mar 312013
 

Så passende og innholdsfylte er antifonene til de tre dagbønnene (tres, sekst eller non) i dag, påskedag:

Ad Tertiam: Christus surréxit a mórtuis, iam non móritur, allelúia.
Kristus, oppstanden fra de døde, dør ikke mer. Hallejuja!

Ad Sextam: Tráditus est propter delícta nostra, et resurréxit propter iustificatiónem nostram, allelúia.
Han ble gitt for våre overtredelser og oppreist til vår rettferdiggjørelse. Hallejuja!

Ad Nonam: Si consurrexístis cum Christo, quæ sursum sunt quærite, allelúia.
Er dere oppstandne med Kristus, så streb etter det som er der oppe. Hallejuja!

mar 312013
 

Påskedagens evangelium fra Johannes 20:

1 Una autem sabbati, Maria Magdalene venit mane, cum adhuc tenebræ essent, ad monumentum: et vidit lapidem sublatum a monumento. 2 Cucurrit ergo, et venit ad Simonem Petrum, et ad alium discipulum, quem amabat Jesus, et dicit illis: Tulerunt Dominum de monumento, et nescimus ubi posuerunt eum. 3 Exiit ergo Petrus, et ille alius discipulus, et venerunt ad monumentum. 4 Currebant autem duo simul, et ille alius discipulus præcucurrit citius Petro, et venit primus ad monumentum. 5 Et cum se inclinasset, vidit posita linteamina: non tamen introivit. 6 Venit ergo Simon Petrus sequens eum, et introivit in monumentum, et vidit linteamina posita, 7 et sudarium, quod fuerat super caput ejus, non cum linteaminibus positum, sed separatim involutum in unum locum. 8 Tunc ergo introivit et ille discipulus qui venerat primus ad monumentum: et vidit, et credidit: 9 nondum enim sciebant Scripturam, quia oportebat eum a mortuis resurgere.

Se alle dagens tekster her.

mar 302013
 

13mars_two_popes

Fr. Longenecker (en amerikansk prest som har en blogg jeg ofte leser) har skrevet en artikkel han har kalt «Brothers in Arms: St. Benedict and St. Francis – The two saints were different kinds of reformers, and the Church needs both». Her skriver han bl.a.:

The long papacy of Bl. John Paul II means that many of us have not lived with a variety of popes. Now, within eight years we have gotten used to three popes, and with the retirement of Pope Benedict, some Catholics are finding it difficult to accept Pope Francis.

It’s therefore helpful to remember that in the divine economy, the saints all have different parts to play according to their own charisms and personalities. St. Thérèse of Lisieux wrote, “How different are the variety of ways through which the Lord leads souls! Souls are as different as faces!” The variety of saints is like different flowers, trees and shrubs in a garden. Studying the saints helps us understand God’s wonderful ways of working in the world. Therefore, looking at St. Benedict and St. Francis of Assisi will help us see how Pope Benedict and Pope Francis complement one another.

St. Benedict was born into a society in chaos. At the end of the fifth century, the Roman Empire was crumbling, and it began to drift into decadence, despair and pessimism. The armies had been pulled back and the barbarians were invading. In the midst of the encroaching darkness, Benedict established little core communities of radical disciples. Men withdrew from the world with Benedict to live quiet lives of prayer, study and work. Those core communities became the seeds of what flowered into the great civilization we know as medieval Christendom.

As we understand Benedict the Saint, we will understand Benedict the Pope. …..

…. Like St. Benedict before him, St. Francis was also born into a Church in chaos. In the twelfth century, the Catholic Church was besieged by corruption from within and threatened with persecution from without. St. Francis came on the scene with his famous vow of poverty, a life of joyful simplicity and an outgoing personality. Francis also followed the religious life, but it was lived out not in a Benedictine monastery, but in the burgeoning cities and in wandering through the world.

As we saw St. Benedict alive in Pope Benedict; likewise, we are already seeing, (and can expect to see more of) St. Francis alive in Pope Francis. The two are not contradictory, but complementary, and the way to see how they work together is to see the big picture of the different gifts these two saints bring to the Church, and therefore the different gifts each pope will bring. …

mar 272013
 

Tekstene for palmesøndag, skjærtorsdag, langfredag etc er veldig godt kjent, men mange kjenner kanskje ikke til hvilke evangelier som leses pasjonsuken før palmesøndag (som jeg refererte tidlige fra den tradisjonelle kalenderen) og de mindre viktige dagene i den stille uke (fra den nye kalenderen). Evangeliet fra onsdag i den stille uke (fra Matteus 26,14–25) handler om at Judas avtaler med prestene i Jerusalem hvordan han skal forråde Jesus og hva han skal få i betaling:

På den tid gikk en av de tolv, han som kaltes Judas Iskariot, til yppersteprestene og sa: «Hva gir dere meg, dersom jeg sørger for at han kommer i deres hender?» De gav ham tredve sølvstykker. Og fra da av søkte han en anledning til å forråde Jesus. På den første dag i de usyrede brøds høytid kom disiplene til Jesus og sa: «Hvor vil du vi skal gjøre i stand til påskemåltid for deg?» Han svarte: «Gå inn i byen, til en bestemt mann der, og si til ham: ‘Mesteren sier: Min time nærmer seg; og det er hos deg jeg vil feire påske sammen med mine disipler.’» Disiplene gjorde som Jesus hadde befalt, og stelte til påskemåltidet. Da det var blitt aften, satte han seg til bords med de tolv. Under måltidet sa han til dem: «Dette skal dere vite: En av dere skal forråde meg.» Fulle av sorg og uro begynte de da å spørre, den ene efter den annen: «Det er vel ikke meg, herre?» Og han svarte: «En som har dyppet sin hånd i fatet sammen med meg, han skal nå forråde meg. Vel skal Menneskesønnen vandre bort, slik som det står skrevet om ham, men ve det menneske som Menneskesønnen blir forrådt av. For den mann hadde det vært bedre om han aldri var blitt født!» Da tok også Judas, han som skulle forråde ham, til orde og spurte: «Det er da vel ikke meg, rabbi?» Og Jesus svarte: «Nå har du selv sagt det.»

mar 272013
 

Jeg leste i dag på Catholic Herald om en ny katolsk kvinneblogg som presenterer seg slik:

This blog has been set up as a place where faithful practicing Catholic women may register their support for Catholic doctrine regarding women, in particular issues relating to sexuality, contraception, abortion, marriage and the male priesthood.

It is for women who accept that the teaching of the Catholic Church was revealed to us by Jesus Christ and handed down by the apostles, expressed in sacred scripture and tradition and is therefore not able to be modified or deleted. This is a place where women can joyfully testify to the freedom from oppression that accompanies an authentic God-given expression of sexuality and chastity.

If you agree with the statement below, please register your support in the comments box.

I am a faithful practicing Roman Catholic woman, who attends Mass at least once a week and who believes in and practices the Church’s teachings, specifically pertaining to matters on sexuality, contraception, abortion, marriage and the ordination of women. I believe that the Roman Catholic Church is sympathetic to and representative of the needs and concerns of women and their children, wherever they may be in the world. I would like to offer our new Pope Francis, my prayers and support and thank him for his continued protection and support of mothers and their unborn children. I fully endorse Church doctrine in relation to women’s issues.

mar 262013
 

Tirsdag i den stille uke leser vi i messens evangelium fra Johannes 13,21–33.36–38 om at Jesus snart skal forrådes:

Mens Jesus satt til bords sammen med disiplene kom han i sterkt sinnsopprør og erklærte: «Ja, sann mitt ord: En av dere skal forråde meg.» Da så disiplene på hverandre, uvisse om hvem han mente. En av dem, han som Jesus holdt så meget av, lå til bords nærmest opp til Jesus. Til ham gjør da Simon Peter tegn og sier: «Spør hvem det er han taler om!» Den annen lener seg opp mot Jesu bryst og spør: «Herre, hvem er det?» Jesus svarer: «Det er han som jeg rekker det stykket jeg nå dypper», – og så dypper han et stykke i fatet og gir det til Judas, sønn av Simon Iskariot. Og ikke før var det gjort, så fór Satan i ham. Da legger Jesus til: «Det du gjør, gjør det snart.» Men ingen av dem som satt til bords, forstod hvorfor han sa dette; noen tenkte at Jesus vendte seg til Judas, siden han hadde kassen, og at Jesus hadde ment: «Kjøp det vi trenger til høytiden,» eller at han hadde bedt ham gi noe til de fattige. Men den annen tok stykket og gikk straks ut. Det var natt. Da han var gått ut, sa Jesus: «Nå er Menneskesønnen nådd frem til sin triumf, og hans triumf er Gud til ære. Men æres Gud gjennom ham, da vil Gud også til gjengjeld kaste glans over ham, – ja, om kort tid vil han stå omstrålet av Guds egen herlighet! Barn, bare en liten stund til blir jeg blant dere. Dere skal lete efter meg, men som jeg sa til jødene, må jeg nå også si til dere, at dit jeg går, kan dere ikke komme.» Simon Peter spør ham da: «Herre, hvor går du hen?» Jesus svarte: «Dit jeg går, kan du ikke følge meg nå; men du skal følge meg siden.» Peter sier: «Herre, hvorfor kan jeg ikke følge deg nå? Jeg gir gjerne mitt liv for deg.» Jesus svarer: «Du vil gi ditt liv for meg? Akk, du skal sanne mitt ord: Før hanegal har du tre ganger nektet å kjennes ved meg.»

mar 262013
 

Jeg leste tidligere i dag om en katolsk sogneprest i Skottland som nylig publiserte en bok om upassende seksuelle holdninger og praksis ved presteseminarer, som Kirken ikke i særlig grad har innrømmet:

…. Fr Despard, the parish priest of St John Ogilvie church in High Blantyre, Lanarkshire, says he fears for the future of his Church if no action is taken to end the scandal.

He has taken the difficult decision to publish a book on his experiences, Priesthood in Crisis.

Yesterday, he admitted he had struggled with his conscience before going ahead with publication.

The book was first written in 2010 but he self-published it on Amazon’s Kindle store last week in the wake of the resignation of Cardinal Keith O’Brien.

In the bombshell book, Fr Despard writes: “My concern is that if we don’t face up to what is happening in reality, the Church will suffer enormous damage.

“The accusations I have been making may appear intolerable to some and truly I have trouble making them.

“Over and over, I have to continue to convince myself to keep writing despite the prejudicial nature of what I have to say.

“But so much of the problematic state of the priesthood stems from the junior seminaries, where training took place cut off from the world, that were laws unto themselves, where abuse became so rife that many had to be closed. …

mar 262013
 

The Catholic Herald skriver at selv om de fleste eksperte tippet helt feil ved årets pavevalg, var noen av de beste italienske kjennerne klar over hva som kunne skje:

…. In fact, five ballots were enough to make a visibly stunned Bergoglio the successor of St Peter – only one more than was necessary to elect his predecessor, and three fewer than it took to elect John Paul II in 1978. So the pundits were wrong, myself included. Or were they?

In fact, some of the best-informed Italian journalists had noticed that his name was recurring in the talk during the final days of the build-up. Andrea Tornielli, that oracle among vaticanologists, not only mentioned him on the morning the conclave began, but later the same day brazenly offered his own version of the state of the deliberations still under way among the sequestered cardinals.

As all know, the participants in a conclave are vowed to the strictest secrecy. Nonetheless, once it is over the details usually come out in dribs and drabs until something like a clear picture can be formed. It is now known that Bergoglio was the only other serious contended to rival Ratzinger in 2005. Tornielli, however, seemed to have inside information even as the voting proceeded. Perhaps this was merely a priori calculation on the basis of information obtained beforehand, but in any case, Tornielli’s analysis proved remarkable prescient. He averred confidently that there was a deadlock in the conclave, but he mentioned Bergoglio, along with Scola and Ouellet, as one of the three front-runners. …

mar 252013
 

Evengelieteksten mandagen i den stille uke, Joh 12,1-11

Seks dager før påske kom så Jesus til Betania, der hvor Lasarus bodde – han som Jesus hadde oppvakt fra de døde. Der ble det holdt et gjestebud for ham, og Marta vartet opp, mens Lasarus var blant dem som satt til bords med ham. Men Maria kom med et pund ekte og meget kostbar nardusolje og salvet Jesu føtter, og etterpå tørret hun dem med sitt hår. Hele huset ble fylt av parfymeduften. Da sier en av hans disipler, Judas Iskariot, han som skulle forråde ham: «Hvorfor er ikke denne salven heller blitt solgt for tre hundre denarer, til beste for de fattige?» Men dette sa han ikke av omsorg for de fattige, men fordi han var en tyv; han hadde nemlig kassen, og stakk til side av det som ble lagt i den. Men Jesus sa: «La henne bare gjøre det; hun gjemte den til min gravferd. Fattige har dere alltid blant dere; meg derimot har dere ikke alltid.»
Imidlertid hadde en mengde av jødene fått vite at han var der, og de kom nå utover, ikke bare på grunn av Jesus, men også for å se Lasarus som han hadde oppvakt fra de døde. Yppersteprestene besluttet da å drepe Lasarus også, ettersom mange av jødene forlot dem og trodde på Jesus på grunn av ham.

mar 252013
 

Som de fleste andre ble jeg overrasket og lei meg da jeg hørte at Inge Lønning døde brått i går. Det er blitt skrevet svært mye om ham i løpet av denne mandagen på mange nettaviser, og Vårt Land har lagt ut hele dette intervjuet de hadde med ham 8. februar:

– Hvilket råd vil du gi dagens unge?

– Man skal aldri gi råd til unge. De gjør alltid det motsatte. Hovedregelen er at man skal svare hvis noen ber om råd. Hvis ikke, holder man kjeft. Som universitetsrektor ble jeg spurt hvilke råd jeg ville gi om yrke og studium. Jeg vet ikke noe annet fornuftig svar enn å følge hva man har lyst til og er opptatt av. Å spekulere i hva arbeidsmarkedet trenger er bortkastet. Det endrer seg.

– Hva var da din motivasjon for å studere teologi?

– Jeg startet med norsk bifag, som det het den gang, og hadde tenkt å fortsette med litteratur og historie. Men nysgjerrigheten på teologien ble etter hvert for sterk. Det har jeg aldri angret på. Jeg tror Jan Kjærstad, også en av mine studenter, har rett når han sier at teologi er universitetets eneste allmenndannende fag. Teologi er flere fag slått sammen – språk, historie, filosofi og etikk.

– Har du fått tilfredsstilt nysgjerrigheten?

– Ja. Ikke slik at det ikke er noe igjen av den. Jeg får fortsatt aha-opplevelser, særlig når jeg arbeider med bibeltekster. Når jeg fra tid til annen forbereder en preken oppdager jeg alltid noe jeg ikke har tenkt på før, selv om jeg har lest teksten mange ganger før. Særlig Johannes-evangeliet er som en kinesisk eske. Ballasten man får gjennom mange års bibelstudium gir innsikt i nåtiden.

– Hvordan?

– Det gir et korrektiv. Faren er jo at man blir slukt av sin samtid med hud og hår og tror at den er det fullkomne. Bibelstudiet gir en distanse som gjør at man får et annet perspektiv. Først og fremst når det gjelder å skille mellom stort og smått, mellom viktig og uviktig, mellom det som er umistelig og det som kan unnværes.

mar 242013
 

13mars_vikt_moter

Bengt Malggren skriver om møtet i går mellom Pave Frans og tidligere pave Benedikt, men han skriver også om andre møter (og har satt sammen bildet over):

Påven har redan hunnit med många betydelsefulla möten. Jag skrev tidigare om mötet med patriark Bartholomaios. Nyligen mötte han också den argentinske mottagaren av Nobels fredspris Adolfo Pérez Esquivel. Prominenta personer som han och befrielseteologen Leonardo Boff liksom en av de jesuitpräster, Franz Jalics, han anklagas för att ha lämnat ut till militärjuntan i Argentina har hela tiden dementerat de envisa anklagelserna från som det trycks en liten grupp vänsteraktivister i Argentina som hävdar att påven gick juntans vägar. Ju mer man lyssnar på vittnen, ju mindre substans tycks finnas kvar i dessa anklagelser.

Pérez Esquivel intervjuades i Vatikanens tidning L´Osservatore Romano. Han säger bl.a:

”He [pope Franciskus] is above all a pastor. Even in Argentina, in spite of the his responsibilities as a Jesuit and then in the Archdiocese of Buenos Aires and the bishops’ conference, he has always been a serene and shy man, constantly attentive to the problems of the country and especially of the people.

After his election a defamatory campaign began against the Pontiff which you immediately shut down. Who is afraid of Pope Francis?

It is true, some tried to do this. But since the accusations were completely unfounded I felt the need to to prove them wrong. Pope Francis did not have anything to do with the military dictatorship. And I am not the only one to say this. This is true according to the president of the Supreme Court of Justice in Argentina. There are no shadows in Bergoglio’s past. And in no way can anyone say that he was involved with the dictatorship. On the contrary he fought on behalf of the missing people and of the persecuted. However not all of his speeches were heard. The military said “yes” to everyone but they then did the contrary. I believe the defamatory campaign against Pope Francis was fueled by various political and ideological trends.”

mar 232013
 

I den tradisjonelle kalenderen er hele pasjonstida (fra søndag før palmesøndag) fokusert på motstanden mot Jesus og hans lidelse. Slik leste vi til messen og matutin på lørdag etter pasjonssøndag:

Johannes 12:10-36
Da la overprestene opp planer om å drepe Lasarus også, 11 for mange av jødene drog dit for hans skyld og kom til tro på Jesus.
12 Dagen etter ble det kjent i den store folkemengden som var kommet til festen, at Jesus var på vei inn i Jerusalem. 13 Da tok de palmegrener og gikk ham i møte, og de ropte: Hosianna! Velsignet være han som kommer, i Herrens navn, han som er Israels konge! 14 Jesus fant et esel og satte seg opp på det, slik det står skrevet: 15 Frykt ikke, Sions datter! Se, din konge kommer, ridende på en eselfole. 16 Dette skjønte ikke disiplene den gang, men da Jesus hadde fått del i herligheten, husket de at dette stod skrevet om ham, og at de hadde hilst ham slik.
17 Alle de som hadde vært til stede da han kalte Lasarus ut av graven og vakte ham opp fra de døde, vitnet om det de hadde sett. 18 Når folk drog ut for å møte ham, var det også fordi de hadde hørt at han hadde gjort dette tegnet. 19 Men fariseerne sa til hverandre: «Der ser dere at ingen ting nytter. All verden renner etter ham.»
20 Blant dem som var kommet til Jerusalem for å tilbe under høytiden, var det noen grekere. 21 De gikk til Filip, som var fra Betsaida i Galilea, og sa: «Herre, vi vil gjerne møte Jesus.» 22 Filip kom og fortalte det til Andreas, og Andreas og Filip gikk så og sa det til Jesus. 23 Jesus svarte: «Timen er kommet da Menneskesønnen skal bli forherliget. 24 Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene korn. Men hvis det dør, bærer det rik frukt. 25 Den som elsker sitt liv, skal miste det, og den som hater sitt liv i denne verden, skal berge det og få evig liv. 26 Om noen vil tjene meg, må han følge meg, og der jeg er, skal også min tjener være. Den som tjener meg, skal få ære av Faderen. 27 Nå er min sjel fylt av angst. Men skal jeg så si: Far, frels meg fra denne stunden? Nei, til denne stund skulle jeg komme. 28 Far, la ditt navn bli forherliget!» Da lød det en røst fra himmelen: «Jeg har forherliget det, og skal igjen forherlige det.»
29 Mengden som stod omkring og hørte dette, sa at det hadde tordnet. Andre sa: «Det var en engel som talte til ham.» 30 Da sa Jesus til dem: «Denne røsten lød ikke for min skyld, men for deres. 31 Nå felles dommen over denne verden, nå skal denne verdens fyrste kastes ut. 32 Og når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til meg.» 33 Dette sa han for å gi til kjenne hva slags død han skulle få.
34 Noen i mengden sa da: «Vi har hørt at det står i loven at Messias skal leve for alltid. Hvordan kan du da si at Menneskesønnen skal bli løftet opp? Hvem er denne Menneskesønnen?» 35 Jesus svarte: «Ennå en liten stund er lyset hos dere. Dere må vandre mens dere ennå har lyset, så ikke mørket faller over dere. Den som vandrer i mørket, vet ikke hvor han går hen. 36 Tro på lyset mens dere ennå har lyset, så dere kan bli lysets barn.» Da Jesus hadde sagt dette, gikk han fra dem og skjulte seg for dem..

Homily by St Augustin, Bishop (of Hippo) – 50th Tract on John.
When they saw Lazarus who had been raised from the dead, and knew that the miracle which the Lord had worked was so great, spread about by so many witnesses, and so plain and manifest that it could neither be concealed nor denied, they invented an expedient; and see here what it was–«But the chief Priests consulted that they might put Lazarus also to death.» What stupidity of thought, what blindness of cruelty is here! If the Lord Christ had raised up again a man who had died a natural death, could He not also raise up one that had died by violence? Would killing Lazarus paralyse the Lord? But if ye consider that there is a difference between a man dead of disease, and a man killed, behold, the Lord hath raised up both for He first raised up Lazarus, who had died a natural death, and then Himself, after a violent one.

«On the next day much people that were come to the feast, when they heard that Jesus was coming to Jerusalem, took branches of palm-trees, and went forth to meet Him, and cried Hosanna! Blessed is the King of Israel That cometh in the Name of the Lord!» Palm branches are glorious boughs which tell of victory; yea, the Lord was now ready by His Own Death to trample down death, and to carry the victorious banner of His Cross in triumph over the devil, the prince of death. The cry with which He was greeted, namely «Hosanna,» hath not, as we are assured by some who are acquainted with the Hebrew language, any meaning in particular, but is a shout after the manner of interjections, as they are called, just as in Latin when we lament we say «Heu,» or when we are pleased, «Vah.»

These were the shouts of applause with which the crowd greeted Him, «Hosanna! Blessed is the King of Israel That cometh in the Name of the Lord!» What inward torture must the jealousy of the Jewish leaders have caused them, when they heard that great multitude hailing Christ as their King! But, for the Lord, what was it to be King of Israel? To the Eternal King what mattered it to become a King of men? And Christ is not King of Israel in the sense of monarchs who exact tribute, or arm hosts with steel to conquer enemies that are seen. But King of Israel He is, as He Who is Lord of our intellect, a Ruler Whose power shall never wane, and Who openeth a Kingdom in heaven to all such as centre in Him their faith, their hope, and their love.

mar 232013
 

I et interessant innlegg på PrayTell-bloggen skriver Fr Anthony Ruff, OSB, om en mulig liturgisk revolusjon – mange er i alle fall usikre på hvordan pave Frans’ liturgi kommer til å utvikle seg. Fr Ruff åpner med å si at han har laget en «list of what Pope Francis has done with ceremonial and ritual. It’s been quite a ride since his election!» Og han avslutter innlegget slik:

…. Some of us are (to use necessary but sometime unhelpful labels) rather “traditional” when it comes to liturgy. I always follow the book when I celebrate, including all the genuflections. I’ve increased considerably the amount of Latin chant at St. John’s Abbey, eg. including four Latin Mass ordinaries (rather than one) in our choir stall binders in conjunction with implementation of the new English Missal. I pushed for (and got) incense at Mass every Sunday when the new Missal came. I was about to push for a dress code for readers and other liturgical ministers (no jeans, etc.) in our School of Theology•Seminary, until this new pope came along and my case got weakened.

As much as I appreciate the pope’s simpler style and his throwing overboard all these archaic and irrelevant signs of monarchical and aristocratic power, I admit to mixed feelings about it all. Simplicity is good, but tackiness isn’t. Will that be the unfortunate consequence of his liturgical revolution? Will there be an aesthetic price?
Pope Benedict put before us the importance of beauty in the church’s life. Alas, his style of celebrating the liturgy, as beautiful as it was, had a rather narrow notion of beauty. It was too Eurocentric, too archaic, too fussy and precious, too aristocratic, too clericalist. I fear that not much of his vision will last. And that’s a shame. In my ideal world, we would draw on Pope Benedict’s inspiration as we find new ways to integrate the artistic riches of our heritage into the very changed conditions of the world we live in.

I also wonder whether Pope Francis isn’t doing too much all at once. Is this hurting some people’s feelings? (Yes, judging from the blogosphere.) Is it confusing some people? (Yes, judging from my conversation with theology students, including some I wouldn’t call “conservative.”) I hope Pope Francis proves to be a uniter and not a divider.

That’s my prayer. Pope St. Pius V, pray for us.

mar 222013
 

I den tradisjonelle kalenderen er hele pasjonstida (fra søndag før palmesøndag) fokusert på motstanden mot Jesus og hans lidelse. Slik leste vi til messen og matutin på fredag etter pasjonssøndag:

Johannes 11:47-54
Da kalte overprestene og fariseerne Rådet sammen, og de sa: «Hva skal vi gjøre? Denne mannen gjør mange tegn. 48 Lar vi ham holde på slik, vil snart alle tro på ham. Så kommer romerne og tar både det hellige sted og folket vårt.» 49 En av dem, Kaifas, han som var øversteprest det året, sa da: «Dere skjønner ingen ting. 50 Dere tenker ikke på at det er bedre for dere at ett menneske dør for folket enn at hele folket går til grunne.» 51 Dette sa han ikke av seg selv, men da han var øversteprest det året, talte han profetisk om at Jesus skulle dø for folket. 52 Ja, han skulle ikke bare dø for folket; han skulle også samle til ett de Guds barn som er spredt omkring. 53 Fra denne dagen la de planer om å drepe ham. 54 Derfor gikk ikke Jesus åpenlyst omkring blant jødene, men drog vekk derfra ut til landet i nærheten av ødemarken, til en by som heter Efraim. Der ble han nå sammen med sine disipler.

Homily by St Augustin, Bishop of Hippo. – 49th Tract on John.
The chief Priests and the Pharisees took counsel together, but Let us believe in Him was not one of the suggestions offered. Those lost creatures thought much more how they might hurt and undo Him, than how they might save themselves from perishing. And yet they were afraid, and took counsel together, and said What do we? For this Man doeth many miracles. If we let Him thus alone, all men will believe on Him; and the Romans shall come and take away both our place and our nation. They were afraid of losing temporal things, but they gave no thought to eternal life, and so they lost both.

For, after that the Lord had suffered and been glorified, first came the Romans, and took away both their place and nation, prevailing against them and leading them away captive, and secondly there followeth them that which is written But the children of the kingdom shall be cast out into outer darkness. Matth. viii. 12. But their fear was that, if all men should believe on Christ, none would remain to defend the city of God and His Temple against the Romans, since they deemed that Christ’s teaching was against the Temple itself, and against the laws of their fathers.

And one of them, named Caiphas, being the High Priest that same year, said unto them: Ye know nothing at all, nor consider that it is expedient for us that one man should die for the people, and that the whole nation perish not. And this spake he not of himself but being High Priest that year, he prophesied. Here we will learn that bad men are enabled by the spirit of prophecy to foretell the future; which, at the same time, the Evangelist attributeth to an ordinance of God, namely, that he was the High Priest.

mar 222013
 

13mars_stolav_tids2

St Olavs redaktør, Heidi Øyma, skriver en grundig og interessant lederartikkel om pave Benedikt i siste nummer av tidsskriftet (les det her), artikkelen begynner slik:

Det er ikke lett å sammenfatte pave Benedikts rikholdige pontifikat – så mye på bare åtte år! Heldigvis har han selv gitt oss tolkningsnøkkelen.

«Biskopen av Roma sitter på sin bispestol for å vitne om Kristus». Den nyvalgte pave Benedikt uttalte dette under sin høytidelige innsettelse på bispestolen i Romas katedral, Laterankirken. Det er umulig å forstå Benedikt XVI hvis man ikke tar utgangspunkt i de to store temaene i hans liv: kjærligheten til Kristus og kjærligheten til Kirken. Det er en kjærlighet som ikke har gjort blind, men tvert imot gitt ham et forbausende klarsyn – en realisme som også er født av dyp ydmykhet.

Josef Ratzinger deltok med stor begeistring på Det annet vatikankonsil og formidlet underveis til katolikker i hjemlandet hva Konsilet betød. Etter kirkemøtets første sesjon holdt han i januar 1963 et langt foredrag på universitetet i Bonn. Han avslutter sin entusiastiske og skarpsindige analyse av konsilarbeidene med to bemerkninger om hva Konsilet aldri vil kunne gjøre. Den første av dem lyder: «Konsilet kan ikke eliminere Kirkens menneskelige natur. Selv etter Konsilet vil denne naturen ha behov for fornyelse. Den vil vare helt til Herrens gjenkomst.»

Femti år senere lyder dette som profetiske ord, særlig når man tenker på den euforiske stemningen og nesten grenseløse optimismen som hersket i Kirken da de ble uttalt, en tro på at (til dels høyst påkrevde!) reformer skulle bety en slags endelig løsning på alle vanskeligheter. …

Lederartikkelen er ganske lang, så her hopper jeg over en hel del, og tar med avslutningen:

Pave Benedikts beslutning, som han tok «etter gjentatte ganger å ha ransaket min samvittighet fremfor Gud», er også et resultat av hans realisme og ydmykhet, samt åpenhet for ukonvensjonelle valg så sant de er i samsvar med sannheten. Den utløste en medieinteresse uten like. Blant de tidlige kommentarene kunne vi ofte lese at katolikkene og Kirken nå var «rystet». Det pussige var at det var utrolig vanskelig å finne en katolikk som faktisk ga uttrykk for rystelse. Vemodige, ja, med en følelse av «faderløshet», som biskop Eidsvig uttrykte det i takksigelsesmessen for Benedikts pontifikat, jo, absolutt. Noen satt også med en opplevelse av at paven kanskje ikke hadde handlet rett. Men rystet? Nei. Hvorfor i all verden skulle vi være det?

Mye som ble sagt i dagene mellom annonseringen av Benedikts avgang og valget av en ny pave, tyder på at media ironisk nok langt overvurderer pavens betydning. Benedikt gjør ikke det. I sin selvbiografi beskriver han levende det overdådige oppbudet i hjembyen da han og storebroren kom hjem for å feire sine første hellige messer. Han gikk der og hørte på jubelen og sa til seg selv: «Dette er ikke til ære for deg, Josef, det er ikke til ære for deg.»

Kirkens glede over en nyviet prest eller over en nyvalgt pave eller æresbevisninger for en pave som går av, skyldes ikke personen selv, men ham som er Kirkens Herre. Derfor kunne Benedikt etter å ha mottatt en langvarig applaus fra kardinalene og de fremmøtte – en applaus han vanligvis ville avbrutt, men denne gangen ga rom for – si takk for deretter å konkludere: «La oss vende tilbake til bønnen.»

… Igjen og igjen under sine siste dager på Peters stol understreket pave Benedikt at Kirken ikke tilhører oss – heller ikke tilhører hun paven – men Kristus, han som ikke svikter. Slik kan abdikasjonen også sees som en stor troshandling. Som paven sa det da han annonserte sin avgang: «Jeg takker dere hjertelig for den kjærlighet med hvilken dere har båret byrden av min tjeneste sammen med meg, og det arbeid dere har gjort. Jeg ber om tilgivelse for alle mine mangler. Nå betror vi Kirken til den øverste Hyrde, Vår Herre, Jesus Kristus.»

«Biskopen av Roma sitter på sin bispestol for å vitne om Kristus». Benedikt vitnet om Kirkens Herre ikke minst da han reiste seg fra stolen.

mar 212013
 

I den tradisjonelle kalenderen er hele pasjonstida (fra søndag før palmesøndag) fokusert på motstanden mot Jesus og hans lidelse (men ikke denne dagen). Dette leste vi til messen og matutin på torsdag etter pasjonssøndag:

Lukas 7:36-50
In that time one of the Pharisees desired him to eat with him. And he went into the house of the Pharisee, And so on En av fariseerne innbød Jesus til å spise hos seg, og han kom hjem til ham og tok plass ved bordet. 37 Nå var det en kvinne der i byen som levde et syndefullt liv. Da hun fikk vite at Jesus var gjest hos fariseeren, kom hun dit med en alabastkrukke med fin salve. 38 Hun stilte seg bak Jesus ved føttene hans og gråt. Da begynte hun å væte føttene hans med tårene, og hun tørket dem med håret sitt, kysset dem og salvet dem med salven. 39 Da fariseeren som hadde innbudt ham, så det, tenkte han med seg selv: «Var denne mannen en profet, ville han vite hva slags kvinne det er som rører ved ham, at hun fører et syndefullt liv.» 40 Da tok Jesus til orde. «Simon,» sa han til fariseeren, «jeg har noe å si deg.» «Si det, mester,» svarte han. 41 Jesus sa: «To menn hadde gjeld hos en pengeutlåner. Den ene skyldte fem hundre denarer, den andre femti. 42 Men da de ikke hadde noe å betale med, ettergav han dem begge gjelden. Hvem av dem vil da holde mest av ham?» 43 Simon svarte: «Den han ettergav mest, tenker jeg.» «Du har rett,» sa Jesus. 44 Så vendte han seg mot kvinnen og sa til Simon: «Ser du denne kvinnen? Da jeg kom inn i ditt hus, gav du meg ikke vann til føttene, men hun vætte dem med sine tårer og tørket dem med sitt hår. 45 Du gav meg ikke noe velkomstkyss, men helt fra jeg kom, har hun ikke holdt opp med å kysse mine føtter. 46 Du salvet ikke mitt hode med olje, men hun salvet mine føtter med den fineste salve. 47 Derfor sier jeg deg: Hun har fått sine mange synder tilgitt, derfor viser hun så stor kjærlighet. Men den som får lite tilgitt, elsker lite.» 48 Så sa han til kvinnen: «Dine synder er tilgitt.» 49 Da begynte de andre gjestene å spørre seg selv: «Hva er dette for en, som til og med tilgir synder?» 50 Men Jesus sa til kvinnen: «Din tro har frelst deg. Gå bort med fred!»

Homily by Pope St Gregory the Great. – 33rd on the Gospels.
When I think of the repentance of Mary Magdalene I feel nigher to weep than to say ought. Is there indeed any man, however stony his heart, who is not somewhat moved to follow the ensample of her repentance by the tears of that poor sinful woman? She weighed what she did, and would not that what she did should be niggardly. She came unbidden among the guests, and obtruded her tears upon the banquet. Ye may hence gather her sorrow, that she was content to weep at a feast.

We believe that this woman, of whom Luke saith that she was a woman in the city, which was a sinner, and whom John nameth Mary, xi. 2, was the same as she of whom it is written in Mark xvi. 9 that the Lord had cast out of her seven devils. And what signify seven devils but all manner of sin? For even as seven days do represent all time, so doth the number seven stand for all. Therefore is it said that Mary had seven devils, because she was full of all sin.

But see how she realized the depth of her own filthiness, and came to be washed to the Well of Mercy, before all them which were bidden to the feast. The bitterness of her inward shame made her esteem it a light thing to be despised outwardly. At what then do we marvel, my brethren? That she came, or that the Lord welcomed her? Or would it be truer for me to say that He drew her to Him and welcomed her when she came? for His mercy inwardly drew her, and, when she came, His gentleness openly welcomed her.

mar 212013
 

I siste nummer av St Olav kirkeblad, som nettopp er lagt ut på nett, finn er vi en omtale av boken Hellig uro, Emilia forlag 2012, Per Kværne og Anne Helene Utgaard (red). Bokomtalen er skrevet av Olav Hovdelien. Beskrivelsen av boken begynner slik:

«Det er imidlertid vår overbevisning at det nettopp er gjennom uro, bevegelse, fornyelse og reform at kirkens vei mot marginalisering kan stanses og kirken igjen bli i stand til å forkynne Jesu glade budskap ikke bare for de ’praktiserende’, men for alle mennesker.»

Sitatet er hentet fra det innledende essayet i antologien Hellig uro. 50 år etter Det annet vatikankonsil, redigert av p. Per Kværne og Anne Helene Utgaard. Genremessig ligger antologien nærmest debattboken. I tillegg til innledningen består boken av til sammen ti essays, som alle i ulik grad og på ulike måter retter et kritisk søkelys på tilstanden i Den katolske kirke. Den grunnleggende påstanden er at Kirken «er i bevegelse bort fra konsilets intensjoner», og følgelig befinner seg i en dyp vedvarende krise. …

Hovdelien roser deler av boken, og har en viss forståelse for forfatternes synspunkter og idealer, men likevel skriver han også:

… Listen over alt som er galt med Kirken ifølge bidragsyterne til Hellig uro, er likevel lang som et vondt år. Medisinen som foreskrives er derfor en dyptgripende «modernisering» av Kirken nærmest på alle plan. Siden så å si alt det forfatterne hevder er galt med Den katolske kirke, er innført for eksempel i Den norske kirke, kunne konklusjonen fra forfatternes side vært slik: Den katolske kirke burde bli som Den norske! Hvorfor trekkes ikke denne opplagte konklusjonen i boken?

Kan det ha med det å gjøre at Den norske kirke, i likhet med andre liberale protestantiske kirker, har en betydelig større grad av sviktende oppslutning enn Den katolske? Det er ikke opplagt at «modernisering» er en vei ut av marginalisering (jf. sitatet øverst). ….

Samlet sett virker det som boken henvender seg til lesere som allerede i utgangspunktet deler forfatternes analyser. Den hadde blitt atskillig mer interessant og argumentativt troverdig hvis forfatterne ikke hadde vært fullt så sikre i sin sak og også hadde tatt seg bryet med å diskutere med dem som har alternative analyser å komme med.