nov 302012
 

I dag feiret vi apostelen Andreas, og i messen hørte vi bl.a. disse tekstene:

Inngangsvers
Ved Galileasjøen så Herren to brødre, Peter og Andreas, og sa til dem: Følg meg, så vil jeg gjøre dere til menneskefiskere.

Kollektbønn
Herre, du kalte den salige apostel Andreas til forkynner og hyrde for din Kirke. Vi ber deg ydmykt: La ham være vår trofaste talsmann hos deg. Ved vår Herre ….

Kommunionsvers
Andreas sa til sin bror Simon: Vi har funnet Messias. Det er Kristus. Og han førte ham til Jesus.

Bildet øverst i innlegget er fra den kjente kirken Sant’ Andrea della Valle i Roma – som man lese mer om HER og HER.

Jeg skrev om dette også for et år siden, og siterte da hva vi leser til Matutin i de tradisjonelle tidebønnene i dag.

nov 302012
 

Erkebiskop Müller, den nye lederen av Troskongregasjonen, er ganske tydelig når han uttaler seg, slik også i går, da han sa at pave Benedikt hadde definert bare én måte å forstå konsilet på; som en fortsettelse av Kirken ubrutte historie. Selvsagt kan man fortsatt diskutere hvordan konsilet best skal forstås, men ytterpunktene på begge sider – som sier at konsilet er et brudd med det Kirken tidligere stod for – kan ikke godtas. Jeg har lest følgende på Catholic News Service (etter tips fra Pray Tell, der utsagnet også diskuteres på en ganske fornuftig måte):

What Pope Benedict XVI has termed «the hermeneutic of reform, of renewal in continuity» is the «only possible interpretation according to the principles of Catholic theology,» Archbishop Gerhard Muller said in remarks published Nov. 29.

«Outside this sole orthodox interpretation unfortunately exists a heretical interpretation, that is, a hermeneutic of rupture, (found) both on the progressive front and on the traditionalist» side, the archbishop said.

What the two camps have in common, he said, is their rejection of the council: «the progressives in their wanting to leave it behind, as if it were a season to abandon in order to get to another church, and the traditionalists in their not wanting to get there,» seeing the council as a Catholic «winter.»

A «council presided over by the successor of Peter as head of the visible church» is the «highest expression» of the Magisterium, he said, to be regarded as part of «an indissoluble whole,» along with Scripture and 2,000 years of tradition.

The doctrinal chief’s remarks were published in the Vatican newspaper, L’Osservatore Romano, to present the seventh volume of «The Complete Works of Joseph Ratzinger.» The volume collects both published and unpublished notes, speeches, interviews and texts written or given by the future pope in the period shortly before, during and just after Vatican II.

Archbishop Muller specified that by «continuity» Pope Benedict meant a «permanent correspondence with the origin, not an adaption of whatever has been, which also can lead the wrong way.» …

nov 292012
 


Jeg ble i dag informert om at det 10. desember (seks måneder etter hans død) skal arrangeres en minneforelesning/-samtale om p Arnfinn Haram. Slik leser vi på Skaperskrafts nettsider:

Spennende og kontroversiell, munk og skribent. p. Arnfinn Haram (1948-2012) kan ikke beskrives langs én akse alene. Mandag 10.12, på dagen seks måneder etter hans bortgang, hedrer vi hans minne ved å reflektere over hans ulike sider og ikke minst hans bidrag i den norske samfunnsdebatt. Vi spør også: hva er arven etter Haram? Hvordan videreføres den? Hvorfor ble han lyttet til?

Innleder: Eskil Skjeldal, Stipendiat (MF)
I panelet: Knut Olav Åmås, Hans Fredrik Dahl, Kristin Bliksrud Aavitsland

Dessverre har jeg selv kurs i katolske tro i St Hallvard kirke den kvelden, og kan altså ikke komme. Men i videoen under ser jeg p Arnfinn, og husker alle de gangene jeg var sammen med ham:

nov 292012
 

Som jeg skrev i går kveld, leste jeg nylig i the Vatican Insider om pave Benedikts synspunkter på noen av Vatikankonsilets tekster. Paven tar her opp to tekster – om religionsfrihet og andre religioner – som i flere tiår (og fortsatt) har skapt problemer for tradisjonalistiske grupper, som SSPX. Andrea Tornielli skriver (jeg har selv uthevet noen ord):

(about) …. two minor documents, whose importance has only gradually come to light in the context of the reception of the Council. First, there is the Declaration on Religious Liberty, ….. the Pope explains. “With developments in philosophical thought and in ways of understanding the modern State, the doctrine of tolerance, as worked out in detail by Pius XII, no longer seemed sufficient.”

“At stake was the freedom to choose and practise religion and the freedom to change it, as fundamental human rights and freedoms,” Ratzinger writes, before going on to explain that “given its inner foundation, such a concept could not be foreign to the Christian faith, which had come into being claiming that the State could neither decide on the truth nor prescribe any kind of worship.”

“The Christian faith demanded freedom of religious belief and freedom of religious practice in worship, without thereby violating the law of the State in its internal ordering; Christians prayed for the emperor, but did not worship him. To this extent, it can be said that Christianity, at its birth, brought the principle of religious freedom into the world.”

Yet, Benedict XVI points out, “the interpretation of this right to freedom in the context of modern thought was not easy, since it could seem as if the modern version of religious freedom presupposed the inaccessibility of the truth to man and so, perforce, shifted religion into the sphere of the subjective.” ….

“The second document that was to prove important for the Church’s encounter with the modern age came into being almost by chance and it developed in various phases. I am referring to the Declaration “Nostra Aetate” on the Relation of the Church to Non-Christian Religions. At the outset the intention was to draft a declaration on relations between the Church and Judaism, …. then there should also be some words on Islam. …. The text apparently also talks about other religions and the subject of religion in general, referring also to the dialogue between religions.

But Benedict XVI recognises that “in the process of active reception, a weakness of this otherwise extraordinary text has gradually emerged: it speaks of religion solely in a positive way and it disregards the sick and distorted forms of religion which, from the historical and theological viewpoints, are of far-reaching importance; for this reason the Christian faith, from the outset, adopted a critical stance towards religion, both internally and externally.” …

Som vanlig sier pave benedikt også noe om at Vatikankonsilet på ingen måte var et brudd med Kirkens historie og tradisjon:
Finally the Pope returns to the hermeneutics of the Second Vatican Council, recalling that “the Council Fathers neither could nor wished to create a new or different Church but rather to understand these more deeply and hence truly to “renew them”. This is why a hermeneutic of rupture is absurd and is contrary to the spirit and the will of the Council Fathers.”

nov 282012
 

Jeg leste for 4-5 dager siden en artikkel av Andrea Tornielli i the Vatican Insider om pave Benedikts synspunkter på enkelte elementer i Vatikankonsilets dokumenter. Dokumentet som omatlte vår tids moderne verden klarte ikke riktig å definere vår moderne verden, hevdes det:

The conciliar constitution “Gadium et spes” did not specify what was essential and constitutive of the modern era. Benedict XVI states this in the preface of a conciliar text which will soon be published by German publishing house Herder. A preview of the text is given in a special illustrated issue of L’Osservatore Romano, the Holy See’s official newspaper, on the occasion of the fiftieth anniversary of the Second Vatican Council. The description of the Council given is based on news stories from the time, new or barely known details and rare images and photographs.

In terms of the so-called “Schema XIII” from which “the pastoral Constitution of the modern world was born,” the Pope says: “This point touches on the real expectations of the Council. The Church, which during the Baroque era was still, in a broad sense, shaping the world, had from the nineteenth century onwards visibly entered into a negative relationship with the modern era, which had only then properly begun. Did it have to remain so? Could the Church not take a positive step into the new era?”

“Behind the vague expression “today’s world” – Benedict XVI continues – lies the question of the relationship with the modern era. To clarify this, it would have been necessary to define more clearly the essential features that constitute the modern era. “Schema XIII” did not succeed in doing this. Although the Pastoral Constitution (“Gaudium et spes”, Ed.) expressed many important elements for an understanding of the “world” and made significant contributions to the question of Christian ethics, it failed to offer substantial clarification on this point.”

Ratzinger then pointed out that “unexpectedly, the encounter with the great themes of the modern epoch did not happen in the great Pastoral Constitution, but instead in two minor documents, whose importance has only gradually come to light in the context of the reception of the Council. First, there is the Declaration on Religious Liberty, which was urgently requested, and also drafted, by the American Bishops in particular,” the Pope explains. “With developments in philosophical thought and in ways of understanding the modern State, the doctrine of tolerance, as worked out in detail by Pius XII, no longer seemed sufficient.” ….

Jeg siterer litt mer herfra (om religionsfriheten) om ikke lenge.

nov 282012
 

Jeg leste for et par dager siden i Vårt Land (en av deres utklippssider) noe Egil Sjaastad, avtroppende redaktør i tidsskriftet Fast Grunn, Misjonssambandet, nylig hadde skrevet. Det er ganske korrekt, og presist formulert, må jeg si:

Fordommer i det norske kristenfolk mot katolikker må gjerne avkles. Men ved de fleste sentrale temaområder er avstanden fortsatt like stor. Klimaet er et annet, det er sant nok. Men det er læreoppløsningen blant lutheranere mer enn læreforandringene i den katolske kirke som ligger bak når en absolutt ønsker å demonstrere utad en enhet med katolikker, for eksempel ved nattverdfellesskap, som Kvarme nå så sterkt ønsker å fremme. Fastheten i den katolske lærebevisstheten (hos for eksempel nåværende pave) burde heller føre til selvransakelse hos oss på luthersk hold: Hva er det vi egentlig lærer, hvordan er vår lære begrunnet, og hvor alvorlig tar vi vår egen forankring i Skriften og bekjennelsen?

nov 272012
 

Nylig døde en kvinne i Irland fordi «legene ikke ville hjelpe henne så lenge fosterets hjerte slo», slik er det i alle fall framstilt i media, og det har vært demonstrasjonstog mot Kirkens abortsynn pga dette. Vi vet vel fortsatt ikke hvorfor og hvordan legene feilvurderte situasjonen, men de irske katolske biskopene har kommet med følgende erklæring:

· The Catholic Church has never taught that the life of a child in the womb should be preferred to that of a mother. By virtue of their common humanity a mother and her unborn baby are both sacred with an equal right to life.

· Where a seriously ill pregnant woman needs medical treatment which may put the life of her baby at risk, such treatments are ethically permissible provided every effort has been made to save the life of both the mother and her baby.

· Whereas abortion is the direct and intentional destruction of an unborn baby and is gravely immoral in all circumstances, this is different from medical treatments which do not directly and intentionally seek to end the life of the unborn baby. Current law and medical guidelines in Ireland allow nurses and doctors in Irish hospitals to apply this vital distinction in practice while upholding the equal right to life of both a mother and her unborn baby.

· Some would claim that the unborn baby is less human or less deserving of life. Advances in genetics and technology make it clear that at fertilisation a new, unique and genetically complete human being comes into existence. From that moment onwards each of us did not grow and develop into a human being, but grew and developed as a human being.

Les om dette også på katolsk.no

nov 232012
 

… Det fortelles at Klemens i slutten av det 1. århundret omvendte Theodora, som var gift med Sisinnius, en hoffmann fra Neroa. Etter at han utførte mirakler ble også Sisinnius selv og 423 andre fremtredende personer omvendt. Derfor ble paven forvist fra Roma og etter ordre fra keiseren – muligens Trajan – satt til tvangsarbeid i de beryktede marmorsteinbruddene i Kherson (Chersonesos/Chersones) på Krim. Der hersket det akutt vannmangel, og tvangsarbeiderne var til tider i ferd med å tørste i hjel. Da Klemens en gang så hvordan et lam skrapte på et bestemt sted med hoven, gravde han der med hendene og plutselig strømmet en vannkilde opp fra grunnen. Dette gjorde at han slukket tørsten til 2.000 kristne bekjennere. Folket i landet ble omvendt og døpt, og det ble bygd 75 kirker. Den rasende keiseren lot da de nydøpte henrette, og Klemens ble bundet til et skipsanker og kastet på sjøen, slik at de kristne ikke skulle finne igjen hans legeme. Dette er forklaringen på at St. Klemens’ navn på forskjellig vis er knyttet til havet. Hans attributt er et anker. Det fortelles at englene bygde et marmormausoleum for St. Klemens på havets bunn, og at det var synlig en gang i året ved ekstremt lavt tidevann.

Dette kan vi lese på katolsk.no om den hellige Klemens, Kirkens 4. pave. I de tradisjonelle tidebønnene leser man til matutin, en nokså lik tekst – jeg skrev om det i fjor.

San Clemente kirken i Roma ligger ikke langt fra Colloseum, og er spesielt interessant siden man kan se tre lag i dens historie ganske tydelig – se bildet under.

Mosaikken i apsis er også fantastisk – se under.

nov 232012
 

Den kjente katolske forfatteren George Weigel skriver nå hos First Things (som jeg fortsatt leser ganske ofte, selv etter Fr. Neuhaus’ død) om noe som ble kjent etter kardinal Martinis død i september:

.. In the interview (immediately dubbed his “spiritual testament” by his admirers), Cardinal Martini described the Church in Europe and America as “tired,” and asked “Where among us are the heroes from whom we can draw inspiration?” The burning “coals” of the Church, Martini continued, were hidden under piles of ashes; indeed, there is “so much ash on top of the coals that I am often assailed by a sense of powerlessness. How can the coals be freed from the ashes so as to reinvigorate the flame of love?”

The cardinal went on to propose, quite rightly, that true reform in the Church is always reform inspired by Word and Sacrament. But then, at the end of the interview, came the money-quote: “The Church is two hundred years behind. Why in the world does it not rouse itself? Are we afraid? Fear instead of courage?”

To which one wants to reply, with all respect, “Two hundred years behind what?” A Western culture that has lost its grasp on the deep truths of the human condition? A culture that celebrates the imperial autonomous Self? A culture that detaches sex from love and responsibility? A culture that breeds a politics of immediate gratification and inter-generational irresponsibility, of the sort that has paralyzed public policy in Italy and elsewhere? “Why in the world,” to repeat the late cardinal’s question, would the Church want to catch up with that? … …

For all his brilliance, Cardinal Martini, like many on the Catholic left, never seemed to grasp that the secular culture with which Vatican II hoped to open a dialogue was not the secular culture that emerged in Europe in the aftermath of the upheavals of 1968. The new secularism was not open to the possibility of transcendent truth, as the secularism of, say, Albert Camus had been. The new secularism was embittered, aggressive, and narrow-minded. It was not so much interested in dialogue as in cultural hegemony. And it is now firmly committed to driving the Catholic Church out of public life throughout the Western world.

There is no need to lament being “behind” that. The Catholic challenge is to get ahead of that soul-withering ideology, and convert those in thrall to it by example and persuasive argument.

nov 212012
 

Messen feires i St Hallvard kirke kl 14.30, og vi feirer 24. søndag og siste etter pinse, den såkalte «domssøndagen». Vi hører den alvorlige evangelieteksten fra Matteus 24,15-35: «Dixit Jesu discípulis suis: Cum vidéritis abominatiónem desolatiónis, quæ dicta est a Daniéle prophéta, stantem in loco sancto, qui legit intélligat: tunc qui in Judææ sunt, fúgiant ad montes … »

Les mer om messen her, og slik lyder hele evangelieteksten fra Bibelselskapets siste utgave:

(Jesus sa til sine disipler:) Når dere ser at det motbydelige som ødelegger, det som profeten Daniel har talt om, står på hellig sted – la den som leser opp, tyde det! 16 – da må de som er i Judea, flykte opp i fjellene. 17 Den som er på taket, må ikke gå ned for å ta med seg noe i huset, 18 og den som er ute på markene, må ikke vende hjem for å hente kappen sin. 19 Ve dem som venter barn og dem som gir bryst i de dager! 20 Men be om at dere slipper å flykte om vinteren eller på sabbaten. 21 For da skal det komme en trengselstid så stor som det aldri har vært fra verdens begynnelse og til nå, og som det heller aldri skal bli. 22 Om disse dagene ikke ble forkortet, ville ikke noe menneske bli frelst. Men for de utvalgtes skyld skal disse dagene forkortes.

23 Om noen da sier til dere: ‘Se, her er Messias’ eller: ‘Der er han’, så tro det ikke! 24 For falske messiaser og falske profeter skal stå fram og gjøre store tegn og under, for om mulig å føre selv de utvalgte vill. 25 Nå har jeg sagt dere det på forhånd! 26 Om de altså sier til dere: ‘Se, han er ute i ødemarken’, så gå ikke dit ut, eller: ‘Se, han er i et rom der inne’, så tro det ikke. 27 For slik som lynet går ut fra øst og lyser like til vest, slik skal det være når Menneskesønnen kommer. 28 Hvor åtselet er, vil gribbene samles.

29 Så snart denne trengselstiden er over, skal solen bli formørket og månen miste sitt lys. Stjernene skal falle ned fra himmelen, og himmelens krefter skal rokkes. 30 Da skal Menneskesønnens tegn vise seg på himmelen, da skal alle folkeslag på jorden bryte ut i klagerop, og de skal se Menneskesønnen komme på himmelens skyer med stor makt og herlighet. 31 Når basunen lyder, skal han sende ut sine engler, og de skal samle hans utvalgte fra de fire verdenshjørner, fra den ene enden av himmelen til den andre.

32 Lær en lignelse av fikentreet: Når det får sevje i greinene og skyter blad, da vet dere at sommeren er nær. 33 Slik skal også dere vite, når dere ser alt dette, at han er nær og står for døren. 34 Sannelig, jeg sier dere: Denne slekten skal ikke forgå før alt dette skjer. 35 Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal aldri forgå.

nov 212012
 

Det foregår nå en rettssak i Bergen, der en mann på 20 år er aklaget for sex med mindreårige, og de unge jentene har mannen møtt i menighetens konfirmantarbeid. Jeg ble sjokkert da jeg leste følgende i Vårt Land i går:

… (sluttet frivillig) … etter å ha hatt et forhold til en mindreårig jente i menigheten høsten 2009. De var sammen da han var 18 og hun 15. Det endte med at mannen i 2010 måtte slutte i menigheten for en periode, på grunn av dette kjæresteforholdet. Jentas foreldre ble ikke varslet.

Avgangen skjedde frivillig og i samråd med ledelsen i menigheten. Etter tre måneder ble jeg oppringt og bedt om å komme tilbake, sa han i retten.

Høsten 2010, noen måneder etter at han var tatt inn igjen i menigheten, innledet han et forhold til en ny jente. Hun var konfirmant i menigheten og var da 14 år.

Mannen fortalte i retten at det var helt vanlig at ungdomslederne i menigheten hadde forhold til konfirmantene.

I dag skriver Vårt Land mer om dette. Oversskriften er tydelig nok: «Ledere får ikke være kjæreste med konfirmanter», men jeg syns ikke virkeligheten som beskrives i artikkelen er særlig betryggende.

nov 202012
 

Det manglet seks stemmer blant lekfolket på at det skulle bli vedtatt med 2/3 flertall at Church of England skulle åpne for kvinnelige biskoper. BBC har stemmetallene:

The votes were 44 for and three against with two abstentions in the House of Bishops, 148 for and 45 against in the House of Clergy, and 132 for and 74 against in the House of Laity. The vote in the House of Laity, at 64%, was just short of the required majority – six more «yes» votes were needed. The decision came at the end of a day of debate by supporters and opponents – and a 12-year legislative process.

Vårt Land skriver også om dette – HER.

Man må nok likevel bare regne dette som en kort utsettelse. For hvis man gjør det litt lettere for motstanderne (gir dem lettere tilgang på alternativt tilsyn f.eks. – og her er man jo svært mye mildere i England enn i Den norske kirke allerede), vil nok et nytt og annerledes vedtak gjøres om et år eller to – tror jeg.

nov 202012
 

Hos National Catholic Reporter i USA kan vi lese om en prest som i 2008 deltok i en ulovlig (og ugyldig) ordinasjon av kvinner – og som nå er blitt utestengt (av Troskongregasjonen) fra prestetjeneste og fra sin orden. (Protestantiske kristne, som nå er blitt ganske vant med kvinnelige prester, vil nok syns dette er kraftig kost.) Første leser vi:

… …. about Bourgeois’ role in the order following his participation in the ordination of Roman Catholic Womanpriest Janice Sevre-Duszynska in August 2008. Shortly after, Bourgeois was notified by the Vatican congregation that he had incurred a latae sententiae, or automatic, excommunication for his participation.

Deretter refererer de Troskongregasjonens avgjørelse fra oktober i år:

The Congregation For The Doctrine Of The Faith
Canonically Dismisses Roy Bourgeois

Maryknoll, New York – November 19, 2012 – The Vatican’s Congregation for the Doctrine of the Faith, on October 4, 2012, canonically dismissed Roy Bourgeois from the Catholic Foreign Mission Society of America, also known as the Maryknoll Fathers and Brothers. The decision dispenses the Maryknoll priest from his sacred bonds.

As a priest during 2008, Mr. Bourgeois participated in the invalid ordination of a woman and a simulated Mass in Lexington, Kentucky. With patience, the Holy See and the Maryknoll Society have encouraged his reconciliation with the Catholic Church.

Instead, Mr. Bourgeois chose to campaign against the teachings of the Catholic Church in secular and non-Catholic venues. This was done without the permission of the local U.S. Catholic Bishops and while ignoring the sensitivities of the faithful across the country. Disobedience and preaching against the teaching of the Catholic Church about women’s ordination led to his excommunication, dismissal and laicization.

Mr. Bourgeois freely chose his views and actions, and all the members of the Maryknoll Society are saddened at the failure of reconciliation. With this parting, the Maryknoll Society warmly thanks Roy Bourgeois for his service to mission and all members wish him well in his personal life. In the spirit of equity and charity, Maryknoll will assist Mr. Bourgeois with this transition.

nov 192012
 

… Den hellige Elisabeth av Ungarn (av Thüringen) har alltid vært en av de mest elskede helgener i Tyskland. Med henne som forbilde driver St. Elisabeth-søstrene stadig sitt arbeid for fattige og syke, og de har vært og er representert flere steder i Norge. Kongregasjonen ble stiftet i 1842 i Neisse i Schlesien, den fikk sin kirkelige godkjennelse i 1859. I 1986 hadde kongregasjonen ca 3.000 søstre som arbeidet i Afrika, Italia, Jerusalem, Polen, Tyskland og Skandinavia, og deres virkefelt omfatter alle former for sosial omsorg. Siden 1200-tallet har hun vært skytshelgen for fransiskanertertiarer, sammen med den hellige Ludvig IX.

Den hellige Elisabeth feires enten 17. eller 19. november, og jeg skrev i fjor om hvorfor det er blitt slik – SE HER.

nov 152012
 


I dag feires Kirken alle steder (riktignok bare som valgfri minnedag i den nye kalenderen) den hellige Albert den store. Til Matutin (i de tradisjonelle tidebønnene) leste vi følgende om ham:

Albert, called the Great, because of his unusual learning, was was born at Lauingen on the Danube in Suabia and carefully educated from his boyhood. He left his country to study in Padua. While he was there he applied to entrance to the Dominicans. His uncle protested futilely against this step, but Blessed Jordan, master general of the Order of Preachers, encouraged it. When Albert had joined the friars, he was shining example of religious observance and devotion. He loved the Blessed Virgin Mary above all and burned with zeal for souls. To complete his studies he was sent to Cologne. Then he was made professor at Hildesheim, at Freiburg and Ratisbone and at Strasburg. In the master’s chair at Paris, he earned a high reputation. He had Thomas Aquinas for his beloved disciple and was the first to perceive and predict the loftiness of his intellect. At Anagni, in the presence of the Pope Alexander IV, he refuted William, who had wickedly attacked the mendicant orders. Later he was made bishop of Ratisbone, where, in giving counsel and in settling disputes, he worked such wonders, as to deserve the title of peacemaker. He wrote many things about almost all branches of learning, especially the sacred sciences, and composed some famous works about the wonderful Sacrament of the altar. Famous for his virtues and for his miracles, he died in the Lord in the year 1280. By the authority of the pope a cult had long since been granted him in many dioceses and in the Order of Preachers, when Pius XI, willingly acceding to the desire of the Sacred Congregation of Rites, gave him also the title of Doctor and extended his feast to the Universal Church. Pius XII appointed him the heavenly patron with God of all those who study the natural sciences.

Les mer om Albert den store på katolsk.no.

nov 112012
 

I dagens messer valgte jeg å bare lese andre del av evangeliet (første del var valgfri – om Jesus og farieseerne) for å gjøre temaet litt mer fokusert; på fattigdom, tro, våge å legge alt i Guds hender. Her er tekstene (minus andre lesning, fra Hebreerbrevet, om Jesus som ypperstepresten, som kan være en preken i seg selv):

1. Kongebok 17,10–16 – Elia og enken i Sarepta
… 10 Straks gikk Elia av sted til Sarepta og kom til byporten. Akkurat da var det en enke der som sanket ved. Han ropte til henne og sa: «Hent litt vann til meg i en skål, så jeg får drikke!» 11 Da hun gikk for å hente det, ropte han etter henne: «Ta også med et stykke brød til meg!» 12 Hun svarte: «Så sant Herren din Gud lever: Jeg eier ikke så mye som en brødleiv, bare en håndfull mel i krukken og litt olje i muggen. Nå går jeg her og sanker et par vedpinner, og så vil jeg gå hjem og lage til noe for meg og sønnen min. Når vi har spist det, kan vi legge oss til å dø.» 13 Elia sa til henne: «Vær ikke redd! Gå hjem og gjør som du har sagt! Men bak først en liten brødleiv til meg av melet, og kom ut til meg med den! Siden kan du lage til noe for deg og sønnen din. 14 For så sier Herren, Israels Gud: Melkrukken skal ikke bli tom, og det skal ikke mangle olje i muggen til den dagen kommer da Herren sender regn over jorden.» 15 Da gikk hun og gjorde som Elia hadde sagt, og både hun og han og hele hennes hus hadde mat i lang tid. 16 Melkrukken ble ikke tom, og oljen i muggen tok ikke slutt. Det gikk som Herren hadde sagt gjennom Elia.

Markus 12,41–44 – Den fattige enkens gave
41 Jesus satte seg rett overfor tempelkisten, og han så på hvordan folk la penger i den. Mange rike ga mye. 42 Men det kom også en fattig enke og la i to småmynter, verdt noen få øre. 43 Da kalte han disiplene til seg og sa: «Sannelig, jeg sier dere: Denne fattige enken har gitt mer enn noen av de andre som la penger i tempelkisten. 44 For de ga alle av sin overflod, men hun ga av sin fattigdom alt hun eide, alt hun hadde å leve av.»

Vi leser NT-tekster fra Gunnes’ oversettelse i norske messer, en oversettelse jeg bare delvis er fornøyd med. I dag står det f.eks. om hvor mye penger enken la i tempelkisten: «… to lepta i den (det svarer til en kvart romersk as)» – ikke særlig lett å forstå.

Om Gunnes’ oversettese kan vi her lese følgende – også at det muligens kan bli en forandring av hvilken oversettelse som skal brukes i messer på norsk:

Velkjent i katolske kretser er presten og middelalderhistorikeren Erik Gunnes’ Det nye testamentet – En oversettelse fra grunnspråket med kommentarer og innledning. Som Lyder Bruns NT er denne oversettelsens én manns verk. Den kom ut på St. Olav forlag i 1968 og dessuten i pocketutgave i Gyldendals Kjempefakkel-serie i 1969. Gunnes’ oversettelse har en litt akademisk og konservativ språkføring, men går samtidig langt i idiomatisk retning. J. Ulltveit-Moe har karakterisert den som ”slepen, stram og stilig”, men samtidig ”preget av ro og verdighet.” Utgaven har vært konsultert i Bibelselskapets oversettelsesarbeid i nyere tid. Gunnes oversatte NT fra den greske grunnteksten. Her skilte han seg fra biskop Ole Offerdahls Det nye testamentes kanoniske bøker omsatt efter Vulgata og forsynt med forklaringer fra 1902 (revidert 1938), som mange katolikker tidligere hadde brukt. Gunnes legger en vitenskapelig rekonstruert tekst til grunn, men er ikke spesielt gjennomsiktig når det gjelder de tekstkritiske valgene han gjør. Denne utgaven er i liturgisk bruk i Den katolske kirke i Norge, men signaler fra liturgikommisjonen tyder på at den i fremtidige liturgiske bøker vil bli erstattet av en tilpasset versjon av Bibelselskapets nye oversettelse.

nov 112012
 

I den tradisjonelle latinske messen brukes i dag evangeliet om ugresset i åkeren, fra Matteus 13:24-30. Her er denne teksten på latin, og i Bibelselskapets nyeste utgave:

In illo témpore, Dixit Jesus turbis parábolam hanc: Símile factum est regnum cœlórum hómini, qui seminávit bonum semen in agro suo. Cum autem dormírent hómines, venìt inimícus ejus, et superseminávit zizánia in médio trítici, et ábiit. Cum autem crevísset herba, et fructum fecísset, tunc apparuérunt et zizánia. Accedéntes autem servi patrisfamílias, dixérunt ai: Dómine, nonne bonum semen seminásti in agro tuo? Undo ergo habet zizánia. Et ait illis: Inimícus homo hoc fecit. Servi autem dixérunt ei: Vis, imus, et collígimus ea? Et ait: Non: ne forte colligéntes zizánia, eradicétis simul cum eis et tríticum. Sínite útraque créscere usque ad messem, et in témpore messis dicam messóribus: Collígite primum zizánia, et alligáte ea in fascículos ad comburéndum, tríticum autem congregáte in horreum meum.

24 Han la fram for dem en annen lignelse og sa: «Himmelriket kan sammenlignes med en mann som hadde sådd godt korn i åkeren sin. 25 Og mens alle sov, kom fienden hans og sådde ugress blant hveten og gikk sin vei. 26 Da kornet skjøt opp og satte aks, kom også ugresset til syne. 27 Tjenerne gikk til jordeieren og sa: ‘Herre! Var det ikke godt korn du sådde i åkeren? Hvor kommer da ugresset fra?’ 28 ‘Det har en fiende gjort’, svarte han. Tjenerne spurte ham: ‘Vil du vi skal gå og luke det bort?’ 29 ‘Nei’, svarte han, ‘for når dere luker bort ugresset, kunne dere samtidig komme til å rykke opp hveten. 30 La dem begge vokse der sammen til høsten kommer. Og når det er tid for innhøsting, skal jeg si til dem som høster inn: Sank først sammen ugresset og bind det i bunter for å brenne det. Men hveten skal dere samle i låven min.’»

Om denne teksten sier Den hellige Augustin – Quest. Evang. Matth. xi., Bk. 4.:

When the Shepherds of the Church wax careless, and since the Apostles sleep the sleep of death, cometh the devil, and soweth them whom the Lord calleth a seed of evil-doers. Now, are these seed of evil-doers the heretics, or Catholics of bad lives? It is possible to call even the heretics a seed of evil-doers because they have sprung up from the seed of the Gospel, and been begotten in the Name of Christ, though afterwards they have turned after crooked ways and lying doctrines.

nov 092012
 

Avisa Dagen viser til denne filmen og skriver om dette temaet:

Den ferske filmen «It’s a girl» skal vises på filmfestivalen i Vienna 10. desember. – Hvorfor beholde jenter, når det er så vanskelig å ta vare på dem, spør en indisk mor. I filmens åpningsscene innrømmer hun å ha drept åtte jenter før hun fikk sin etterlengtede sønn. …

De fire ordene, «Det er en jente», har vist seg å være de mest dødelige i verden. FN regner med at så mange som 200 millioner jenter mangler på kloden på grunn av kjønnsbasert folkedrap. …

Og selvsagt handler ikke dette bare om abort av uønskede jenter, det handler om abort generelt; at det ikke er en verdig løsning å ta livet av foster man ikke ønsker.

nov 072012
 

Tradisjonell latinsk messe feires i St Hallvard kirke søndag 11. november kl 14.30. Forrige søndag var 23. søndag etter pinse, og samme messe feires delvis også denne søndagen (det er systemet i det tradisjonelle messen på slutten av kirkeåret) men med tekster fra 5. søndag etter åpenbaringen (som ikke ble brukt i år før fasten begynte). Søndag 18. november gjøres det nesten likt, men med tekster fra 6. søndag etter åpenbaringen. Søndag 25. november er så 24. og siste søndag etter pinse.

Evangeliet for søndag 11. november er:

Matt. 13, 24-30
På den tid satte Jesus fram denne lignelse for folket og sa: «Himmelriket liknes med en mann som sådde god sæd i sin åker. Men da folket sov, kom hans fiende og sådde ugress i hveten og gikk bort. Men da strået skjøt opp og satte frukt, kom ugresset også til syne. Da gikk husbondens tjenere til ham og sa: «Herre, sådde du ikke god sæd i åkeren din? Hvor har den da fått klinten fra?» Og han sa til dem: «Det har en fiende gjort.» Men tjenerne sa til ham: «Vil du at vi skal gå bort og sanke det sammen?» Og han sa: «Nei, forat dere ikke skal rykke opp hveten også når dere sanker ugresset sammen. La dem. vokse sammen til høsten, og i høsttiden vil jeg si til skurfolkene: Sank først ugresset sammen og bind det i bunter og brenn det opp; men hveten skal dere samle i min lade.»

Les mer om disse messene her.