jan 312014
 

31. januar feirer Kirken den kjente ‘underviseren’ og grunnleggeren av salesianerne, Johannes Bosco, som døde i 1888, og vi leser i dag til matutin fra et av hans egne brev:

Fra den hellige Johannes Boscos brev. – Epistolario, Torino 1959, 4, 201-203.

Jeg har alltid arbeidet med kjærlighet

Dersom vi vil dra omsorg for våre elevers sanne salighet og gjøre dem best mulig skikket til å gjøre sin plikt i livet, må dere fremfor alt aldri glemme at dere er i foreldrenes sted for disse kjære ungdommene. For deres skyld har jeg alltid arbeidet med kjærlighet, studert og utført min prestegjerning, og ikke bare jeg, men hele salesianerkongregasjonen.

Hvor ofte i løpet av min lange karriere, kjære sønner, har jeg ikke måttet minne meg selv om denne store sannhet! Det er jo så mye lettere å bli sint enn å bære over, å true en elev heller enn å overtale ham. Ja, jeg vil påstå at det passer vår utålmodighet og vår hovmodighet bedre å straffe de oppsetsige snarere enn å rettlede dem med fast og kjærlig hånd.

Jeg anbefaler dere den kjærlighet Paulus opptrådte med overfor sine nydøpte, og som ofte drev ham til å gråte og bønnfalle når han fant dem lite lydhøre og opprørske mot hans kjærlighet.

Ta dere i vare slik at man ikke tror dere handler i sinne. Når man utmåler straff, er det vanskelig å bevare den sinnsro som er nødvendig for at det ikke skal oppstå mistanke om at vi handler for å vise vår autoritet eller for å gi utløp for sinne.

La oss betrakte som sønner dem vi har i vår varetekt. La oss stille oss i deres tjeneste, så å si, på samme måte som Jesus gjorde, han som kom for å adlyde, ikke for å befale. La oss sky alle former for herskesyke, og la oss ikke herske annet enn for bedre å tjene.

Det var jo slik Jesus forholdt seg til apostlene. Han bar over med dem, uvitende og rå, ja, til og med lite trofaste, som de var. Han opptrådte med slik velvillighet, fortrolighet og vennlighet overfor syndere at noen undret seg, andre ble forarget, og atter andre fattet håp om at det var mulig å få tilgivelse hos Gud. Og derfor befalte han oss å være milde og ydmyke av hjertet.

De er våre sønner. Når vi irettesetter dem, må vi derfor la alt sinne fare, eller i det minste tøyle det slik at det nesten er slukket. Intet opprør i sinnet, ingen forakt i øynene, ingen sarkasme i munnen, men barmhjertighet i øyeblikket og håp for fremtiden, slik det sømmer seg sanne fedre som virkelig forsøker å rettlede og forbedre.

I alvorlige forseelser er det bedre ydmykt å be til Gud enn å la ordene flomme. Slikt sårer sinnet til dem som lytter, og er de skyldige til ingen nytte.

 Leave a Reply

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

(obligatorisk)

(obligatorisk)