des 242013
 

Svaret er at de kristne regnet med at Jesu dødsdag var 25. mars, og at dette etter gammel jødisk tradisjon også var hans unnfangelsesdag – og så blir naturlig nok hans fødselsdag ni måneder senere, 25. desember.

Dette skriver katolsk.no litt grundigere om:

Julefesten knytter ikke an til noen gammel jødisk fest slik som påske eller pinse. Verken Den Hellige Skrift eller tradisjonen gir oss noen informasjon om dagen for Kristi fødsel. I det 3. århundre tok en til å feire en fest til minne om Jesu fødsel den 6. januar, særlig i Østerland.

Fra Konstantin den Stores tid ble 25. desember fastsatt i den romerske festkalender som minnedagen for Herrens fødsel. Men vi har også tidligere spor etter man feiret Jesu fødsel 25. desember. Vi ser dette hos pave Telesphorus rundt år 130, men det er uklart i hvilken grad det ble fast tradisjon. Rundt år 200 finner vi også spor hos Tertullian.

Hvorledes man kom frem til datoene i desember eller januar, har ikke noe å gjøre med desember, solen (vintersolhverv) eller andre romerske ikke-kristne festskikker å gjøre. Vi må da gjøre en omvei som begynner ved Jesu korsdød.

Det hele skyldtes en tradisjon blant jøder for at profeter ble drept på sin unnfangelsesdag. Siden man mente at Jesus ble korsfestet 25. mars, var det bare å legge til 9 måneder for å finne fødselsdagen. (Andre mente korsfestelsen fant sted 6. april, som pluss ni måneder gir oss 6. januar.)

Vi må huske at de første kristne egentlig bare hadde én særskilt høytid, nemlig feiringen av Påske – at Jesu lidelse og død ble fulgt av Hans oppstandelse. Og det liturgiske år som vi har idag, er vokst frem fra dette ene utgangspunkt.

Hvorfor kobles da ofte i førjulsartikler i aviser julen til for eksempel de gamle romeres saturnaliafest, eller til deres fest for den uovervunne solg – “Sol invictus”? Misforståelsen stammer trolig fra margen til en utgave av en syrisk bibelkommentar skrevet av Dionysius bar-Salibi. På 1100-tallet skrev noen der at kristmessen ble lagt på samme dag som den romerske solfesten Sol Invictus. Så ble det stille i mange hundre år før dette ble snappet opp på særlig 17/1800-tallet av dokumentgranskere både på katolsk og protestantisk hold. Etterhvert fikk disse oppfatningene festne seg.

Men denne nettsiden ble faktisk oppdatert og ganske grundig revisdert så sent som i går. Før denne revisjonen hadde katolsk.no skrevet under overskrifta «En hedensk fest ble kristnet»:
«Å erstatte “Sol Invictus”-festen med en kristen fest var ikke vanskelig. Det var jo langt på vei hedninger som tidligere hadde feiret “sol invictus” som nå var blitt kristne, og raskt sluttet opp om festdagen i dens nye betydning».

Det er fritanke.no som skriver dette, og det er Bjørn Are Davidsen som har fått gjennomslag for det han har hevdet lenge; at kristen julefeiring ikke overtok datoen fra hedenske midvintersfester. Les hva han skriver om dette her.

des 212013
 

De fleste (?) vet nok at de siste dagene i advent (fra og med 17/12) har egne messer, tekster og antifoner (antifonene har jeg skrevet om tidligere år). I år har jeg sett litt mer på evangelietekstene disse siste dagene før jul, og de er veldig lette å beskrive; de forteller rett og slett om Jesu ættetavle og om Josefs reaksjon da Mria hadde blitt gravid, og så om Johannes døperens unnfangelse, engelen Gabriels besøk hos Maria, møtet mellom Maria og Elisabet (med mMrias lovsang: Magnificat), og Johannes døperens fødsel (med Sakarjas lovsang: Benedictus). Her ser man alle tekstene:

17/12 – Matteus 1,1–17
Ættetavle for Jesus Messias, sønn av David, sønn av Abraham: Abraham ble far til Isak, Isak ble far til Jakob, og Jakob ble far til Juda og hans brødre. Juda ble far til Peres og Zerah ved Tamar, Peres ble far til Hesron, som ble far til Ram, far til Amminadab, far til Nahsjon, far til Salma; Salma ble far til Boas ved Rahab. Boas ble far til Obed ved Ruth, Obed ble far til Isai, og Isai ble far til kong David. David ble far til Salomo ved Urijas hustru, Salomo ble far til Rehabeam, far til Abija, far til Asa, far til Josjafat, far til Joram, far til Uzzija, far til Jotam, far til Ahas, far til Hiskija, far til Manasse, far til Amon, far til Josjija; og Josjija ble far til Jekonja og hans brødre, ved den tid da folket ble bortført til Babylon.
Etter folkeflytningen til Babylon ble Jekonja far til Sjealtiel, som ble far til Serubabel, far til Abiud, far til Eljakim, far til Asor, far til Sadok, far til Akim, far til Eliud, far til Eleasar, far til Mattan, far til Jakob, far til Josef, Marias mann. Og av henne ble Jesus født, han som kalles Messias (Kristus).
Og således er det i alt fjorten slektledd fra Abraham til David, fjorten ledd fra David inntil folkeflytningen til Babylon, og fjorten ledd fra folkeflytningen og frem til Messias.

18/12 – Matteus 1,18–24
Med Jesu Kristi fødsel gikk det slik til: Mens hans mor Maria var trolovet med Josef, og de ennå ikke var kommet sammen, viste det seg at hun var med barn, ved den hellige Ånd. Josef, hennes husbond, var en rettskaffen mann; han ville ikke bringe skam over henne, men besluttet å skille seg fra henne i all stillhet. Men som han gikk og tenkte på dette, viste Herrens engel seg for ham i drømme og sa til ham: «Josef, Davids sønn, vær ikke redd for å føre Maria hjem som din hustru; for det barn hun bærer, er blitt til ved den hellige Ånd. Hun skal føde en sønn, og du skal kalle ham Jesus; for det er han som skal frelse sitt folk fra deres synder.» – Alt dette skjedde for at det skulle gå i oppfyllelse, som Herren forkynte ved profeten:
«Jomfruen skal unnfange og føde en sønn, og hans navn skal være Emmanuel» (det betyr: «Gud med oss»). Og da Josef våknet av søvnen, gjorde han som Herrens engel hadde befalt ham, og førte sin hustru hjem til seg.

19/12 – Lukas 1,5–25
I de dager da Herodes var konge i Judea, var der en prest ved navn Sakarias. Han hørte til Abias ukeskift, og hans hustru, som het Elisabet, var av Arons ætt. De var begge rettferdige i Guds øyne, holdt alle Herrens bud og forskrifter og var ulastelige i all sin ferd. Men de hadde ingen barn, for Elisabet var ufruktbar; og de var nå begge oppe i årene. Men så en gang var Sakarias i templet for å forrette tjenesten for Herrens åsyn, – det var hans ukeskift som hadde tur. Og en dag ble han, som skikken var, tatt ut ved loddtrekning til å brenne røkelsen i Herrens helligdom. Hele folkemengden sto utenfor i bønn, mens røkelsesofferet ble frembåret. Da viste Herrens engel seg for ham, til høyre for røkoffer-alteret. Sakarias ble forferdet ved synet, og frykten grep ham. Men engelen sa til ham: «Frykt ikke, Sakarias! Din bønn er hørt, og din hustru Elisabet skal gi deg en sønn, som du skal kalle Johannes. Han skal bli deg til glede og fryd, men også mange andre skal få grunn til å glede seg over hans fødsel. For han skal være stor i Herrens øyne: Vin og berusende drikker skal han ikke røre, men fra mors liv av skal han bli fylt med hellig Ånd. Mange av Israels barn skal han føre tilbake til Herren, deres Gud; han skal gå i forveien for ham, i Elijas ånd og kraft, for å forsone fedrene med barna, og føre de opprørske inn på de rettskafnes veier, så folket kan bli rede for Herrens komme.»
Sakarias sa til engelen: «Hvordan skal jeg kunne være sikker på dette? Jeg er jo en gammel mann, og min hustru er også langt oppe i årene.» Da svarte engelen ham: «Jeg er Gabriel, som står for Guds åsyn. Jeg er blitt sendt for å tale til deg og forkynne deg dette gledesbudet. Inntil det er hendt, skal du nå miste talens bruk og være stum, fordi du ikke trodde mine ord. Men de går i oppfyllelse når tiden er inne.»
Imens stod folket utenfor og ventet på Sakarias, og undret seg over at han ble så lenge inne i helligdommen. Og da han endelig kom ut, var han ute av stand til å ytre et ord, og de forsto at han hadde hatt et syn der inne. Selv kunne han bare gjøre tegn til dem; han var og ble stum.
Da hans tjenestetid var forbi, vendte han hjem. Og kort tid etter ble hans hustru Elisabet med barn. Fra da av holdt hun seg innendørs, i fem måneder. Og hun sa til seg selv: «Dette er Herrens verk. Slik har han nå til sist villet slette ut det som var min skam blant folk.»

20/12 – Lukas 1,26–38
Da det led på den sjette måned, ble engelen Gabriel sendt fra Gud til en by i Galilea som het Nasaret, til en ung pike trolovet med en mann som het Josef. Han var av Davids ætt; og den unge pikens navn var Maria. Engelen trådte inn til henne og sa: «Vær hilset, du nådefylte! Herren er med deg!» Hun ble forskrekket ved hans ord, og undret seg på hva dette kunne være for slags hilsen. Men engelen sa til henne: «Frykt ikke, Maria. For du har funnet nåde hos Gud. Du skal unnfange og føde en sønn, og ham skal du kalle Jesus. Han skal være stor, ja, ‘den Allerhøyestes sønn’ skal han kalles. Gud Herren vil gi ham hans far Davids trone, og han skal herske over Jakobs folk til evig tid; aldri skal hans herredømme ta ende.» Men Maria sa til engelen: «Hvorledes skal dette kunne skje, – jeg har jo ingen mann?» Engelen svarte: «Den hellige Ånd skal komme over deg, og kraft fra den Allerhøyeste skal senke seg ned over deg. Derfor skal også det hellige barn du føder, kalles Guds sønn. Se, også Elisabet, din frende, har unnfanget en sønn, så gammel som hun er; hun er alt i sjette måned, hun som de kalte ufruktbar. For ingenting er umulig for Gud.» Maria svarte: «Jeg er Herrens tjenerinne. Det skje meg som du har sagt.» Så forlot engelen henne.

21/12 – Lukas 1,39–45
I de dager skyndte Maria seg på vei opp i fjellene, til en by i Judea, hvor Sakarias bodde; der gikk hun inn til Elisabet og hilste henne. Og da Elisabet hørte Marias hilsen, sparket fosteret i hennes liv, hun ble fylt med den hellige Ånd og utbrøt med høy røst: «Velsignet er du fremfor alle kvinner, og velsignet er han du bærer i ditt skjød! Men hvem er vel jeg, at min Herres mor kommer til meg? Da lyden av din hilsen nådde mine ører, da hoppet jo barnet i mitt liv av fryd! Og salig er hun som trodde! For Herrens løfte til henne skal gå i oppfyllelse.»

22/12 – Lukas 1,46–56
På den tid sa Maria: «Min sjel forkynner Herrens storhet, og mitt hjerte jubler i Gud, min frelser. For han har sett til sin ringe tjenerinne, og fra nå av skal alle slekter prise meg salig. Ja, store ting har den Mektige gjort mot meg – hellig er hans navn – og hans miskunn mot dem som frykter ham varer fra slekt til slekt. Storverk har han gjort med sin arm, spredt de hovmodige for alle vinder. De mektige har han støtt ned fra tronen, og opphøyet de ringe. De sultne har han mettet med goder, og sendt tomhendte fra seg de rike. Han har tatt seg av Israel, sin tjener, tro mot sitt løfte om miskunn: Det som han gav våre fedre, Abraham og hans ætt, for evig tid.»
Så ble Maria hos Elisabet i omtrent tre måneder, og vendte deretter hjem til sitt hus,

23/12 – Lukas 1,57–66
For Elisabet kom nå tiden da hun skulle føde, og hun bragte til verden en sønn. Og alle hennes naboer og slektninger tok del i hennes glede, da de fikk høre hvor stor en miskunn Herren hadde vist henne. Så på den åttende dag, da de kom for å omskjære gutten, ville de kalle ham Sakarias etter faren. Men hans mor svarte: «Nei, han skal hete Johannes.» De innvendte: «Men det er jo ingen i din slekt som heter så!» og med tegn bad de faren la dem vite hva han ville gutten skulle hete. Da bad han om en tavle og skrev, til alles undring: «Johannes er hans navn.» Og straks ble hans munn åpnet og hans tungebånd løst, og han priste Gud. Frykt og age grep alle som bodde der omkring, og snart ble disse hendelsene fortalt videre, ut over fjellbygdene i hele Judea. De gikk dypt i hjertet på alle som hørte om dem, og folk undret seg på hva dette barnet vel skulle bli til. Og sant var det at Herren holdt sin hånd over ham.

24/12 (morgen) – Luk 1,67–79
På den tid ble Sakarias, far til Johannes, fylt av den hellige Ånd og talte profetiske ord. Han utbrøt da:
«Lovet være Herren, Israels Gud! For han har gjestet sitt folk og bragt det frihet.
En mektig befrier har han oppreist for oss gjennom sin tjener Davids hus, tro mot sitt løfte fra gamle dager, gitt gjennom hans hellige profeters munn: Frelse fra våre fienders hånd, befrielse fra alle som hater oss!
Slik viser han miskunn mot våre fedre, troskap mot sin hellige pakt – den ed han svor til vår far Abraham om å befri oss fra våre fienders hender, så vi kan tjene ham uten frykt, og leve for hans åsyn i fromhet og rettferd alle våre dager.
Og du, barn, den Høyestes profet skal du kalles, du skal være Herrens forløper og rydde vei for ham, du skal bringe kunnskap til hans folk om frelsen, gjennom tilgivelse for deres synder, ved vår Guds barmhjertighet og miskunn:
Den gjester oss fra det høye lik sol som rinner, for å lyse for dem som lever i mørke, i dødens skygge, og lede våre føtter på fredens vei.»

des 142013
 

I ukedagsmessene denne siste uka (som er andre uke i advent) må jeg innrømme at jeg har blitt litt overrasket over valget av evangelietekster, spesielt de første tre dagene da innholdet ikke handlet om å forberede seg til jul, men beskrev Jesu frelsesbudskap mer generelt:

Mandag – Lukas 5,17–26
En dag mens Jesus underviste, var det fariseere og lovkyndige som var kommet fra hele Galilea og Judea og like fra Jerusalem til stede. Og kraft fra Herren til å helbrede var over ham. Så kom det noen menn bærende med en lam som lå på en seng, og de forsøkte å komme inn for å føre ham frem for Jesus. Men de klarte ikke å få ham inn på grunn av mengden. Da gikk de opp på taket, og firte både ham og sengen ned mellom taksteinene, midt foran Jesus. Da Jesus så deres tro, sa han til mannen: «Min venn, dine synder er deg tilgitt.» Men de lovkyndige og fariseerne begynte å tenke ved seg selv: «Hva er dette for en, som spotter Gud? Ja, for hvem andre enn Gud kan vel tilgi synder?» Da Jesus merket hva de tenkte, svarte han dem: «Hva er dette for tanker? Hva er lettest, å si: ‘Dine synder er deg tilgitt,’ eller: ‘Reis deg og gå omkring?’ Men for at dere skal vite at Menneskesønnen her på jorden har makt til å tilgi synder, så sier jeg deg – » – og her vendte han seg til den lamme: «Reis deg, du, ta sengen med deg og gå hjem!» Og straks reiste han seg i alles påsyn, tok sengen – den han hadde ligget på – og gikk hjem, mens han priste Gud. Hele folket ble dypt grepet; de priste Gud og sa, fulle av ærefrykt: «Utrolige ting har vi sett i dag!»

Tirsdag – Matteus 18,12–14
På den tid sa Jesus til disiplene: «Hva mener dere, – om en mann eier hundre sauer, og en av dem går seg bort: Lar han ikke da de niognitti bli tilbake oppe i fjellet, for å gi seg på leting efter den ene som er blitt borte? Og skjer det så at han finner den igjen, da er én ting viss: At han blir mere glad for denne ene, enn for de niognitti som ikke var gått vill. – Og på samme måte er det med den Far dere selv har i himlene: Heller ikke han vil se en eneste av sine små gå tapt.»

Onsdag – Matteus 11,28–30
På den tid svarte Jesus og sa: «Kom til meg, alle dere som sliter og bærer tunge byrder; hos meg skal dere få hvile. Ta mitt åk på dere, og gi dere i lære hos meg, for jeg er mild og ydmyk av sinn; slik skal deres sjeler finne hvile. For mitt åk er godt å bære, og min byrde tynger ikke.»

De siste tre dagene er derimot mer “normale”, i og med at her omtales Johannes døperen, som veldig ofte i advent (bl.a. 2. og 3. søndag i advent) hjelper oss til å forberede oss til julefeiringa ved å vende oss bort fra våre synder:

Torsdag – Matteus 11,11–15
På den tid sa Jesus til folkemengden: «Det sier jeg dere: Blant alle dem som er født av en kvinne, er det ikke stått frem noen større enn Johannes Døperen. Men i himlenes rike er selv den minste større enn han. Fra Johannes Døperens dager og frem til i dag øves det vold mot himlenes rike, der er voldsmenn som vil røve det til seg. Alle profetene, og Loven med, gjaldt for tiden inntil Johannes. Ja, om dere vil tro meg: Han er den Elija som skal komme. – Den som har ører, han høre!»

Fredag – Matteus 11,16–19
På den tid sa Jesus til folkemengden: «Dette slektledd – hvem skal jeg sammenligne det med? Det er lik barn som sitter på torvet og roper til hverandre: ‘Vi spilte på fløyte for dere, men dere ville ikke danse! Vi sang klagesanger, men dere ville ikke holde sorg!’
Johannes kom; han hverken spiste eller drakk, og så sier de: ‘Han er besatt.’ Menneskesønnen kom; han både spiser og drikker, og da heter det: ‘Se på den storeteren og svirebroren, venn med tolloppkrevere og syndig pakk.’ – Men Visdommen blir æret gjennom dens eget verk.»

Lørdag – Matteus 17,10–13
På veien ned fra fjellet spurte disiplene Jesus: «Men hva er det da de lovkyndige sier, at først må Elija komme?» Han svarte: «Det er riktig nok: Først skal Elija komme og sette alt i rette stand. Men jeg sier dere én ting til: At Elija alt er kommet, – de kjente ham bare ikke. Og så gjorde de med ham som de fant for godt. Og på samme måte skal de også la Menneskesønnen lide.» Da forstod disiplene at det var Johannes Døperen han talte om.

des 072013
 

Nylig (3/12) deltok jeg på et katolsk-luthersk seminar om dokumentet «From Conflict to Communion». Professor Turid Karlsen Seim holdt et foredrag om prosessen bak dette dokumentet – interessant spesielt fordi hun selv var med på arbeidet med dokumentet, og kunne fortelle hvor vanskelig arbeidet hadde vært. (Også interessant fordi det nå er 7 1/2 år siden jeg studerte økumenikk ved Angelicum i Roma, og var ganske så opptatt av den katolk-anglikanske og den katolsk-lutherske dialogen.)

Før møtet lastet jeg ned og leste dokumentet som katolikker og lutheranere har utarbeidet for å markere reformasjonsmarkeringa i 2017 – LES DET HER. Lutheranerne vi nok helst kalle det et jubileum, noe som blir vanskeligere for oss katolikker, selv om tanken er makerkere Luthers teser i Wittenberg sammen 500 år etter at de ble hengt opp.

Av dokumentets seks kapitler (se under) syns jeg de historisk perspektivene i kapittel 2 og 3 var de mest interessant – endelig forstår lutheranere og katolikker hva som skjenne fra 1517-1540 mye mer på samme måte. Gjennomgangen av den tidligere dialogprosessen i kapittel 4 er også nyttig.

Slik er hovedtrekkene i dokumentet:

Chapter I
Commemorating the Reformation in an Ecumenical and Global Age (4–15)

The character of previous commemorations
The first ecumenical commemoration
Commemoration in a new global and secular context
New challenges for the 2017 commemoration

Chapter II
New Perspectives on Martin Luther and the Reformation (16–34)

Contributions of research on the Middle Ages
Twentieth-century Catholic research on Luther
Ecumenical projects preparing the way for consensus
The importance of ecumenical dialogues

Chapter III
A Historical Sketch of the Lutheran Reformation and the Catholic Response (35–90)

What does reformation mean?
Reformation flashpoint: controversy over indulgences
Luther on trial
Failed encounters
The condemnation of Martin Luther
The authority of Scripture
Luther in Worms
Beginnings of the Reformation movement
Need for oversight
Bringing the Scripture to the people
Theological attempts to overcome the religious conflict

Chapter IV
Basic Themes of Martin Luther’s Theology in Light of the Lutheran-Roman Catholic Dialogues (91–218)

Structure of this chapter
Martin Luthers’s medieval heritage
Monastic and mystical theology
Justification
Eucharist
Ministry
Scripture and tradition
Looking ahead: The gospel and the church
Towards consensus

Chapter V
Called to Common Commemoration (219–237)

Baptism: The basis for unity and common commemoration

Chapter VI
Five Ecumenical Imperatives (238–245)

des 012013
 

Slik lyder dagen introitus/ inngangsvers:

Ad te levavi animam meam: Deus meus, in te confido, non erubescam: neque irrideant me inimici mei: etenim universi, qui te exspectant non confundentur. — Vias tuas, Domine, demonstra mihi: et semitas tuas edoce me. Gloria Patri …. Ad te levavi animam meam: Deus meus, in te confido, non erubescam: neque irrideant me inimici mei: etenim universi, qui te exspectant non confundentur.

Til deg løfter jeg min sjel, min Gud; til deg setter jeg min lit, og jeg skal ikke bli til skamme. La ikke mine fiender håne meg. Ingen som trøster seg til deg, går skuffet bort.

På www.chiesa skriver dirigenten for koret vi hører over, Fulvio Rampi:

Among the many ways of wishing a happy Sunday, I believe that one of these is to share, with those who would like to do so, some reflections on the Gregorian introit of the Mass of the day.

In the singing of the introit that opens the celebration, through the sonic exegesis of the text, we find the meaning and “color” of that Sunday, of that solemnity, of that specific feast. We discover in it the resonances that relate to the whole liturgical year, and make our own the character that the Church imprints upon it time after time.

All of this is recounted to us by a long liturgical-musical tradition, a sort of “thought in sound” and “sound in thought” that make Gregorian chant much more than a generic musical event.

What characterizes Gregorian chant is a fundamental relationship between text and music. ….