des 312012
 

Sylvester_I_and_Constantine

Den hellige pave Sylvester I feires i dag – mest i de Tysktalende land, uten at jeg vet hvorfor. Wikipedia skriver om ham:

Pope Sylvester I served as pope from 31 January 314 to 31 December 335, succeeding Pope Miltiades. He filled the See of Rome at an important era in the history of the Catholic Church, yet very little is known of him. The accounts of his papacy preserved in the Liber Pontificalis (7th or 8th century) are little else than a record of the gifts said to have been conferred on the Church by Constantine I, but it does say that he was the son of a Roman named Rufinus.

During his pontificate were built the great churches founded at Rome by Constantine, e.g. the Basilica of St. John Lateran, Santa Croce in Gerusalemme, St. Peter’s Basilica, and several cemeterial churches over the graves of martyrs.

Sylvester did not himself attend the First Council of Nicaea in 325, but he was represented by two legates, Vitus and Vincentius, and he approved the council’s decision. …

… In the West, the liturgical feast of Saint Sylvester is on 31 December, the day of his burial in the Catacomb of Priscilla. This is the last day in the year and, accordingly, in German-speaking countries and in some others close to them, New Year’s Eve is known as Silvester. In other countries too, the day is usually referred to as Saint Sylvester’s Day or the Feast of Saint Sylvester. …

Vi kan også lese om ham på katolsk.no – der det legges en del vekt på at han ikke var så viktig:

… Tjue dager etter at pave Miltiades døde, ble Sylvester den 31. januar 314 valgt til biskop av Roma og dermed Kirkens 33. overhode. Selv om han var pave i nesten 22 år av keiser Konstantin den Stores regjeringstid (306-37), en periode hvor kirken utviklet seg dramatisk, synes han å ha spilt en ubetydelig rolle i de store begivenhetene som fant sted. Bare et par ganger dukker han frem fra historiens mørke, og da fremstår han ikke udelt positivt. …

des 292012
 

hl_thomas_becket
Om den hellige Thomas Becket kan vi lese i en grundig artikkel på katolsk.no:

… Om ettermiddagen den 29. desember kom de (ridderne) til Thomas, og etter en krangel med erkebiskopen drepte de ham tidlig på kvelden den 29. desember, da klokkene ringte til vesper, i et sidekapell i hans domkirke ved altrene som var viet til Jomfru Maria og St. Benedikt. En subdiakon ved navn Hugh av Horsea deltok også i mordet. Selv om Becket ikke hadde levd som en helgen, døde han sannelig som en, og overga sin sjel i Guds og hans helgeners hender. Hans siste ord, som ble gjenfortalt av øyenvitner, var kjernen i hans idealer som erkebiskop: «Gjerne dør jeg for Jesu navns skyld og i forsvar for Kirken».

Nyheten om hans død forferdet kristenheten, og over hele Vest-Europa ble Thomas øyeblikkelig æret som martyr. Det ble meldt om mange mirakler ved hans grav, etter ti år var de kommet opp i 703. Hans feil var glemt og han ble hyllet som en martyr for Kristus og Kirkens frihet. Allerede den 21. februar 1173 ble han formelt kanonisert av pave Alexander III som «martyr for Kirkens rettigheter og Kirkens frihet». Paven påla kong Henrik II personlig interdikt og de strengeste sanksjoner, og han ble tvunget til å valfarte til St. Thomas’ grav og der offentlig bli pisket til blods av biskopen av London og femti munker den 12. juli 1174; videre måtte han erkjenne sin skyld i bruddet mellom seg selv og erkebiskop St. Thomas. Kongen måtte akseptere erkebiskopens standpunkt i spørsmålet om geistlige forbrytere og tillate appeller til paven, men ellers tapte han i praksis lite og beholdt det meste av sin reelle makt.

Den 7. juli 1220 ble St. Thomas’ relikvier høytidelig overført fra hans grav i krypten til et skrin i Treenighetskapellet bak høyalteret av erkebiskopen, kardinal Stefan Langton, i nærvær av kong Henrik III, den pavelige legaten kardinal Pandulf, erkebiskopen av Reims og en enorm menneskemengde. I nesten 400 år var hans relikvieskrin i Canterbury et av de tre eller fire viktigste pilegrimssteder i Europa. I Canterbury erstattet Thomas’ kult mer eller mindre den for de andre lokale helgenene på grunn av den enorme valfarten til hans skrin. Det finnes fortsatt spor av pilegrimsveien fra London eller Winchester til Canterbury, og stemningen på valfartene er udødeliggjort av Chaucer i Canterbury Tales. Erasmus av Rotterdam angrep senere flere elementer av Thomas’ kult, og en av Henrik IIs etterfølgere, den uberegnelige kong Henrik VIII, lot i 1538 det kostbare skrinet med St. Thomas’ ben ødelegge. Han forsøkte også å fjerne minnet om den store kirkemannen ved å forby og skamfere avbildninger av ham og ved å beordre at alle henvisninger til hans navn i liturgiske bøker skulle fjernes. Men minnet om denne personligheten holdt seg levende gjennom alle hundreår.

Wikipedia skriver også om hva som skjedde etter Thomas’ død: In 1220, Becket’s remains were relocated from this first tomb to a shrine,[1] in the recently completed Trinity Chapel where it stood until it was destroyed in 1538, during the Dissolution of the Monasteries, on orders from King Henry VIII.[1][17] The king also destroyed Becket’s bones and ordered that all mention of his name be obliterated.[18] The pavement where the shrine stood is today marked by a lit candle.[19]

des 282012
 

Inngangsvers: De uskyldige barn ble drept for Kristi skyld. Nå følger de ham som er Lammet uten lyte, og synger uten opphør: Ære være deg, Herre.

Kollektbønn: Evige Gud, på denne dag forkynte de uskyldige barn din pris, ikke med ord, men med sitt blod. Vi ber deg: Gi at vi med våre liv må vitne om den tro vi her bekjenner. Ved vår Herre …

Les alle messens antifoner, bønner og tekster.

Dette er også datoen for min opptakelse i Den katolske Kirkes fulle fellesskap – for 18 år siden.

des 282012
 

fodeheim_bryne
Bildet over viser fødeheimen på Bryne, som åpna i desember 1955, bare knapt to uker før jeg var født (jeg trodde tidligere at den åpna sommeren -55). Huset ble bygd som legebolig i 1920, og i 1938 ble det kjøpt av Bryne og Time sanitetsforeninger. I noen år var det nokså uklart hvordan huset skulle brukes, før det i 1955 ble bestemt at det skulle åpnes fødeheim der – i åra før hadde alle barn på Jæren blitt født på sykehuset i Stavanger. Stavanger Aftenblad skriver mer om dette:

Før åpningen ble det foretatt en omfattende ominnredning. “Det ser ikke ut til at det er spart på noen ting for å få heimen så god som mulig. Over alt er det lyse og vennlige fager, og innredningen er meget smakfull”, skrev Aftenbladet i en reportasje fra åpningen.

I første etasje var det to liggestuer, fødestue, bad, vaktrom, skyllerom, spebarnstue, kjøkken og spisekrok for betjeningen.

Alt på åpningsdagen mandag 5. desember 1955 kom den første pasienten til fødeheimen på Bryne. Heimen ble imidlertid ikke ordentlig innvidd, for det viste seg å være falsk alarm, og pasienten ble sendt hjem igjen i første omgang. Likevel skulle det bli innvielser nok.

I en reportasje om den siste julen på Fødeheimen i 1969 ble bestyrer Esther Stangeland intervjuet. Da var det født hele 7470 barn på fødeheimen siden oppstarten i 1955. Snittet var på rundt 530 unger i året, og bestyreren kunne fortelle at det fram til da aldri hadde gått galt. Noe av forklaringen var at de mest kompliserte fødslene ble sendt videre til sykehus, men fødeheimen hadde likevel en god statistikk å slå i bordet med.

I mai 1970 ble fødeheimen avviklet, og seks år seinere ble huset solgt tilbake til familien Eriksen.

des 272012
 

Inngangsvers: Dette er den Johannes som hvilte mot Herrens bryst ved den siste nattverd: Den salige Apostel som fikk skue de himmelske mysterier og gav livets ord til verden.

Kollektbønn: Miskunnsrike Gud, ved den salige apostel Johannes åpenbarte du for oss ditt evige Ords mysterium. Vi ber deg: Gi oss forstand og innsikt til å fatte dybden i det budskap vi har hørt. Ved vår Herre …

Les alle messens antifoner, bønner og tekster.

des 262012
 

Inngangsvers: Himmelens porter åpnet seg for den hellige Stefan, den første av martyrskaren. Derfor jubler han i himmelen med seierens krone.

Kollektbønn: Herre, vi ber deg, hjelp oss å etterligne ham vi ærer, så vi kan lære å elske også våre fiender. For i dag feirer vi den hellige Stefans fødselsfest, han som du gav kraft til å be endog for sine forfølgere. Ved vår Herre …

Les alle messens antifoner, bønner og tekster.

des 252012
 

Aftenposten har fått en ny spaltist, Bjørn Stærk, som juledag skriver en ganske lang artikkel på deres nettsider.

Han begynner (ganske dramatisk) med å beskrive hvordan konservative kristne ser på virkeligheten, i forhold til skikkelige sekulære menensker (som bare tror alt er tilfeldig og uten mening, men fins det mange slike mennesker?):

Du har blitt fortalt at universet oppstod fra ingenting, at livet på jorden vokste planløst frem over milliarder av år med meningsløs snurring rundt en anonym fusjonsreaktor i hjørnet av en ubetydelig galakse. Og nå er vi her alle sammen, og forsøker å gjøre det beste ut av det.

I virkeligheten foregikk det slik: Et allmektig vesen snakket universet virkelig, formet jorden og fylte den med liv og perfekte, udødelige mennesker. Kanskje tok dette milliarder av år det også, men det er ikke viktig. Det viktige er det som skjedde etterpå, at menneskene tok denne gode verdenen vi hadde mottatt og fylte den med ondskap, litt som et barn som får en fin leke, og knuser den.

For å gi oss en ny sjanse til å leve slik vi var ment å leve, skilte dette vesenet ut et fragment av seg selv og sendte det inn blant menneskene for å bli torturert ihjel på våre vegne. Det er ikke så farlig om du ikke forstår hvorfor dette måtte skje. Det viktige er at du sier «ja takk» til dette offeret. På den måten vil du få leve i all evighet i en ny og bedre verden, som har alt det gode vår verden mangler, og mangler alt det onde vi har fylt vår egen med.

Å gjøre dette er det viktigste valget du noensinne vil ta. Det snur opp ned på alt. Det som er viktig og riktig for andre, blir nå uviktig og galt for deg. Andre fortsetter å surre rundt i mørket, fordi de ikke vet bedre og fordi det er mer behagelig her og nå. Det kan du ikke hindre dem i. Men du kan advare dem, og fortelle dem om den fantastiske oppdagelsen du selv har gjort: At det finnes en vei mennesket er skapt for å vandre på, en vei til evig lykke, og at alt du behøver å gjøre er å velge den.

Den kristne troen jeg vokste opp i høres eksotisk ut når jeg beskriver den på denne måten. Men det må til, for ellers glemmer du hvor forskjellig virkeligheten ser ut for kristne. Du henger deg opp i at de ser like ut som alle andre, at de kler seg likt, snakker likt, og sjelden gjør noe stort poeng av å være annerledes. Og så tror du de lever i den samme virkeligheten som alle andre. Det gjør de ikke. …

Far til Bjørn Stærk var pastor i Den evangelisk Lutherske firkire, og jeg kjente ham litt for ca 20 år siden, og hans svoger er en ivrig kristen apologet og forsvarer av tradisjonelle moralske verdier. Og her kan vi lese litt om kristnes ulike måter å forsvare sin tro på (de unge bruker faktisk mest den katolske måten):

… Katolikker tenker at alle mennesker har tilgang til det samme moralske kompasset, fordi det er bygget inn i naturen vår. Du trenger ikke skjønne Gud for å vite hva som er rett eller galt. Du vet allerede hva som er rett eller galt fordi du er skapt av Gud. Derfor kan du bruke allmenne argumenter i nesten alle spørsmål.

Kalvinister, så som baptister og pinsevenner, mener at det gode er skjult for oss helt til Gud forteller oss hva som er rett. Vi kunne ikke vite hva som var rett eller galt hvis vi ikke kunne lese det i Bibelen. De som mener dette begrunner gjerne meningene sine med bibelvers.

Lutheranere, som i Den norske kirke og Frikirken, plasserer seg mellom de to andre, og sier at moral i stor grad er felles, mens på andre områder er den skjult. Der den er felles, kan vi bruke allmenne argumenter. Der den er skjult, må du lese Bibelen for å vite hva som er riktig.

Om kristne velger å bruke et allment argument eller et bibelsk argument, kommer altså an på. For (min svoger) er det viktig å holde seg til allmenne argumenter når han deltar i samfunnsdebatten. Han engasjerer seg politisk kun når han kan bruke allmenne argumenter. Alt annet hører hjemme i kirken….

OPPDATERT 29/12:
Denne artikkelen har fått mye oppmerksonhet, og er omtalt i både Vårt Land (27/12) og Dagen (28/12).

des 252012
 

Jeg så netopp hele midnattsmessen fra Peterskirken på tv.nrk.no – jeg hadde selv en messe på nesten samme tidspunkt på Nesodden i går kveld. Filmingen var veldig imponerende, musikken litt variert, messen ble gjennomført på en god måte – og man brydde seg ikke om å spare tid – messen varte litt over to timer. Her er noen bilder:

2012des_midnattsmesse 01

2012des_midnattsmesse 02

2012des_midnattsmesse 03

2012des_midnattsmesse 04

2012des_midnattsmesse 05

2012des_midnattsmesse 06

2012des_midnattsmesse 07

2012des_midnattsmesse 08

2012des_midnattsmesse 09

2012des_midnattsmesse 10

2012des_midnattsmesse 11

des 252012
 

Inngangsvers: Et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herreveldet er lagt på hans skulder, og hans navn skal være: Underfull Rådgiver.

Kollektbønn: Evige Gud, på underfull vis skapte du menneskenaturen, og enda herligere har du gjenløst den. Vi ber deg: Gi oss del i din Sønns guddom, han som ville dele vår menneskenatur, han som lever og råder …

Les alle messens antifoner, bønner og tekster.

des 242012
 

Inngangsvers: Herren sa til meg: «Du er min sønn, jeg har født deg i dag.»

Kollektbønn: Evige Gud, du har latt denne hellige natt fylles av glansen fra det sanne lys. Vi ber deg, at vi som på jorden har fått oppleve dette underfulle lys, engang må få glede oss hos deg i himmelen. Ved vår Herre …

Les alle messens antifoner, bønner og tekster.

des 232012
 

“Nå er Herren kommet nær. Kom, la oss tilbe ham.”
Slik var første antifon til matutin på fjerde søndag i advent (i den tradisjonelle kalenderen), og de neste antifonene var slik (Google translator kan hjelpe med oversettelsen):

Véniet ecce Rex excélsus cum potestáte magna ad salvandas gentes, allelúia.

Gaudéte omnes et lætámini: ecce quia véniet Dóminus ultionis addúcet retributiónem: ipse véniet, et salvábit nos.

Etter hvert fokuserer antifonene mer på budskapet til Maria:

Gábriel Ángelus locútus est Maríæ, dicens: Ave, grátia plena: Dóminus tecum: benedícta tu inter mulíeres.

María dixit: Putas qualis est ista salutatio, quia conturbáta est ánima mea, et quia paritura sum Regem, qui claustrum virginitátis meæ non violabit.

Men mens vi i den nye messen hører om jomfru Maria også i evangeliet, gjør vi ikke det i den tradisjonelle messen, der er det Johannes døperens budskap som lyder:

Luke 3:1-6
In the fifteenth year of the reign of Tiberius Caesar, Pontius Pilate being governor of Judea. And so on.

Homily by Pope St Gregory the Great, 20th on the Gospels.
John said unto the multitude, that came forth to be baptised of him: O generation of vipers, who hath warned you to flee from the wrath to come? The wrath to come in one sense signifieth the great vengeance of the Latter Day the sinner that repenteth not of his sin now, will have no mean whereby to flee from punishment then. Let us remark that addressing evil children copying the example of evil parents, the Baptist calleth them a generation of vipers in that they were envious at the righteous, and persecuted them; that they repaid evil for evil; that they hunted out ways of harming their neighbours, in all these things following the pattern of carnal parents, the prophet likeneth them to a venomous brood hatched from a venomous stock.

des 222012
 

12des_pave_butler

Dagbladet skriver om dette i dag:

Paolo Gabriele ble i oktober dømt til halvannet års fengsel for å ha stjålet over tusen dokumenter som paven ville ha tilintetgjort.

Etter at paven hadde besøkt trebarnsfaren i fengselet hvor han sonet, ble han løslatt og fikk reise hjem til leiligheten sin i Vatikanstaten.

Gabriele får imidlertid ikke tilbake sin gamle jobb, men i en uttalelse fra Vatikanet sier de at de ønsker å gi ham «muligheten til å stillferdig starte et nytt liv sammen med familien».

Gabriele hadde tidligere skrevet et personlig brev til pave Benedikt der han ber om tilgivelse – og og det passer seg jo for Kirken å tilgi alle angrende syndere, ja, faktisk også ved å ettergi dem deres fengselsstraff.

des 212012
 

PopeInfallible
En godt voksen katolsk prest – han er 2 år og 2 dager eldre enn meg – skriver på sin blogg om hvordan konsilet og spesielt liturgidokumentet best skal tolkes (i kontinuitet med Kirkens tidligere historie), og han ler litt når han ser hvordan med progressive teologer tolker konsilet (han var selv mye mer progressiv for noen år siden):

I am amused when I read other blogs that are of a more progressive bent and find a creeping infallibility applied not only to Sacrosanctum Concilium as a document, but even more so to a liberal interpretation of it as seen through the eyes of rupture with what preceded it.

Folks, the Second Vatican Council while one of the most authoritative ways that the Pope together with the bishops of the world fulfill their commission to teach, rule and sanctify, is not primarily a dogmatic Ecumenical Council, but rather a pastoral one. Because of that much of what is taught is in reaction to the social trends and changes of the late 1950’s and early 1960’s in light of the aftermath of World War II, the Holocaust and the liturgical movement of the 20th century.

What also had changed even more gradually was the relationship of the Church to Protestantism, to the Jews and to other religions. The Church at the time of the Council and certainly today saw dialogue with all of these realities as important and the need to find commonality with one another to build a better world.

With all the talk of how Sacrosanctum Concilium reflecting a new ecclesiology of the Church where the laity take their rightful, proactive place in worship by acknowledging their own baptized priesthood, the primary emphasis of Vatican II’s ecclesiology powerfully symbolized by the call to holiness of the laity in addition to the clergy and religious was that they would bring their Catholic faith in a more public, less private way, to the public square, such as their home, their places of work and where they recreate. It was hoped that those public Catholics who are in high places of business, politics and government would do so in the most spectacular way of Catholic witness to the truths of the Church, not something they manufacture for themselves.

This is where Vatican II has failed and on a grand scale. Or it might be better for me to say this is where Vatican II has been neglected by liberal, progressive Catholics and even by more conservative pundits.

The priesthood of the baptized is primarily for the world and the witness that the Catholic baptized give to the world by their actions.

How then can we say that Vatican II has been fulfilled when nearly 80% of Roman Catholics do not go to Mass every Sunday, thus diminishing the hope-for participation of Catholics in a conscious, present way at Mass? …..

des 212012
 

Jeg skrev for et år siden om mine minner fra norskeksamen på universitetet i Bergen i 1995, da jeg oversatte fra gammelnorsk teksten om Olav den Hellige som på Thomasmessedagen, 21. desember, i 1027 (eller 1028) fór forbi Jæren med båtene sine og innover Ryfylke – og om hvordan det forundret meg at apostelen Thomas ble feiret like før jul (for i 1970 ble festen flyttet til 3. juli).

175. Tomasmesse før jul strax i dagningen styrede kongen ud af havnen (i Eikundasund); det var da meget god bør, men noksaa sterk. Han seilede da nord forbi Jæderen. Veiret var vaadt og nogen skoddedrift. Strax fór det bud overland om Jæderen, medens kongen seilede udenfor. Da Erling blev vis paa, at kongen var seilet vestover, lod han blæse al sin hær til skibene; da drev alt folket ud paa skibene og gjorde sig rede til kamp. Men kongens skibe seilede raskt mod nord forbi Jæderen. Derpaa stævnede han den indre led, han vilde fare ind i fjordene og faa sig der mænd og gods. Erling seilede efter ham og havde stor hær og mange skibe. Deres skibe skred godt frem, da de havde intet ombord undtagen mænd og vaaben. Da gik Erlings skeid mere end de andre skibe; da lod han rebe seilet og biede paa sine mænd. Da saa kong Olav, at Erlings mænd søgte raskt efter, fordi kongens skibe var meget tunge og trutnede, da de havde flydt i sjøen hele sommeren og om høsten og dertil om vinteren; han skjønte, at det vilde blive stor folkemon, om han paa én gang skulde møde hele Erlings hær. Da lod han raabe fra skib til skib, at de skulde lade seilene sige, men meget langsomt, og svøfte med haandrev. Og saa blev gjort. Erling og hans mænd merkede det. Da raabte Erling til sine mænd og bad dem seile raskere; «I ser,» siger han, «at nu blir deres seil lavere, og at de drager sig unda os.» Han lod da revene tage ud af seilet paa skeiden; den gik da raskt frem.

176. Kong Olav stævnede indenfor Bokn; da var de ikke synlige for hinanden. Siden bød kongen at lægge seilene ned og ro frem i et trangt sund, som var der. Der lagde de da skibene sammen; et klippe-nes gik udenfor dem. Da var alle mænd hærklædte. Erling seilede da imod sundet, og de merkede ikke, at en hær laa der foran dem, før end de saa, at kongsmændene roede alle skibene paa én gang imod dem. Erlings mænd lod seilene falde og greb til vaaben; men kongens hær laa paa alle sider om skibet. Det blev nu en kamp, og den var meget haard; mandefaldet vendte sig snart til Erlings mænd. Erling stod i løftingen paa sit skib; han havde hjelm paa hovedet, skjold for sig og sverd i haanden. …. Da tog Erlings mænd paa at falde, og saasnart striden tog til og man gjorde opgang paa skeiden, da faldt hver i sit rum. Kongen selv gik haardt frem. …. Saa faldt Erlings hær til sidste mand, at ingen stod oppe paa skeiden, undtagen han alene. Aarsagen var baade, at man lidet bad om grid, og at ingen fik, om han end bad, og heller ikke kunde nogen vende sig til flugt, thi skibene laa rundt om skeiden. Det er ogsaa sagt med sandhed, at ingen mand søgte at fly. ….

Da satte man ind paa Erling baade fra forrummet og fra de andre skibe. Det var godt rum i løftingen, og den laa høit oppe over de andre skibe, og ingen kunde komme til undtagen med skud og tildels med spydstik, men dem huggede han alle fra sig. Erling vergede sig saa herlig, at ingen vidste at nævne, at én mand havde staaet saa længe imod saa mange; men aldrig søgte han at undkomme eller at bede om grid. … Kong Olav søgte da agter i forrummet og saa, hvad Erling gjorde. Kongen talte da til ham og sagde: «Idag vender du aasynet imod, Erling.» Han svarer: «Aasyn mod aasyn skal ørner hugges.» … Da sagde kongen: «Vil du gaa mig til haande, Erling?» «Det vil jeg,» sagde han. Da tog han hjelmen af sit hoved, lagde ned sverdet og skjoldet og gik frem fra løftingen til forrummet. Kongen stak øxespidsen i hans kind og sagde: «Merkes skal drottensvigeren.» Da løb Aslak Fitjeskalle til og huggede sin øx i Erlings hoved, saa at den stod ned i hjernen. Det var strax et banesaar, og Erling lod der sit liv. Da sagde kong Olav til Aslak: «Gid du maatte faa en ulykke for dit hugg; nu hugg du Norge af min haand.» ….

Her kan man lese hele denne teksten (gå til avsnitt 175), og Sigvat Skalds kvad, som jeg har tatt bort.

des 212012
 

I de tradisjonelle tidebønnene leser vi i dag om apostelen Thomas (i Matutins 4., 5. og 6. lesning):

The Apostle Thomas, called Didymus, or the Twin, was a Galilean. After the descent of the Holy Ghost, he went into many provinces to preach Christ’s Gospel. He gave knowledge of the rules of Christian faith and life to the Parthians, Medes, Persians, Hyrcanians, and Bactrians. He went last to the East Indies. Here he provoked the anger of one of the idolatrous kings, because the holiness of his life and teaching, and the number of his miracles, drew many after him, and brought them to the love of Christ Jesus. He was therefore condemned, and slain with lances. He crowned the dignity of the Apostleship with the glory of martyrdom, on the Coromandel coast, not far from Madras.

It is written By His Spirit the Lord hath adorned the heavens. Job xxvi. 13. Now the ornament of the heavens are the godly powers of preachers, and this ornament, what it is, Paul teacheth us thus To one is given by the Spirit the word of wisdom, to another the word of knowledge by the same Spirit; to another faith by the same Spirit; to another the gifts of healing by the same Spirit, to another the working of miracles, to another prophecy, to another discerning of spirits, to another divers kinds of tongues, to another the interpretation of tongues. But all these worketh that one and the self-same Spirit, dividing to every man severally as He will. 1 Cor. xii. 8.

So much power then as have preachers, so much ornament have the heavens. Wherefore again it is written By the word of the Lord were the heavens made. Ps. xxxii. 6. For the Word of the Lord is the Son of the Father. But, to the end that all the Holy Trinity may be made manifest as the Maker of the heavens, that is, of the Apostles, it is straightway added touching God the Holy Ghost: you and all the host of them by the Breath of His mouth. Therefore the might of the same heavens is the might of the Spirit, for they had not braved the powers of this world, unless the strength of the Holy Ghost had comforted them. For we know what manner of men the Teachers of the Holy Church were before the coming of this Spirit and since He came we see in Whose strength they are made strong.

des 172012
 

The Rt. Rev. Philip A. Egan, Bishop of Portsmouth, skrev lørdag et offentlig brev til Storbritannias statsminister, David Cameron, som en stund nå har agitert sterkt for homofile ekteskap. Biskopen skrev bl.a.:

… I wish respectfully to point out that behind what you say lurks a basic philosophical misconception about the nature of ‘equality.’ Equality can never be an absolute value, only a derivative and relative value. After all, a man cannot be a mother nor a woman a father, and so men and women can never be absolutely equal, only relatively equal, since they are biologically different. So too with marriage. Marriage, ever since the dawn of human history, is a union for life and love between a man and a woman. It is a complementary relationship between two people of the opposite sex, the man and the woman not being the same, but different. They are not, in other words, absolutely equal but relatively equal. This is why gay couples, two men or two women, are not being ‘excluded’ from marriage; they simply cannot enter marriage.

By enabling gays to ‘marry’ and by equating the union of gay people with marriage, however well-intentioned, you are not only redefining what we mean by marriage but actually undermining the very nature, meaning and purpose of marriage. Marriage, and the home, children and family life it generates, is the foundation and basic building block of our society. If you proceed with your plans, you will gravely damage the value of the family, with catastrophic consequences for the well-being and behaviour of future generations. The 2011 Census shows the parlous state of the institution of marriage which you claim to believe in so strongly, and of family life in general, with one in two teenagers no longer living with their birth parents and over 50% of adults living outside of marriage. …

des 172012
 

The_Hobbit_An_Unexpected_Journey
I går kveld var vi på Klingenberg kino (der hadde jeg ikke vært på ca 30 år) og så filmen: The Hobbit: An Unexpected Journey. Filmen var god – bedre enn jeg hadde regnet med, siden noen av anmeldelsene ikke var så strålende – og det var også første film jeg noen gang så i 3D. (Jeg er interessert i alle slags datanyheter, men en del andre moderne ting interesserer meg mindre.)