apr 302013
 

13april_acer_iconia_tab
Jeg kjøte i dag min første tablet, en Acer Iconia Tab A210 10″kjøpt hos Komplett (for en ganske god pris). Den har en kraftig prosessor, nok minne (16 + 32 GB), grei skjerm, men er ikke ganske så lett og smidig noen av de dyrere konkurrentene – og batteritida er ifølge noen anmeldelser ikke helt på topp. Her er spesifikasjonene:

Tablet – Operativsystem Android 4.1 – Skjerm 10.1″ TFT – Oppløsning 1280 x 800 – Prosessor NVIDIA Tegra 3 T30S – Prosessorklokkehastighet 1.2 GHz – Firerkjerne – Minne Lager 16 GB, RAM 1 GB – Flashminnekort 32 GB.

Førsteinntrykket er ganske godt; spesielt på media er den god, video, musikk, bilder, og også e-post. Men for internett vil jeg foretrekke en bærbar eller stasjonær datamaskin – og selvsagt hvis man skal skrive noe mer enn et par avsnitt.

apr 282013
 

Fra dagens matutinlesning:

Fra en påskehomilie av den hellige Maximus, biskop av Torino.

Ved Kristi oppstandelse åpnes dødsriket, ved de nydøpte fornyes jorden, ved den Hellige Ånd åpnes himmelen. Det åpne dødsriket gir døde fra seg, den nye jord lar oppstandne spire frem, den åpne himmel tar imot dem som stiger opp. Endelig kommer røveren til paradiset, de avdøde helliges legemer går inn i den hellige by, de døde vender tilbake til livet. Ved Kristi oppstandelse blir alle naturens elementer forklaret og hevet høyere opp. Underverdenen sender dem den holdt fanget, tilbake til jorden, jorden dem den begravet, til himmels; himmelen fører dem den tar imot, frem for Herren. I ett nu reiser Frelserens lidelse opp fra underverdenen, løfter opp fra jorden, gir sete i himmelen. For Kristi oppstandelse er liv for døde, tilgivelse for syndere, herlighet for hellige. Den hellige profeten David innbyr all skapningen til festen for Kristi oppstandelse, for han sier at den dag som Herren har gjort, er en dag til fryd og til glede.

Kristi lys er dag uten natt, dag uten ende; hans lys er overalt, det stråler alle vegne, overalt er det uten ende. Apostelen sier at denne dag er Kristus. «Natten er omme,» sier han, «og dagen stunder til». Natten er omme, sier han, og den skal aldri mer stunde til, slik at du skal skjønne at når Kristi lys bryter frem, jages djevelens mørke på flukt uten at syndens natt igjen faller på. Ved sitt evige lysvell fordriver den det mørke som var, og beskytter mot synden som ligger på lur.

For det er Sønnen selv som er denne dag, han som Faderen, som er dagen, betror sin guddoms hemmelighet. Ja, det er han som er dagen, han som sier gjennom Salomo: «Jeg lot et evig lys stige opp på himmelen». Som natt aldri følger på himmelens dag, slik følger ikke syndenes mørke på Kristi rettferdighet. Alltid skinner himmelens dag, den funkler og stråler og har ikke i seg noe som er mørkt. Slik er det også med Kristi lys: Alltid lyser det, alltid funkler det, alltid tindrer det, og noe syndemørke kan ikke være i det, slik evangelisten Johannes sier: «Og lyset skinner i mørket, og mørket tok ikke imot det».

Derfor, mine brødre, skal vi alle glede oss på denne hellige dag. Ingen må holde seg borte fra festlighetene fordi hans samvittighet nages av synder, ingen må unnlate å ta del i den felles bønn fordi han knuges ned av sin syndebyrde. I dag skal selv synderen ikke fortvile, men håpe på tilgivelse; dette er ikke noen liten fortrinnsrett. For om røveren gjorde seg fortjent til paradiset, skulle ikke et kristenmenneske fortjene tilgivelse?

apr 262013
 

Pave Frans ordinerte flere menn til prestetjeneste forrige søndag, og denne gangen syns jeg messen lignet mye på det vi ble vant til under pave Benedikt. Riktignok var messens hovedspråk italiensk og ikke latin, men messe 8 og Credo 3 ble sunget, og det hele var ganske høytidelig.

apr 252013
 

Jeg har sikkert skrevet for lite om den tradisjonelle messen i det siste, men her er noe (fra NLM-bloggen):

At the request of Archbishop Salvatore Cordileone the Extraordinary Form of the Roman Rite will begin to be celebrated at Star of the Sea Parish, 4420 Geary Boulevard (at 8th Avenue) in San Francisco on May 26th, Trin­ity Sunday, at 11:00 A.M. and will continue each Sunday and Holy Day on a regular basis. ….

Bildet under viser den aktuelle kirken.

church_sanfrancisco

apr 232013
 

Pave Frans holder visst en preken i sin daglige morgenmesse, og her skriver Catholic Herald om et par av disse prekenene:

Following Jesus isn’t complicated but it does takes courage, Pope Francis has said in recent morning Mass homilies at the Vatican.

The Pope celebrated Mass on Saturday with volunteers who work at a Vatican pediatric clinic for immigrants and the poor, and on Monday with the staff of the Vatican press office. Both Masses were held in the chapel of the Domus Sanctae Marthae, where the Pontiff currently lives.

“Sometimes we are tempted to be too much our own bosses and not humble children and servants of the Lord,” the Pope said during Monday’s Mass, according to Vatican Radio.

In the day’s Gospel reading (Jn 10:1-10), Jesus describes himself as the “gate for the sheep” and talks about thieves and robbers who try to climb over or under the fence to get into the sheepfold.

Pope Francis explained that there is a constant temptation to “find other gates or windows for entering into the kingdom of God, but one can enter only through that gate called Jesus.”

Even within the Christian community, he said, there are “climbers,” who want to give themselves glory or choose a path to happiness that isn’t Christ.

“Some of you may say: ‘Father, you’re a fundamentalist.’ No, simply put, this is what Jesus said,” the Pope told the congregation.

The way to show that you have entered the fold through Christ, he added, is to be living examples of the beatitudes, “be poor, be meek, be just” and “do what Matthew 25 says” by feeding the hungry, welcoming the stranger, clothing the naked, caring for the sick and visiting prisoners.

Two days earlier, celebrating Mass with the pediatric clinic volunteers, Pope Francis spoke about “lukewarm Christians,” who consciously or not, try to build a church to their own liking, demanding it measure up to their expectations rather than trying to live up to its expectations. …

apr 222013
 

Slik leste vi til matutin i dag:

Fra den hellige Basilios den Stores bok «Om den Hellige Ånd».

Ånden gir liv

Som del av sin plan om å føre oss til livet, skjenk Herren oss dåpens pakt. Dåpen preges både av død og liv. Vannet fremstiller nemlig døden, mens Ånden gir pant på liv. Og dette stiller oss overfor spørsmålet: Hvorfor blandes vannet med Ånden? Fordi hensikten med dåpen er dobbel, nemlig å tilintetgjøre syndens legeme slik at det ikke lenger skal bære frukt for døden, men leve ved Ånden og bære frukt i hellighet. Vannet er bilde på døden og tar imot legemet som i en grav. Ånden inngir livgivende kraft, forynger våre sjeler og fører dem fra den dødelighet som synden var skyld i, til livet slik det var fra opphavet ay. Dette er å fødes på nytt, av vann og Ånd: Slik døden skjer fyldest i vannet, slik gir Ånden oss liv. Ved tre neddykkinger og ved samme antall påkallelser forrettes dåpens store mysterium. Ved dette kommer dødens preg klart til uttrykk, samtidig som de døptes sjeler blir opplyst ved å motta kunnskap om Gud.

Dersom det altså finnes noen nåde i vannet, stammer den ikke fra vannets natur, men fra den Hellige Ånds nærvær. For dåpen «er ikke noen avleggelse av kroppens urenhet, men en god samvittighets pakt med Gud». For å gjøre oss skikket til livet etter oppstandelsen, holder Herren opp for oss et liv helt i pakt med Evangeliet. Han pålegger oss å leve uten sinne, å tåle ondt, være ubesudlet av vellyst og ikke pengekjære. Slik gjør han oss i stand til å virkeliggjøre på forhånd og av eget valg det som livet i det hinsidige innebærer av natur.

Gjennom den Hellige Ånd gjeninnsettes vi i paradiset. Vi stiger opp til himlenes rike, på nytt blir vi Guds barn. Det er Ånden som gir oss frimodighet til å kalle Gud vår Far. Han gir oss del i Kristi nåde og gjør at vi kan kalles lysets barn. Gjennom Ånden får vi del i den evige herlighet, kort sagt, eie fylden av all velsignelse, både i denne verden og i den som skal komme. Gjennom Ånden gjenspeiles den skjønne glans av de goder som ligger og venter på oss, som om de allerede var til stede, de gode gaver vi gjennom troen ivrer etter å nyte. Hvis dette er pantet, hvordan ser resten ut? Hvis dette er førstegrøden, hvordan må da ikke avlingen være?

apr 222013
 

Sta Sunniva av Selja-bloggen skriver slik om pave Benedikt og pave Frans – et synspunkt jeg slutter meg til:

De siste ukene har mange folk latt det gå sport i å hylle Pave Frans på bekostning av Pave Benedikt XVI. Jeg klarer ikke ta del i den sporten. Jeg gleder meg over det som Pave Frans bringer inn av gaver til Kirken, men jeg gleder meg like mye over det som Pave Benedikt gav og over den han er.

Ta nå for eksempel dette som mange henger seg opp i: Skoene og klærne. Når Pave Benedikt brukte røde sko og kledde seg i rødt så var det ikke av forfengelighet, men fordi rødt er martyriets farge. Når paven og kardinalene er kledd i rødt symboliserer det at de er villige til å dø for Kristus.

Pave Benedikt var (blant uendelig mange andre ting) opptatt av Kirkens skjønnhet og dens symbolspråk – Kirkens «tegnspråk» om du vil. Det er jeg også.

Mange henger seg også opp i paveboligen. Når Pave Benedikt bodde i paveleiligheten var det ikke fordi han tenkte høye tanker om seg selv. Tvert imot var (og er) han en beskjeden mann som alltid beholdt det selvbildet som vi ble kjent med da han ble valgt. Den gang, den 19. april 2005, sa han fra balkongen: «Etter den store Pave Johannes Paul II har kardinalene valgt meg, en ydmyk arbeider i Herrens vingård.»

Siden gjorde han det: Han arbeidet ydmykt i Herrens vingård. Det gjør han fortsatt – i skjul for verden, men i bønn for oss alle, for Kirken og hele verden.

Takk, Pave Benedikt XVI, for din trofaste kjærlighet og din trofaste forbønn. Vi trenger deg fortsatt.

apr 212013
 

Fra denne søndagens matutin:

Av den hellige Gregor den Stores førti homilier over evangeliene.

Kristus er den gode hyrde

«Jeg er den gode hyrde. Og jeg kjenner mine får», det vil si jeg elsker dem, «og mine kjenner meg». Det er som om han sa rett ut: «De som elsker meg, adlyder meg». For den som ikke elsker sannheten, kjenner den slett ikke. Siden dere nettopp har hørt, kjæreste brødre, om de farer vi, deres hyrder, er utsatt for, tenk da også over hvilke farer som truer dere, ut fra Herrens egne ord. Ransak dere selv og se om dere virkelig er hans får, se atter om dere kjenner ham, se etter om dere kjenner lyset fra sannheten. Jeg sier «kjenner» og med det mener jeg: kjenner, ikke ved tro, men ved kjærlighet. Kjenner, sier jeg, ikke i tro, men i gjerning. For evangelisten Johannes som sier dette, bekrefter dette der hvor han skriver: «Den som sier at han kjenner Gud, men ikke holder hans bud, er en løgner». Derfor er det at Herren her straks legger til: «- som Faderen kjenner meg, og jeg kjenner Faderen; og jeg gir mitt liv for mine får». Det er som om han sa rett ut: «At jeg kjenner Faderen og kjennes av ham, består i det at jeg gir mitt liv for mine får. Dette betyr at den kjærlighet som får meg til å dø for fårene, viser hvor høyt jeg elsker Faderen.»

Om disse fårene sier han så: «Mine får hører min røst; jeg kjenner dem og de følger meg og jeg gir dem evig liv». Og litt ovenfor sier han om dem: «Dersom noen går inn gjennom meg, skal han bli frelst og gå inn og ut og finne beite». Han går nemlig inn til troen og fra troen går han ut til beskuelsen, fra tro til klarsyn, og han finner beite i det evige måltid. Hans får finner altså beite, fordi den som følger ham av udelt hjerte, finner næring på det evigvarende grønnsvær. For hva er de utvalgtes beitemark, om ikke den indre glede over paradisets eviggrønne have? De utvalgtes beitemark er nemlig nærværet av Guds ansikt, som uten ende nærer sinnet med livets brød når det beskues uten opphør.

La oss da, høyt elskede, søke hen til disse gressganger hvor vi kan glede oss over festlighetene sammen med så mange medborgere. Deres glade feststemning bør tjene oss til innbydelse. La oss oppildne vårt sinn, la troen flamme opp mot det som den tror, la vårt begjær slå som flammer opp mot himmelen. Den som elsker slik, er alt på vei. Ingen motgang skal få legge en demper på gleden ved denne indre fest. For om noen har satt seg fore å gå et sted, endrer da ikke ulendte veier hans forsett. Heller ikke skal rikdommens hildring få dåre oss, for tåpelig er den vandringsmann som glemmer å gå dit han skulle, bare fordi han får øye på fagre enger underveis.

apr 192013
 

bloggen PrayTell leser vi:

Msgr. Keith Newton, Ordinary of the Personal Ordinariate of Our Lady of Walsingham, issued “Guidelines for the celebration of the Holy Eucharist in the Personal Ordinariate of Our Lady of Walsingham” this Easter.

Here are some interesting items.
Recommended: Ad orientem (priest not facing the people); Eucharistic Prayer I (and not only on Sundays); plainchant (ICEL English, Latin Mass ordinary, Latin Marian antiphons); priests and deacons singing their liturgical texts; sung Gospel reading; retrieving propers but hymns are part of Anglican tradition; communion rail with kneeling communicants.

Required: RSV translation of lectionary (but see #24 on Jerusalem Bible with diocesan congregations); Communion in both forms (recommended: minister holds on to chalice).

Permitted: omitting the response of the Responsorial Psalm; collect from Book of Divine Worship or from Roman Missal (but not with “re-traditionalized” wording); Communion in hand (with “throne” bringing the Host to the mouth).

apr 182013
 

Fra matutin torsdag tredje uke i påsketiden:

Av den hellige Ireneus’ skrift «Mot alle vranglærer».

Eukaristien er pant på oppstandelsen

På alle måter ugudelige er de som forkaster hele Guds råd til frelse, som benekter at legemet kan bli frelst og håner troen på dets gjenfødelse og sier at det ikke kan bli uforgjengelig. Men dersom kjødet ikke kan bli frelst, da har heller ikke Herren løskjøpt oss ved sitt blod, da er heller ikke den eukaristiske kalk samfunn med hans blod da er heller ikke det brød vi bryter, samfunn med hans legeme. Det finnes ikke noe blod som ikke kommer fra blodårene, kjøttet og resten av det som mennesket består av, og som Guds Ord virkelig ble og slik løskjøpte oss ved sitt blod. Derfor er det apostelen sier: «I ham har vi forløsningen ved hans blod, syndenes forlatelse». Og fordi vi er lemmer på hans legeme og næres ved hjelp av det skapte, den skapning han selv stiller til rådighet fos oss ved å la solen gå opp og la det regne slik han vil, sa han at den kalk som stammer fra skaperverket, var hans eget blod, blod som styrker vårt eget blod, og han stadfestet at det brød som kommer fra skaperverket, var hans eget legeme som nærer vårt eget legeme.

Når da kalken med vin blandet med vann og det nybakte brød tar imot Guds ord og blir Kristi blods og legemes eukaristi som vårt legeme styrkes og næres ved, hvordan kan de da hevde at legemet er uskikket til å ta imot Guds gave, nemlig evig liv, siden det næres av Kristi blod og legeme og er lem på hans legeme? For slik sier den salige apostel i brevet til efeserne: «For vi er lemmer på hans legeme, av hans kjøtt og hans ben». Ikke vet jeg hvilket åndelig og usynlig menneske han skulle si dette om, «for en ånd har ikke kjøtt og knokler». Nei, han taler om mennesket slik det virkelig er, nemlig bestående av kjøtt og nerver og knokler, og som styrkes av kalken som er lans blod og av brødet som er hans legeme.

Det har seg som med vintreet som etter å ha blitt satt i jorden, bærer frukt i sin tid, eller som med «hvetekornet som faller i jorden». Etter å ha gått i oppløsning bærer det mange foll ved Guds Ånd som «fyller jorden». Deretter blir vinen og kornet til næring for menneskene ved kyndig stell. Etter å ha tatt imot Guds ord, blir de så eukaristi, det vil si Kristi legeme og blod. På samme måte skal våre legemer, næret av eukaristien, lagt i jord og oppløst i jorden, oppstå i sin tid, idet Guds ord gir dem del i oppstandelsen «til Gud Faders ære», han som kler dette dødelige i udødelighet og dette forgjengelige i uforgjengelighet, for Guds kraft fullendes i avmakt.

apr 162013
 

Pope Benedict XVI

Pave emeritus Benedikt XVI fyller 86 år i dag. En annen prest skriver om dette:

I will say Holy Mass today for his intention.

Will you all stop and say a prayer for Benedict, perhaps even several times today? Ask others to do so as well?

He has great devotion to Our Lady. Perhaps you could say the Rosary for him.

We all owe him much gratitude.

Jeg leser også messen for ham i kveld.

apr 142013
 

Jeg sitter søndag kveld og ser på bilder vi tok i London sist uke. Det første bildet viser den katolske Westminster Cathedral, med følgende tekst over inngangen: DOMINE JESU REX ET REDEMPTOR, PER SANGUINEM TUUM SALVA NOS.

westminster_cathedral

De neste tre bildene er fra the Victoria and Albert museum: et flott alterkrusifiks og to fine messehakler.

krisifiks_mus

messehakel1

messehakel2

apr 142013
 

Slik leser vi i dag til Matutin:

Fra den hellige Justin Martyrs første forsvarsskrift for de kristne.

Feiring av eukaristien

I det måltid som vi kaller «eukaristi», har ingen annen lov til å ta del enn den som tror at det vi lærer, er sant, som er blitt renset i det bad som gir osts syndsforlatelse og gjenfødelse, og som lever slik Kristus har lært oss. For vi tar ikke imot dette som alminnelig brød eller alminnelig drikk; men på samme måte som Jesus Kristus, vår Frelser, ble menneske av kjøtt og blod ved Guds ord for vår frelses skyld, slik har vi også lært at den mat som er velsignet ved de bønnens ord vi har fra ham, og som vårt kjøtt og blod næres ved når den er forvandlet, den er Jesu kjøtt og blod, han som ble menneske av kjøtt og blod.

For apostlene har i de erindringer de har nedtegnet, og som kalles «evangelier», fortalt at det var slik det var blitt befalt dem, nemlig at Jesus tok brødet, takket og sa: «Gjør dette til minne om meg, – dette er mitt legeme.» På samme måte tok han begeret, takket og sa: «Dette er mitt blod,» – og at det var bare dem han gav det til.

Etterpå minner vi alltid hverandre om dette. Og de velstående bistår de trengende, og vi holder alltid sammen. Vi velsigner alle tings Skaper gjennom hans Sønn Jesus Kristus og gjennom den Hellige Ånd for alt det vi bærer frem.

Og på den dag som kalles Solens dag, samles alle som bor både i byen og på landet på ett sted. Da blir apostlenes erindringer og profetenes skrifter lest høyt, så lenge som tiden tillater det. Deretter, etter at lesningene er avsluttet, holder forstanderen en tale hvor han oppfordrer til å etterleve denne gode lære. Deretter reiser vi oss og oppsender bønner. Etter at bønnene er avsluttet, blir det, som før fortalt, frembåret brød og vin og vann, og forstanderen fremsier også bønner og takksigelser som best han kan, og folket svarer sitt bifallende «amen». Deretter blir de velsignede elementer utdelt og fortært av alle og sendt med diakonene til de fraværende. De velstående og de som ønsker det, yter frivillig hver sitt bidrag. De innsamlede midler blir overlatt forstanderen, og han bistår foreldreløse og enker, dem som av sykdom eller andre grunner er i nød, fanger og fremmede på gjennomreise – kort sagt, han er alle nødlidendes forsørger.

Vi holder våre fellesskapsforsamlinger på Solens dag fordi den er den første dag, den dag da Gud forvandlet mørket og materien og skapte verden, og fordi Jesus Kristus, vår Frelser, på den samme dag stod opp fra de døde. For det var dagen før Saturn dag de korsfestet ham, og dagen etter Saturns dag, det vil si på Solens dag, at han viste seg for sine apostler og disipler og underviste dem i det som vi har fremlagt, også til deres overveielse.

apr 132013
 

Bjørn Are Davidsen fortsetter sitt apologetiske arbeid, og det bærer gradvis frukt. Han forteller her at Illustrert Vitenskap kan fortelle at Kirken (dvs. Den katolske Kirke, i dette og det fleste tilfeller) aldri har trodd at jorden var flat, men at dette var en misforståelse som oppstod på 1820-tallet.

Illustrert vitenskap - rund jord 7-2013

apr 132013
 

Denne uka har vi kunnet lese at en 10 års avtale om leie av Bredtvet kirke er undertegnet. Avisa Dagen kan også fortelle at det fortsatt er noen som protesterer mot at Den norske kirke skal gi fra seg Bredtvet kirkeke. Og groruddalen.no kan fortelle at katolikkene nå har vært og sett på Bredtvet kirke – jeg feiret selv katolske messer der hver søndag i september og oktober i fjor, inntil vi ble bedt om å oppgi vår leieavtale.

apr 092013
 

Vi er et par dager i London, og i dag var vi hele dagen i the National Gallery, der jeg så mange bilder og altertavler fra før 1500, bl.a. disse to:

13april_altarpiece

The Coronation of the Virgin: Complete (1370-1) – Jacopo di CIONE

13april_altarpiece2

Christ on the Cross, and Other Scenes (1487) – NICCOLO di Liberatore

Det er ikke lov å fotografere på museet, så disse bildene er fra http://www.nationalgalleryimages.co.uk/ – der man også kan bestille bilder i større format.

apr 082013
 

Siden høytiden for Herrens bebudelse (25. mars) i år falt på mandag i den stille uke, kunne den ikke feires før i dag, etter at påskeoktaven var over. Til Matutin leste vi i dag følgende sentrale tekst:

Fra Pave Leo den Stores brev til Flavianus – Epistola XXVIII

Vår forsonings mysterium

Guds natur og menneskets natur, Guds vesen og menneskets vesen, forble slik de var, men de kom sammen i en person. Dermed iførte kongeverdigheten seg ringhet, kraften svakhet, evigheten dødelighet. For å betale vår gjeld forenet Guds uforgjengelige natur seg med vår forgjengelige. For å kunne helbrede oss var den ene og samme mellommann mellom Gud og mennesker, mennesket Jesus Kristus, på samme tid i stand til å dø i kraft av sin menneskelighet og ute av stand til å dø i kraft av sin guddommelighet.

Den sanne Gud ble født i et sant menneskes fulle og hele natur, helt ut guddommelig, helt ut menneskelig. Det vi kaller menneskelig, er det som ble skapt i oss av Skaperen i opphavet, det han tok opp i seg for å gjenskape. Det som bedrageren tilføyde, og som det bedratte menneske slapp inn i seg, finnes det nemlig ikke spor av i Frelseren. Selv om han delte våre menneskelige svakheter, ble han ikke dermed delaktig i våre synder. Han tok en slaves skikkelse, men uten syndeplett. Han løftet menneskenaturen opp, uten dermed å forringe Guds natur. Han, Skaperen og Herren over alt som er, gav avkall på sitt eget. Han gav seg til syne og ville være en dødelig blant dødelige, ikke av avmakt, men av barmhjertighet. Slik har det seg at han som var i Guds skikkelse, skapte mennesket, alt mens han ble menneske i en tjeners skikkelse.

Guds Sønn trer altså inn i verden her nede. Han stiger ned fra sin trone i himmelen uten å forlate den herlighet han har hos sin Far; han fødes på en ny måte, ved en ny fødsel. På en ny måte fordi han som er usynlig i kraft av sin guddommelige natur, blir synlig i kraft av vår natur, han, den ufattelige, ville la seg fatte; han som er før all tid, blir til i tiden; altets Herre tok en tjeners skikkelse og skjulte sin majestets uendelige velde; den uforgjengelige Gud unnså seg ikke for å bli et forgjengelig menneske, — han, den udødelige, underkastet seg dødens lov.

Han ble født ved en ny fødsel, for den ukrenkede jomfruelighet kjente ikke den onde lyst, men stilte den kjødelige materie til tjeneste. Fra sin Mor tok han opp i seg den menneskelige natur, ikke menneskets syndighet. Selv om vår Herres Jesu Kristi fødsel skjedde ved et under, unnfanget som han ble i en jomfrus skjød, er ikke dermed hans natur vesensforskjellig fra vår.

Han som er sann Gud, er også sant menneske, og det finnes intet usant i denne forening, for menneskets ringhet og guddommens høyhet forholder seg gjensidig til hverandre. Slik Gud ikke forandres ved sin barmhjertighet, slik oppslukes ikke mennesket av Guds storhet. Hver natur virker i samsvar med det den er, men i fellesskap med den andre, hvilket vil si at Ordet handler i samsvar med Ordet, og kjødet i samsvar med kjødet. En natur gjør under, den andre lar seg mishandle. Og på samme måte som Ordet ikke forlater den likhet det har med Faderens herlighet, slik fjerner ikke kjødet seg fra vår natur. Det må ofte gjentas at han er en og den samme, i sannhet Guds Sønn, i sannhet menneskesønn. Han er Gud, for «i opphavet var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud»; han er menneske, for «Ordet ble kjød og bodde iblant oss».

I den norske tidebønneboken leser vi om denne teksten:

Leo den Store, pave 440-461, grep på en avgjørende måte inn i den kristologiske strid som førte til konsilet i Kalkedons (451) fastleggelse av den ortodokse tro på to naturer i Gudmennesket. Hans brev til Flavianus, patriark av Konstantinopel, datert den 13. juni 449, ble foranlediget av at et økumenisk konsil var sammenkalt i Efesus til forsvar for den monofysittiske munken Eutykes. Dette brevet, også kalt Tomus Leonis, utgjør den mest autoritative fremstilling av den tro som ble bekjent av konsilet i Kalkedon. Det ble tatt inn i konsilets akter.

apr 062013
 

Evangeliet på lørdagen i påskeoktaven er fra Markus 16,9–15 (overskriften er antifon til dagens Benedictus):

Da Jesus var oppstanden, tidlig søndag morgen, viste han seg først for Maria fra Magdala, som han hadde drevet syv demoner ut av. Hun gikk avsted for å fortelle det til dem som hadde vært med ham, og som nå sørget og gråt. Men da hun fortalte at han levde, og at hun hadde sett ham, ville de ikke tro det. Senere viste han seg i en annen skikkelse, for to av dem, mens de var på vei ut på landet. Disse gikk også og fortalte det til de andre, men heller ikke de ble trodd. Men til sist viste han seg for de elleve selv, mens de satt til bords, og bebreidet dem en slik innbitt vantro, at de hadde nektet å tro dem som hadde sett ham oppstanden. Så sa han til dem: «Gå ut og forkynn evangeliet verden over, for hver og en som Gud har skapt! Den som tror og lar seg døpe, skal bli frelst, men den som ikke tror, skal bli fordømt.»

apr 052013
 

Father Z. er en av de ganske konservative katolske bloggerne som har gjort mest for å se den nye pavens måte å handle på som en fortsettelse av pave Benedikts styre. Han har til og med laget et bilde på toppen av sin blogg som uttrykker akkurat dette:

13apr_francis_through_benedict

Han skriver også om det i dette blogginnlegget (fra onsdagsauduensen denne uka). Og i en diskusjon om pave Frans’ liturgier i den stille uke tar han samme spørsmål opp. Og her (fra 28/3) prøver han å analysere hva pave Frans sannsynligvis prøver å gjøre.