mai 122013
 

Eamon Duffy er en dyktig kirkehistoriker; har studert katolske praksis i England rundt reformasjonen svært grundig, har skrevet lange bøker om pavene og også reflektert over forholdet med sitt eget kjennskap til irsk katolisisme på 50- og 60-tallet. I forordet til boka ‘Faith og Our Fathers’ skriver han:

Roman Catholics have always attributed a special value to their Church’s past, for they believe that the saving truth of God is encountered not merely in the pages of the Bible, but in the proclamation, worship and shared experience of the Christian community — that complex expression of lived faith which we call the tradition. Yet in the latter twentieth century the Catholic Church underwent a dramatic and, to many, disturbing transformation, which seemed to open up a deep gulf between modern believers and their past. Anyone raised a Catholic before 1965 was formed in a Church which understood and presented itself as essentially timeless, its worship and its law enshrined (or, from another perspective, entombed) in the immemorial splendours of the Latin language, its authority structures dominated by its clergy, its principal teachings infallible and therefore irreformable. Roman Catholics had little contact with Christians from other traditions, and were indeed forbidden to worship or even to recite the Lord’s Prayer in common with them. A ‘fortress mentality’ prevailed, Church against world, which in Britain and in America was underpinned by the ethnic and social history of Catholics, many of whom were first-, second- or third-generation descendants of economic migrants, not always entirely at ease in the society around them.

The reforms initiated by the Second Vatican Council, which met from 1962 to 1965, profoundly changed the experience of Catholics at every level. The monolith seemed to crumble, immobility gave way to flux. In the wake of the Council, worship was simplified and translated into the vernacular, and almost overnight the Latin liturgy, with its millennia-long repertoire of sacred music, became an exotic rarity: plainchant and renaissance polyphony were replaced by folk hymns accompanied by guitar and electronic keyboard. Catholic churches were ‘reordered’ to allow the clergy to face the people across the altar, and much of their traditional liturgical furniture and imagery was discarded as redundant. These ritual and organizational changes reflected profound theological reorientation as the older certainties of the seminary textbooks were challenged and replaced by theologies which emphasized engagement with social issues and openness to other Christians. Catholics were now encouraged to throw themselves into ecumenical activity, and structures were democratized to give lay people greater scope for involvement.

The religious ferment which began in the mid-1960s was part of a much wider social and cultural unsettlement. The sexual revolution which began then found its more decorous counterpart in the Roman Catholic debate over artificial methods of birth control, and the rethinking of authority and hierarchy with which Catholics were wrestling was inevitably influenced by the widespread suspicion of power and the structures of power which were the special mark of the 1960s and 1970s. It was an exhilarating time, filled with the sense of momentous and life-giving transformations, the bursting of constraints and the opening of new possibilities. For many who lived through them, myself included, these were unforgettable and formative years. But it was also a time of naive and sometimes philistine incomprehension of the past which had formed us, in which much that was precious was disparaged or discarded. In this atmosphere, to suggest that an idea or an institution was old-fashioned was often enough to discredit it. ‘Pre-Conciliar’ became a term of abuse or dismissal. It is now possible to see just how wholesale and indiscriminate this communal repudiation of the past was, and in a Church which claims to set a high theological value on tradition and continuity, this is a mystery which needs explanation. …

mai 122013
 

duffy_faith_of_our_fathers

De siste ukene har jeg lest gjennom de nokså ulike kapitlene (de begynte som artikler i tidsskriftet ‘Priests and People’) i boka: Faith of Our Fathers: Reflections on Catholic Tradition, by Eamon Duffy, Continuum. 187 pp. I First Things kan vi lese en anmeldelse av boka, som begynner slik:

Faith of our Fathers is a spirited defense of Catholic ritual, discipline, and communal observance—of the ways in which the collective wisdom of Christian tradition is passed on from one generation to another. “After thirty-five years of studying and teaching the theology and history of the Church,” writes Eamon Duffy, “I find myself living more and more out of resources acquired not in the lecture room or library, nor even at the post-conciliar liturgy, but in the narrow Catholicism of my 1950s childhood, warts and all.” This insight, says Duffy, “springs . . . from growing appreciation of just how much of the essence of Catholicism my provincial Irish childhood transmitted to me. For all its apparent narrowness, it bore stronger witness than many modern forms of Catholicism to realities which have come to seem to me infinitely precious. Its ritual absolutes and rules look legalistic, rubric-mad today: but they spoke with a sure confidence of the sacramentality of life, the rootedness of the sacred not in pious feelings of ‘spirituality,’ not in our heads or even exclusively our hearts, but in the gritty and messy realities of life, birth, death, water and stone and fire, bread and wine.”

Eamon Duffy is no traditionalist, mind you. He is calling neither for the restoration of the Tridentine Latin liturgy nor for a return to the devotional practices of past generations. Duffy is generally considered to be a man of the left, and he has been a critic of some of the policies of Pope John Paul II. Again and again in these essays he says that tradition has to do with change, adaptation, and in one place he calls it an instrument for “discovery.” Yet he has come to view the developments within Catholic life over the last two generations with mounting alarm—not because they brought change but because they ignored the deeper wellsprings that nourish and sustain Catholic piety. …

mai 112013
 

Dagens lesning til Matutin:

Fra den hellige Augustins kommentar til Johannesevangeliet.

To liv

Kirken kjenner til to liv, etter det som er blitt åpenbart og betrodd den av Gud. Det ene er å leve i tro, det andre i beskuelse; det ene liv er den tid vi er på vandring, det andre er livet i de evige boliger; det ene tilbringes i strev, det andre i hvile; i det ene er vi underveis, i det andre er vi hjemme i vårt himmelske fedreland; i det ene skal vi handle og virke, i det andre får vi vår lønn når vi skuer Gud ansikt til ansikt.

Det første liv symboliseres ved apostelen Peter, det andre ved Johannes. Det første liv forløper i sin helhet her på jorden inntil verdens ende, og her tar det også slutt; det andre begynner først etter verdens ende, men i den kommende verden tar det aldri slutt. Til Peter sies det derfor om det første liv: “Følg meg”; og om det andre sies det angående Johannes: “Dersom jeg vil at han skal bli værende inntil jeg kommer, hva angår det deg? Følg du meg!”. Hva betyr så det? Så langt jeg kan fatte og begripe må dette bety: Du skal følge i mine fotspor i den forstand at du skal utholde onder som varer en tid, men han skal forbli værende inntil jeg kommer og bringer goder som ikke forgår. Dette kan sies klarere slik: Den fullkomne handling, merket med eksemplet fra min lidelse, skal følge i mine fotspor; den beskuelse som er påbegynt, skal forbli værende inntil jeg kommer, og når jeg kommer, vil jeg bringe den til fullendelse. Saktmodig å følge Kristus like inn i døden er fylden av tålmodighet; fylden av visdom forblir værende inntil Kristus kommer, og da skal den åpenbares. I dette liv må vi utstå denne verdens ondskap i de døendes land; i det neste skal vi skue Herrens godhet i de levendes land.

Når Herren sier: “Jeg vil at han skal bli værende inntil jeg kommer”, er det ikke slik å forstå som om han sa: “bli igjen” eller “forbli for godt”, men det betyr å vente, fordi det Kristus sier, skal ikke gå i oppfyllelse nå, men når han kommer tilbake. Men det som han sier til Peter: “Følg meg”, kan ikke vente, for ellers når han ikke frem til det som ligger og venter. Nå skal man ikke skille disse to berømte apostler ad. De befant seg begge i det som Peter stod for, og begge ville befinne seg i det som Johannes symboliserte. Det var symbolsk at den ene skulle følge og den andre bli værende. Men hva troens liv angår, var det slik at begge utstod denne verdens elendighet, og begge så frem til de kommende goder i den fremtidige salighet. Men det er ikke bare Peter og Johannes dette angår — slik forholder det seg med hele Kirken, Kristi brud, for den skal befris fra de nåværende fristelser og frelses inn i den kommende salighet. Peter og Johannes symboliserte hver for seg de to liv; i virkeligheten vandret begge i livet her nede ved troen, og begge fikk del i det salige syn i evigheten.

Til beste for alle de hellige som er uadskillelige lemmer på Kristi legeme, fikk Peter, den fremste av apostlene, himmelrikets nøkler til å binde og løse for å styre Kirkens skip gjennom denne verdens stormer. Det var til beste for disse samme hellige at Johannes hvilte ved Kristi bryst, for å tilby dem det indre livs lune bukt. Det er nemlig ikke Peter alene, men hele Kirken som binder og avløser synder. Det er heller ikke Johannes alene som drikker av kilden fra Herrens bryst, han som forkynte Ordet i opphavet som var Gud hos Gud og andre ting om Kristi guddom og dype sannheter om Guds trefoldighet og enhet, som vi skal skue ansikt til ansikt i himlenes rike, men som inntil Herrens gjenkomst kun kan skimtes som i et speil, en gåte. Nei, det er Herren selv som utbrer selve Evangeliet over hele jordens krets slik at alle som tilhører ham, kan drikke av det, enhver etter det han formår.

mai 102013
 

13mai_pave_tawadros

Ikke helt ukjent for mange av oss, men denne artikkelen beskriver hva som skjer med de kristne i Midtøsten:

A mass exodus of Christians is currently underway. Millions of Christians are being displaced from one end of the Islamic world to the other. We are reliving the true history of how the Islamic world, much of which prior to the Islamic conquests was almost entirely Christian, came into being.

The U.S. Commission on International Religious Freedom recently said: “The flight of Christians out of the region is unprecedented and it’s increasing year by year.” In our lifetime alone “Christians might disappear altogether from Iraq, Afghanistan, and Egypt.”

Ongoing reports from the Islamic world certainly support this conclusion: Iraq was the earliest indicator of the fate awaiting Christians once Islamic forces are liberated from the grip of dictators.

mai 102013
 

Vi katolske prester møter en hel del katolske eritreere, og et oppslag i Dagbladet viser at det stadig kommer flere av dem til Norge. I 2011 fikk 1100 eritreere opphold, i 2012 var det 1250 – og mellom 1/3 og 1/4 av dem ser ut til å være katolikker, flere er ortodokse, og en forholdsvis liten gruppe er muslimer. Og i år skjer følgende:

Hittil i år er det kommet 3.310 asylsøkere til Norge. Det er en økning på vel 20 prosent sammenlignet med de fire første månedene i fjor. Samtidig faller tallet på enslige mindreårige asylsøkere.

Den største gruppen asylsøkere i år kommer fra Somalia med en andel på vel 18 prosent. Deretter følger Eritrea med nesten 15 prosent av asylsøkerne. Afghanere er tredje største gruppen med en andel på 8 prosent, viser tall fra Utlendingsdirektoratet (UDI).

Nesten alle eritreere som søker får asyl i Norge, men avslagsprosenten for Somaliere og Afghanere er noe høyere enn før, viser tallene.

St Hallvard kirke i Oslo har vel den største gruppen eritreere – og 5-6 ganger hvert år får de besøk (fra Roma eller England vanligvis) av en prest som feirer messen på deres eget språk og ritus (ge’ez).

mai 092013
 

13_bredtvet_gjester

katolsk.no leser vi om den høytidelige åpningen av St Johannes menighet i Oslo:

På Kristi himmelfartsdag, torsdag 9. mai 2013, feiret biskop Bernt Eidsvig Can.Reg. en pontifikal høymesse i en til trengsel fullsatt Bredtvet kirke. Se et bildegalleri. Selv om menigheten hadde åpnet opp et tilstøtende rom til kirken var det mange av de over 800 fremmøtte som måtte stå. …

… Til stede som representanter fra kirke og stat var blant andre Den norske kirke ved biskop Ole Christian Kvarme, stifts­direktør Elise Sandnes, prost Anne Hilde Laland, kirke­verge Robert Wright, fylkes­mann Valgerd Svarstad Haugland og byråds­leder Stian Berger Røsland.

Men i Dagbladet leser vi at også politiet var til stede før, under og etter messen, og at det var noe få som protesterte.

13_bredtvet_politi

mai 082013
 

Catholic Herald referer en katolsk blogg (skrevet av en tidligere anglikansk prest), som forteller hvorfor det ofte er så vanskelig å bli katolsk:

First, he puts “Theological submission”. It is very hard to submit to the idea of objective truth when subjective truth rules the day. Every truth is now relative; what I believe is just as valid as what you believe and so on.

Secondly he puts “Priests”. By this he does not mean the submission of celibacy; simply that in general, Catholic priests are not as chummy as their Protestant counterparts. “They are more distant” he suggests, because they are “stretched out more thinly” and are consequently busier …..”

Marshall’s next heading is “Liturgy”. This is a subject that causes heartache among converts over here: the dire Catholic hymns they have to face after their beautiful Anglican ones. Marshall and his family, not surprisingly, attend the Extraordinary Form of the Mass. He comments, “Sometimes, potential converts walk into a not-so-wonderful liturgy with broken rubrics and oddities.”

The next obstacle comes under the heading “Dealing with marriage, divorce, homosexuality, contraception, abortion.” This list almost speaks for itself. Changing a “lifestyle” is hard, he acknowledges; “These things should be addressed with caution and compassion. ….”

The next problem concerns a smaller group of converts – ministers from other churches who stand to lose out financially by conversion, through loss of pensions, salaries and so on. “It goes without saying that most ministers take a major pay cut when they become Catholic. Their family income goes down. …” These hardships hit converts here too. The Church tries to solve it by giving married members of the Ordinariate of Our Lady of Walsingham salaried positions as chaplains, but I think the financial sacrifices are probably still a big hurdle for many in this particular category.

Å underodne seg Kirken når det gjelder definisjonen av hva som er sant og rett kan være vanskelig for noen. Og på det siste punktet som nevnes her, har jeg personlig og ganske smertefullt opplevd hva det kan bety – men nå ser det ut til at det kanskje kan bli orden på min økonomi (som gift katolsk prest), etter nesten 14 år.

mai 082013
 

Jeg fikk nylig en kommentar på denne bloggen som minnet meg noen jeg opplevde på ungdomsskolen – og som jeg nevnte da jeg skrev en artikkel i 2002 og den felles luthersk-katolske erklæringen om rettferdiggjørelsen:

Jeg har i alle år hatt et svært levende minne fra kristendomsundervisningen fra ungdomsskolen – stedet er Time ungdomsskule, Bryne på Jæren, året er 1970. Læreren la oss på hjertet at den katolske kirke lærte at vi ble frelst ved tro pluss gjerninger (underforstått; dette er ubibelsk og derfor kan vi ikke ha noe med katolikker å gjøre), men Luther lærte at vi blir frelst ved tro alene (denne store sannheten som ikke hadde gått skikkelig opp for mennesker før ved reformasjonen.)

I kontrast til denne opplevelsen kommer mine egne tanker og reaksjonen til familie, kollegaer og venner, da det utøver høsten 1994 begynte å bli kjent at jeg ville gå over til den katolske kirke. Selv tenkte jeg ikke i det hele tatt på frelsesspørsmålet som noe vesentlig skille mellom de to kirkene da jeg var inne i konverteringsprosessen, og ingen av mine nærmeste, familie, kollegaer, venner, nevnte det heller – noen tenkte nok likevel sitt uten at jeg fikk høre det, og jeg fikk et par anonyme brev.

Etter at jeg ble katolikk og etter at jeg ble katolsk prest i januar 2000, har dette inntrykket bare forsterket seg. De fleste lutherske kristne jeg møter, både lekfolk og prester, ser ut til å mene at ulikhetene i syn på rettferdiggjørelsen mellom lutheranere og katolikker er av liten betydning. Når jeg av og til møter en luthersk teolog som er bevisst på disse “gamle” motsetningene, blir jeg noe overrasket og minnet om tidligere tiders holdninger. I dag er det vel heller synet på katolikkers forhold til helgener og bønn for avdøde, sammen med pavens og biskopenes stilling i den katolske kirke, som lutheranere reagerer på. Mange lutherske teologer og prester har nok fortsatt store problemer med den katolske messeofferlæren, men, som sagt, jeg opplever svært lite av denne spenningen når det gjelder rettferdiggjørelsen.

Les hele artikkelen jeg skrev om rettferdiggjørelsen i 2002.

Og for å forhindre misforståelser; det er ikke slik at jeg mener min lærer den gangen sa eller gjorde noe galt. Det er vel heller slik at han uttrykte ganske presis det som hadde vært det lutherske synspunktet på dette spørsmålet helt fra 1520 til ca 1970 – men nå (ved enigheten i 1999 bl.a.) viser det seg at en slik måte å uttrykke seg på ikke er korrekt.

mai 082013
 

Bjørn Stærk (som skrev en artikkel like før nyttår, som jeg omtalte her) har på nytt skrevet en artikkel på Aftenpostens nettsider om forholdet mellom troende og ikke-troende i Norge. Han regner seg som ateist, så vidt jeg forstår, men er ofte ikke særlig imponert over ateistenes argumenter:

Vi ateister kan være veldig godtroende. I påsken la The Richard Dawkins Foundation for Reason and Science ut et bilde på Facebook som kunne avsløre at påsken opprinnelig var en festival for den assyriske og babylonske gudinnen for fruktbarhet og sex, Ishtar. Så kom keiser Konstantin og byttet ut Ishtar med Jesus, men påskeharen og påskeeggene vitner fremdeles om påskens førkristne opprinnelse.

70 000 skeptiske ateister syntes dette hørtes lurt ut, og spredde det videre. Og hvis du fremdeles nøler er det bare å si “Ishtar” høyt. Det høres litt ut som “Easter”, uttalt av Sean Connery, gjør det ikke?

Tilfeldig? Ja, dessverre. Alt var feil. De fleste andre språk enn engelsk og tysk bruker et ord for påske som stammer fra det hebraiske pesach, den jødiske påskefeiringen Jesus ble korsfestet under. Riktignok “stjal” de kristne påsken. De stjal den fra samme sted som de “stjal” Det gamle testamentet: Jødene. Jødene ofret et lam til minne om utfarten fra Egypt, og de kristne tolket Jesus som et påskelam for hele verden. …….

… Resultatet har blitt flere hundre år med tvilsomme (men underholdende) teorier, og mye å rydde opp i for mer pålitelige historikere.

Når det kommer til religionshistorie er det altså ikke gitt at ateister vet de snakker om – eller at kristne ikke gjør det. Det er mulig det kommer som et sjokk å høre dette, men kristne har i blant ganske god kontroll på sin kirkehistorie.

En av dem er en den norske kristne skeptikeren Bjørn Are Davidsen, som blogger og skriver bøker om kirkemyter som er populære blant ikke-troende, så som at kvinnen fikk sjel på kirkemøtet i Nikea i 325, at middelalderkirken trodde jorden var flat, – og at de kristne stjal påsken, jula, og det meste annet som er gøy fra hedningene.

Et fint tips når det nærmer seg en kristen høytid er å vente på den årlige artikkelen som avslører at høytiden “egentlig” er hedensk, og så hoppe over til Bjørn Are Davidsens blogg for å se hva han skrev da den samme påstanden sirkulerte i fjor. …

Interessant lesning. De ca 300 kommentarene (så langt) til denne artikkelen på Aftenpostens nettsider, er derimot ikke særlig imponerende.

mai 072013
 

Vårt Land hadde en artikkel med denne overskrifta mandag, der skriver de bl.a.:

Minnetalen i en begravelse er underordnet, sier Sivert Angel, konstituert rektor ved Det praktisk-teologiske seminar ved Universitetet i Oslo. Angel leste med stor interesse Finn Skårderuds innlegg i Vårt Land sist torsdag, der han anklaget presten for å lyve under en minnetale: «Presten fortalte varmt om småbarnsfaren som hadde fått kreft. Det hadde vært svært vondt, selvfølgelig, altfor tidlig å gå bort, og ikke minst å etterlate seg tre farløse barn, men gradvis hadde han forsont seg med sin skjebne. …..”

Mange av problemene med begravelsens form og innhold er en utfordring som vi har arvet fra historien. Som følge av reformasjonen gikk begravelsen fra å være forbønn for avdøde til å bli forkynnelse. Man kunne ikke lenger gjøre noe for den avdøde etter hans død, men måtte nøye seg med å høre fortellingen om hans liv for å lære om tro, sier Angel.

Det er en tydelig forskjell mellom en protestantisk og en katolsk begravelse, at vi katolikker ber direkte (flere ganger i requiemmessen) for den avdøde. Men også hos oss er minneordene et spørsmål som kan være litt problematisk. Personlig pleier jeg alltid ha minneordene til slutt, og be de pårørende om å formulere det som skal sies, eller si det selv. Jeg syns det er fint at det sies noe personlig om den døde, rett før den avsluttende bønnen ved kisten, for ellers i begravelsen (inkl. prekenen) er det jo ikke den avdødes liv som er i sentrum – i det hele tatt. Jeg vet at også noen katolske prester har minneordene tidlig i seremonien, men selv syns jeg det blir for dominerende og lite fruktbart.

Vårt Land skriver så mer om minneordene:

Hvordan ser du på Skårderuds kritikk av prestens minnetale i den begravelsen han referer fra?
Selv om prestene vanligvis gjør en veldig god jobb, synes jeg Skårderud har et viktig poeng. Vi prester tenker at den beste trøsten vi kan gi og det eneste vi kan bidra med, er å bekrefte det vi tror at de pårørende ønsker, nemlig et vakkert bilde av avdøde.

Men er det ikke bildet som blir tegnet av den etterlatte i begravelsen viktig for de etterlatte?
Jo, selvfølgelig, men jeg tror det som er viktigst for dem, er å vise omsorg og ta avskjed: Dette må gis andre rom enn bare minnetalen. Den norske kirkes begravelsesliturgi gir rom for at man kan forholde seg til den døde i kista i begravelsen. Vi takker Gud for den avdøde og vi burde kunne be om tilgivelse for det vi ikke har fått gjort for avdøde, og vi burde kunne

Jeg reagerer i alle fall når man sier at «begravelsen er de pårørendes seremoni». Det er på en måte sant, men begravelsen er mer enn det. Den er en sent gudstjeneste i enhver menighet. Ved sine handlinger uttrykker den det sentrale i kristen tro, nemlig forsoning og oppstandelse, sier Angel.

mai 032013
 

13mai_to_paver
På Catholic News Agency leser vi:

Benedict XVI has returned to the Vatican after moving to the papal summer household outside of Rome to not interfere with the papal election.

“He is now pleased to return to the Vatican, where he intends to devote himself, as he announced on Feb. 11, to the service of the Church in prayer,” said a Vatican statement released on May 2.

The former Pope was picked up by helicopter at 4:30 p.m. from the grounds of Castel Gandolfo, the papal summer residence that is located on the edge of a volcanic crater lake, about 15 miles southeast of Rome.

He had been living in the house for two months as a temporary arrangement since he resigned on February 28. ….

mai 032013
 

otranto_martyrer

Pope Francis is preparing to canonise an estimated 800 Italian laymen killed by Ottoman soldiers in the 15th century. The canonisation service will be on May 12 in St Peter’s Square and it will be the first carried out by the Pontiff since he was elected in early March.

The killing of the martyrs by Ottoman troops, who launched a weeks-long siege of Otranto, a small port town at the most eastern tip of southern Italy, took place in 1480.

When Otranto residents refused to surrender to the Ottoman army, the soldiers were ordered to massacre all males over the age of 15. Many were ordered to convert to Islam or die, but Blessed Antonio Primaldo, a tailor, spoke on the prisoners’ behalf. “We believe in Jesus Christ, Son of God, and for Jesus Christ we are ready to die,” he said, according to Blessed John Paul II, who visited Otranto in 1980 for the 500th anniversary of the martyrs’ deaths. …

Dette skriver Catholic Herald. Jeg besøkte selv Ótranto i februar 2006, og skrev om dette i august 2007:

Otranto er berømt for det vakre mosaikkgulvet i domkirken og for det som hendte i august 1480: Tyrkerne kom og angrep byen, og innbyggerne fikk valget mellom å bli muslimer eller blir drept. Alle (800) valgte martyrdøden, og i et kapell i kirken er deres levninger oppbevart. I kapellet var den en innsamling til arbeidet med å få disse helgenene offisielt helligkåret, og det skjedde faktisk i juli i år (2007), og 14. august i år var derfor en stor dag for Otranto.

mai 022013
 

13mai_bredtvet_forste_messe

Katolsk.no skriver i dag om gårsdagens første messe i St Johannes menighet. Det er på langt nær den første katolske messen i Bredtvet kirke, for St Hallvard menighet feiret mange messer der i fjor. P. Sigurd Markussen startet opp med faste messer der i mars i fjor, og i september og oktober feiret jeg messe der hver søndag morgen. Men i den nye menighetens regi er det altså første messe – og det sies at det var nesten fullt hus.

mai 012013
 

1. mai feirer Kirken en minnedag for Den hellige Josef håndverkeren. Dagens kollektbønn og første lesning handler tydelig om arbeidets verdi, mens evangeliet og messens prefasjon fokuserer mer på det som er det viktigste med den hellige Josef; “den tro og kloke tjener”. Slik er messens prefasjon:

I sannhet, det er verdig og rett, vår skyldighet og vår frelse,
at vi alltid og alle vegne takker deg,
Herre, hellige Fader, allmektige, evige Gud,
og med verdig lovprisning opphøyer,
velsigner og forkynner deg
på denne høytid til ære for den salige Josef.
Han er den rettferdige mann du gav Guds mor til ekte,
den tro og kloke tjener
du satte til overhode for Den hellige familie,
for at han i fars sted
skulle verne om din enbårne Sønn,
Jesus Kristus, vår Herre,
han som var unnfanget ved Den Hellige Ånd.
Ved ham lovpriser englene, tilber herredømmene,
skjelver maktene for din majestet.
Alle himler og himmelkrefter og de salige serafer
forherliger den i samstemmig jubel.
Byd oss å forene vår røst med dem,
idet vi ydmykt istemmer:

Her er alle messens tekster, og her (siste par avsnitt) kan vi lese litt om hvordan denne ekstra festen for hl Josef er kommet. (Det er nå bare en valgfri minnedag, men jeg syns den bør feires alle steder i verden der 1. mai er arbeidernes dag – ikke i USA bl.a.)

Den salige pave Pius IX utnevnte ham i 1870 til «Universalkirkens beskytter», og oppmuntret også hans «patronatsfest», senere «høytidsdag», på tredje onsdag etter påske. Denne festen ble erstattet av pave Pius XII i 1955 med en fest den 1. mai for St. Josef, «arbeideren», senere «håndverkeren», innført som en motvekt mot sosialistenes feiring av dagen. Pave Leo XIII proklamerte ham som modell for fedre i 1889. Den salige pave Johannes XXIII foretok den første forandring som er gjort i messens Canonbønner på tusen år, ved den 13. november 1962 å forordne at Josefs navn skulle føyes til like etter Marias.