Norge om Kirken som the usual suspect er komplekse. De handler bl.a om eldgammel protestantisk antikatolisisme i etterhvert usalig forening med det sosialistiske imperativet om at religion er opium for folket. Man får den blytunge antikatolisismen og kirkefiendligheten presentert i alle former for formidling; barnehage, grunnskole, allmenutdanning, nyhetsmedier, underholdingbransje, skjønnlitteratur, filmer, TV-serier, alle mulige kulturprogrammer på P2, dokumentarer, politikere, kunstnere, fagpersoner, fagbokforfattere, skjønnlitterære forfattere, osv, ol, etc i det uendelige. Kort sagt et bortimot hundreårig kunnskapsparadigme, som selvsagt sitter dypt. Et av problemene her til lands er at det ikke foreligger noe krav om at skolebøker og undervisning for grunnskolen skal være forskningsbasserte. Våre politikere, enten de er i regjering eller Storting, til høyre eller venstre, uttaler seg offentlig stadig vekk med en mangel på elementær historiekunnskap som i verste fall kan bli, eller allerede er, politisk farlig for oss.
Derfor kan jeg ikke fri meg for at jeg opplever det som en smule urettferdig at det er dronning Sonja som blir hengt ut som den dumme her. Dronningen er den i kongefamilien som faktisk har lest en bok eller to. I så måte, om det er bevisst fra hennes side eller ikke, praktiserer hun vanligvis en klassisk, historisk kvinnerolle fra de kongelige og høyadelige sfærer, nemlig som en som tar vare på og fremmer det som i moderne norsk talemåte kalles «kunst og kultur». Altså, hun er vanligvis en ambassadør for kunnskapsbasert formidling – eller klassisk dannelse om man vil.
Dronningen har også personlige vennskapsforhold knyttet til to av landets nonneklostre, Lunden og Tautra. Så hvis det er èn i kongefamilien som faktisk kan mistenkes for å vite noe om kirkehistorie, så er det vel henne.
Men denne gangen tror jeg altså at hun først og fremst var mor – og ikke dronning og ambassadør. Det fallt desverre ikke helt heldig ut. Hvorfor Davidsen tok grep akkurat ovenfor hennes uttalelse kan kanskje være en tilfeldighet. Innlegget hans på verdidebatt.no begynner vel nå å nærme seg bortimot 10 000 treff. Grunnen til det er nok at siden dronningen er med blir det hele ekstra pirrende. Dessuten blir faktakunnskaper om «hekseforfølgelsene» fremdeles oppfattet som svært kontroversielle i Norge. Davidsen er derimot ikke historiker selv. Men han har svært fortjenestefullt kompillert og lest seg opp på mye god forskning innenfor noen kirkehistoriske temaer, det han kaller myteknusing. Han kan i så måte sammenlignes med en ærlig journalist som har satt seg inn i det han skriver om. Men han er altså ikke historiker. Det kan være forklaringen på at bare enkelte utsagn fra offentlige personer kommer inn under hans radar. At han blir avvist i Aftenposten er ikke så merkelig – fagpersoner av den ikke-sosialsitiske legning er enda verre ute. Våre aviser har til en viss grad gjort seg avhengige av å formidle myten om Skjøgen ved Tiberen slik at man kan fortsette skandalejournalistikken og verdensensasjoner av typen «Paven er katolikk!»
Svært godt og interessant innlegg fra Anna.
Gjengivelsen av verdenssensasjonen var ustyrtelig morsom.