nov 302013
 

Aller siste dag i kirkeåret leser vi til Matutin (men ikke i år, siden vi i dag feirer apostelen Andreas):

Fra Den hellige biskop Augustins prekener.

La oss synge Halleluja for den gode Gud som frir oss fra det onde

La oss synge Halleluja her nede mens vi ennå er i angst og uro, så vi i himmelen en gang kan synge det når vi er fri fra frykt og fare. Hvorfor er vi da urolige her nede? Venter du at jeg ikke skal være urolig når jeg leser: Er vel menneskets liv på jorden noe annet enn en prøvelse? Venter du at jeg ikke skal være urolig når jeg videre får høre: Våk og be så dere ikke kommer i fristelse? Venter du at jeg ikke skal være urolig når det er en slik flom av fristelser at Herrens bønn pålegger oss å si: Forlat oss vår skyld som og vi forlater våre skyldnere? Daglig ber vi, daglig er vi skyldnere. Venter du at jeg skal føle meg trygg når jeg hver dag ber om tilgivelse for mine synder og om hjelp i farene? For når jeg på grunn av de synder jeg har begått, sier: Forlat oss vår skyld som vi og forlater våre skyldnere, tilføyer jeg i samme åndedrett, med tanke på de farer som forestår: Led oss ikke inn i fristelse. Og hvordan kan folk ha det godt når de sammen med meg roper: Fri oss fra det onde? Og likevel, brødre, skal vi i den nød vi ennå er i, synge Halleluja for den gode Gud som frir oss fra det onde.

Også her, i farer og fristelser, skal Halleluja lyde både fra andre og fra oss. For Gud er trofast, sier Paulus, og vil ikke la dere bli fristet over evne. La oss derfor også her på jorden synge Halleluia. Ennå er mennesket skyldig, men Gud er trofast. Paulus sier ikke at Gud ikke vil la dere fristes, men: Han vil ikke la dere fristes over evne. Han vil gjøre både fristelsen og utgangen på den slik at dere kan tåle det. Du fristes, men Gud vil også sørge for en utgang så du ikke går under i fristelsen. Som pottemakeren former sitt kar, skal forkynnelsen forme deg, og som karet brennes, skal du herdes i prøvelsen. Men når du kommer i fristelse, skal du tenke på utgangen, for Gud er trofast: Herren skal vokte din inngang og din utgang.

Men en gang skal vi få vårt udødelige og uforgjengelige legeme, og all prøvelse er slutt fordi vårt jordiske legeme er dødt. Hvorfor er det da dødt? På grunn av synden. Men Ånden er liv. Hvorfor? På grunn av rettferdigheten. Oppgir vi da vår døde kropp? Nei, hør her: Og så sant hans And som oppreiste Kristus fra de døde, bor i dere, skal han som oppreiste Kristus fra de døde, også gi deres dødelige legemer liv. For nå er legemet jordisk, men da vil det bli åndelig.

Å, hvor lykkelig og sorgløst Halleluja der skal lyde — uten noen djevel! Der skal ingen uvenn være, der skal ingen venn dø. Der lyder lovsangen for Gud, og her lyder lovsangen for Gud. Men her lyder den fra urolige sjeler, der fra de frelstes kor. Her lyder den fra dem som skal dø, der fra dem som alltid skal leve. Her i håp, der i oppfyllelse. Her underveis, der i vårt hjemland.

La oss da synge, mine brødre, ikke som underholdning når vi hviler, men som oppmuntring når vi arbeider. Slik pleier de som er underveis, å synge: Syng, men gå videre! Søk lindring i sangen når du sliter og strever, men dyrk ikke dovenskapen. Syng, og gå på! Hva betyr det å «gå på»? Å gjøre fremgang i det gode. Det er nemlig ifølge Apostelen noen som går frem fra vondt til verre. Men når du gjør fremgang, det vil si når du «går på», må du gjøre fremgang i det som godt er. Gjør fremgang i den rette tro, i de gode seder! Syng, og gå på!

nov 292013
 

katolsk.no offentliggjorde i går kveld referat fra siste møte i Liturgikommisjonen. Jeg var selv en av de «nesten 25» som sendte inn svar på høringen som ble sendt ut før sommeren, og vi roses fordi «de aller fleste (svarene var) omfattende og/eller inngående, instruktive og meget saklige». Kommisjonen arbeider meget grundig (og de må faktisk ta tak i ting som burde ha blitt gjort for flere år/tiår siden) og har faktisk ikke kommet til en endelig diskusjon om selve ordlyden i dåpsritualet. Men de skriver interessant om bl.a. valg av bibeloversettelse:

Det mest utfordrende har nok vært valget av bibeloversettelse. Selv hadde kommisjonen ønsket overgang til Bibel 2011. Samtidig håper den på at Bibelselskapet vil akseptere visse mindre justeringer. Dette standpunkt høstet meget bred oppslutning under høringen. Men det kom også inn klare motforestillinger med en omfattende saklig begrunnelse. Motstanden mot overgang til Bibel 2011 ligger utelukkende på det norskspråklige plan. Mange mener at Bibel 2011 har en for moderat form av bokmål (grein i stedet for gren, fram i stedet for fram, huset ditt i stedet for ditt hus osv.). Spesielt viste det seg å være stor motstand mot å akseptere den nye oversettelse av Herrens bønn (Vår Far i stedet for Fader vår). Kommisjonen har i sine egne tekster (altså ikke-bibelske tekster) lagt seg på en mer konservativ bokmållinje.

Utfordringen er at en omfattende sammenligning mellom Gunnes’ oversettelse (som brukes i dag) og Bibel 2011 viser at Gunnes’ oversettelse på ingen måte holder mål, hverken i forhold til Vatikanets krav eller i forhold til ønsket om en nøyaktig og enkel oversettelse. Kommisjonen har derfor konkludert med at den ønsker overgang til Bibel 2011, men under forutsetning av at den får gjøre visse justeringer i denne. Noen har begeistret inntatt dette standpunkt, andre med uvilje, men under henvisning til at det ikke finnes noe bedre. Å lage en komplett katolsk oversettelse (som enkelte av høringsinstansene hadde ønsket) er urealistisk. Skulle Bibelselskapet sette seg helt imot visse justeringer ….

Jeg hører med til de som mener at katolikker ikke trenger bruke en annen type bokmål enn det som er vanlig i Norge, slik at ordet «fram» og noen få diftonger ikke bør være noe problem. Men jeg forstår ikke riktig hvorfor oversettelsen av Fadervår skal være noe tema; oversettelsen vi bruker i liturgien (og det er vel den som er viktig) trenger jo ikke være den samme som i bibeloversettelsen – det er den jo heller ikke i dag. Det de skriver om Gunnes’ oversettelsen av NT er jeg enig i, den er ikke særlig god.

nov 292013
 

Fredag siste uke av kirkeåret leser vi til Matutin:

Fra Den hellige biskop og martyr Kyprians bok «Om udødeligheten»

La oss ikke frykte døden, men tenke på udødeligheten

Vi må huske på at vi ikke skal gjøre vår egen vilje, men Guds vilje, slik Herren har sagt at vi hver dag må be om det. Hvor bakvendt og forkjært er det da at vi ber om at Guds vilje må skje, men ikke straks følger Guds viljes bud når han kaller på oss og henter oss bort fra denne verden! Bare under tvang, ikke i fri lydighet, forlater vi dette liv. Vi stritter imot av alle krefter, og som trassige slaver føres vi frem for Herrens åsyn med sorg og klage. Og så venter vi å belønnes med himmelske gaver av ham som vi så motvillig er kommet til! Hvorfor ber og bønnfaller vi da om at himlenes rike skal komme, når det jordiske fangenskap er oss så kjært? Hvorfor ber vi så ofte og inderlig om at Guds rikes dag snart må opprinne, hvis vårt høyeste ønske og vår største lyst er å slave for djevelen i denne verden, ikke å herske sammen med Kristus?

Verden hater den kristne. Hvorfor elsker du da den som hater deg? Hvorfor følger du ikke heller Kristus, han som både har kjøpt deg fri og elsker deg? I sitt brev roper Johannes ut en advarsel mot å følge kjødets lyster og elske verden: Elsk ikke verden og heller ikke de ting som er i verden! Den som elsker verden, har ikke kjærligheten til Faderen i seg. For alt som er i verden, er kjødets lyst og øynenes lyst og verdens ærgjerrighet. Men verden og dens lyst vil forgå. Den som derimot gjør Guds vilje, forblir i evighet.

Høyt elskede brødre: La oss heller med et udelt sinn, med en fast tro og med urokkelig mot og kraft være rede til alt Gud vil! La oss stenge dødsfrykten ute og grunne over den udødelighet som følger etter! La oss vise at det er dette vi tror!
Høyt elskede brødre: Vi må tenke over og stadig ha for øye at vi har forsaket verden og bare for en tid lever her som gjester og fremmede. La oss omfavne den dag som viser hver enkelt av oss til vårt egentlige hjem. Den dagen rykker oss bort herfra, løser oss fra tidens snarer og bringer oss tilbake til Paradiset og Guds rike.,Hvem er vel i utlendighet uten å ha hastverk med å komme hjem? Vi regner jo Paradiset som vårt hjemland. Der venter mange av våre kjære på oss. En tallrik og mangfoldig skare av foreldre, søsken og barn lengter etter oss. De er allerede sikre på at de selv er berget, men er ennå urolige for vår frelse. Å få komme til dem, se dem og omfavne dem — hvilken glede både for dem og for oss! For en fryd å være der i det himmelske rike uten å frykte døden! Hvilken fullkommen og uendelig lykke å leve evig!

Der er apostlenes herlige kor, der er alle de jublende profeter, der er martyrenes talløse skare som gjennom kamp og lidelse har vunnet seierens æreskrans. Jomfruer som i urokkelig selvbeherskelse har undertvunget kjødets og legemets begjær, feirer nå sin triumf. Barmhjertige, som har gitt de fattige almisser og rause gaver og dermed øvet rettferdighet, får nå sin lønn. I lydighet mot Herrens bud har de forvandlet sin jordiske eiendom til himmelske skatter. La oss, høyt elskede brødre, ivrige og utålmodige ile frem mot dem! Måtte Gud se at det er dette vi har i tankene. Måtte Kristus se at det er dette vårt sinn og vår tro har som forsett. Jo sterkere vi har lengtet etter ham, jo rikere gaver vil han i sin kjærlighet gi oss.

nov 282013
 

De siste ukene er det i mange land dukket opp spørreundersøkelser som forberedelse til en ekstraordinær bispesynode om familien i Vatikanet i oktober 2014. For Norges del ble denne spørreundersøkelsen lagt ut på nett for et par dager siden. En ganske stor gruppe mennesker (Geistlig – Tilknyttet avdeling i bispedømmet – Tilknyttet råd, kommisjon eller utvalg i bispedømmet – Ordensmedlem – Menighetsrådsrepresentant – Forelder – Kateket – Lærer ved katolsk skole – Annet (Spesifiser)) er blitt spurt om å svare på 39 spørsmål. Og andre interesserte kan svare på 10 enklere spørsmål.

Noen katolikker ser dette som en mulighet til å fortelle Kirken at den er for streng når det gjelder synet på seksualetikk og ekteskap – det har jeg selv hørt flere ganger – men disse har misforstått hva undersøkelsen handler om. For å illustrere det, kan jeg trykke de to første spørsmålene i den store undersøkelsen:

1. Om formidlingen av hva Den hellige skrift og Kirkens læreembete forkynner vedrørende familien
a) Hva kjenner folk til i dag av hva Kirken sier om familiens verdi på grunnlag av Bibelen, Gaudium et spes, Familiaris consortio og andre postkonsiliære dokumenter fra Kirkens læreembete? På hvilken måte blir våre troende instruert i hvordan de skal leve familielivet i samsvar med Kirkens lære?
b) I de tilfeller der Kirkens lære er kjent, blir den fullt ut akseptert? Forekommer det vanskeligheter med å praktisere den? I så fall hvilke?
c) Hvordan formidles Kirkens lære innenfor de pastorale programmer på nasjonalt, bispedømme- og menighetsnivå? Hva slags katekese gjennomføres om familien?
d) I hvilken utstrekning – og spesielt: under hvilke former – er denne læren faktisk kjent, akseptert, avvist og/eller kritisert i miljøer utenfor Kirken? Hvilke kulturelle faktorer er det som hindrer full tilslutning til Kirkens lære om familien?

2. Om ekteskapet i følge naturretten
a) Hvilken stilling har naturrettsbegrepet i samfunnskulturen, det være seg på institusjonelt, utdannelsesmessig eller akademisk nivå, og blant folk flest? Hvilke antropologiske syn ligger til grunn for diskusjoner om det naturgitte fundament familien bygger på?
b) Er naturrettsbegrepet i forbindelse med foreningen mellom mann og kvinne allment akseptert blant de døpte?
c) Hvordan utfordres – teoretisk og praktisk – naturrettsprinsippet for foreningen mellom mann og kvinne med tanke på hvordan familier stiftes og/eller blir instruert? Hvordan blir det fremlagt og utdypet i samfunnsmessige og kirkelige organer?
d) Når ikke-praktiserende katolikker eller erklærte ikke-troende ber om å feire bryllup (i Kirken),
hvordan bør de pastorale utfordringer som følger av dette håndteres?

Ganske dyptgående og kompliserte spørsmål, ikke sant? De ti kortere spørsmålene (som forøvrig er laget her i Norge) er enklere, og lyder slik:

A. Hvordan kan Kirkens lære om ekteskap og familie gjøres bedre kjent blant de troende, og hvordan kan unge forberedes på ekteskap og familieliv i vår tid?
B. Hva er de vanligste problemstillinger familier støter på når de skal etterleve Kirkens lære om ekteskap og familie?
C. Hvordan kan par og familier trekkes mer aktivt inn i Kirkens liv? Hvordan kan Evangeliet forkynnes mer levende og relevant for ektefolk og familier?
D. Hvilke vellykkede former for familierettede tiltak i kirkelig regi er særlig verdt å gå videre med?
E. Hvilke årsaker ligger bak det økte antallet samboerskap blant unge katolikker?
F. Hvordan forklares Kirkens sakramentspraksis overfor skilte og gjengifte? Hvilke hensyn bør Kirken være særlig oppmerksom på i sin pastoralomsorg for samboere, skilte og gjengifte?
G. Hva oppfatter legfolk som de største vanskelighetene forbundet med de kirkerettslige prosesser med å få ekteskap erklært ugyldige?
H. Hva kunne dere ønske dere av tiltak (åndelige og praktiske) lokalt og sentralt for å øke småbarnsfamiliers mulighet til å delta i Kirkens liv?
I. Hvordan kan Kirken gjøre livsvern – læren om menneskets ukrenkelighet fra unnfangelse til naturlig død – bedre kjent, både blant de troende og i det offentlige rom?
J. På hvilke måter kan Kirkens legfolk i dag arbeide for økt anerkjennelse av verdiene som omsorgsarbeid tilfører samfunnet, med tanke på organisering av arbeidslivet, velferdsordninger, familiepolitikk, osv?

Besøk gjerne denne nettsiden, og svar på spørsmålene!

nov 282013
 

Torsdag siste uke av kirkeåret leser vi til Matutin:

Fra Den hellige biskop Johannes Krysostomos’ prekener over Matteusevangeliet.

Hvis vi er får, seirer vi; hvis vi er ulver, blir vi beseiret

Så lenge vi er får, seirer vi, og enda vi er omgitt av talløse ulver, har vi overtaket. Men hvis vi blir ulver, blir vi beseiret. For da får vi ikke hjelp av hyrden. Han gjeter jo ikke ulvene, men sauene. Når du da ikke lar ham vise sin kraft, forlater han deg og går sin vei.

Men det han sier, er følgende: «Ikke bli urolige fordi jeg byr dere å være som sauer og duer når jeg sender dere ut blant ulvene. Jeg kunne gjøre det motsatte, ikke utsette dere for noe ondt og ikke kaste dere som sauer for ulver, men gjøre dere mer fryktinngytende enn løver. Men det er rett at jeg gjør som jeg gjør. For slik får dere større ære, og slik forkynnes også min kraft.» Dette sa han nemlig også til Paulus: Min nåde er nok for deg, for det er gjennom avmakt at min kraft utfolder sin fulle styrke. «Jeg har derfor bestemt at dere skal ha det slik.» For når han sier: Jeg sender dere ut som får, sier han underforstått: «Mist ikke motet av den grunn! For jeg har full visshet om at på denne måten vil ingen kunne overvinne dere.»

Men han ville også at de selv skulle bidra med noe så det ikke skulle se ut som de fikk alt gratis og fikk sin krone uten grunn. Derfor sier han videre: Vær altså listige som slanger og troskyldige som duer. Men noen innvender: «Hva formår vår kløkt når farene er så mange? Hvordan kan vi vise kløkt når vi tumles omkring i så mange bølger? Om sauen har fått aldri så stor kløkt, hva gagner det når den er blant ulver — og så mange ulver! Og om duens troskyldighet er aldri så stor, hva hjelper det når så mange hauker forfølger den?» Nei, for disse dyrene er det nok ingen hjelp i kløkt og troskyldighet, men for dere er disse egenskaper til stor hjelp.

Men la oss da se hvilken kløkt Kristus her krever. Slangens kløkt, sier han. Slangen gir slipp på alt. Om den så må kvitte seg med deler av kroppen, gjør den gjerne det når bare hodet er i behold. På samme måte, sier han, skal også du gi slipp på alt unntatt troen: pengene, kroppen, ja livet selv. For troen er hodet og roten. Selv om du mister alt, men har troen i behold, skal du senere gjenvinne alt, ja mer enn det. Derfor sa han at vi hverken bare skulle være troskyldige eller bare kloke. Nei, han forenet disse to egenskapene, slik at de to til sammen virkelig kunne bli en dyd. Han tok slangens kløkt for at de sår du får, ikke skal føre til døden, og duens milde enfold for at du ikke skal hevne deg på dem som skader deg, og ikke forfølge dem som legger snarer for deg. For har du ikke denne troskyldige mildhet, er ikke kløkten til noen nytte.

Ingen må tro at disse budene ikke kan oppfylles. For Kristus kjenner tingenes natur bedre enn noen annen. Han vet at villskap ikke slukkes med villskap, men med mildhet.

nov 252013
 

Selvfølgelig gjelder alle ting som ble vedtatt ved konsilet i TRENTO fortsatt – selv om media ser ut til å tro at Pave Frans skal forandre Kirken radikalt og lempe på dens mange strenge krav, etc. 4. desember er det 450 år siden konsilet i Trent ble avskuttet, og i den forbindelse har pave Frans skrevet en tekst (på latin) som jeg her gjengir utdrag fra – der han også slutter seg til den kontinuitetsforståelsen (av alle konsiler, også Vaticanum II) som pave Benedikt argumenterte så tydelig for:

… Sancta Ecclesia huius temporis amplissimam Tridentinam doctrinam etiamnum redintegrat et meditatur. Etenim «interpretatio renovationis» quam Praedecessor Noster Benedictus XVI anno MMV coram Curia Romana explicavit haud minus ad Tridentinum quam ad Vaticanum Concilium refert. Enimvero hic modus interpretandi nitidiore sub luce ponit unam praeclaram Ecclesiae proprietatem quam Ipse Dominus illi impertitur: «Ea videlicet est unum `subiectum’ quod, saeculis decurrentibus, crescit ac augetur attamen semper idem manet. Ea itaque est unum subiectum peregrinantis Populi Dei» (Sermo ad Curiam Romanam Natali in tempore Domini). …

Father Z. skriver om dette og oversetter brevets to første avsnitt til engelsk:

Since the 450th anniversary of the day on which the Council of Trent drew to its favorable end, it is fitting that the Church recall with readier and more attentive eagerness the most rich doctrine which came out of that Council held in the Tyrol. It is certainly not without good reason that the Church has for a long time given such great care to that Council’s decrees and canons which are to be recalled and heeded, seeing that, since extremely grave matters and questions sprang up in that period, the Council Fathers employed all their diligence so that the Catholic faith should come into clearer view and be better understood. Without a doubt as the Holy Spirit inspired and prompted them, it was the Fathers’ greatest concern not only that the sacred deposit of Christian doctrine be defended, but also that mankind be more brightly illuminated, in order that the saving work of the Lord could be diffused throughout the entire globe and the Gospel be spread through the whole world.

Harking closely to the same Spirit, Holy Church in this age renews and meditates on the most abundant doctrine of the Council of Trent. In fact, the “hermeneutic of renewal” which Our Predecessor Benedict XVI explained in 2005 before the Roman Curia, refers in no way less to the Council of Trent than to the Vatican Council. To be sure, this mode of interpretation places under a brighter light a beautiful characteristic of the Church which is taught by the Lord Himself: “She is a ‘subject’ which increases in time and develops, yet always remaining the same, the one subject of the journeying People of God” (Address of His Holiness Benedict XVI to the Roman Curia offering them his Christmas greetings – 22 December 2005). …

nov 252013
 

I den tradisjonelle messen i går var det noen til stede som ikke kjenner den tradisjonelle messen særlig godt, og det var litt uklart når man skulle stå, sitte og knele. Det fins ikke halet klare regler for dette, men under ser man en vanlig praksis (og jeg skrev tidligere om hvordan man gjør dette i en sunget messe):

Når presten kommer inn.       Stå

Fra begynnelsen (dvs. trinnbønnen) til Evangeliet.   Knel

    (Eller man kan sette seg når epistelen leses.)

Når evangeliet leses.         Stå

Under preken (hvis det er preken).   Sitt

Under Credo (hvis den sies).     Stå

    Fra “Et incarnatus est” til “Et homo factus est”. Knel

Under «Dominus vobiscum» og «Oremus».     Stå

Under offertoriet.         Sitt

Under prefasjonen fram til Sanctus.     Sitt

Fra Sanctus, under Canon, Fadervår (og vanligvis) helt til det siste Evangeliet.     Knel

     (Knel i alle fall under velsignelsen.)

Under det siste Evangeliet.         Stå

Under bønnene etter stille messe.     Knel

Når presten går ut.         Stå

nov 232013
 

I går var det 50 år siden C. S. Lewis (som jeg også skrev om i august) døde. Og Bjørn Are Davidsen skriver bl.a. følgende om ham:

cslewis

… antagelig har ingen i vårt århundre bedre formidlet hva det er å være kristen – i bredden og dybden av hva livet handler om. Det skyldes ikke minst hans vei til tro. Som tok den ikke helt vanlige svingen om forkjærlighet for myter og middelalder, fantasi og fornuft. Og fordi han forsto tenkesettet ved forrige årtusenskifte er han aktuell ved et nytt.

Etter å ha overlevd skyttergravene på vestfronten studerte og underviste Lewis ved Oxford. Der ble den innbitte rasjonalisten og ateisten stadig mindre sikker på at Gud ikke fantes, eller – hvis han mot all formodning likevel gjorde det – var ond. I 30-årsalderen innså han at det måtte være en personlig og god Gud.

En samtale med vennen og kollegaen J.R.R. Tolkien fikk ham til å ta neste steg. For en forelsket i myter var det avgjørende da Tolkien fortalte at det enestående med Jesus var at han var en myte (på linje med naturgudene som dør hver vinter og står opp hver vår) – som ble vir­ke­lig­het. Jesus kom inn i historien, på et bestemt sted, til en bestemt tid. Gud som hadde skapt naturen med dens rytme – og vist alle kulturer betydningen av død og oppstandelse, hadde selv dødd og stått opp igjen.

Hos det eneste folket som ikke selv hadde slike myter.

Etter denne opplevelsen skrev Lewis en rekke spenstige, fantasirike og tankevekkende bøker. Og dette var langt fra typiske kristne bøker. Han brøt med de fleste konvensjoner med sin forståelse av de livsgivende paradoksene i kristen tro. Inspirert av G.K. Chesterton og John Bunyan startet han friskt i 1933 med Pilgrim’s Regress, en reise gjennom tidsånden i møte med alt fra Freuds til Hitlers disipler. Han fortsatte med en tankevekkende gjennomgang av lidelsens problem (The Problem of Pain, 1940).

Det vakte oppsikt da han publiserte en brevveksling mellom en eldre og yngre demon om hvordan best lure ”pasientene” ned til deres ”far i det lave” (The Screwtape Letters, 1942). Han reiste i rom og teologi til planetene Mars (Out of the Silent Planet, 1938) og Venus (Perelandra, 1943).

Han holdt foredrag på BBC om hva det ville si å være kristen, både med tanken, troen og livet, samlet i Mere Christianity (1943). Hans Miracles (1947) er en sjelden dyp og poetisk bok om mirakler er mulige – og har skjedd. … …

Boka Mirakler husker jeg spesielt at jeg leste ca 1980 – for andre gang, ekstra grundig, fordi jeg skulle vurdere om boka kunne utgis på Credo forlag – og at jeg var veldig imponert over hvor godt, grundig og seriøst han skrev om dette vanskelige emnet. Luther forlag skriver om Lewis’ bøker når 50 år etter hans død, og de siterer Oskar Skarsaune i forordet til Mirakler:

«Jeg tror det første som slo meg var at denne forfatteren ikke var i stand til å skrive en eneste kjedelig side. Det andre var at her møtte jeg en kristen tenker som med største intellektuelle frimodighet gikk løs på slike spørsmål som vi i skolelaget hadde lært at det ikke fantes intellektuelle svar på. Som for eksempel det ondes problem. Eller muligheten for under, sett fra et moderne vitenskapelig synspunkt.»

nov 192013
 

Bjørn Are Davidsen arbeider trofast og tålmodig videre med sin apologetikk. Nå skriver han på nytt igjen om den gamle og stadig misforståtte Galileo-saken:

… dette handlet ikke om en illsint kirke som sendte hettekledde inkvisitorer med gafler og håp mot en modig vitenskapsmann som hadde bevist en teori. Og siden Kirken i den lange tradisjonen fra Augustin og Aquinas ikke hadde for vane å la Bibelen trumfe vitenskapen, handlet det heller ikke om bokstavtro mot vitenskap.

… det var en lang prosess med vekt på nettopp vitenskapelige argumenter – fra begge sider. Galileo ble i starten tatt i mot med åpne armer, ikke minst av jesuittene og den senere paven, men la seg etterhvert ut med for mange i et det politiske spillet.

Det manglet ikke matematikere og naturfilosofer i Kirkens rekker, og det man eventuelt manglet, leide man inn. Når Galileo møtte protester og ble idømt husarrest på sine eldre dager, var det ikke fordi Kirken følte seg truet, men fordi han som lekmann i for stor grad hevdet han kunne være teologisk autoritet – og var for påståelig i fravær av bevis.

Og dette var ikke i en fredelig tid der en godmodig pave så gjennom fingrene med det meste, men midt under en av de verste periodene i Europas historie, 30-årskrigen. Man kommer fort på anledninger der han hadde mindre behov for å markere revir og autoritet enn Motreformasjonen.

Det ble ikke bedre av at Galileos Dialog over de to store verdenssystemer utelot masse store verdenssystemer og syntes å legge noen av pavens teorier i munnen på den enfoldige Simplisicus.

Det blir med andre ord ikke bedre når vi leser videre i RationalWiki. «In reality, taking up the mantle of Galileo requires not just that you are scorned by the establishment but also that you are correct – that is, that the evidence supports your position.»

Man er rett og slett ikke kjent med at evidensen ikke støttet Galileo. … …

Her henviser han til mer informasjon om Galileo-saken.

nov 152013
 

Kardinal Koch roser også erkebiskop Marchetto og hans kontinuitest-teksning mht Vatikanekonsilet når i L’Osservatore Romano for 12/11 skriver (les det på italiensk her) følgende (en rask oversettelse til norsk av undertegnede):

Hvor man omfavner tradisjon og fornyelse

Ekklesiologien, spesielt forholdet mellom primatet og episkopatet, og det annet Vatikankonsil er de tre viktigste delene av boken, som inneholder ulike essays i ære for erkebiskop Agostino Marchetto, og samtidig dokumenterer knutepunkter i hans historiske verk, teologisk og kanonisk, og bør forstås som reaksjoner på hans arbeid, som er vidtrekkende. Ikke bare kombinerer det historie, teologi og kirkerett, men det vurderer også disse temaene i forhold til hverandre.
Dette gjelder fremfor alt med hensyn til innsats gjort av Monsignor Marchetto i favør av en adekvat tolkning av av Det annet Vatikankonsil, og særlig av dets dokumenter, noe som det er tydelig i hans to bøker, Il concilio Vaticano II, Contrappunto per la sua storia ( Libreria Editrice Vaticana, 2006 ), som er den første historien om historieskriving om Vatikanet og Il concilio Vaticano II. Per la sua corretta ermeneutica (Libreria Editrice Vaticana, 2012), som tar opp og utdyper en hermeneutikk av reformen støttet av pave Benedikt XVI – disse sier at den sanne reform av Kirken består i vellykket samspill på ulike nivåer, mellom kontinuitet og diskontinuitet.

Denne satsingen har absolutt ikke mistet noe av sin relevans nå som vi minnes den femtiende årsdagen for begynnelsen av Det annet Vatikankonsil. Tvert imot har det blitt enda mer presserende, spesielt hvis vi husker på trender som lenge dominerte forståelsen av denne viktige begivenheten, der man ser på konsilet som et brudd med Kirkens tradisjon. En slik bruddstenkning, og den ser man to steder; på den ene siden hos progressive strømninger som ser konsilet som avslutningen av forrige kirkelige tradisjon og begynnelsen på noe nytt. Vi ser også at noen ønsker å bryte med tradisjonen Vatikanet på motsatt side, fra rn tradisjonalistisk strøm, som beskylder konsilet for å ha gitt fødsel til en ny kirke, som ikke lenger er lik med den som eksisterte frem til da.

Det er derfor ingen tilfeldighet at disse to ekstreme tendenser, allerede på et språklig nivå, er enige om å lage et skille mellom den pre-konsiliære og den post-konsiliære Kirken, som om Kirken var ikke lenger den samme før og etter konsilet. Forskjellen mellom de to trendene er at mens den progressive empatisk støtter en hermeneutikk av diskontinuitet og brudd, favoriserer den tradisjonalistiske hermeneutikken en ahistorisk kontinuitet, som med referanse til Det annet Vatikankonsil vurderer dette hermeneutisk som et brudd. Fra begge perspektiver regnes ikke Vatikankonsilet lenger som en del av Kirkens levende tradisjonen, men som noe eksisterte tidligere, men som nå er avsluttet.

Kurt Koch

nov 142013
 

Jeg leser i kveld at pave Frans har skrevet et brev til erkebiskop Marchetto, der han takker ham for hjelp til å forstå Vatikankonsilet korrekt, og ønsker erkebiskopen lykke til videre med sitt arbeid. Slik skriver paven:

Dear Archbishop Marchetto,

With this letter I want to be present with you and unite myself to the presentation of the book “Primato pontificio ed episcopato. Dal primo millennio al Concilio ecumenico Vaticano II” (Pontifical primacy and the epicopacy: from the first millennium to the Second Vatican Ecumenical Council) Please consider me present in spirit. ….

You have manifested this love in many ways, including correcting an error or imprecise comment on my part – and I thank you for that from my heart – but above all it is manifest in all its purity in the studies on the Second Vatican Council. I once told you, dear Archbishop Marchetto, and today I wish to repeat it, that I consider you to be the best interpreter of the Second Vatican Council. I know that this is a gift from God, but I also know that you made it bear fruit. ….

Jeg har skrevet om erkebiskop Marchettos studier om konsilet flere ganger tidligere, bl.a. siterte jeg i januar 2011 følgende om boka The Second Vatican Ecumenical Council: A Counterpoint for the History of the Council :

This important study by Archbishop Agostino Marchetto makes a significant contribution to the debate that surrounds the interpretation of the Second Vatican Ecumenical Council. Archbishop Marchetto critiques the Bologna School, which, he suggests, presents the Council as a kind of ‘Copernican revolution’, a transformation to ‘another Catholicism’. Instead Marchetto invites readers to reconsider the Council directly, through its official documents, commentaries, and histories.

OPPDATERING:
Fredag leser jeg også at Zenits italienske sider skriver om dette. Der kalles erkebiskop Marchetto (av paven) «La considero il migliore ermeneuta del Concilio».

nov 092013
 

Etter at jeg skrev om erkebiskop Müllers artikkel om gjengifte, leste jeg hos www.chiesa om det de mener er Pave Frans’ (Bergoglios) preferanser/ innstilling/ strategi:

To his studies Pastor Bergoglio preferred the care of souls. And today he is doing the same: he is leaving to others the exposition of doctrine. As in the case of communion for the divorced and remarried. …

Bergoglio has never been a theologian, much less an academic. Among the theologians he says that he likes Henri De Lubac and Michel de Certeau. But not because he has assimilated the overall positions of the two, which moreover are very different. He almost always cites only one of De Lubac’s books, «Meditations on the Church,» and almost always only one passage from this: that against the «worldliness» of the Church.

Also as pope he is above all a man of action, of pastoral action. Those who have known him up close and have been friends with him for years – like the twenty interviewed for the book by Alejandro Bermúdez – see in him exceptional qualities of command and noteworthy strategical abilities. None of his actions, none of his words, is ever left to chance. And his priority is the pastoral care of the «people» entrusted to him, who since he has become pope have been extended to the whole world.

His preaching is intentionally suited to this profile. It is primarily addressed to the common people, to the weak in faith, to the sinners, to the faraway. Not as a whole, but as if the pope would like to speak one-on-one with each of them. ….

….

nov 082013
 

Jeg pleier å få en e-post når siste nummer av det danske Katolsk Orientering er klar. En slik e-post fikk jeg i dag, og der har de slått opp en artikkel der erkebiskop Gerhard Müller igjen står i sentrum – jeg skrev om ham også for et par dager siden. Artikkelen Uog hele novembernummeret) kan leses her og handler om ekteskapet:

Ærkebiskop Gerhard Müller, præfekt for Troslærekongregationen, har bekræftet Vatikanets mangeårige lære og praksis om ikke at tillade gengifte fra-skilte at modtage kommunionen. Og Müller tilføjer, at kun en kirkelig domstol – og ikke ens egen samvittighed – kan afgøre om et ægteskab er ugyldigt eller ej.

I artiklen i Vatikanets dagblad L’Osservatore Romano åbner ærkebiskoppen dog samtidig døren for at flere ægteskaber kan erklæres for ugyldige i erkendelsen af, at mange par i dag indgår ægteskab uden at have en sand forståelse for det katolske ægteskabs forpligtende og uopløselige karakter.

”Idet mange kristne er påvirket af vor tids sekulariserede miljø”, skriver han, ”er indgåede ægteskaber i dag sandsynligvis oftere ugyldige end tidligere, fordi viljen til at indgå og leve ægteskabet i overensstemmelse med katolsk lære ofte ikke er til stede”. “Samtidig er det indlysende, at Kirkens omsorg for gengifte fraskilte ikke blot kan reduceres til et spørgsmål om at modtage kommunionen eller ej. Det har langt mere vidtrækkende pastorale konsekvenser”, skriver Gerhard Müller og tilføjer: ”Der er andre måder at være i fællesskab med Gud end det sakramentale”. … ….

nov 072013
 

Til Matutin leser vi denne uka fra Makkabeerbøkene, om hvordan jødene gjorde opprør da de greske herskerne i Israel ville tvinge dem til å tilbe avguder, og gi opp alle sine spesielle jødiske skikker – bl.a. omskjæring av guttebarn og å ikke spise svinekjøtt.

Jeg skrev om disse interessante tekstene også for tre år siden (i denne 31. uka i kirkeåret), og jeg henviser til tekstene jeg trykket den gangen:

Bibellesninger til Matutin i 31. uke i kirkeåret:

Søndag – 1. lesning – 1. Makkabeerbok 1, 1-24

Mandag – 2. lesning – 1. Makkabeerbok 1, 41-64

Tirsdag – 3. lesning – 1. Makkabeerbok 2, 1, 15-28, 42-50, 65-70

Onsdag – 4. lesning – 1. Makkabeerbok – fra kapittel 3

Torsdag – 5. lesning – 1. Makkabeerbok 4, 36-59

Fredag – 6. lesning – 2. Makkabeerbok 12,32-45

Lørdag – 7. lesning – 1. Makkabeerbok 9,1-22

nov 042013
 

The prefect of the Vatican Congregation for the Doctrine of the Faith, Archbishop Gerhard Ludwig Müller, has lamented a Protestantization of the image of the Catholic priest. Catholics are no longer aware that there is an “essential difference” between the ordained priest and, as Protestants call it, the priesthood of all believers. The Vatican daily “L‘Osservatore Romano” published the piece by Müller on Thursday, October 31, a day of historical importance for the Protestant Reformation. The text consists of excerpts from a speech the archbishop gave on Wednesday in Palermo for the introduction of the 12-volume collected writings of Joseph Ratzinger/Benedict XVI in Italian.

Müller gave as a reason for the current crisis in the priesthood the opening of Catholicism to Protestant scripture scholarship of the 1950s and 1960s, without recognizing the prejudices contained therein. This allowed the radical critique of cult and the priestly mediator role to enter into Catholicism. Furthermore, the biblical foundation of the priesthood was called into question. ….

Dette interessante innlegget kan leses her – med en hel del kommentarer som kritiserer erkebiskopen.

nov 022013
 

Slik leser vi i dag i Matutinbønnen:

Fra en bok av Den hellige biskop Ambrosius «Om hans bror Satyrius’ død».

La oss dø med Kristus, for å leve med ham

Vi ser at døden er en vinning og ar livet er en pine; derfor sier Paulus: For meg er livet Kristus, og døden en vinning. Hva betyr Kristus, om ikke legemets død og livets ånde? Derfor må vi dø med ham for å leve med ham. Daglig bør vi ha en viss tilvenning til og omgang med døden, for at vår sjel slik kan lære å løsrive seg fra kroppslige begjær og likesom sette seg over der hvor jordiske lyster kan nærme seg og hefte seg til den. Slik kan den ta imot dødens bilde for ikke å påta seg dødens straff.

For kjødets lov kjemper mot sjelens lov og prisgir sjelen til villfarelsens lov. Men hva er botemidlet? Hvem kan befri meg fra denne dødens kropp? Guds nåde ved Jesus Kristus, vår Herre.

Vi har en lege, la oss følge botemidler. Vårt botemiddel er Kristi nåde, og dødens kropp er vårt legeme. La oss derfor være Fremmede for legemet for ikke å være fremmede for Kristus. Skjønt vi er i kroppen, så la oss ikke følge det legemlige. La oss ikke forsømme naturens rett, men foretrekke nådens gaver.

Hva mer? Ved den enes død er verden blitt gjenløst. For Kristus hadde kunnet la være å dø om han hadde villet. Men han mente at han ikke burde flykte fra døden som noe unyttig, og at han heller ikke hadde kunnet frelse oss på en bedre måte enn ved sin død. Derfor er hans død liv for alle. Vi er merket med hans død, og vi forkynner hans død når vi ber og når vi ofrer. Hans død er en seier, hans død er et mysterium; hans død er en årlig høytid for verden.

Hva mer kan vi si om hans død, når det guddommelige eksempel viser oss at døden bare har søkt udødeligheten, og at døden har frikjøpt seg selv? Døden som er skyld i alles frelse, er derfor ikke noe å sørge over. Vi må ikke Rykte fra døden, den som Guds Sønn ikke har forsmådd og ikke har villet flykte fra.

Døden var ikke etter naturen, men den er blitt det; for Gud innførte ikke døden fra begynnelsen av, men han ga oss den som et botemiddel. Menneskenes liv ble nemlig elendig da de ble fordømt til langvarig slit og uutholdelig fortvilelse på grunn av sin synd. Det måtte gis en ende på ulykkene, slik at døden ga tilbake det som livet hadde mistet. Udødelighet er snarere en byrde enn en fordel hvis nåden ikke bidrar.

Sjelen kan fjerne seg fra dette livets omskiftelser og det jordiske legemets kaos og trakte etter den himmelske forsamling, selv om bare hellige kan nå dit. Den kan lovprise Gud likesom sitarspillerne vi finner i den profetiske lesningen: Stort og underfullt er ditt verk, Herre Gud, allmektig! Rettferdige og sanne er dine veier, folkenes Konge! Hvem skulle ikke frykte og ære ditt navn? For du alene er hellig, og alle folk skal komme og tilbe for ditt åsyn. Og sjelen skal se ditt bryllup, Jesus, hvor bruden blir ført fra jorden til Himmelen under alles gledessang — til deg kommer alt kjød — den er ikke lenger bundet av verden, men forenet ved ånden.

Dette ønsket Den hellige kong David seg mer enn noe annet, det er dette han ønsket å se og skue. Til slutt sier han: Ett lengter jeg etter, det ber jeg om: å bo i Herrens hus alle mine dager, og få se Herrens velbehag.