Som de fleste andre ble jeg overrasket og lei meg da jeg hørte at Inge Lønning døde brått i går. Det er blitt skrevet svært mye om ham i løpet av denne mandagen på mange nettaviser, og Vårt Land har lagt ut hele dette intervjuet de hadde med ham 8. februar:
– Hvilket råd vil du gi dagens unge?
– Man skal aldri gi råd til unge. De gjør alltid det motsatte. Hovedregelen er at man skal svare hvis noen ber om råd. Hvis ikke, holder man kjeft. Som universitetsrektor ble jeg spurt hvilke råd jeg ville gi om yrke og studium. Jeg vet ikke noe annet fornuftig svar enn å følge hva man har lyst til og er opptatt av. Å spekulere i hva arbeidsmarkedet trenger er bortkastet. Det endrer seg.
– Hva var da din motivasjon for å studere teologi?
– Jeg startet med norsk bifag, som det het den gang, og hadde tenkt å fortsette med litteratur og historie. Men nysgjerrigheten på teologien ble etter hvert for sterk. Det har jeg aldri angret på. Jeg tror Jan Kjærstad, også en av mine studenter, har rett når han sier at teologi er universitetets eneste allmenndannende fag. Teologi er flere fag slått sammen – språk, historie, filosofi og etikk.
– Har du fått tilfredsstilt nysgjerrigheten?
– Ja. Ikke slik at det ikke er noe igjen av den. Jeg får fortsatt aha-opplevelser, særlig når jeg arbeider med bibeltekster. Når jeg fra tid til annen forbereder en preken oppdager jeg alltid noe jeg ikke har tenkt på før, selv om jeg har lest teksten mange ganger før. Særlig Johannes-evangeliet er som en kinesisk eske. Ballasten man får gjennom mange års bibelstudium gir innsikt i nåtiden.
– Hvordan?
– Det gir et korrektiv. Faren er jo at man blir slukt av sin samtid med hud og hår og tror at den er det fullkomne. Bibelstudiet gir en distanse som gjør at man får et annet perspektiv. Først og fremst når det gjelder å skille mellom stort og smått, mellom viktig og uviktig, mellom det som er umistelig og det som kan unnværes.