I går deltok jeg på det årlige seminaret arrangert av Nettverk for katolsk teologi, som i år tok opp liturgiske temaer. Første foredrag var ved P. Ole Martin Stamnestrø, og det handlet om: «Det annet Vatikankonsils lære om liturgien med særlig vekt på begrepet actuosa participatio.»
Universitetslektor Sigurd Hareide snakket deretter om: «Fra aktiv til passiv deltakelse? Om reformasjonens liturgireform.»
Under og etter disse to foredragene ble det uttrykt ganske stor enighet om at liturgien i vår tid er i en fase der ting fornyes, ut fra Kirkens gamle tradisjon. Den liturgiske forfalls- eller forråtnelsesforståelsen (at liturgien etter ca 500, utover middelalderen, forfalt mer og mer) er nå stort sett forlatt av alle, ble det sagt.
I mitt eneste innlegg i samtalen sa jeg likevel at selv om forfallsteorien er forlatt av ekspertene, har dette ikke kommet helt ned til grasrota mange steder. At det nok vil ta litt tid før vi ser noen særlig forandring av liturgiforståelsen og messefeiringen blant prester flest, og at man knapt kan lære av Kirkens liturgiske tradisjon hvis man ikke kjenner denne – og det er i dag få prester som har noe som helst kjennskap til liturgien før 1970.
P. Haavar Simon Nilsen: «Vennskap og handling – nye perspektiver på liturgien.»
Dette siste foredraget bygget på tanker av filosofen John Macmurray. Dette stoffet var helt nytt for meg, men p Haavar har skrevet om det på sin blogg, der hans mastergradsoppgave fra Oxford (om dette temaet) nå kan lastes ned.